Baka-Tsuki - User contributions [en]

Suzumiya Haruhi

2009-12-23T13:25:22Z

Mikkbre:

[[Image:Haruhiism.png|300px|thumb|Haruhiism]]

The Suzumiya Haruhi series is available in the following languages:
*[[Suzumiya Haruhi_%7ESpanish%7E|Español (Spanish)]]
*[[Suzumiya Haruhi_%7E_Esperanto_version|Esperanto]]
*[[Suzumiya_Haruhi_%28version_fran%C3%A7aise%29|Français (French)]]
*[[Suzumiya_Haruhi_%7E_Vietnamese_version|Tiếng Việt (Vietnamese)]]
*[[Suzumiya_Haruhi_%7E_Italian_Version|Italiano (Italian)]]
*[[Suzumiya_Haruhi_%7EBrazilian_Portuguese%7E|Português do Brasil (Brazilian Portuguese)]]
*[[Suzumiya_Haruhi_%7E_Indonesian_Version|Bahasa Indonesia (Indonesian)]]
*[[Suzumiya_Haruhi_%7EPolski%7E|Polski (Polish)]]
*[[Haruhi Suzumiya (Saling Tagalog)|Wikang Tagalog (Tagalog)]]
*[[Suzumiya_Haruhi_Romanian|Romanian]]
*[[Suzumiya Haruhi ~Russian~|Русский (Russian)]]
*[[Suzumiya Haruhi ~Deutsche~|Deutsch (German)]]
*[[Suzumiya Haruhi_%7ENorwegian%7E|Norsk (Norwegian)]]
*[[Suzumiya_Haruhi_%7EKorean%7E|한국어 (Korean)]]

(Note: Translation progress varies for each version.)

== Story Synopsis ==

Not your average Japanese High School Story! Kyon is a first year student at North High. Sitting behind him is an intelligent, energetic and very bored Suzumiya Haruhi who introduces herself as having no interest in "normal humans" and that any aliens, time travelers, sliders, or espers should come forward and join her. Why is she so particular about non-humans? "Because humans are no fun at all!" Kyon is soon wrapped up in this unusual girl's attempts to make life more interesting, and quickly discovers the world is a lot more amazing than Haruhi could ever be allowed to know.
== Translation ==

=== Format Standards ===
'''Every Chapter (after editing) must conform to the agreed points highlighted in the below guidelines'''
*[[Format_guideline|General Format/Style Guideline]]
*[[Suzumiya_Haruhi:Guideline|Project Specific translation and format conventions]]

Some of these chapters are translations of the '''Chinese edition''' of the novels, which are known to have some minor mistakes compared to the original Japanese text. If you have access to the originals and you spot an error, '''please feel free to make the corrections yourself''' - this is a Wiki which means it's meant for anyone to fix things (and if you screw up, we can revert back your changes if all deem necessary). We can see the corrections you make, so just go ahead instead of hiding or waiting for permission.

There is a [[Suzumiya_Haruhi:Timeline|story timeline]] available which organizes the stories in the novels in chronological order, should you want to read everything ordered by date. =)

== Updates ==

*March 03, 2008
**'''News Announcement: Volume 09 will now be locked to Anonymous Edits. Thank you for all your contribution. If you still wish to edit, please register.'''

*May 13, 2009
**'''News Announcement: Volume 01-04 will now be locked from all further edits due to the [http://www.baka-tsuki.org/forums/viewtopic.php?f=4&t=2172 Published Locking Policy]. Thank you for all your contribution and please support the official English translated novels released'''

Older updates can be found [[Update|here]].

== The ''Suzumiya Haruhi'' series, by [[Tanigawa Nagaru]] ==

===[[Suzumiya_Haruhi:Volume1_Full Text|Volume 1 - ''The Melancholy of Suzumiya Haruhi'' / 第一巻: 涼宮ハルヒの憂鬱]]===
::*[[Suzumiya_Haruhi:Volume1_Illustrations|Color Illustrations]]
::*[[Suzumiya_Haruhi:Volume1_Prologue|Prologue]]
::*[[Suzumiya_Haruhi:Volume1_Chapter1|Chapter 1]]
::*[[Suzumiya_Haruhi:Volume1_Chapter2|Chapter 2]]
::*[[Suzumiya_Haruhi:Volume1_Chapter3|Chapter 3]]
::*[[Suzumiya_Haruhi:Volume1_Chapter4|Chapter 4]]
::*[[Suzumiya_Haruhi:Volume1_Chapter5|Chapter 5]]
::*[[Suzumiya_Haruhi:Volume1_Chapter6|Chapter 6]]
::*[[Suzumiya_Haruhi:Volume1_Chapter7|Chapter 7]]
::*[[Suzumiya_Haruhi:Volume1_Epilogue|Epilogue]]
::*[[Suzumiya_Haruhi:Volume1_Author's Notes|Author's Notes]]
::*[[Suzumiya_Haruhi:Volume1_Editor's Notes|Editor's Notes]]
::*[[Suzumiya_Haruhi:Volume1_Translator's Notes|Translator's Notes and References]]

