Baka-Tsuki - User contributions [en]

Suzumiya Haruhi ~Norwegian~:Volume1 Chapter7

2008-07-24T15:19:53Z

84.215.112.112:

Kapittel 7

Et kunstig menneske som påstod å ha blitt skapt av romvesener, en jente som reiste fra fremtiden, og en ung esperkriger har alle vist meg bevis for deres identiteter for å få min tillit. De kretser rundt Haruhi av tre forskjellige grunner. For å være ærlig er det ikke så dårlig i det hele tatt. Nei, det ''er'' dårlig. Fordi jeg fremdeles ikke forstår denne ene tingen.

Hvorfor meg?

Koizumi sa at grunnen til at romvesener, tidsreisere og espere alle har samlet seg rundt Haruhi er fordi hun ønsket det.

Så, hva med meg?

Hvorfor er jeg involvert i alt dette? Jeg er bare et menneske. Et hundre prosent normal. Jeg har ikke noen plutselige minner fra et rart forrige liv, eller noen ubeskrivelige krefter. Jeg er bare en ypperlig, normal høyskolestudent!

Hvem i verden skrev manuset for denne historien forresten?

Eller har noen dopet meg og sørget for at jeg hallusinerte alt dette? Eller kanskje har jeg blitt truffet av en giftig, elektrisk bølge? Hvem i helvete fikk meg sittende fast i alt dette?

Er det deg, Haruhi?

Tullet bare.

Jeg vet egentlig ikke noe.

Hvorfor er jeg så bekymret? Det virker som om alle svarene hviler med Haruhi. Hun burde være den som bekymret seg. Hvorfor må jeg være så frustrert for henne også? Dette gir ikke mening! Det har jeg bestemt! Hvis ting er som Nagato, Koizumi og Asahina sier, så er det de som burde fortelle Haruhi det selv! Hva som skjer med verden så er hennes ansvar; jeg har ingenting å gjøre med det.

Bare sett henne på din karusell! Sett meg utenfor dette!

Mens dagene telte ned til sommer, gikk jeg svett opp skråningen, tørket bort svetten min med jakka, mens jeg dro slipset mitt og åpnet skjortas tredje knapp. Det var allerede så varmt på morgenen, og det ville bli jævlig ved ettermiddag. Idet jeg bet tennene sammen og gikk opp skråningen til skolen, dasket noen til skulderen min. Idet jeg skrek ”Ikke rør meg! Det er varmt! Og snudde meg rundt, kom Taniguchis ansikt til syne.

”Yo!”

Taniguchi, som gikk side om side med meg nå, svettet også. ”Så irriterende, mitt velforberedte hår er ruinert av all denne svetten.” selv om har så det, så han fremdeles munter ut.

”Si meg, Taniguchi,” jeg avbrøt idet Taniguchi fortsatte med å skryte meningsløst av åssen hunden hans hadde det, ”Jeg er en normal høyskolestudent, ikke sant?

”Hva?”

Taniguchi slapp ut en latter som om han hadde hørt en veldig morsom vits.

”Kanskje du burde definere hva ’normal’ er. Ellers ville ikke denne samtalen gjøre noen mening.”

”Virkelig?”

Jeg angret på å ha spurt han det spørsmålet.

”Tullet bare! Du, normal? Jeg tror ikke en normal høyskolestudent ville dytte ned en jente i et tomt klasserom!”

Så klart, Taniguchi ville ikke glemme sånne ting.

”Jeg er en kar også, så jeg kjenner grensene mine. Din hemmelighet er trygg hos meg, du forstår hva jeg mener?”

Jeg forstår det ikke i det hele tatt.

”Når begynte du og hun å ha et slikt forhold? Nagato Yuki er hva jeg ville gradere som en A-!”

Så, Nagato er en A- ifølge hans gradering. Jeg prøvde å forklare til Taniguchi.

”Det er fordi...”

Jeg skulle tro at Taniguchis hode nå er full av urealistiske ønsker og fantasier. Så, jeg bestemte meg for å bruke følgende forklaring.

Stakkars Nagato er offeret av Haruhis urimelige okkupasjon av Litteraturklubbens rom. Hun var veldig bekymret av å ikke være i stand til å holde aktivitetene for klubben sin, så hun kom til meg etter hjelp. Hun spurte meg om det var noen måter for å få Haruhi til å gi opp Litteraturklubbens rom og gå et annet sted. Jeg var rørt av oppriktigheten hennes, så jeg bestemte meg for å hjelpe den stakkars jenta, og diskuterte det med henne i et sted hvor Haruhi ikke ville finne ut av. Idet vi snakket om hva vi skulle gjøre etter at Haruhi hadde gått, besvimte Nagato som et resultat av blodmangelen hennes. Jeg klarte å fange henne før hun falt i bakken, og så kom du busende inn. Det er virkelig ingenting!

”Ja særlig!”

Hun sparket meg til og med etter å ha sagt det. Pokker! Det tok meg lang tid å komme opp med en sånn perfekt dekkhistorie! Jeg kan ikke tro at jeg ikke kunne lure han!

”La oss si at jeg tror på det sludderet; jeg tror fremdeles ikke at du er normal. Du klarte faktisk å få den nesten usosiale Nagato Yuki til å komme til meg etter hjelp, og det er virkelig noe.”

”Vær så snill, er Nagato virkelig så berømt?”

”Dessuten er du Suzumiyas underordnede. Hvis du er en normal høyskolestudent, er jeg så normal som en flue.”

Så spurte jeg, ”Taniguchi, har du noen superkrefter?”

”Hva-?”

Det allerede tåpelige uttrykket på ansiktet hans gikk opp et hakk. Han så ut som en nanpa, den typen unge skolejenter må være forsiktige med.

Han sa, ”Jeg forstår, så ikke engang du er immun mot Suzumiyas toksiner... Selv om vi ikke tilbringer mye tid sammen, er du virkelig en hyggelig person. Så prøv ikke å komme deg altfor nær meg er du snill; jeg vil ikke bli infisert med Suzumiyas virus også.”

Jeg slo svakt Taniguchi, noe som fikk han til å le ukontrollert. Ha, hvis denne fyren er en esper, så er jeg generalsekretær av de Forente Nasjoner.

Idet jeg ankom trappene som førte til skoleinngangen, var jeg på en måte takknemlig overfor Taniguchi, for at han hadde en samtale med meg, siden heten hadde kjølt seg ned etter å ha snakket med ham.

I et slikt varmt vær, kunne selv Haruhi bare ligge utmattet på pulten sin, og sorgfullt kikke ned på kollene i det fjerne.

”Kyon jeg er varm!”

Virkelig? Det samme er jeg.

”Vift meg med boka di.”

”Istedet for å finne noen andre, vil jeg heller vifte meg selv. Jeg har ikke nok energi tidlig på morgenen til å hjelpe deg.”

Haruhi forble dovent, liggende på pulten, uten sin vanlige pompøse og artikulerte aura.

”Hva synes du det neste Mikuru-chan burde ha på seg?

Etter bunny-jente og maidkostymet burde det være......vent, kommer det til å bli en annen kostyme!?

”Burde det være katteører? Eller en sykepleier? Kanskje hun burde kle seg som en dronning denne gangen?”

Bilder av Asahina blinket gjennom hodet mitt: av henne kraftig blussende med sin lille figur vrikkende og tvunget til å ha på seg alle typer kostyme. Jeg begynner å bli svimmel. Ah, hun er bare så altfor søt.

Haruhi så ut til å ha gjettet hva jeg tenkte og skulte på meg. Så knipset hun lett håret sitt bak ørene.

”Du ser ut som en idiot,” avgjorde Haruhi.

Hei, var det ikke du den som la fram temaet? Men kanskje hun hadde rett, så det er ikke noe poeng i å krangle med henne.

Mens hun viftet nakken av uniformen sin med en tekstbok, plumpet hun ut med, ”Jeg kjeder meg så!”

Haruhis munn var perfekt lik en heno-ji. Hun så ut som en karakter fra en tegneseriebok.

Selv under den intense strålingen fra solen, klarte vi å overleve den jævla ettermiddagens gymtimer. Etter timen forbannet alle ”Pokker den Okabe! Få oss til å løpe maraton i to hele timer!”, men vi tok av oss gymtrøyene våre, som hadde blitt stykker av våte klær, i klasserom 1-6, før vi returnerte til klasserom 1-5.

De fleste av jentene hadde skiftet alt, men siden siste økt var klassens time, var det noen, som tilhørte sportsklubbene, som forble kledd i sine gymtrøye for sine aktiviteter etter skolen. Likevel, det som forvirret meg var hvorfor Haruhi, som ikke var organisert i noen sportsklubb også var ikledd sin gymtrøye.

”Det er altfor varmt!”

Det er sant, det er grunnen hennes.

”Hva spiller det noen rolle? Jeg må fremdeles skifte når jeg kommer til klubbrommet! Ikke for å nevne at jeg er i tjeneste denne uka, og jeg kan bedre bevege meg i dette.”

Haruhi holdt haka si med hånden og så ut på de samlende regnskyene utenfor.

”Det er ikke en dårlig idé.”

Å ha en gymtrøye som det neste cosplay-teamet er ikke en dårlig idé! Hva? ’Cosplay’ er ikke det rette ord? Jeg vet ikke hva hun planlegger, men akkurat nå prøver hun sitt beste med å cosplaye som en høyskolestudent!

”Hva i all verden tenker du på?”

Haruhis treffsikre gjetning fikk meg til å lure på om hun kunne lese tanker.

”Før jeg ankommer klubbrommet, forbyr jeg deg fra å gjøre noe rart med Mikuru-chan.”

Betyr det at jeg kan gjøre noe rart med henne etter at du ankommer?

Jeg beholdt den tanken for meg selv og hevet armene mine kraftig som en kriminell som blir pekt på av sheriffens pistol i en westernfilm.

Som vanlig banket jeg på først og ventet på et svar før jeg gikk inn. Som en dukke sittende på en stol, ble jeg hilst av en søt tjenestejente med de lyseste smil av alle smil, som en solsikke som hilser solen. Ah, jeg føler meg så varm!

Nagato satt ved bordet og lese boka si, som en Camellia som blomstret opp på våren. Argh, hva slags sammenlikninger er det jeg lager?

”Jeg skal gå og lage te.”

Asahina, la på hodebåndet sitt, og gikk til siden av det rustne bordet og plasserte forsiktig teblader inn i tekanna.

Jeg satt på kommandørens sete, og så lykkelig på Asahina beskjeftige seg, da jeg plutselig tenkte på noe.

Jeg skrudde kjapt på datamaskinen og ventet på at harddisken skulle boote. Men en gang skjermbildet dukket opp, åpnet jeg en fil og tastet passordet ”MIKURU”. Som forventet, prosesseringshastigheten var utrolig på Studiegruppen for Datamaskiners nye modell. På et øyeblikk dukket bilder av Asahinas maidkostyme opp på skjermen.

Etter ha vært sikker på at Asahina var opptatt med å brygge te, forstørret jeg en av bildene igjen og igjen.

Det bilder var fra den ganger Asahina ble tvunget til å innta sexy poseringer av Haruhu. Hennes forførende kløft kunne bli sett, og der på hennes lokkende venstre bryst var et lite sort merke. Jeg merket flekken og forstørret det videre; bildet var litt utydelig, men sikkert nok, det var en stjerneformet føflekk.

”Så det er den.”

”Fant du noe?”

før Asahina plasserte tekoppen på pulten, lukket jeg alle bildefilene. Jeg er ganske omhyggelig når det kommer til slike ting. Så klart, innen Asahina kom ved siden av meg, ville hun ingenting finne på skjermen,

”Huh, hva er dette? Hva er inne i denne ”MIKURU” filen?”

Å nei! Jeg var altfor uforsiktig!

”Hvorfor har den filen navnet mitt? Hva er inne i den? La meg seg, kom igjen! La meg se!”

”Er, hva er inne i... huh? Jeg undrer på det? Jeg tror ikke det er noe. Jepp, det er det, det er ingenting inne i den.”

”Løgner!”

Asahina strakk muntert ut armen sin og lente seg over meg mens hun prøvde å gripe musa fra den høyre hånden min. Ikke på noen måte, Jose! Jeg holdt på musa, nektet å gi slipp. Asahina draperte så sin myke kropp over meg, og prøvde å kravle over skulderen min. Jeg kunne lukte hennes søte lukt nær ansiktet mitt.

”Asahina-san, kan du slippe er du snill...”

”Kom igjen, bare en titt!”

Asahina, som plasserte sin venstre hånd på skulderen min mens hun rakte etter musa med sin høyre, var nå helt på på meg; jeg følte at situasjonen gikk fra dårlig til verre.

Den søte latteren hennes drypper mykt i ørene mine. Ute av stand til å motstå en sånn fristelse, slapp min hånd taket, og i dette øyeblikk...

”Hva er det dere to driver med?”

Vi ble fryst av en iskald, minus 273 graders stemme. Haruhi, ikledd sin gymtrøye og bærende på sin sekk, hadde et skremmende uttrykk som om hun nettopp hadde vitnet sin far overfalle en uskyldig jente.

Det neste øyeblikket begynte den lamslåtte Asahina å bevege seg. Hun gikk klumsete av ryggen min, og trakk seg tilbake sakte, og deretter satte hun seg sakte på stolen som en ASIMO-robot hvis batterier var nesten døde. Det bleke ansiktet hennes var nå nesten i tårer.

Haruhi lagde en ”humph”, og skrittet til pulten og glante på meg.

”Så, du er interessert i maidkostymer?”

”Hva prøver du å si?”

”Vi er nødt til å skifte.”

Gjør det som det passer deg! Jeg kommer bare til å stille nippe teen Asahina brygget til meg.

”Sa jeg ikke at vi trenger å skifte?”

Så?

”SÅ KOM DEG UT!”

Jeg var ganske mye sparket ut og falt på korridoren, med døra bak meg dundrende igjen.

”Hva i helvete var det for!?”

Jeg hadde ikke engang til til å legge ned koppen min, Jeg tørket av den spilte teen fra skjorta min med fingrene og deretter lente jeg på døra.

Det er rart. Noe er ikke riktig.

”Ah, det er sant!”

Normalt ville Haruhi åpent skifte klær i klasserommet, men nå jagde hun meg faktisk fra rommet.