===[[Suzumiya_Haruhi:Volume2_Full Text|Volume 2 - ''The Sighs of Suzumiya Haruhi'' / 第二巻: 涼宮ハルヒの溜息]] ===
::*[[Suzumiya_Haruhi:Volume2_Illustrations|Color Illustrations]]
::*[[Suzumiya_Haruhi:Volume2_Prologue|Prologue]]
::*[[Suzumiya_Haruhi:Volume2_Chapter1|Chapter 1]]
::*[[Suzumiya_Haruhi:Volume2_Chapter2|Chapter 2]]
::*[[Suzumiya_Haruhi:Volume2_Chapter3|Chapter 3]]
::*[[Suzumiya_Haruhi:Volume2_Chapter4|Chapter 4]]
::*[[Suzumiya_Haruhi:Volume2_Chapter5|Chapter 5]]
::*[[Suzumiya_Haruhi:Volume2_Epilogue|Epilogue]]
::*[[Suzumiya_Haruhi:Volume2_Author's notes|Author's notes]]
::*Translator's Notes and References

===[[Suzumiya_Haruhi:Volume3_Full Text|Volume 3 - ''The Boredom of Suzumiya Haruhi'' / 第三巻: 涼宮ハルヒの退屈]] ===
::*[[Suzumiya_Haruhi:Volume3_Illustrations|Color Illustrations]]
::*[[Suzumiya_Haruhi:Volume3_Prologue|Prologue]]
::*[[Suzumiya_Haruhi:Volume3_The Boredom of Suzumiya Haruhi|The Boredom of Suzumiya Haruhi]]
::*[[Suzumiya_Haruhi:Volume3_Bamboo_Leaf_Rhapsody|Bamboo Leaf Rhapsody]]
::*[[Suzumiya_Haruhi:Volume3_Mystérique Sign|Mystérique Sign]]
::*[[Suzumiya_Haruhi:Volume3_Lone Island Syndrome|Lone Island Syndrome]]
::*[[Suzumiya_Haruhi:Volume3_Author's Notes|Author's Notes]]
::*Translator's Notes and References

===[[Suzumiya Haruhi:Volume4 Full Text|Volume 4 - ''The Disappearance of Suzumiya Haruhi'' / 第四巻: 涼宮ハルヒの消失]] ===
::*[[Suzumiya_Haruhi:Volume4_Illustrations|Color Illustrations]]
::*[[Suzumiya_Haruhi:Volume4_Prologue|Prologue]]
::*[[Suzumiya_Haruhi:Volume4_Chapter1|Chapter 1]]
::*[[Suzumiya_Haruhi:Volume4_Chapter2|Chapter 2]]
::*[[Suzumiya_Haruhi:Volume4_Chapter3|Chapter 3]]
::*[[Suzumiya_Haruhi:Volume4_Chapter4|Chapter 4]]
::*[[Suzumiya_Haruhi:Volume4_Chapter5|Chapter 5]]
::*[[Suzumiya_Haruhi:Volume4_Chapter6|Chapter 6]]
::*[[Suzumiya_Haruhi:Volume4_Epilogue|Epilogue]]
::*[[Suzumiya_Haruhi:Volume4_Author's Notes|Author's Notes]]
::*Translator's Notes and References

===[[Suzumiya Haruhi:Volume5 Full Text|Volume 5 - ''The Rampage of Suzumiya Haruhi'' / 第五巻: 涼宮ハルヒの暴走]] ===
::*[[Suzumiya_Haruhi:Volume5_Illustrations|Color Illustrations]]
::*[[Suzumiya Haruhi:Volume5 Prologue - Summer|Prologue - Summer]]
::*[[Suzumiya Haruhi:Volume5 Endless Eight|Endless Eight]]
::*[[Suzumiya Haruhi:Volume5 Prologue - Autumn|Prologue - Autumn]]
::*[[Suzumiya Haruhi:Volume5 The Day of Sagittarius|The Day of Sagittarius]]
::*[[Suzumiya Haruhi:Volume5 Prologue - Winter|Prologue - Winter]]
::*[[Suzumiya Haruhi:Volume5 Snow Mountain Syndrome|Snow Mountain Syndrome]]
::*[[Suzumiya Haruhi:Volume5 Author's Notes|Author's Notes]]
::*Translator's Notes and References