Det ser ut som om at hun har begynt å forandre seg. Kanskje hun har nådd den alderen hvor hun begynner å bli flau av sånne ting? Fordi guttene i 1-5 alltid ville storme ut av klasserommet med en gang gymøktas bjeller ringte, var det egentlig ingen som merket at hun har forandret seg. Å ja, personen som fikk guttene inn i denne vanen med å storme ut før gym, Asakura, er ikke lenger hos oss.

Jeg satt utenfor døra en stund. Lyden av glidende klær hadde stoppet, men jeg har fremdeles ikke hørt noen kalle meg inn. Også satt jeg og ventet ti hele minutter.

”Bare kom inn...”

Asahinas lille stemme kom fra bak døra. Idet den feilfrie tjenestejenta åpnet døra for meg, så jeg bak skuldrene hennes, Haruhi sittende morskt ved pulten med sine hvite legger på bordet. Hun hadde på seg et par lange kaninører på hodet mens hun hadde den nostalgiske bunny-girl drakten. Kanskje hun ikke kunne bli plaget fordi han ikke hadde på seg sine mansjetter eller slips. Hun hadde ikke engang på seg noen strømper.

”Selv om armene og ryggen er litt kjølige, er dette kostymer faktisk ganske trangt.” Etter å ha sagt dette, plukket Haruhi opp tekoppen sin og drakk teen som om hun nøt den, mens Nagato fortsatte med å lese boka si.

Av å være omringet av en tjenestejente og en bunny-jente, visste jeg ikke hvordan jeg skulle reagere. Hvis jeg brakte med disse to jentene ut for å tiltrekke kunder, ville jeg definitivt lage profitt. Idet jeg tenkte på dette...

”Whoa, hva er dette?

Koizumi slapp plutselig ut en rar lyd idet han hilste alle med smilet sitt.

”Er det et cosplayparty i dag? Unnskyld for å ikke ha kledd meg ut i dag.”

Stopp det vrøvlet, du vil ikke gjøre ting noe mer komplisert!

”Mikuru-chan, du sitter her.”

Haruhi pekte å stolen foran seg. Asahina satt lydig foran, så vettskremt ut av den skumle Haruhi. Jeg lurte på hva Haruhi kom til å gjøre, bare for å se henne lage en hestehale av Asahinas brune, bølgende hår.

Ved første øyekast så det ut som en eldre søster som rydde opp håret til sin yngre søsters hår. Men siden Asahina var forsteiner med Haruhis uttrykk var blankt, gjorde det det som skulle være en varm scene veldig ubekvemt. Øyensynlig prøvde Haruhi bare å lage en hestehale for tjenestejenta Asahina, og det var alt.

Jeg så på Koizumi, som smilet hele tiden mens jeg så på denne scenen, og sa omsider,

”Vil du spille Othello?”

”Så klart, har ikke spilt på årevis.”

Mens de svarte og hvite sloss for kontroll av brettet, (jeg trodde aldri at Koizumi, som kunne forandre seg til en glødende sfære, ville være så lusete i brettspill) knyttet Haruhi et hestehale av Asahinas hår, så løsnet hun den, så knyttet hun to hestehaler, og en hårtopp...

(Hver gang Haruhi rørte Asahina, ville hun skjelve over over hele seg) mens Nagato fortsatte med å hengi seg til boka si.

Jeg blir mer og mer forvirret når det gjelder hva denne samlingen er om!

Det er sant, den dagen ledet vi SOS Brigadens klubbaktiviteter fredsomt. Ingenting assosiert med romvesener fra en annen dimensjon, tidsreisere fra fremtiden, blå kjemper, eller røde sfærer skjedde på den tida. Ingen ville gjøre noe spesielt, heller ikke visste noen hva de skulle ha gjort. Vi lot bare oss selv ri på tidas strøm, og levde vårt høyskoleliv uvirksomt. Alt virket fullstendig normalt.

Selv om jeg var utilfreds med et sånt normalt liv, ville jeg alltid si til meg selv, ”Hvorfor tenke så mye? Du har så mye tid.” Og deretter ville jeg nok en gang glede meg til neste dag.

Selv da var jeg ganske lykkelig. Jeg kom formålsløst til denne klubben og så Asahina travelt opptatt med å arbeide som en ekte tjenestejente, Nagato sittende som en Buddhastatue, Koizumi med hans klare smil, og Haruhi med sine humørsvinginger. Alle disse tingene ga en aura av fullstendig normalitet, likevel hadde alt dette blitt en del av min overraskende tilfredstillende høyskoleliv. Selv om jeg har hatt ut-av-virkeligheten opplevelser av en klassekamerat som prøvde å myrde meg, og av å se ville monstre dukke opp i en grå verden, var jeg ikke sikker på at de ikke var fantasibilder av innbilning, et resultat av hypnose, eller til og med en slags hallusinasjon.

Jeg var på en måte fortsatt ergerlig overfor Haruhi for å ha dratt meg inn i klubben sin, men fra et dypere perspektiv var det bare på grunn av henne at jeg kunne henge fredfylt rundt med så mange interessante mennesker. Legg til side spørsmål som ”Hvorfor meg?”, kanskje det en dag vil være andre normale mennesker som meg som vi være med i denne klubben.

Ja, jar har tenkt på dette problemet i stund nå.

Alle ville ha tenkt på dette, ikke sant?

Likevel er det fortsatt noen som aldri har tenkt på dette.

Jepp, den noen er Suzumiya Haruhi.

Den natten, etter å ha spist middag og tatt meg et bad, og blitt ferdig med gjennomgåelsen av morgendagens engelsktime, kikket jeg på klokka og oppdager at det var tid for å gå i sengs. La la meg på sengen og åpnet den tykke hardbindsboka Nagato hadde stappet i armene mine. Jeg trodde at en kjapp lesning ikke ville skade, så jeg leste henslengt de første par sidene. Historien var overraskende interessant, så jeg fortsatte side etter side. Du virkelig må lese gjennom en for å forstå hvor hyggelig en bok kan være. Lesing er slett ikke så verst allikevel!

Selfølgelig er det umulig å bli ferdig med en sånn tykk bok i en natt, så jeg la ned boka etter å ha lest en veldig lang monolog av en av hovedpersonene. Søvnen overvant meg, og etter å ha plassert bokmerket med Nagatos håndskrift i boka, skrudde jeg av lyset og krøp under dyna. På et par minutter var jeg i drømmeland.

Vet du hvorfor mennesker har drømmer? Søvn er delt opp i Rapid Eye Movement (REM) og Non Rapid Eye Movement (NREM), og de går i periodiske sykluser. NREM forekommer de første timene etter at en person har falt i søvn, med hjernen vanligvis i en stasis-liknende tilstand i løpet av dette stadiet. Stadiet der kroppen er ubevisst, mens hjernen blir litt aktiv er kjent som REM, og drømmer vil forekomme i dette stadiet. Om morgenen, vil REM ha økt i frekvens, som betyr at nesten alle vil drømme til de våkner opp. Jeg drømmer hver natt, men siden jeg vanligvis våkner opp sent hver gang, jeg er i en sånn hast med å dra til skolen at jeg vanligvis glemmer det har har drømt. Likevel vil jeg noen ganger plutselig huske en lenge glemt drøm som jeg hadde årevis siden. Det er virkelig utrolig hvordan menneskers minner er strukturert.

Greit, nok med tilfeldig snakk. Faktisk gir jeg blaffen i det.

Jeg følte at noen klasket til ansiktet mitt. Gå vekk! Jeg er trøtt! Ikke forstyrr drømmene min!

”......Kyon.”

Vekkerklokka hadde ikke engang ringt ennå. Selv om den hadde, ville jeg ha slått den av med en gang, og det var fremdeles noe tid før moren min ville sende søstera mi for å dra meg ut av sengen.

”Våkn opp allerede.”

Nei! Jeg vil sove noe mer. Jeg har ikke tid til rare drømmer.

”Jeg sa våkn opp! Kan du ikke høre meg?”

Hendene rundt nakken min ristet meg uten stans. Jeg åpnet til slutt øynene min da jeg følte baksiden av hodet mitt dunke mot hardt gulv.

Hardt gulv?

Jeg satte meg rank, og så forvirret ut. Haruhi kikket ned på meg og trakk seg vekk for å unngå å dunke hodene våre sammen.

”Er du endelig våken?

Knelende ved siden av meg var Haruhi i sin matrosuniform. Det hvite ansiktet ga et uttrykk av engstelse.

”Vet du hvor dette er?”

Så klart jeg gjør; vi er på North High, skolen vi går på, og akkurat nå er vi ved trappene foran skoskapene ved skoleinngangen. Det var ingen lys på, og skolen skolen om natten kom ut som grått foran oss......

Nei, noe er galt.

Det var ingen himmel ovenfor.

Bare en bred grå horisont. En monoton himmel. Det var ingen måne eller stjerner, ikke en eneste sky engang. Bare en himmel like grå som betongmurene.

Dette er en Forseglet Virkelighet.

Jeg sto sakte opp. Jeg var forbløffet av at jeg ikke var ikledd pyjamasen min, men skoleuniformen.

”Da jeg våknet, fant jeg meg selv her, deretter deg ved siden av meg. Hva er det som skjer her? Hvorfor er vi på skolen?”

Spurte Haruhi med en unormal myk stemme. Jeg svarte ikke henne med en gang, istedet rakte jeg armene min ut for å føle veien min. Fra smerten av å bli klype håndbaken, til å følelsen av uniformen på kroppen min, føltes det ikke ut som en drøm. Jeg dro ut to av mine hårstrå ut. Jeg fant ut at det virkelig gjorde vondt.

”Haruhi, er vi de eneste her?”

”Ja, jeg var ment å være i søvn under dyna mi. Hvorfor dukket vi opp her? Og himmelen ser rar ut......”

”Har du sett Koizumi?”

”Nei......hvorfor nevnte du ham?”

”Ingenting, bare spurte.”

Hvis denne Forseglede Virkeligheten ble skapt av en skjelv i en dimensjonal forkastning eller ved eksterne faktorer, burde det være en glødende kjempe og Koizumi her i tillegg.

”Uansett, la oss forlate skolen nå! Kanskje vi skumper borti noen”

”Åssen har det seg at du ikke ser engstelig ut i det hele tatt?”

Jeg er mer enn sikkert engstelig, spesielt av å se at du også er her. Er ikke ikke dette lekeplassen for kjempene du lager? Eller har jeg blitt overfølsom og bare drømmer alt dette? Helt alene med Haruhi i en tom Virkelighet......Hvis Sigmund Freud var her, kunne han analysert alt dette for meg!

Jeg forble en avstand fra Haruhi mens vi gikk mot skoleinngangen, da vi ble blokkert av en usynlig vekk. Jeg husker fortsatt den elastiske følelsen av denne veggen. Den kunne bli dyttet innover litt, men straks etter ville en annen hardere vegg blokkere alle forsøk på å trenge videre gjennom.

”......Hva er dette?

Haruhi rakte ut armene sine og prøvde å dytte denne usynlige veggen, mens hun spurte meg øynene sine vid åpne. Jeg gikk langs løpebanen og fulgte sporet av veggen.

Det virker som om vi har blitt fanget inne på skolen.

”Det ser ikke ut til å være en vei ut av skolen.”

Jeg kunne ikke føle noen bris. Det var som om selv lufta hadde stoppet å strømme.

”La oss prøvde inngangen bak!”

”Å ja, er det noen måte vi kan kontakte noen på? La oss se etter en telefon. Jeg brakte ikke med meg mobilen.”

Hvis dette var den Forseglede Virkeligheten Koizumi fortalte meg om, ville det å finne en telefon være nyttesløst. Til tross for det bestemte vi oss for å gå inn i skolebygningen for å ta en titt. Det burde være en telefon i personalrommet.

Skole så nifs ut i mørket med alle lysene av. Vi passerte skoskapene og gikk stille inn i skolebygningen. Langsmed veien, skrudde vi på lysene for den første etasjen, og taklampene lyste opp med en gang. Selv om de var kalde, kunstige lys, var de nok til å få frem et sukk av lettelse fra meg og Haruhi.

Etter å ha vært sikkert på at det ikke var noen i klasserommene på deg etasjen, satte vi kursen for personalrommet. Naturligvis var personalrommet låst, så jeg plukket opp en brannslokker i nærheten og knuste vinduet åpent, og gikk inn gjennom det.

”......Ser ikke ut til å virke.”

Haruhi holdt telefonen inntil ørene sine, men kunne ikke høre noenting. Hun prøvde å ringe noen numre, men ingenting kom ut av det.

Vi forlot personalrommet, skrudde på alle lampene langsmed veien, og gikk opp trappene, siden Haruhi hadde foreslått at vi skulle returnere til klasserommet vårt. Siden det Femte Klasserom for førsteklassingene befant seg på den øverste etasjen, kunne vi kanskje finne ut noe av å se ned derfra.

Haruhi fortsatte med å holde på jakken min mens vi gikk langs korridoren. Ikke regn med meg; jeg har ikke noen superkrefter i det hele tatt. Hvis du er redd, så hold på armen min! Det ser mer naturlig ut på den måten!

”Idiot!”

Haruhi skulte på meg, men fingrene hennes slapp aldri taket på jakken min.

Det var ingen forandring i klasserom 1-5; det var akkurat som vi hadde etterlatt det etter skolen.

”......Kyon, se......”

Haruhi ble stille etter å ha gått mot vinduene. Jeg gikk ved siden av henne og så ned på situasjonen.

Det var en dyp grå verden overalt. Jeg kunne ikke engang se horisonten bortenfor kysten, av å se ned fra fjerde etasje på toppen av kollen. Det var alt mørkt innen panoramaet, uten et eneste lys på. Det var som slutten av verden.

”Hva er dette stedet......”

Det var ikke hele befolkningen som hadde forsvunnet, men heller vi som hadde forsvunnet. Det så ut som om vi hadde snublet borti denne Forseglede Virkeligheten ved en tilfeldighet.

”Dette føles rart.”

Haruhi rørte skuldrene på sine og hvisket.

Siden vi ikke visste hvor ellers vi skulle dra, returnerte vi til klubbrommet hvor vi nettopp hadde tilbrakt ettermiddagen før. Siden jeg alt hadde stjålet nøklene fra personalrommet, var vi i stand til å låse opp døra og gå inn.

Vi begge pustet ut et lettelsens sukk av å ha returnert til et velkjent, belyst rom.

Vi skrudde på radioen, men vi kunne ikke engang høre noe radiostøy. Klubbrommet var så stille at bare lyden av meg helle te kunne bli hørt. Jeg er ikke så interessert i å bytte teblader, så jeg brygget teen med helt igjennom overbrukte og smaksløse teblader. Haruhi sto ved siden av meg og stirret livlig på den grå verden utenfor.