===[[Suzumiya Haruhi:Volume6 Full Text|Volume 6 - ''The Wavering of Suzumiya Haruhi'' / 第六巻: 涼宮ハルヒの動揺]] ===
::*[[Suzumiya_Haruhi:Volume6_Illustrations|Color Illustrations]]
::*[[Suzumiya Haruhi:Volume6 Live A Live|Live A Live]]
::*[[Suzumiya_Haruhi:Volume6 Asahina Mikuru's Adventure Episode 00|Asahina Mikuru's Adventure Episode 00]]
::*[[Suzumiya_Haruhi:Volume6_Charmed at First Sight LOVER|Charmed at First Sight LOVER]]
::*[[Suzumiya_Haruhi:Volume6 Where did the Cat Go?|Where did the Cat Go?]]
::*[[Suzumiya_Haruhi:Volume6_The_Melancholy_of_Asahina_Mikuru|The Melancholy of Asahina Mikuru]]
::*[[Suzumiya_Haruhi:Volume6 Author's Notes|Author's Notes]]
::*Translator's Notes and References

===[[Suzumiya Haruhi:Volume7 Full Text|Volume 7 - ''The Intrigues of Suzumiya Haruhi'' / 第七巻: 涼宮ハルヒの陰謀]] ===
::*[[Suzumiya_Haruhi:Volume7_Illustrations|Color Illustrations]]
::*[[Suzumiya_Haruhi:Volume7_Prologue|Prologue]]
::*[[Suzumiya_Haruhi:Volume7_Chapter 1|Chapter 1]]
::*[[Suzumiya_Haruhi:Volume7_Chapter 2|Chapter 2]]
::*[[Suzumiya_Haruhi:Volume7_Chapter 3|Chapter 3]]
::*[[Suzumiya_Haruhi:Volume7_Chapter 4|Chapter 4]]
::*[[Suzumiya_Haruhi:Volume7_Chapter 5|Chapter 5]]
::*[[Suzumiya_Haruhi:Volume7_Chapter 6|Chapter 6]]
::*[[Suzumiya_Haruhi:Volume7_Chapter 7|Chapter 7]]
::*[[Suzumiya_Haruhi:Volume7_Epilogue|Epilogue]]
::*[[Suzumiya_Haruhi:Volume7 Author's Notes|Author's Notes]]
::*[[Suzumiya_Haruhi:Volume7_Translator's_Notes|Translator's Notes and References]]

===[[Suzumiya Haruhi:Volume8 Full Text|Volume 8 - ''The Indignation of Suzumiya Haruhi'' / 第八巻: 涼宮ハルヒの憤慨]] ===
::*[[Suzumiya Haruhi:Volume8 Illustrations|Color Illustrations]]
::*[[Suzumiya Haruhi:Volume8 Editor in Chief★Straight Ahead!|Editor in Chief★Straight Ahead!]]
::*[[Suzumiya Haruhi:Volume8 Wandering Shadow|Wandering Shadow]]
::*[[Suzumiya Haruhi:Volume8 Author's Notes|Author's Notes]]
::*Translator's Notes and References

===[[Suzumiya Haruhi:Volume9 Full Text|Volume 9 - ''The Dissociation of Suzumiya Haruhi'' / 第九巻: 涼宮ハルヒの分裂]] ===
::*[[Suzumiya Haruhi:Volume9_Illustrations|Color Illustrations]]
::*[[Suzumiya_Haruhi:Volume9_Prologue|Prologue]]
::*[[Suzumiya Haruhi:Volume9_Chapter_1|Chapter 1]]
::*[[Suzumiya Haruhi:Volume9_Chapter_2|Chapter 2]]
::*[[Suzumiya Haruhi:Volume9_Chapter_3|Chapter 3]]
::*[[Suzumiya_Haruhi:Volume9_Translator's_Notes|Translator's Notes and References]]

=== Haruhi Theater / ハルヒ劇場 ===
::*[[Haruhi_Theater_act.1|Haruhi Theater act.1'' / ハルヒ劇場 act.1'' Original]] (50% Completed)
::*[[Haruhi_Theater_act.1_Version2|Haruhi Theater act.1'' / ハルヒ劇場 act.1'' Preview]] (Completed)
::*[[Haruhi_Theater_act.2|''Haruhi Theater act.2'' / ハルヒ劇場 act.2]]

===[[Interview with Tanigawa Nagaru|Interview with Tanigawa Nagaru]] ===

== Project Staff ==

*Project Administrator: [[User:thelastguardian|thelastguardian]]
*Project Supervisor: [[user:Onizuka-gto|Onizuka-gto]]

=== Translators ===
'''ACTIVE'''
::*[[User:An_Engrish_speaker|An Engrish Speaker]]
::*[[User:Deskoh91|Deskoh91]]
::*[[User:GDsMDDLFNGR|GDsMDDLFNGR]]
::*[[user:HolyCow|HolyCow]]
::*[[User:Kinny Riddle|Kinny Riddle]]
::*[[User:Magus|Magus]]
::*[[User:Shiratoriryuuko|Shiratoriryuuko]]

'''A.W.O.L'''
::*[[User:BaKaFiSh|BaKaFiSh]]
::*[[User:Harunako|Harunako]]

'''M.I.A'''
::*''None''

'''K.I.A'''
::*[[User:arcticphoenix16|arcticphoenix16]]
::*[[User:Freak Of Nature|Freak Of Nature]]

'''Scripts Partially Contributed'''

We would like to thank these users for contributing portions of translated script:

*[[user:skythewood|skythewood]] for Volume 3's The Boredom of Suzumiya Haruhi
*[[User:Canthelpit|Canthelpit]] for Volume 9's Chapter 3

Note: Please [[User_talk:Thelastguardian|contact thelastguardian]] if you are planning to contribute a significant amount of script.

User who wish to contribute partially translated scripts but wish not to continue with the whole chapter i.e. become a fully fledged Project Translator therefore expected to contribute regularly.
Please inform [[user:onizuka-gto|onizuka-gto]] before submitting, this includes both Anonymous & Registered Users.

'''Translators are asked to [[Suzumiya_Haruhi:Registration Page|register]] which chapters they're working on''' (see [[Format_guideline#Translators|the Guideline page]] for usage rules).

=== Editors ===

This is the Project Editorial Team.

'''ACTIVE'''
::*[[user:The naming game|The naming game]]
::*[[user:Bicube|Bicube]]
::*[[user:Darkoneko|Darkoneko]]
::*[[user:Nandeyanen|Nandeyanen]]
::*[[user:Smidge204|Smidge204]]
::*[[User:Molitar|Molitar]] (PDF Editor)
::*[[User:Velocity7|velocity7]] (Image Editor)
'''A.W.O.L'''
::*[[User:BlckKnght|BlckKnght]]
::*[[user:Nutcase|Nutcase]]
'''R&R'''
::*[[user:Da~Mike|Da~Mike]]
'''M.I.A'''
::*[[User:keito|keito]]
'''K.I.A'''
::*[[User:Adelina|Adelina]]
::*[[User:Ryukaiser|Ryukaiser]]
::*[[User:Baltakatei|Baltakatei]]
::*[[User:Psieye|Psieye]]
::*[[Eleutheria|Eleutheria]]

== Series Overview ==
* Volume 1 - ''The Melancholy of Suzumiya Haruhi'' / 第一巻: 涼宮ハルヒの憂鬱 (Published June 6, 2003, ISBN 4-04-429201-9)
* Volume 2 - ''The Sighs of Suzumiya Haruhi'' / 第二巻: 涼宮ハルヒの溜息 (Published September 30, 2003, ISBN 4-04-429202-7)
* Volume 3 - ''The Boredom of Suzumiya Haruhi'' / 第三巻: 涼宮ハルヒの退屈 (Published December 27, 2003, ISBN 4-04-429203-5)
* Volume 4 - ''The Disappearance of Suzumiya Haruhi'' / 第四巻: 涼宮ハルヒの消失 (Published July 31, 2004, ISBN 4-04-429204-3)
* Volume 5 - ''The Rampage of Suzumiya Haruhi'' / 第五巻: 涼宮ハルヒの暴走 (Published September 30, 2004 ISBN 4-04-429205-1)
* Volume 6 - ''The Wavering of Suzumiya Haruhi'' / 第六巻: 涼宮ハルヒの動揺 (Published March 31, 2005, ISBN 4-04-429206-X)
* Volume 7 - ''The Intrigues of Suzumiya Haruhi'' / 第七巻: 涼宮ハルヒの陰謀 (Published August 31, 2005, ISBN 4-04-429207-8)
* Volume 8 - ''The Indignation of Suzumiya Haruhi'' / 第八巻: 涼宮ハルヒの憤慨 (Published May 1, 2006, ISBN 4-04-429208-6)
* Volume 9 - ''The Dissociation of Suzumiya Haruhi'' / 第九巻: 涼宮ハルヒの分裂 (Published April 1, 2007, ISBN 978-4-04-429209-6)
* Volume 10 - ''The Astonishment of Suzumiya Haruhi'' / 第十巻: 涼宮ハルヒの驚愕 (To be announced, ISBN 4-04-429210-8)