”Vil du ha noe te?”

”Nei.”

Jeg tok tekoppen, dro ut en stol, og satte meg ned. Jeg nok en slurk. Sigh, teen brygget av Asahina er så mye bedre enn dette.

”Hva er det som foregår her!? Jeg forstår det ikke! Hva er dette stedet? Hvorfor er jeg her?”

Haruhi sto ved vinduet og vendte seg utenfor; silhuetten hennes så veldig skrøpelig ut.

”Og, hvorfor er jeg med deg av alle folk?”

”Åssen i helvete skulle jeg vite!?” Haruhi flikket bare håret sitt og skulte av min respons.

”Jeg går ut for å ta en titt.” sa hun og gikk for å forlate rommet. Akkurat idet jeg også skulle til å stå opp......

”Du blir her, jeg kommer tilbake straks.”

Hun forlot rommet rett etter å ha sagt dette. Det er så Haruhi å gjøre slikt! Mens jeg hørte på Haruhis energiske skritt forsvinne og nippet til min smaksløse, varme te, dukket den tingen opp.

Det var en liten glødende sfære. Med det første var den på størrelsen av en bordtennisball, så, sakte vokste sfæren seg større, og skinte som en ildflue før den til slutt tok en menneskeliknende form.

”Koizumi, er det deg?”

Foran meg var et glødende menneskeliknende vesen, men jeg kunne ikke se Koizumis utseende tydelig, inkludert øynene, nesa, og munnen hans.

”Hei der.” En rolig stemme kom ifra det glødende objektet.

”Tok deg lenge nok! Jeg trodde du ville dukke opp i din menneskeform......”

”Ting begynner å bli litt komplisert, så det kommer til å ta litt tid å forklare. Jeg skal være ærlig; dette er en unormal hendelse!” Det røde lyset blafret litt. ”Hvis det var en normal Forseglet Virkelighet, kunne jeg enkelt ha trengt igjennom, men ikke denne gangen. Jeg måtte dukke opp i denne ukomplette formen, og siden jeg trengte noe hjelp fra min arbeidskolleger før jeg endelig kunne komme meg inn her, kan jeg ikke forbli i denne tilstanden altfor lenge. Våre krefter forsvinner sakte, selv mens vi snakker.”

”Akkurat hva er det som foregår? Er det bare meg og Haruhi her?”

”Ja,” svarte Koizumi.

”Dette betyr at det vi fryktet, omsider har skjedd. Suzumiya-san har blitt lei av denne virkeligheten, og hun har bestemt seg for å lage en ny.”

”......”

Våre overordnede er nå i total panikk. Ingen vet hva verden vil bli når guden dens har forsvunnet. Selv om det er mulig at verden vil overleve så lenge Suzumiya-san bestemmer seg for å ha nåde på den, er det også mulig at den vil fordufte på et øyeblikk.”

”Hva prøver du å si......?”

”For å si det enkelt,” det røde lyset blafret nå som en flamme, ”Du og Suzumiya-san har nå forsvunnet fra vår verden. Denne verden er ikke en Forseglet Virkelighet, men heller en helt ny virkelighet skapt av Suzumiya-san. De Forseglede Virkelighetene vi har sett før var sannsynligvis bare øvelser før hun bestemte seg for å omskape verdenen på alvor.”

Slik en interessant spøk, men jeg vet ikke hvordan en ler nå. Ha ha ha.

”Jeg spøker ikke. Denne verdenen er sannsynligvis nærmest til den verden som Suzumiya-san ønsker. Vi er fremdeles ikke sikre på hva slags verden hun ønsker, men vi skulle få et svar på det snart.”

”La og legge det til side, det virkelig problemet er hvorfor jeg er her?”

”Vet du virkelig ikke? Du er den personen valgt av Suzumiya-san. Du er den eneste personen i vår verden som Suzumiya-san vil være med. Jeg trodde du hadde oppdaget det innen nå.” Lyset rundt Koizumi glimtet nå som en fakkel som gikk tom for batterier, dens klarhet tydelig minkende. ”Jeg er nær grensen min nå. Med denne farten vil jeg aldri være i stand til å se dere igjen; på den andre siden derimot, er jeg på en måte lettet siden jeg ikke lenger må jakte på de Avatarene mer.”

”Må jeg leve alene med Haruhi i en sånn grå verden?”

”I denne verden er dere som Adam og Eva. Bare jobb hard med å befolke verdenen, så vil det bli bra.”

”......Jeg kommer til å slå dritten ut av deg.”

”Bare spøkte! Akkurat nå er denne forseglede tilstanden sannsynligvis bare midlertidig, men veldig snart vil den bli liknende til verden som du kjenner. Likevel vil denne verdenen være fullstendig forskjellig fra den verdenen vi er fra. Hva angår akkurat nå, kunne denne verdenen bli betraktet som den virkelige verdenen, mens den originale virkeligheten burde være betraktet som en Forseglet Virkelighet. Når det angår forskjellene det er mellom disse to verdenene, vet vi uheldigvis ikke. Hvis jeg er heldig nok til å bli gjenfødt i den nye virkeligheten, regner jeg med til til å vise meg rundt.”

I dette øyeblikket, begynte Koizumi det glødende menneskeliknende objektet å sakte løse opp og så, som en stjerne som gikk tom for brensel, krympet den nå til dens opprinnelige bordtennisballstørrelse.

”Er det umulig for oss å returnere til den originale verdenen?”

”Så lenge Suzumiya-san ønsker for det, kan det være mulig. Jeg kjente deg bare i en kort periode; det er synd egentlig, men jeg nøt min tid med SOS Brigaden......Ah, ja, jeg glemte nesten, jeg må videreføre både Asahina Mikuru og Nagato Yukis meldinger til deg.

Før Koizumi forsvant helt, la han igjen denne meldingen.

Asahina Mikuru spurte meg om å unnskylde meg i hennes sted: hun sa, ’Jeg beklager, det er alt min feil.’ Også, Nagato Yuki forteller deg om å ’Huske å slå på datamaskinen.”

Etter meldingen forduftet han som et stearinlys blåst ut av vinden.

Jeg vet ikke hvorfor Asahina måtte unnskylde seg til meg. Hadde Asahina gjort noe galt med meg? Meg jeg bestemte meg for å ikke tenke på det nå; heller, jeg fulgte Nagatos anmodning og skrudde på datamaskinen. Etter harddisken lager en pipende lyd, skulle OS varemerket begynne å dukke opp på skjermen......Det er rart, hvorfor er ikke noe vist? OS skjermen som skulle vise seg etter et par sekunder dukket ikke opp; skjermen var bekmørkt med bare en hvit skrivepeker blinkende i den øvre venstre hjørne av skjemen. Så, begynte pekeren å bevege seg stille, og en linje med kalde ord viste seg.

YUKI.N > Kan du lese dette?

Jeg var lamslått i en stund, og så dro jeg tastaturet nærmere og begynte å skrive.

′Ja.′

YUKI.N > Akkurat nå har jeg ikke helt mistet kontakt med verdenen du er i.
Men det er bare et spørsmål om tid, siden avkoblingen burde skje veldig snart.
Hvis det er sant, vil dette bli vår siste samtale.

′Hva burde jeg gjøre?′

YUKI.N > Jeg vet det ikke heller. Den unormale datastrålen har forsvunnet fullstendig her.
Den Integrerte Data Sentientielle Eksistens er veldig skuffet med dette, fordi de vil miste sjansen for utvikling.

′Hva mener du med sjansen for utvikling? Akkurat hvordan utvikler Haruhi seg?′

YUKI.N > Det å være høyt sentientiell betyr å være i stand til å prosessere data kjapt og nøyaktig.
Sentientielle organiske livsformer er begrenset av den overdrevne, unøyaktige og oppblandet datastrømmer.
forårsaket av deres fysiske kropper, og er ute av stand til å prosessere data kjapt og nøyaktig.
Så etter å ha utviklet seg til et visst stadium vil organiske livsformer slutte å utvikle seg.

′Er det mulig å utvikle seg uten å engang ha en fysisk kropp?′

YUKI.N > Den Integrerte Data Sentientielle Eksistens er også laget av data.
De har også trodd at deres evne til å prosessere data ville øke uendelig.
Helt til universet overopphetet seg selv. Med de tok feil.
Som med at universet har et kant, har også deres evolusjon en grense,
I det minste for sentientielle eksistenser som regner med data for å overleve.

′Hva med Suzumiya?′

YUKI.N > Suzumiya er i besittelse av evnen til å skape massive mengder av data ut av ingenting.
Det er den evnen som den Integrerte Data Sentientielle Eksistens ikke har.
Hun kan slippe ut data som aldri kunne ha blitt prosessert av et menneske,
som bare er en organisk livsform, det dens livstid. Den Integrerte Data Sentientielle Eksistens tror
at dersom data-skapende evner blir analysert, vil de så være i stand til å finne hint til
hvordan en auto-autvikler.

Pekeren blinket midlertidig. Kanskje nølte Nagato på hva slags ord hun skulle bruke. Det neste sekundet, flommet ordene som vann.

YUKI.N > Jeg satser alt på deg.
′Satser på meg for hva?′
YUKI.N > Jeg håper at dere begge kan returnere til denne verden.
Suzumiya Haruhi er et viktig observasjonsobjekt,
en viktig skatt som kanskje bare dukker opp en gang i dette universet.
Foruten det, ønsker jeg selv for at dere skal returnere.

Ordenes farger begynte å falme som en strømforsyning som ble svakere. Pekeren fortsatte å skrive ut ord.

YUKI.N > La oss gå til biblioteket igjen neste gang.

Ordene vokste seg mørkere; selv å justere skjermens lysstyrke hjalp ikke. Til slutt, skrev Nagato følgende to ord.

YUKI.N > tornerose

Brr Lyden av harddisken spinne fikk meg til å hoppe fra stolen min. Lyset på CPU-indikatoren blafret, og det velkjente OS varemerket viste seg. Lyden av datamaskinens vifter spinne var alt som kunne bli hørt i denne verden.

”Hva skal jeg gjøre? Koizumi! Nagato!”

Jeg sukket dypt og snudde hodet mitt fortvilet mot vinduet.

Et blått lys skinte fra utsiden av vinduet. Fordi den var så nærme, så den ut som en svær blå vegg.

Haruhi stormet inn i rommet.

”Kyon! Noe har dukket opp!”

Haruhi så at hun skulle til å dunke borti meg, som sto ved vinduet, og stopp kjapt og sto ved siden av meg.

”Hva er det? Det er enormt! Er det et monster? Det ser ikke ut som en illusjon.”

Haruhi låt veldig spent. Den deprimerte engstelsen hennes fra i sted hadde forsvunnet. Akkurat nå glimtet øynene hennes med entusiasme. Ingen redsel kunne bli funnet i dem.

”Tror du det er et romvesen? Eller kan de være et supervåpen lager av de eldgamle, som våknet opp fra dens dvale? Et den tingen grunnen til at vi ikke kan stikke av fra skolen?”

Den blå veggen bevegde seg. Bildet av en kjempe knuse bygninger med letthet blinket gjennom hodet mitt. Jeg grep hastig Haruhis arm og boltet ut av klubbrommet.

”Vent! Vent litt, hva er det du gjør!?”

Mens vi stormet til korridoren, og nesten falt ned, vibrerte et høyt skjelv gjennom lufta; jeg dytter kvikt Haruhi ned på bakken og skjermet henne med kroppen min, Klubbkomplekset ristet voldsomt. Lyden og vibrasjonen av et hardt, tungt objekt trampe på bakken ble overført til ørene mine. Fra denne visste jeg at kjempens mål ikke var klubbkomplekset men heller skolekomplekset i motsatt retning.

Jeg grep Haruhi, som var så sjokkert at munnen hennes åpnet og lukket seg som en gullfisk, og begynte å løpe. Utrolig nok fulgte Haruhi lydig etter meg og løp.

Håndflaten min begynte å bli svett. Samme ble Haruhis.

Det gamle klubbkomplekset var blottet for støv. Men all min styrke løp jeg med Haruhi på slep mot trappene. Lyden av kjempen som forårsaket ødeleggelse kunne bli hørt.

Jeg løp ned trappene mens jeg følte Haruhis kroppsvarme bli overført mellom håndflatene våre. Etter å ha krysset skolegården, satte vi kursen forbi skråningen og mot løpebanen. I dette øyeblikket tok jeg en kjapp titt på Haruhi. Jeg kan ha misforstått, men hun så ut til å være ganske lykkelig. Det var som å se et barn våkne på 1.juledag og oppdage at presangene hun hadde ønsket seg, nå var ved sengekanten hennes.

Etter å ha løpt en temmelig avstand fra skolebygningene, snudde vi oss og kikket oppover, og oppdaget hvor enorm kjempen var. Kjempen inne i den Forseglede Virkeligheten som Koizumi viste meg var akkurat så stor som denne, nesten like høy som en bygning.

Kjempen veiet hånda si og skolebygningen kollapset. Siden det fjerdeetasjekomplekset allerede var revet åpen av dens forrige angrep, falt den nå lett. Restene falt og spredte seg i alle retninger sammen med de øredøvende lydene det skapte.

Vi løp hektisk til midten av den tohundremeters-banen før vi stoppet. En utrolig blå kjempe hadde nå dukket opp i den mørke monotone skolen.

Hvis du vil ta bilder, burde du ta bilder av disse, og ikke bilder av Studiegruppen for Datamaskiners president plukke på Asahinas bryster, og definitivt ikke bilder av Asahina ikledd alle slags kostymer. Hjemmesiden burde ha bilder av det som så ser nå!

Mens jeg tenkte på dette, sa Haruhi kjapt i øret mitt.

”Tror du han vil angripe oss? Jeg tror ikke han er slem i det hele tatt, hva tror du?”

”Vet′kke.”

Mens jeg svarte Haruhi, tenkte jeg samtidig på hva Koizumi fortalte meg da han brakte meg til den Forseglede Virkeligheten. Hvis vi lar disse ”Avatarene” fortsette med sin herjing, så etter ødeleggelsen, vil den Forseglede Virkeligheten erstatte den ekte verdenen, noe som betyr at denne grå verdenen vil erstatte den verdenen vi kom fra, også......

Hva vil det bli av vår verden?

Ifølge det Koizumi fortalte meg, ser det ut som om Haruhi skaper en helt ny verden. Vil den Asahina og Nagato jeg kjenner være i denne nye verdenen? Eller vi det være en surrealistisk verden hvor disse ”Avatarene” går runft fritt, og romvesener, tidsreisere og espere bli dagligdags?

Hvis verden blir som det, hva slags rolle ville jeg spille?

Argh, glem det, det er nyttesløst å prøve å tenke på det mer, fordi jeg ikke forstår det. Jeg forstår ikke hva Haruhi tenker, og jeg er i besittelse av telepatiske evner som lar meg lese hva andre tenker.

I dette øyeblikket hørte jeg Haruhi snakke til meg,

”Akkurat hva forgår her? Om det er denne verdenen eller den kjempen, er det veldig rart!”

Disse tingene ble skapt av deg, frøken! Jeg burde være den som spør, hvorfor har du dratt meg inn i alt dette!? Adam og Eva? Dette er bare dumt! Jeg vil ikke tro på en sånn vrøvl av en historie! Aldri!

”Vil du ikke returnere til deg originale verdenen?”

Spurte jeg rolig.

”Hva sa du?”

Haruhi snudde seg mot meg. Ansiktet hennes var glatt hvitt selv i denne grå verdenen, og de glimtende øynene hennes var svøpt i mørke.

”Vi kan ikke bli her for alltid! Det er ikke en eneste butikk, så det er ingensteds å spise når vi bli sultne. Dessuten er skolen omringet av en usynlig vegg: det er ingen vei ut herfra. På denne farten kommer vi til å sulte oss til døde.”

”Hmm, det hele er rart, men jeg bryr meg ikke. Ting vil omsider bli sortert ut. Av en eller en annen grunn, føler jeg meg bare veldig glad.”

”Så hva med SOS Brigaden? Du laget den klubben! Du skal bare forlate den?”

”Jeg bryr meg egentlig ikke om det mer, fordi jeg har opplevd noe spennende nå alt; det er ikke nødvendig for meg å gå ut og lete etter mystiske hendelser.”

”Men, jeg vil dra tilbake til den opprinnelige verdenen.”

Kjempen stoppet midlertidig dens rasering av skolen.

Før vi endte i denne rare situasjonen, innså jeg ikke hvor mye jeg likte livet mitt som det var. Det har jeg idioten Taniguchi, Kunikida, Koizumi, Nagato og Asahina, og til og med lenge-forduftende Asakura.

”.....Hva er det du snakker om?”

”Jeg vil virkelig se de vennene igjen. Jeg har mange mange ting til vil fortelle dem.”

Haruhi senket hodet sitt, også fortsatte hun etter en stund,

”Vi kommer til å se dem; denne verdenen vil ikke bli dekket av mørke for alltid. Med en gang morgenen kommer, vil solen stå opp. Jeg er sikker på det.”

”Det er ikke det. Denne verdenen er ikke hva du tror den er. Jeg vil virkelig se disse vennene i den opprinnelige verdenen.”

”Jeg forstår ikke hva du snakker om.”

Haruhi skulte på meg, som et barn som hadde fått sin kostelige presang revet bort, og avslørte raseriet og tristheten sin.

”Er du ikke syk og lei av den kjedelige verdenen også? Den verdenen er så normal at det ikke er noe spesielt i det hele tatt. Vil du ikke oppleve noe interessant også?”

”Jeg pleide å tenkte slik.”

Kjempen begynte å bevege seg. Kan sparket vekk ve resterende delene av skolekomplekset og satte kursen for skolegården. På veien, slo han hardt på skolekorridoren med armen sin, så ga han klubbkomplekset et enormt spark. Skolen blir sakte jevnet ut, inkludert klubbrommet vårt.

Jeg så over Haruhis skulder og var forbløffet av å oppdage andre glødende blå vegger rundt omkring. En, to, tre......da jeg kom til fire, bestemte jeg mg for å gi opp å telle.

Uten de røde sfærene i veien begynte de blå kjempene nå med deres ødeleggelse av denne grå verdenen uten en pause. Jeg forstår ikke hva som er interessant med all denne ødeleggelsen. Hver gang de flyttet armene eller bena sine, forsvant alt de rørte på et øyeblikk.

Noen øyeblikk senere var halve skolen borte.

Jeg kunne ikke si hvor stort denne Forseglede Virkeligheten var, og jeg visste ikke om denne dimensjonen ville utvide seg og bli en annen virkelighet. I dette øyeblikket, var hodet mitt fylt av usikkerhet. Hvis det, på dette tidspunkt, satt på gammel fyllik ved siden av meg på et tog og sa til meg, ”La meg fortelle deg noe, men ikke fortell noen andre! Jeg er faktisk et romvesen,” ville jeg ha trodd ham med en eneste gang. Fordi antallet mystiske hendelser jeg har opplevd nå har tredoblet sammenliknet med en måned siden.

Hva kunne jeg egentlig gjøre? Hvis det var en måned siden ville jeg kanskje ikke ha tenkt på noe, men akkurat nå trodde jeg at jeg kunne. Fordi jeg har mottatt noen hint alt.

Med en gang jeg bestemte meg, sa jeg følgende,

Haruhi, jeg har gått gjennom noen veldig interessante ting disse par dagene. Selv om du kanskje ikke vet det, er det alle slags typer folk som er veldig bekymret over deg. Det er ikke latterlig å si at verden bokstavelig talt dreier seg rundt deg. Alle tror at du er en veldig spesiell person, og de har prøvd å backe up de overbevisningene med handlinger. Du vet det kanskje ikke. Men verden går i en veldig interessant renting.”

Mens jeg grep Haruhis skuldre, innså jeg at jeg fortsatt holdt hånda hennes, men Haruhi så på meg med et uttrykk som sa, ”Hva har skjedd med deg?”

Og så flyttet hun øynene sine vekk fra meg og mot de herjende blå kjempene, med et nøkternt uttrykk.

Av å se det unge og glatte ansiktet hennes, husket jeg Nagatos ”evolusjonsmulighet”, Asahinas ”Tidfordreining”, og Koizumi som behandlet Haruhi som ”Gud”. Men for meg, hva er Haruhi for meg? Akkurat hva behandler jeg henne som?

Haruhi er Haruhi, hva annet er det å si? Jeg hadde ikke til hensikt å bare svare som det forresten. Likevel, jeg hadde ikke et definitivt svar. Jeg visste det skulle komme til dette, ikke sant? Hvis du hadde pekt på klassekameraten bak meg og spurt, ”Hva representerer hun for deg?” - hvordan tror du jeg ville ha svart? ......Dette, jeg beklager. Jeg går i sirkler igjen! For meh, er ikke Haruhi en ordinær klassekamerat, og ihvertfall ikke noen ”evolusjonsmulighet”, ”tidsfordreining” eller engang ”Gud”.

Kjempen snudde seg mot løpebanen. Han skulle ikke ha øyne, men likevel kunne jeg livlig føle hans syn. Han tok et skritt i vår retning. Hans ene skritt var mest sannsynlig et par hundre meter, ellers ville han ikke ha kortet ned avstanden mellom oss så kjapt til tross for at han gikk så sakte!

Jeg forstod det! Sa ikke Asahina noe om dette? Spådommen! Og Nagatos siste melding. Snøhvit og Tornerose. Vær så snill, selv jeg vet hva Tornerose betyr! Hva er likheten mellom disse to fortellingene? I vår desperate situasjon ropte praksis talt svaret ut høyt.

Jøss, dette er så sykt.

Det er altfor sykt! Asahina, Nagato. Jeg vil aldri akseptere en slik utvikling! Aldri!

Min rasjonalitet insisterte på det. Men mennesker var aldri en livsform som bare stolte på grunn for å overleve. Kanskje de trengte litt av det som Nagato kalte ”oppblandet data”. Jeg ga slipp på Haruhis hånd, tok på skuldrene hennes, og vendte henne mot meg.

”Hva nå......”

”Du vet, jeg liker deg ordentlig med hestehale.”

”Hva?”

”Jeg vet ikke når, men siden da, kan jeg ikke stoppe å tenkte på deg med en hestehale. Jeg synes det passer deg best.”

”Hva er det du prøver deg på?”

De svarte øynene sto imot meg. Jeg ignorerte Haruhis protester og kysset henne på leppene. Det er mer høflig å lukke øynene dine i stunder som dette, så jeg lukker min. Og derfor, visste jeg ikke hvilket uttrykk Haruhi hadde. Var øynene hennes åpne fra sjokket? Eller lukket hun også sine øyner? Eller prøvde hun å heve hånda si og daske meg? Men selv hvis hun virkelig dasket meg, spiller det ingen rolle, siden jeg satset alt på dette. Hvis noen andre gjorde dette med Haruhi tror jeg de ville visst hva jeg følte da. Jeg tok armen hennes og holdt stramt, ville ikke slippe ennå.

Jeg kunne fortsatt høre rumlingen i det fjerne; de virker som om kjempen fremdeles ødela skoleområdet. Akkurat idet jeg tenkte på dette, mistet jeg plutselig balansen og falt nedover, og deretter snudde alt opp-ned. Det var et støt på min venstre side. Uansett hva jeg gjorde, kunne jeg ikke holde balansen min. Da jeg prøvde å sitte opp og åpne øynene min, så jeg et velkjent tak over hodet mitt og ble lamslått.

Jeg var på rommet mitt, og snudde rundt, jeg innså at jeg hadde falt ut av senga og ned på bakken. Så klart var jeg ikledd pyjamasen min. Halvparten av den rotete dyna lå på bakken. Jeg la hånda bak ryggen, og åpnet munnen min som en idiot.

Det gikk en stund før jeg kunne tenkte igjen.

Under en halvdrømmende tilstand, sto jeg sakte opp, åpnet vinduet, og kikket ut. Jeg så et par blinkende stjerner og de skinnende gatelysene. Jeg bekreftet at lys kom ut fra andre folks vinduer og silhuettene som til tider beveget seg bak dem.

Var det en drøm? Har jeg drømt alt dette?

Jeg hadde en drøm hvor jeg falt i en surrealistisk verden med en jente jeg kjente, og deretter endte med å kysse henne! En drøm så enkel å forstå at selv Sigmund Freud ville le ut høyt.

Urgh, jeg ville virkelig henge meg selv meg en gang nå.

Kanskje jeg skulle være takknemlig for at denne landet har forbydd pistoler, ellers ville jeg ha tatt en helautomatisk pistol og siktet på hodet mitt uten å nøle. Hvis det var med Asahina kunne jeg i det minste ha fått en eller annen slags vel-detaljert personalitetsanalyse fra denne drømmen, men jeg måtte drømme meg selv kysse Haruhi, av alle folk! Hva i all verden tenkte min underbevissthet på!?

Jeg satt trett på gulvet og holdt hodet mitt, tenkende at hvis alt dette var en drøm, hvorfor føltes det så ekte? Den svette høyrehånda, og varmen som forble på leppene mine......

......Betyr det...betyr det at dette ikke lenger er den opprinnelige verdenen? Er dette en helt ny verden skapt av Haruhi? Er de noen måte for meg å få bekreftet det på?

Uansett hvor mye jeg tenker, finnes det ikke. Heller, jeg ville aldri tenkte på et sånt problem. Hvis jeg måtte innrømme at alt det var en drøm fordi hjernen min var i ustand, ville jeg heller ha trodd at verden har blitt ødelagt. Dessuten er jeg akkurat nå benektende.

Så kikket på vekkerklokka. To tretti på morgenen.

......Jeg går tilbake til sengs.

Jeg dro dyna over hodet, og spurte mitt allerede klare hode om å gi meg litt dyp søvn.

Jeg kunne ikke sove.

Det er derfor jeg er så utmattet at jeg nesten behøver å kravle for å klatre opp skråningen. Dette dreper meg, for å være ærlig. Jeg er bare glad for at jeg ikke møtte Taniguchi på veien, ellers ville jeg bli tvunget til å høre han fortsette og fortsette. Solen fortsatte å slippe ut heten sin fra dens endeløse nukleære fusjon. Herr Sol, jeg ber deg, kan du ikke ta en pause en gang i blant? Jeg kommer til å bli stekt til døde!

Søvndemonen som nektet å komme når jeg trengte den, sirklet nå rundt hodet mitt når jeg minst ville det. Hvis dette fortsetter vet jeg ikke hvor lenge jeg kan være våken i den første timen.

Da jeg så skolekomplekset stoppet jeg og så på den tarvelig, gamle fireetasjers-bygningen. De svette studentene kravlet alle inn i skolebygningen som en haug med maur.

Jeg dro mine føtter opp trappene, og deretter inn i den velkjente første års Femte Klasserom, og stoppet tre skritt fra vinduet.

Der, sittende bakerst ved vinduet, så jeg baksiden av Haruhis hode. Hvordan skulle jeg si det? Hun hadde haken hennes hvilende på hendene sine som alltid og stirret ut med et veduttrykk.

Fra baksiden av hodet hennes kunne jeg se en lite hale hengende fra håret og ned på skulderen. Håret hennes var litt for kort nå til å knyte en hestehale med, så jeg tipper hun bare knyttet den tilfeldigvis?

”Yo, åssen har det vært?”

”Elendig, jeg hadde nettopp et forferdelig mareritt i går natt.”

Sa Haruhi i en rolig tone. Hei, du gikk faktisk gjennom en virkelig utrolig begivenhet i går natt!

”Det er derfor jeg ikke kunne sove i hele natt. Jeg ville ta sykemelding, men så ville min deltakelsesrate ha blitt altfor lav.”

”Jeg forstår.”

Jeg satte meg ned på den harde stolen og studerte Haruhis ansikt. Håret hennes dekket til siden av ansiktet fra øret hennes og nedover, så jeg kunne ikke se uttrykket hennes tydelig. Uansett var hun i dårlig humør. I det minste fortalte ansiktet hennes meg det.

”Si meg, Haruhi.”

”Hva?”

Jeg sa til Haruhi, hvis øyne fortsatt stirret utenfor,

”Du ser bra ut i med hestehalen.”

Suzumiya Haruhi ~Norwegian~:Volume1 Chapter6

2008-07-17T19:01:50Z

84.215.112.112:

Kapittel 6

Som i går, fant jeg i dag enda et brev inne i skoskapet mitt. Hva er det med at folk leverer brev gjennom skoskap for tida?

Jeg hadde en annen følelse denne gangen, dog. Brevet var ikke brettet eller anonymt som forrige gang. På baksiden av konvolutten, som så ut som en av de elegante konvoluttene som kommer med shoujo-manga for spørreundersøkelser og slikt, var det et navn klart skrevet. Hvis øynene mine ikke bedro meg var jeg sikker på hvem sitt navn som var skrevet på det.

Asahina Mikuru.

Jeg plasserte straks konvolutten i lomma på jakka mi, og skyndte meg til mennenes toalett for å åpne den. Der, på et stykke papir med smilefjessymboler overalt,var det skrevet ned følgende ord.

Jeg skal vente på deg i klubbrommet i spisepausen.

Mikuru-chan

Etter gårsdagens begivenheter har mitt syn på livet, verden og virkeligheten selv gått gjennom en 360-graders salto som en akrobat.

Jeg vil aldri gå gjennom en sånn livstruende situasjon igjen.

Men jeg kunne ikke avslå denne. Tross alt er det Asahina som inviterte meg denne gangen! Selv om jeg ikke hadde noe bevis for å bekrefte at dette brevet virkelig hadde blitt skrevet av Asahina, tvilte jeg aldri på dens autensitet, fordi hun virket til å være den slags person som helst tyr til slike indirekte midler. Videre, bildet av henne som griper pennen sin mens hun oppspilt skriver på et søtt stykke papir passer henne virkelig. Hvis det er iløpet av lunsjen, burde også Nagato være i klubbrommet, skulle noe virkelig skje tipper jeg hun ville komme og redde meg.

Ikke kall meg en håpløs pyse er du snill. Jeg er bare en normal høyskolestudent tross alt.

Etter fjerde time ble jeg omringet av: Taniguchi, som stirret på meg med betydningsfulle øyne; Kunikida, som kom over med matpakken sin, og prøvde å invitere meg til å ha lunsj sammen; og Haruhi, som spurte om jeg ville gå med henne til personalrommet for å undersøke sannheten om Asakuras avreise. Uten å engang ha spist fra matpakken min, dro jeg med en gang til klubbrommet.

Det var bare mai, enda skinte allerede sola med sommerens klarhet. Sola var som en ekstra stor ovn som lykkelig utstrålte energien sin mot Jorda. Når sommeren endelig kommer blir Japan er naturlig sauna. Jeg kunne føle svetten krype seg inn i undertøyet mitt bare etter å gå et par skritt.

På tre minutter, ankom jeg døra til klubbrommet. Jeg banket på først.

”Kom inn er du snill.”

Det var Asahinas stemme, ingen tvil om det. Greit, jeg kunne slappe av og gå inn!

Da jeg gikk inn, fant jeg ut at Nagato ikke var der, og til min overraskelse, det var heller ikke Asahina.

Foran meg stod en langhåret jente som lente seg på vindusavsatsen som var vendt mot skolegården. Hun var ikledd en hvit bluse og et sort miniskjørt, mens føttene hennes flottet seg med et par tøfler laget for besøkende til skolen.

Da hun så meg, gikk hun henrykt mot meg og tok armene mine.

”Kyon-kun......lenge siden sist.”

Hun var ikke Asahina, likevel lignet hun veldig på Asahina, så mye at en lett ville forvekslet henne med Asahina selv. For å være ærlig, selv jeg ville ha trodd at hun var Asahina.

Likevel var hun ikke Asahina. Den Asahina jeg kjente var ikke høy, og ansiktet hennes var ikke så utvokst, ikke for å nevne at brystene under blusen hennes ikke kunne ha vokst en tredel over natten.

Uansett åssen jeg så, var jeg sikker på at personen foran meg, smilende mens hun holdt hendene mine, er i tyveårene, og ga en helt annen følelse enn fra den ungdomskole-aktige Asahina. Men hvorfor lignet hun så mye på Asahina?

”Unnskyld meg......”

Jeg tenkte plutselig på en grunn.

”Er du Asahina-sans......søster?”

Hun virket overrasket en stund, så smilte hun og blunket øynene sine, og ristet skuldrene sine. Selv smilet hennes var det samme.

”Hee hee, Jeg er meg!” sa hun.

”Jeg er Asahina Mikuru. Bare det at, jeg kom fra en enda fjernere tidslinje......Jeg har alltid ville møte deg.”

Jeg må ha sett veldig dum ut da. Visstnok, jeg kunne lett akseptere at Asahina sa hun var fra fremtiden. Da jeg så på skjønnheten som sto foran meg, innså jeg hvor vakker hun hadde blitt. Pluss, hun er høyere, noe som gjorde henne mer sexy. Jeg trodde aldri at hun skulle bli så vakker.

”Oh, du tror meg fremdeles ikke?”

Asahina i en sekretær-aktig bekledning sa uskikkelig.

”Da skal jeg gi deg bevis!”

Hun begynte straks å knappe opp blusen sin. Da hun åpnet den andre knappen, viste hun bysten sin til min forbauselse.

”Se, kan du se den stjerne-formede føflekken? Den er ikke satt på! Vil du røre den?”

Det var en stjerne-formet føflekk på det venstre brystet hennes, et attraktiv høydepunkt på den hvite huden, som utstrålte sjarm.

”Så tror du nå?”

Åssen skal jeg si det? Jeg husker ikke engang å ha noensinne sett om Asahina hadde en føflekk på brystet hennes eller ikke. Selv om jeg på en måte var tvunget til å se henne skifte da hun var kledd som en bunnyjente en stund siden, ville jeg ikke være så fokusert som til å legge merke til et så lite område. Mens jeg tenkte det ovenfor, sa den attraktive, modenlige Asahina,

”Det er rart. Hvis ikke du hadde fortalt meg at jeg hadde denne føflekken, ville jeg ikke ha merket det selv.”

Asahina ristet forvirret på hodet sitt, og så, som om hun innså noe, sperret øynene sine opp og hun rødmet kraftig.

”Eh......Å nei, Jeg bare......D...det er sant! Vi har fortsatt ikke......Hva skal jeg gjøre?”

Asahina la hendene sine over ansiktet og ristet voldsomt, hennes knapper på kravene fortsatt åpne.

”Jeg tok feil......Jeg...jeg beklager! Glem det jeg nettopp sa er du snill!”

Det er enklere sagt enn gjort. Oh og, kunne du være så snill å knappe opp? Jeg vet ikke helt hvor øynene mine burde være rettet mot lenger!

”Greit, Jeg vil tro deg nå. Akkurat nå kan jeg tro alt.”

”Unnskyld meg?”

”Oh ingenting, bare snakket til meg selv.”

Den ukjent-aldrende Asahina holdt fortsatt sitt røde ansikt i hendene sine da hun innså hva jeg stirret på, og knappet kjapt opp. Etter å ha satt seg ned ordentlig, hostet hun tørt og sa,

”Tror du virkelig at jeg har kommer fra fremtiden til dette tidsplanet?”

”Så klart. Hmm, hvis det er tilfellet, betyr det at det akkurat nå er to Asahinaer i denne verden?”

”Ja, den meg fra fortiden......akkurat nå sitter hun sammen med klassevenninnene sine og har lunsj i klasserommet.

”Vet den Asahina at du er her?”

”Nei, hun er min fortid tross alt.”

Jeg forstår.

”Siden jeg ville fortelle deg noe, ba jeg de høyere-opp om å la meg komme til dette tidsplanet. Og ja, jeg spurte i sted Nagato om å la oss være alene for nå.”

Hvis det er Nagato, tipper jeg at hun ikke engang ville vegre seg av å se denne Asahina.

”......Vet du hvem Nagato egentlig er?”

”Unnskyld, men det er hemmelighetstemplet informasjon. Oh, jeg innså at jeg ikke ahr sagt det på en lang stund nå.”

”Jeg hørte deg nettopp si det bare et par dager siden.”

”Du har rett.” sa Asahina mens hun slo hodet sitt og stakk ut tunga. Dette ser virkelig ut som noe Asahina ville gjøre.

Likevel begynte hun så se alvorlig ut.

”Jeg kan ikke bli her lenge, så jeg skal komme til poenget.”

Bare si det du vil si!

”Har du hørt om Snøhvit?”

Jeg så så den litt høyere Asahina. De svarte pupillene hennes så ut til å være litt fuktige.

”Vell, ja......”

”Uansett hvor fortvilende situasjonene du kommer til å møte fra nå av, håper jeg at du vil huske denne fortellinger.”

”Du mener den med syv dverger, den onde heksa og det forgiftede eplet?”

”Ja, fortellingen om Snøhvit.”

”Jeg opplevde noe fortvilende i går alt.”

”Nei...... det er mer alvorlig en det. Jeg kan ikke fortelle deg detaljene, men alt jeg kan si er at Suzumiya Haruhi også kommer til å være ved din side.”

Haruhi? Også ved min side? Du mener at både henne og jeg vil bli involvert i noe brysomt? Når? Hvor?

”......Kanskje Suzumiya-san ikke synes det er brysomt......men for deg og oss alle, er det et innviklet problem.”

”Du kan ikke fortelle meg detaljene......kan du?”

”Unnskyld, jeg kan bare gi deg hintene. Der er alt jeg kan gjøre.”

Den fullvoksne Asahina var så unnskyldende at hun nesen var på gråten. Ja, der er uttrykket Asahina ofte viser.

”Du mener fortellingen om Snøhvit?”

”Ja.”

”Jeg skal huske den.”

Etter å ha sett meg nikke, sa Asahina at hun fortsatt hadde litt tid igjen, så hun gikk rundt i klubbrommet nostalgisk, og kjærtegnet kostelig maidkostymet som hengte på klesstativet.

”Jeg pleide ofte å ha på meg denne. Nå ville jeg definitivt ikke tørre å ha på meg den.”

”Du virker til å cosplaye som en kontorjente nå da.”

”Hee hee, siden jeg ikke kan gå inn i uniformen min, måtte jeg kle ut som en lærer.”

Noen folk er bare født til å ha kostymer på dem.

”Siden vi snakker om det, hva annet fikk Haruhi deg til å ha på deg?”

”Jeg forteller jeg deg ikke, det er altfor flaut. Dessuten ville nok du oppdage det snart, er ikke det sant?”

Asahina gikk med tøflene sine og kom mot ansiktet mitt. Jeg oppdaget at øynene hennes var uvanlig fuktige, og ansiktet hennes litt rødt.

”Så jeg kommer til å gå nå!”

Asahina så på meg, ville fortsette men bestemte seg for å stoppe. Av å se henne skjelve og øyensynlig ville noe, kanskje jeg skulle gi henne et kyss. Akkurat da jeg skulle til å omfavne henne, rygget hun seg.

Asahina snudde rundt lett og sa,

”Til slutt har jeg enda en anmodning. Vær så snill å ikke kom altfor nærme meg.”

Sa hun det med et svakt sukk.

Jeg ropte kjapt ut til Asahina, som løp til døra, ”Jeg har et spørmål til deg!”

Asahina stoppet akkurat idet hun skulle til å åpne døra.

”Asahina-san, akkurat hvor gammel er du?”

Asahina snudde rundt, ristet håret sitt ut, og gav deretter et forførende smil, ”Hemmelighetstemplet informasjon~.”

Døra lukket seg så. Jeg kunne ikke ha gjort noe selv om jeg hadde fulgt etter.

Wow, jeg kunne neppe tro at Asahina ville se så hot ut når hun vokste opp. Så tenkte jeg plutselig på den første tingen hun sa. ”Kyon-kun......lenge siden sist.” Det kan bare bety en ting; Asahina hadde ikke sett meg på en lang stund.

”Ja, det ville gitt mening.”

Den fremtidige Asahina måtte sannsynligvis ha returnert til sin ikke-så-fjerne fortid, og deretter ha tilbrakt en par år der, før hun gjenforente med meg i denne tiden igjen.

Hvor lenge hadde er vært for henne? Utifra åssen hun hadde vokst ville jeg kanskje si fem år......eller til og med tre! Jenter forandrer seg en del når de går ut fra høyskolen. Min kusine var som det. Da hun gikk på høyskolen, hadde hun alltid vært en stille og skarp skolejente som ikke tiltrakk noe oppmerksomhet. Så da hun startet på universitetet, forvandlet hun seg fra en stygg larve til en vakker sommerfugl. Likevel, siden hun har vokst, er jeg enda mer forvirret over Asahinas sanne alder; jeg tror ikke hun er 17 i det hele tatt!

Jøss, jeg er sulten, jeg tror jeg skal gå tilbake.

”......”

Akkurat da kom Nagato Yuki inn med sitt vanlige velbevarte kalde ansikt, men siden hun ikke hadde på seg briller i dag, landet det nakne glanet hennes på meg.

”Hei, så du nettopp noen som så ut som Asahina, som gikk forbi?” sa jeg halvtspøkende.

”Jeg har sett Asahina Mikurus ulike tidklone denne morgenen alt.”

Nagato satte seg stille ned på setet sitt og plasserte deretter boka si på pulten og åpnet den.

”Hun er ikke her lenger, og har dratt fra denne tidsrammen.”

”Kan du reise gjennom tid også? Med den Data Eksistens tingen?”

”Jeg kan ikke. Dog, tidforflyttelse er ikke så vanskelig som en ville tro; det er bare det at mennesker enda har klart å begripe dens grunnleggende prinsipper. Tid er som rom; forflyttelse gjennom det er veldig enkelt.”

”Så kan du lære meg det?”

”Det er et konsept som ikke kan formidles gjennom tale, så du ville ikke forstå selv hvis jeg forklarte det.”

”Er det så?”

”Ja”

”Jeg synes det er altfor synd.”

”Altfor synd.”

Det var nyttesløst å prøve å snakke til en sånn vedaktig person, så jeg bestemte meg for å gå tilbake til klasserommet. Kanskje jeg fortsatt har tid til lunsj?

”Nagato-san, takk for det i går.”

Det vedaktige uttrykket hennes forandrer seg litt.

”Det er ikke nødvendig å takke meg. Asakura Ryoukos handlinger var mitt ansvar; jeg var uvøren med min overseelse.”

Skillet i håret hennes svingte svakt.

Prøvde hun å bøye og unnskylde seg til meg?

”Du ser definitivt søtere ut uten brillene dine.”

Hun svarte ikke.

Jeg ville skynde meg tilbake til klasserommet for å ha lunsjen min, men Haruhi var der og ventet på meg ved døra, og mine planer for å ha lunsj, forsvant ut av vinduet straks. Kunne det være skjebnen? Det virker som jeg har kommet til det punktet hvor en kan se gjennom all karma.

Haruhi, som ventet utålmodig i korridoren, skrek i en irritert tone,

”Hvor løp du til? Jeg trodde du ville være tilbake tidligere, jeg har ikke spist engang siden jeg ventet så lenge på deg!”

Hun låter ikke sint i det hele tatt, hun låter heller som de barndomskjærestene som geiper for å prøve å gjemme forlegenheten sin.

”Ikke stå der som en idiot! Følg meg!”

Haruhi tok en armlås fra wrestling på hånda mi og dro meg til en mørk trappeavsats.

Jeg er virkelig sulten du!

”Jeg har nettopp spurt ut Okabe i personalrommet. Lærerne visste bare om Asakuras overføring denne morgenen. Tidlig på morgenen ringe en som påstod å være Asakuras far, og sa at de måtte flytte grunnet en krisesituasjon. Og vet du hvor de skal flytte til? Canada! Hvordan kan dette være mulig? Der er altfor tvilsomt!”

”Å virkelig?”

”Etter det sa jeg at jeg var en god venn av Asakura, og ville spørre lærerne om jeg kunne kontakte henne i Canada.”

Vær så snill, du snakket nesten ikke med henne da hun fortsatt var rundt her.

”Og vet du hva lærerne sa? De sa at de ikke visste. Normalt hvis en skulle flytte, ville en ikke da legge fra seg kontaktdetaljene? Noe er rart her.”

”Nei, det er det ikke!”

”Så spurte jeg etter Asakura Ryoukos gamle adresse fra før hun flyttet. Jeg kommer til å dra dit og ta en titt etter skolen. Kanskje vi kan vinne noe der.”

Denne jenta hører aldri på hva andre folk sier, som vanlig.

Glem det, jeg kommer ikke til å stoppe henne. Den som kaster bort tida si til sist, ville være Haruhi, ikke meg.

”Du kommer også.”

”Hvorfor!?”

Haruhi blåste opp skuldrene sine, og deretter, som en drage som huffet og puffet før den fyrte av pusten sin, brølte hun i en lydstyrke som hele skolen kunne høre,

”FORDI DU ER ET MEDLEM AV SOS BRIGADEN!!!”

Innvilgende med Haruhis ordre vek jeg unna hektisk. Jeg gikk til klubbrommet for å fortelle Nagato om det siden verken jeg eller Haruhi skulle ha klubbaktiviteter i dag, og jeg fikk også Nagato til å videresende meldingen til Asahina og Koizumi når de kommer. Likevel visste jeg ikke om dette stille romvesenet ville gjøre ting mer komplisert, så bare for å bære sikker, jeg tok en tusjpenn og skrev på baksiden av en av flygebladene til SOS Brigaden,

”Det er ingen aktiviteter i dag for SOS Brigaden. - Haruhi”

og festet den notatet til døra.

Jeg kan legge Koizumi til side, i det minste kan Asahina spare seg med å måtte skifte til maidkostymet sitt

Takket være alt dette, ringte skoleklokka for den femte timen før jeg kunne spise noe som helst. Så det var ikke før til etter neste pause jeg kunne spise.

Jeg ville løyet hvis jeg sa at jeg aldri hadde villet gå skulder mot skulder med en jente etter skolen akkurat som i de idoldramaene. Men selv om denne drømmen nå har blitt virkelighet er jeg langt fra lykkelig. Hva er det som skjer?

”Sa du nettopp noe?”

Spurte Haruhi mens hun gikk ved min venstre side, skrittet med store skritt mens hun bar et stykke notatpapir. Jeg tolket automatisk spørsmålet som ”Har du et problem?”

”Niks, ingenting i det hele tatt.”

Vi gikk ned kollen og fulgte jernbanesporet. Et stykke lengre videre ligger Koyouen Stasjon.

Vi begynte å nærme oss Nagatos hjem, likevel trodde jeg aldri at Haruhi også gikk mot det stedet. Vi ankom så foran en gjenkjennelig, helt ny boligblokk.

”Asakura ser ut til å ha bodd i Rom 505.”

”Ikke rart.”

”Hva mener du med ’ikke rart’?”

”Nei, ingenting, Å ja, åssen forventer du at vi skal gkomme inn? Se, selv porten er låst.”

Jeg pekte på nummertastene på intercomen og sa,

”Du må taste inn riktig kode for å åpne døra. Kan du den?”

”Niks, vi kommer til å utholde en forlenget kamp i denne situasjonen.”

Hva er det du prøver å vente på forresten? Akkurat etter at jeg tenkte på hvor lang tid det kom til å ta, ventet vi ikke lenge. I dette øyeblikket åpnet en middelaldrende dame porten fra innsiden. Hun som så ut til å skulle dra å kjøpe noen dagligvarer. Hun så på oss en stund med et spørrende blikk og gikk så vekk. Haruhi skyndte på for å holde porten åpen før den skulle til å stenge.

Dette virker ikke klokt i det hele tatt.

”Skynd deg!”

Deretter ble jeg dratt slik inn i inngangshallen, og så gikk vi inn i heisen, som tilfeldigvis hadde stoppet i førsteetasje. Det er grunnleggende etikette å kikke stille på etasjenummerene mens en tar heisen......

”Den Asakura......”

Men Haruhi ser ikke ut til å gjenkjenne eksistensen av en slik etikette.

”......Det er mange andre mistenkelige ting om henne. Hun ser ikke ut til å ha gått på den lokale ungdomskolen også.”

Vel, så klart.

”Jeg gjorde noe research og fant ut at hun ble overført til North High fra en annen by. Dette er altfor mistenkelig! North High er ikke noen berømt skole eller noe, bare en normal lokal høyskole. Hvorfor ville hun gå gjennom så mye anstrengelser bare for å gå på denne skolen?”

”Vet ikke.”

”Likevel bor hun nær skolen, og det er av de leilighetene som er betalt med cash og ikke med lån. Prisen må være sinnssyk høy. Har hun pendlet med tog hele veien til sin ungdomskole som er utenfor byen hele denne tiden?”

”Jeg fortalte deg at jeg ikke vet.”

”Ser ut som det er nødvendig å finne ut når Asakura begynte å bo her.”

Heisen stoppet i femteetasje. Vi sto stille og så på døra til Rom 505. Navneskiltet på døra hadde blitt fjernet, og indikerte at det var en tom leilighet. Haruhi dreide på dørhåndtaket, men som forventet, den er låst.

Haruhi krysset armene sine, og spekulerte ut åssen hun skulle komme seg inn i leiligheten for å undersøke, mens jeg sto og prøvde å ikke gjespe. Dette er totalt bortkasta tid.

”La oss finne dørvakt!”

”Jeg tror ikke han vil låne oss nøkkelen.”

”Nei, jeg tenkte å spørre han om når Asakura bodde her.”

”Glem det, la oss gå hjem! Hva kan vi gjøre enda vi visste det?”

”Nei.”

Vi tok heisen ned og returnerte til førsteetasje, og gikk til dørvaktas post i inngangshallen. Det så ikke ut til å være noen bak glasspanelet, men da vi trykket på summeren ved panelet, dukket det opp en gammel mann med hvitt går.

Haruhi begynte å bombardere den gamle mannen med spørsmål før han engang kunne snakke.

”Unnskyld meg, men vi er venner av Asakura-san. Hun sa plutselig at hun skulle flytte uten å legge igjen sin adresse engang, og vi vet ikke hvordan vi skal kontakte henne. Kunne vi spørre deg hvis du vet om hvor hun flyttet til? Og, kunne vi vite når Asakura-san begynte å bo her?”

Idet jeg ble forbløffet over at Haruhi faktisk kunne bruke et sånt vanlig, høflig språk, virket den gamle mannen som om han hørte dårlig for han fortsatte å svare med, ”Hva?”, ”Igjen?”, også videre. Til tross for dette klarte Haruhi fremdeles å få ut av mannen at han også var overrasket over Asakuras plutselige flytting. (Jeg så ikke engang flytterne komme, likevel var alle møblene i leiligheten borte. Det gir meg fortsatt gåsehud.) Og at Asakura flyttet inn for tre år siden. (Jeg husker den pene vesle jente gi meg en boks med søtsaker den dagen!) Også, istedet for å betale delvis, virket det som om leiligheten ble betalt i den eneste betaling med cash. (Jeg tipper at de måtte være veldig rike!) Wow! Du kan bli en detektiv om dette fortsetter!

Den gamle mannen virker fornøyd med å kunne snakke til en ung jente som Haruhi.

”Når jeg tenker på det, selv om jeg ofte så den pene unge damen, husker jeg ikke å ha noensinne sett foreldrene hennes.”

”Jeg husker at den vesle damen het Ryouko. Et slikt elegant navn for en jente.”

”Jeg som håpet på at hun i det minste ville si farvel......det er synd. Å ja, du er ganske pen også!”

Da den gamle mannen begynte å snakke om liknende ting, bestemte Haruhi seg for at hun ikke lenger kunne presse ut mer informasjon fra ham, så hun bestemte seg for å høflig bukke dypt til ham og sa, ”Tusen takk for din hjelp.”

Hun gjorde så en anmodning til meg om å dra. Det er ikke nødvendig å mase på meg i det hele tatt, siden jeg allerede var klar til å følge henne og forlate denne boligblokka.

”Hei, du, den frøkenen kommer til å bli en pen dame, vær sikker på at du ikke gir slipp på henne!”

Den gamle gammen snakket tydeligvis sludder. Det jeg var bekymret over var hva slags forferdelig reaksjon Haruhi, som hadde overhørt det, ville få. Men hun fortsatte stille å flytte seg fremover, og jeg forble stille også. Et par skritt fra inngangshallen snublet vi borti Nagato som hadde med seg sekken sin og noen plastikkposer fra noen dagligvarebutikker. For Nagato, som ofte ville være i klubbrommet og lese boka si helt til skolen stengte, å være her, betydde det at også hun hadde dratt fra skolen etter meg.

”Ah! Kan du være at du også bor her? For en tilfeldighet!”

Nagato nikket med det med bleke ansiktet sitt. Vær så snill, hvordan kan dette være en tilfeldighet?

”Har du hørt noe om Asakura?”

Hun ristet på hodet.

”Jeg ser. Hvis du får høre noe om Asakura, husk å fortell det til meg.”

Hun nikket på hodet.

Jeg la merke til noen matbokser og grønnsaker i posen fra dagligvarebuttikkene og tenkte, så hun kan spise tross alt!

”Hva skjedde med brillene dine?”

Nagato svarte ikke direkte på spørsmålet, bare så stille på meg. Jeg fikk litt panikk av å bli sett slik på av henne, mens Haruhi, som ikke forventet at hun skulle svare i det hele tatt, trakk simpelt på skuldrene og gikk vekk uten å snu hodet sitt. Jeg løftet armen min og vinket farvel til Nagato.

Idet vi gikk forbi, hvisket Nagato, ”Vær forsiktig.”

Vær forsiktig med hva nå? Idet jeg skulle til å snu meg og spørre henne, hadde Nagato entret boligblokka.

Jeg fulgte etter Haruhi, som gikk meningsløst langs jernbaneskinnene, og forble to til tre skritt bak henne. Vi ville komme lengre vekk fra huset mitt hvis vi fortsatte denne veien, så jeg spurte om hvor vi gikk.

”Ingensted spesielt.” Svarte hun.

Så kikket på baksiden av Haruhis hode og sa, ”Så kan jeg gå hjem nå?”

I dette øyeblikket, stoppet Haruhi å gå, og så ut som om hun skulle til å falle forover. Så så hun på med med et ansikt like blekt som Nagatos.

”Har du noensinne fått følelsen av at du bare en en liten spiker på denne jorden?”

Hun fortsatte, ”Det har jeg, og jeg vil aldri glemme det.”

Haruhi sto ved jernbaneskinnene, unnskyld, jernbaneveien og begynte å snakke.

”Da jeg var i sjette klasse gikk jeg med familien min for å se et baseballkamp. Jeg var ikke egentlig interessert i baseball, likevel gikk jeg dit, og jeg fikk et sjokk siden var folk overalt jeg så. Folka på en motsatte siden av stadion var som små riskorn i konstant bevegelse. Jeg trodde at hele nasjonen hadde samlet seg på denne stedet da. Så jeg spurte faren min om hvor mange folk det var på stadion. Faren min sa at siden det var fullt i dag, var det kanskje rundt femti tusen?

”Etter kampen var veiene pakket med folk. Jeg ble overveldet av å se alt dette. Det var så mange folk her, likevel var de bare en liten del av hele nasjonen. Jeg leste i geografiklassen at Japan hadde en befolkning på hundre millioner, så jeg gikk hjem og gjorde noe regning med kalkulator, og fant ut at den femti fusen bare var en av to tusen av den totale befolkningen. I det øyeblikket ble jeg overveldet igjen. Jeg var bare en liten del av så mange mennesker på stadion, og så mange folk var bare en av to tusendel av hele nasjonen.

”Før det følte jeg meg alltid spesiell. Jeg var lykkelig med min familie, og jeg følte at jeg var sammen med verdens mest interessante folk i klassen min. Likevel, fra den tiden av, innså jeg at ting ikke var slik. Erfaringene jeg hadde på skolen som jeg trodde var de lykkeligste ting i verden, viste seg å eksistere på hver skole. For hele nasjonen var ikke dette noe spesielt. Da jeg oppdaget det mistet hele verden rundt meg fargene dens. Jeg pusser tennene og går til sengs, så våkner jeg og spiser frokost. Du ser disse tingene overalt.

”Jeg fant det ekstremt kjedelig da jeg innså at alle disse tingene var en del av en persons ordinære liv. Jeg tror at siden det er så mange folk i verden, må det være noen som lever en ekstraordinært, spennende liv. Men hvorfor er ikke den personen meg?

”Før jeg gikk ut fra grunnskolen, tenkte jeg på alt om det. Så da jeg startet på ungdomskolen bestemte jeg for å forandre meg. Jeg ville la verden vite at jeg ikke er en jente som bare vil sitte og vente. Jeg tror jeg prøvde mitt beste, men alt er det samme som det alltid har vært. Og nå går jeg på høyskolen, og håper fremdeles på at noe skal forandres.”

Haruhi sa dette uten en pause, som om hun ga en tale under en debatt. Da hun ble ferdig ga hun uttrykket av å angre på at hun noensinne sa alt dette, og så på himmelen i angst. Et tog passerte hurtig forbi oss. Takket være all den rumlende lyden fikk jeg tid til å overveie om jeg skulle fortsette å spørre, eller om jeg skulle finne noe filosofisk for å tilfredsstille Haruhi.

Jeg så toget legge bak seg Dopplereffekten sin og sa, ”Er det så?”

Jeg følte meg dårlig av å bare komme opp med et sånt enkelt svar.

Haruhi brukte hendene sine til å holde håret, som hadde blåst opp av det passerende togets drag, nede, og sa, ”La oss gå!”

Etter det, gikk hun mot hvor vi kom fra. Selv om jeg kunne komme hjem raskere hvis jeg fulgte etter hvor Haruhi gikk, var det som om ryggen hennes stille fortalte meg ”Ikke følg etter meg!”, så jeg ble der jeg var og så Haruhi gå helt til hun forsvant fra synet mitt.

Akkurat hva i helvete har jeg gjort hele tiden?

Da jeg kom hjem, fant jeg Koizumi ventende ved døra.

”Hei.”

Smilet så litt falskt ut for å prøve hilse en gammel venn. Han vinket hjertelig til meg, ikledd uniformen sin og bærende på bagen sin, øyensynlig kommet hjem fra skolen.

”Jeg vil holde løftet som jeg inngikk med deg tidligere. Det er derfor jeg har ventet på deg. Jeg trodde aldri du ville komme tilbake så kvikt!”

Koizumi fortsatte med sitt alltid-tilstedeværende smil,

”Kan jeg forsinke deg et øyeblikk? Jeg ville likt å ta deg med til et sted.”

”Noe å gjøre med Suzumiya?”

”Det har noe å gjøre med Suzumiya-san.”

Jeg åpnet døra og la bagen min ved inngangsrommet. Deretter etter å ha fortalt søstera mi, som akkurat hadde kommet ut, at jeg kom til å være litt sen i natt, gikk jeg tilbake til Koizumi.

Et par minutter senere, tok vi en kjøretur.

Koizumi flagget ned en taxi som stappet ved huset mitt, så kjørte vi langs hovedveien østover. Koizumi ba føreren å kjøre til en stor by på utsiden av prefekturet. Det ville være billigere å dra med tog, men siden Koizumi betaler, brydde jeg meg egentlig ikke.

”Ja, hva var løftet du sa du ville holde?

”Sa ikke du at du ville se bevis for mine esperkrefter? Nå er sjansen, det er derfor jeg ville at du skulle komme!”

”Er det nødvendig å reise så langt?”

”Ja. Jeg kan bare bruke kreftene under på spesifikke områder og omstendigheter. Stedet vi drar til nå passer inn i disse forholdene.”

”Tror du fremdeles at Haruhi er Gud?”

Koizumi, sittende sammen med meg bakerst, kikket sidelengs på meg.

”Har du noensinne hørt om det Antropiske Prinsipp?”

”Aldri hørt om det.”

Koizumi sukket og smilte igjen,

”I bunn og grunn, det er en teori som ’hvis noe må være sant for at vi, som mennesker, skal kunne eksistere, så er det sant ganske enkelt fordi vi eksisterer.’”

Jeg forstår det ikke.

”Universet eksisterer simpelt fordi det er der for oss å observere. Med andre ord, den intelligent livsformen kjent som mennesker lærte om eksistensen av universet gjennom å observere hvordan universet var formet ved oppdagelsen av de fysiske lover. Hvis mennesker ikke hadde utviklet seg til det nåværende nivået, så ville observasjon være umulig, og de ville aldri lært om eksistensen av universet.

Dette betyr at om universet eksisterer eller ikke, for et menneske som ikke har utviklet seg helt, ville det ikke gjort særlig forskjell. Det er på grunn av tilstedeværelsen av oss full-utviklede mennesker at eksistensen av universet er bredt akseptert. Dette er tankemetoden fra menneskers synsvinkel.”

”For en merkelig måte å tenke på! Jeg mener, universet eksisterer uavhengig av om mennesker eksisterer eller ikke.”

”Du har rett. Det er derfor det Antropiske Prinsipp ikke er helt vitenskapelig, bare en filosofisk måte å tenke på. Derimot, noe interessant kommer ut fra denne teorien.”

Taxien stoppet ved et rødt lys, føreren så bare fremover, og gadd ikke å snu rundt mot oss.

”Hvorfor kom universet til å være i en tilstand passende for menneskelig beboelse? En liten forandring i gravitasjonskonstanten ville bety et komplett forskjellig univers fra den vi er i.

Andre sett med lover som Plancks Konstant eller atomiske molekylers masseforhold ser ut til å være designet især slik at mennesker kan leve i denne universet. Finner du ikke dette utrolig?”

Jeg følte ryggen min klø. Dette er fordi tingene Koizumi sa lød som en av de retoriske flygebladene gitt ut av de nylig opprettede religionene hvis grunnleggingsprinsipp er basert på vitenskapelige teorier.

”Slapp av! Jeg tror ikke på eksistensen av en Allmekig Gud, eller den Ultimate Skaper som laget menneskene. Mange av mine kamerater tror det samme også. Likevel er det en ting som bekymrer oss.”

Bekymret av hva?

”Tingene vi gjør. Er de like tåpelige som en klovn som står på hendene ved kanten av en klippe?”

Uttrykket på ansiktet mitt akkurat nå var sannsynligvis ganske rart, ellers ville ikke Koizumi ha ledd så kraftig som en høne som klukket vekk.

”Jeg tullet!”

”Jeg vet virkelig ikke hva i helvete du snakker om.”

Jeg ville virkelig fortelle ham, jeg har ikke tid til å leke noen dumme skøyerstreker med deg. Kan du slippe meg av? Sjåfør, har du noe imot å snu rundt? Hvis mulig ville jeg foretrukket den siste.

”Jeg bruker bare det Antropiske Prinsipp som en sammenligning. Vi har fremdeles ikke rørt ved temaet om Suzumiya-san.”

Dette er altfor rart! Hvorfor er du, Nagato og Asahina så forelsket i Haruhi?

”Jeg tror hun er en veldig karismatisk person. La oss legge det til side nå, husker du fremdeles at jeg sa at denne verden sannsynligvis har blitt skapt av Suzumiya-san?”

Jeg likte ikke hva han sa, men jeg husker at det har blitt sagt.

”Hun har evnen til å realisere drømmer.”

Kan du ikke være så avgjørende?

”Jeg kan ikke tenkte som det, fordi akkurat nå går verden mot Suzumiya-sans ønsker.”

Hvordan er det mulig?

”Suzumiya-san trodde alltid at romvesener eksisterte, det er derfor Nagato Yuki dukket opp. Liknende ville hun møte tidsreisere, så Asahina Mikuru dukket opp også. Og jeg dukket også opp foran henne av samme grunn”

”Og hvordan vet du det?”

”Det var tre år siden......”

Tre år siden igjen! Jeg er syk at å høre det alt!

”En dag innså jeg plutselig at jeg var i besittelse av spesielle krefter, og av en eller en annen grunn, forsto jeg helt hvordan man bruker denne kraften. Samtidig oppdaget jeg også at andre som meg også fikk kreftene sine vekket og at disse kreftene ble gitt av Suzumiya-san. Jeg kan ikke gå inn på detaljene, så alt jeg kan si er at jeg vet disse tingene, skjønt jeg kan ikke forklare dem.”

”Greit, selv om jeg tror at du har disse kreftene tror jeg fortsatt ikke Haruhi kan ha sånne krefter.”

”Ikke vi heller. En skolejente som har evnen til å forandre – unnskyld, jeg tippet det burde være mer som evnen til å lage verdener, huh? Det skumle er at denne jente nå finner verden hun lever i for kjedelig.”

”Hvorfor det?”

”Sa ikke jeg det før? Hvis hun kunne skape verdener av egen vilje, så kunne kun naturligvis få denne verdenen til å forsvinne uten et spor og rekonstruere den etter ønskene sine. Så, bokstavelig sett, ville verden ha kommet til slutten. Vi kan ikke bestemme om denne teorien er korrekt eller ikke; hvem vet, verdenen som vi tror er unik, har sannsynligvis blitt omskapt flere ganger før alt.”

Jeg har overbrukt ordet ”utrolig” så mye nå at jeg trenger en synonomsordbok.

”Hvis det er tilfellet, hvorfor forteller du bare ikke Haruhi hvem du egentlig er? La henne vite at espere virkelig eksisterer. Hvis hun visste, tror jeg hun ville bli lykkelig. Kanskje da ville hun ikke prøve å ødelegge denne verden!”

”Det ville da satt frem et større problem. Hvis Suzumiya-san trodde at eksistensen av espere var en veldig normalt ting, sa ville hele verden bli som det. Alle fysikkens lover ville bli fordreid: Den Molekylære Konstant, Den Andre Termodynamiske Lov, og resten av universet ville synke i kaos.”

”Det er noe jeg ikke forstår.” fortsatte jeg, ”Jeg husker deg si at det var Haruhis lengsel etter å møte romvesener, tidsreisere og espere som fikk deg, Nagato-san, og Asahina-san til å dukke opp foran henne?”

”Ja.”

”Hvis det er sant, så hvorfor har ikke Haruhi oppdaget det ennå? I kontrast, det er bare du og meg som vet alt, er ikke det litt rart?”

”Du finner det usammenhengende? Det er det egentlig ikke; den egentlige uoverensstemmelsen er i Suzumiya-sans hjerte.”

Kan du ikke si noe som jeg kan forstå er du snill!?

”Med andre ord, hun håper på at eksistensen av romvesener, tidsreisere, og espere. Den alminnelige fornuften hennes derimot forteller henne at disse tingene ikke eksisterer, og dette skaper en kognitiv dissonans. Selv om hun kan være eksentrisk i oppførsel og talemåte, er tenkningen hennes fremdeles ikke forskjellig fra en ordinær person. Den stormende entusiasmen hennes har sakte roet seg ned iløpet av de siste månedene, og vi er glade av å se henne stabilisere seg, likevel har en tornadoliknende forandring skjedd plutselig.”

”Og hvorfor det?”

”Det er alt på grunn av deg.”

Koizumi hevet leppene sine,

”Hvis ikke du hadde gitt Suzumiya-san noen rare ideer, ville vi fortsatt observere henne bak scenene akkurat nå.”

”Hva har jeg gjort!?”

”Det var du som oppmuntret henne til å lage den rare klubben. Alt på grunn av en samtale hun hadde med deg, kom hun opp med ideen om å lage en klubb for å samle alle mystiske personer. Så du må bære fullt ansvar for alt dette. Det er på grunn av deg at de tre gruppene mest bekymret for Suzumiya-san nå har samlet seg sammen.”

”......Det er en urettferdig anklagelse!” jeg forsvarte meg selv uoverbevisende.

Koizumi smilte bare og fortsatte, ”Men det er ikke den eneste grunnen.”

Han stoppet å snakke etter å ha sagt dette. Idet jeg skulle til å si noe, sa føreren plutselig, ”Vi er her.”

Bilen stoppet og døra åpnet seg. Jeg skrittet ut i den stappfulle gata med Koizumi. Selv om føreren kjørte av sted uten å engang kreve noen takst, var jeg ikke overrasket i det hele tatt.

Hvis folka i dette området ville dra på shopping, ville dette være stedet for dem til å gjøre det. Dette er et typisk lokal metropolis med jernbaneveksling, i tillegg til all fagbutikker og kompleks arkitektur av alle typer. Solnedgangen badet den travle gate full av fotgjengere i en glødende farve. Når lysene i veikrysset foran ble grønne, ble veien okkupert av en sjø av folk på et øyeblikk. Vi var separert for en stund av denne bølgen etter at vi gikk vekk fra fortauet.

”Hva er det som du ville vise meg ved å ta meg hit?”

Koizumi, som gikk sakte ved zebrakryssingen, så foran seg og sa, ”Det er fortsatt tid for deg til å ombestemme deg!”

”Jeg er her uansett alt, så kom til det.”

Koizumi, som gikk ved siden av meg, grep plutselig hånda mi. Hei, hva er du du tror du gjør!? Det er ekkelt!

”Unnskyld meg, men kan du være så snill å lukke øynene dine for en stund? Det vil ikke ta lang tid.”

Jeg vek unna for å forhindre en pendler i å dunke borti meg. De grønne lysene begynte å blinke.

Greit! Jeg lukket tjenestevillig øyene mine. Jeg kunne fortsatt høre de mange forskrittene på gata, bilmotorene brøle, den endeløse pratingen, og all slags type lyder.

Under Koizumis veiledning, gikk jeg fram et skritt, to skritt, tre skritt, og deretter stoppet jeg.

”Du kan åpne dem nå.”

Jeg åpnet sakte øynene.

Hele verden falt i en gråtone.

Det var virkelig mørkt. Jeg kunne ikke hjelpe meg, men løftet hodet mitt mot himmelen. Den glødende, oransje sola var ingensteds å se, og himmelen var dekket av en dystre, grå skyer. Var disse egentlig skyer? Den feilfrie mørke horisonten strakk seg engeløst foran i alle retninger. Den eneste tingen som stoppet denne verden fra å helt falle i mørke var lyset som nå og da skinte gjennom, og erstattet den fra den klare sola, noe som skapte en svak glød i den grå himmelen.

Det var ingen folk i det hele tatt.

Men unntak av Koizumi og jeg, stående i midten av et lyskryss, hadde den travle folkemassen som var her før, nå forsvunnet uten et spor. I det enorme mørket, blinket bare trafikklysene, byttet til rødt, mens det andre sett av trafikklys forandret seg til grønt, likevel var det ikke et eneste kjøretøy på gata. Det var så stille at en kanskje ville undre seg over om jorda hadde stoppet å snurre den også.

”Vi befinner oss nå i en sprekk innen en kryssdimensjonal forkastningssone; denne er en Forseglet Virkelighet, et sted som er helt isolert fra den verden vi lever i.”

Koizumis stemme ble spesielt klar i stillheten.

”Senteret for dette veikrysset faller rett ved ”Veggen” av denne Forseglede Virkeligheten. Se, akkurat som det.”

Koizumis utstrakte arm stoppet i løse lufta, som om den ble blokkert av noe. Jeg prøvde å gjøre det sammen og strakk ut armen min mot den retningen; det føltes som å røre på kaldt vaskede grønnsaker. Hendene mine dyttet gjennom overflaten av en elastisk, usynlig vekk, men jeg kunne ikke utvide noe lengre enn ti centimeter.

”Denne Forseglede Virkeligheten har en radius på fem kilometer. Vanligvis er det umulig å komme seg inn ved bruk av normale fysiske metoder. En av mine krefter er evnen til å komme meg inn i slike rom.”

Som en stående bambusstang skinte ikke et eneste lys fra bygningene rundt. Butikkene innen shoppingdistriktet var alle mørke på innsiden, med bare gatelysene svakt flakkende.

”Hvor er dette stedet?”

Nei, spørsmålet skulle være ”Hvilken dimensjon er dette?”

”Jeg skal forklare mens vi beveger oss videre,” sa Koizumi skjødesløst,

”Jeg er ikke helt sikker på detaljene, men dette er en dimensjon som befinner seg ikke så langt fra vår......La oss si det på dette måten, en kryss-dimensjonal forkastning dukket opp akkurat der borte, og vi har kommet oss inn gjennom en sprekk. Akkurat nå holder fortsatt verden utenfor med dens dagligliv. Det er nesten umulig for normale mennesker å tilfeldigvis dumpe borti denne verden.”

Vi krysset gaten. Koizumi gikk i en retning som han allerede hadde bestemt.

”Forestill deg en omvendt bolle-liknende, egg-formet dimensjon, og dette stedet er dets interiør.”

Vi gikk inn i en mange-etasjers boligblokkkompleks, men ikke en eneste person kunne bli sett, ikke engang et fnugg av støv.

”Forseglede Virkeligheter forekommer tilfeldigvis. Noen ganger dukker den opp en gang på noen dager, og noen ganger dukker den opp en gang på flere måneder. Likevel er en ting sikkert...”

Vi klatret opp trappene selv om det var mørkt inne. Hvis jeg ikke hadde nært fulgt Koizumi, ville jeg ha snublet.

”Hver gang Suzumiya-san er i en mentalt ustabil tilstand, vi dette rommet dukke opp.”

Vi ankom taket av boligblokka.

”Men en gang en Forseglet Virkelighet dukker opp, vil jeg klare å føle det; det kan også mine kompanjonger. Hvordan vet vi det? For å være ærlig vet vi ikke hvordan. Hver eneste gang, vet vi bare når og hvor en Forseglet Virkelighet skal forekomme, og åssen vi skal trenge gjennom det. Jeg kan ikke beskrive denne følelsen med ord.”

Jeg holdt på gjerdet på taket og kikket mot himmelen; ingen bris kunne bli følt.

”Du brakte meg hit for å se dette? Det er nesten ikke noen her!”

”Nei, den virkelige tingen kommer etter dette. Det holder på å starte.”

Slutt å spøk! Men Koizumi latet som om han ikke merket mitt ubehagelige uttrykk.

”Mine evner er bare å merke Forseglede Virkeligheter og trenge gjennom dem. For å være årlig kan jeg til og med merke Suzumiya-sans mentale tilstand. Denne verden er som en blemme laget fra skjelvene fra Suzumiya-sans ustabile emosjonelle tilstand, og jeg er den medisinen som er designet for å kurere blemmene.”

”Din sammenlikning er jammen vanskelige å forstå.”

”Folk forteller meg det ofte. Uansett, du er ganske utrolig! Du ser ikke ut til å frike ut av synet av alt dette i det hele tatt.”

I dette øyeblikket forsvant bilder av Asakura uten et spor og en fullvoksen versjon av Asahina glimtet i hodet mitt; jeg har altfor mange av disse erfaringene alt.

Plutselig løftet Koizumi hodet sitt og kikket langt unna.

”Ser ut som det har begynt. Snu deg og titt bak deg.”

Jeg så det.

Stående mellom de høye bygningene i det fjerne var en glødende blå kjempe.

Det var høyere enn en 30-etasjers bygning med et hode. Dens tynne, dyp blåtonede figurer så ut til å inneholde en slags materie som tillot den å gløde fra innsiden. Siden det var altfor mørkt kunne jeg ikke oppfatte dens kontur, med unntak av øyene og munnen, som virker litt mørkere, dens ansikt så ikke ut til å ha andre trekk.

Hva i all verden er det?

Kjempen løftet sakte armen dens og svingte den ned som en øks.

Bygningen ved siden av ble knust i to, deretter som i sakte film, falt betongen, ledningene, og ruinene ned på bakken og lagde et øredøvende brak.

”Vi tror dette er en manifestasjon av Suzumiya-sans frustrasjon. Hver gang hennes indre konflikter når en viss grense, vil denne kjempen dukke opp og ødelegge alt rundt den for å lindre presset, men kan kan ikke tillate denne tingen å gjøre som den vil i vår virkelighet, ellers ville den forårsake vidstrakt ødeleggelse. Det er derfor denne Forseglede Virkeligheten blir skapt, slik at den kan volde sin ødeleggelser inne. Gir det mening?”

Hver eneste gang den glødende kjempen veivet armene sine ville bygningene bli kuttet i to og kollapse. Kjempen ville så fortsette fremover, og tråkke på ruinene. Overraskende kunne jeg bare høre lyden av bygningene kollapse, men ikke kjempens skritt.

”Ifølge fysikkens lover skulle det være umulig for en kjempe som han å være i stand til å stå, grunnet dens vekt. Likevel er han i stand til å fritt bevege seg rundt i en vektløs tilstand. Selv om det å ødelegge en bygning involverer en forandring i molekylær struktur, ser det ikke ut som om disse reglene gjelder for ham. Ikke engang en hær ville være i stand til å stoppe ham.”

”Så skal vi bare la ham gjøre som han vil?”

”Nei, og der er derfor jeg eksisterer. Se over der er du snill.”

Koizumi pekte mot kjempen. Jeg kikket der hvor han pekte og merket et par glødende røde prikker, som ikke var der før, fly rundt kjempen. Sammenliknet med det store blå kjempen var de røde prikkene som sesamfrø. Det var fem av dem totalt, men fordi de fløy så fort, kunne ikke mine øyner holde tritt med dem. Som satellitter roterte de rundt kjempen som for å prøve å stoppe kjempen fra å bevege seg videre.

”De er mine kompanjonger, som, som meg, har fått deres krefter fra Suzumiya-san, krigere med ansvar får å jakte på disse kjempene.”

De røde prikkene smatt dyktig unna kjempens angrep med armen mens de skiftet flygebanen sin kvikt og angrep kjempens kropp. Kjempen kropp så ut til å være lagd av gass siden de røde prikkene simpelt fløy gjennom den.

Dog, kjempen virket til å være likegyldig med de røde prikkenes angrep og hevet armen sin igjen for å knuse en annen varehusbygning.

Uansett hvordan de røde prikkene angrep, så det ikke ut til at kjempen skulle stoppe. Røde laserliknende stråler brøt seg gjennom kjempens kropp uten stans, men siden jeg var for langt unna, kunne jeg ikke beregne hvor mye skade den hadde utholdt. En ting var sikkert; de røde strålene laget ikke noen hull i kjempens kropp.

”Så, jeg tror jeg skal slutte meg men dem nå.”

Koizumis kropp begynte å gløde rød, og snart var hans glødende kropp dekket av en rødglødende sfære. Det som sto foran meg var ikke lenger et menneske, men en stor glødende ball.

Dette begynner å bli latterlig.

Som om den viste et signal, begynte den glødende sfæren å stige og deretter fly rett mot kjempen i en utrolig hastighet.

Siden de røde sfærene aldri stoppet å fly, kunne jeg ikke vite hvor mange det var totalt, men det skulle ikke være mer enn ti, inkludert Koizumi. De fløy modig mot kjempens kropp, men alt de kunne gjøre var å fly gjennom den. Kjempen var så vidt, om ikke i det hele tatt, såret. Idet jeg tenkte det nærmet en av de røde sfærene plutselig kjempens håndledd og sirklet rundt den.

I det neste øyeblikket var kjempens hånd skåret av. Den eierløse hånda falt mot bakken og ga en mosaikk-aktig glød, begynte å gjennomsiktig, og deretter gikk i oppløsning som smeltende snø under sola. Jeg tipper den blå røyken som kom ut av kjempens sårede håndledd må være dens blod. Scenen foran meg var virkelig ting fra fantasien.

De røde prikkene så ut til å ha endret deres angrepstil til å storme mot kjempen. De nærmet seg kjempen som en haug med fluer omringe en hund. De røde røde strålene skar gjennom kjempens ansikt, og hodet dens falt av; etter det falt skulderen din av også, etterfulgt av den øvre torso, og etterlot seg en rar form. De fallende bitene begynte å sende ut sitt karakteristiske mosaikk-aktige glød, så oppøste de seg og forsvant.

Siden kjempen sto på et større stykke land uten hindringer rundt, var jeg i stand til å se hele prosessen fra begynnelse til slutt. Da kjempens torso falt av, begynte dens resterende kropp også å løse seg opp, og endelig oppløse seg til perler mindre en støv og spredt over ruinene.

Med en gang de røde dottene som fløt ovenfor var sikker på at jobben deres var ferdig, begynte de å fly i alle retninger. Flesteparten av dem forsvant med en gang; bare en fløy mot meg, og landet endelig på taket av leilighetskomplekset. Den røde sfæren mistet sakte dens glød, og endelig sto Koizumi foran meg, og veivet håret sitt prangende med sitt vanlige smil.

”Unnskyld for å ha latt deg vente.”

Han låt veldig rolig, og han hørtes ikke sliten ut i det hele tatt.

”Til slutt vil jeg gjerne vise deg noe interessant.”

Koizumi pekte mot himmelen. Jeg hevet halvt-mistenksomt hodet mitt, og i den dystre grå himmelen, så jeg det!

Rett ovenfor der for kjempen først dukket opp var det en sprekk, som det til en klekkende fugl som brøt seg gjennom eggeskallet. Sprekken begynte å spre seg fort som et spindelvev.

”Etterfulgt av det blå vesenets ødeleggelse, vil også den Forseglede Virkeligheten bli ødelagt. Det er som en magisk show!”

Idet Koizumi ble ferdig med hans forklaring, dekket sprekkene nå hele verden foran meg, som om den var dekket av et metallisk nett. Rommet mellom nettet begynte å innsnevre seg til de ble like små som svarte, bølgende linjer. Så, i dette øyeblikket, krakk!

Faktisk hørte jeg ikke en eneste lyd. Det var bare hjernen min som prøvde å simulere lyden av glass sprekke. Et lys trengte gjennom fra flekken på himmelen, og deretter spredte den seg i alle retninger i en sfære. Jeg følte lyset strømme nedover. Nei, det er ikke det rette ordet for det: det var mer som åpningen av det tilbaketrekkende taket av Tokyo Dome Stadion, alt innen et par sekunder. Forskjellen er at denne taket dekket alle bygningene under den.

En høy travel lyd begynte å rumle i trommehinnene mine, og jeg dekket ørene mine instinktivt. Men det var fordi jeg hadde vært i en verden av stillhet for en ganske lenge og kunne ikke tilpasse meg fort. Da jeg nøye lyttet igjen var det den vanlige travle lyden på gatene.

Verden vendte tilbake til dens opprinnelige tilstand.

Det var ingen sammenfalte bygninger, ingen grå himmel, og ingen rødglødende sfærer som fløy gjennom lufta. Gata far full av kjøretøy og folk. En velkjent, oransje glød kunne bli sett gjennom rommet mellom bygningene. Verden virket behagelig av mottakelsen av en slik varme og etterlot seg lange skygger.

Brisen blåse svakt.

”Forstår du nå?”

Spurte Koizumi meg da vi gikk inn i taxien, som virket til å magisk stoppe foran oss etter at vi forlot boligblokka. Da jeg kikket, innså jeg at det var den samme føreren som før.

”Jeg forstår det ikke.” svarte jeg oppriktig.

”Jeg visste du ville si det.” lo Koizumi, ”De blå vesenene kaller vi Avatarer, men, som jeg har fortalt deg før, har de stor sammenheng med Suzumiya-sans mentale tilstand. Samme har vi så klart. Med en gang en Forseglet Virkelighet dukker opp, med en gang Avatarene begynner deres forflyttelse, er vi i stand til å bruke vare krefter. Vi kan bare bruke de kreftene inne i en Forseglet Virkelighet; akkurat nå er jeg kraftløs.”

Jeg kikket stumt på førerens rygg.

”Jeg vet ikke hvorfor det bare er oss som har slike krefter, meg jeg tror det ikke har noenting å gjøre med våre identiteter. Det er som å vinne i et lotteri; selv om sjansen kan være lav, er det bestemt at det er noen som vinner. Jeg ble bare tilfeldigvis en av dem som ble stukket av en tilfeldig spyd.”

”Så uheldig jeg er!” Koizumi smilte kraftig. Jeg forble stille fordi jeg ikke visste hva jeg skulle ha sagt.

”Vi kan ikke tillate Avatarene å bevege seg rund fritt. Hvorfor det? Fordi jo mer skade disse Avatarene gjør, jo større vil sfæren av den Forseglede Virkeligheten vokse. Den du så nettopp var en mindre en. Hvis vi lar dem ligge uten tilsyn, vil vi fortsette å vokse helt til de dekker hele nasjonen, selv hele verden, og til slutt vil den alternative grå verdenen helt erstatte verdenen vi lever i.

Jeg åpnet til slutt munnen min.

”Hvordan har det seg slik at du vet så mye?”

”Jeg fortalte deg, jeg bare vet, det kan ikke bli forklart. Det samme er alle som er tilknyttet ’Organisasjonen’. En dag visste de plutselig alt om Suzumiya-san og hvordan hun kunne påvirke denne verdenen, i tillegg til å innse at siden de nå hadde supernaturlige krefter, kunne de ikke bare tillate disse Forseglede Virkelighetene å fortsette urørt. Når normale mennesker lærer om ting som dette, vil de normalt se om det kan være til noen hjelp. Hvis vi ikke hadde gjort noe med det, ville verden som vi kjenner ha blitt ødelagt.”

”Og det er problematisk.” Koizumi falt i stillhet etter å ha mumlet disse ordene.

Før jeg ankom hjemmet mitt, så vi bare stille på utsikten utenfor vinduet.

Bilen stoppet og idet jeg skulle til å gå ut, snakket han igjen,

”Vær så snill å legg merke til Suzumiya-sans handlinger. Hennes antatte mentale tilstand har nå begynt å vise tegn til en kjapp forandring. Det var vært en stund siden noe som i dag har skjedd.”

Selv om jeg virkelig observerte, hadde hun fortsatt blitt det, er ikke det slik?

”For å være ærlig så vet ikke jeg det heller. Men jeg finner det å være en god idé å overlate alt til deg, siden noen av mine kamerater pleier å tenke på ting på en altfor kompleks måte.”

Før jeg kunne svare, stakk Koizumi hodet sitt tilbake inn i den åpne døra og lukket den. Idet jeg så den legendariske fantomtaxien kjøre av sted i det fjerne, følte jeg meg plutselig veldig dum, så jeg begynte å skritte tilbake til huset.