Suzumiya Haruhi ~Norwegian~

2009-01-08T15:49:28Z

Mikkbre: /* Volum 3 - Suzumiya Haruhis kjedsomhet / 第三巻: 涼宮ハルヒの退屈 */

Suzumiya Haruhi-serien er tilgjengelig på følgende språk:
*[[Suzumiya_Haruhi|English]]
*[[Suzumiya Haruhi_%7ESpanish%7E|Español (Spanish)]]
*[[Suzumiya_Haruhi_%28version_fran%C3%A7aise%29|Français (French)]]
*[[Suzumiya_Haruhi_%7E_Vietnamese_version|Tiếng Việt (Vietnamese)]]
*[[Suzumiya_Haruhi_%7E_Italian_Version|Italiano (Italian)]]
*[[Suzumiya_Haruhi_%7EBrazilian_Portuguese%7E|Português do Brasil (Brazilian Portuguese)]]
*[[Suzumiya_Haruhi_%7E_Indonesian_Version|Bahasa Indonesia (Indonesian)]]
*[[Suzumiya_Haruhi_%7EPolski%7E|Polski (Polish)]]
*[[Haruhi Suzumiya (Saling Tagalog)|Wikang Tagalog (Tagalog)]]
*[[Suzumiya_Haruhi_Romanian|Romanian]]
*[[Suzumiya Haruhi ~Russian~|Русский (Russian)]]
*[[GER_Suzumiya_Haruhi|Deutsch (German)]]

(Merk: Oversettelsens framgang varierer fra språk til språk.)

== Sammendrag ==

Noe annet enn din gjennomsnittelige japanske videregående-historie! Kyon er en førsteklassing på North High. Sittende bak ham er en intelligent, energisk og veldig lei Suzumiya Haruhi som introduserer seg med å ikke ha interesse for "normale mennesker" og at romvesener, tidsreisere, slidere og espere burde komme fram og melde seg hos henne. Hvorfor er hun så opptatt av ikke-mennesker? "Fordi mennesker ikke er no' morsomt i det hele tatt!" Kyon blir snart rullet inn i denne uvanlige jentas forsøk på å gjøre livet mer interessant, og finner fort ut at verden er mye mer utrolig enn Haruhi noensinne kunne få vite.

== Oversettelse ==

=== Format Standarder ===
'''Hvert kapittel (etter redigering) må følge de godkjente punktene i retningslinjene nedenfor'''
*[[Format_guideline|General Format/Style Guideline]]
*[[Suzumiya_Haruhi:Guideline ~Norwegian~|Project Specific translation and format conventions Norwegian]]

==[[Suzumiya_Haruhi:Registration Page ~Norwegian~|Registrering]]==

'''Oversetterne blir bedt om å [[Suzumiya_Haruhi:Registration Page ~Norwegian~|registrere]] hvilke kapitler de jobber med''' (se [[Format_guideline#Translators|retningslinjene]] for bruk).

== Oppdateringer ==

*Mai 17, 2008
**'''Prosjekt startet'''

*Mai 18, 2008
**''' Lastet opp prologen og første kapittel'''

*Juni 8, 2008
**''' Lastet opp andre kapittel'''

*Juni 13, 2008
**''' Lastet opp kapittel 3'''

*Juni 20, 2008
**''' Lastet opp kapittel 4'''

*Juni 23 2008
**''' Lastet opp kapittel 5'''

*Juli 14 2008
**''' Selv i ferien kommer nå kapittel 6'''

*Juli 19 2008
**''' Første volum er endelig oversatt'''

*August 5 2008
**''' Bambusblad Rhapsody er nå oversatt'''

*November 22 2008
**''' Etter en lang pause har vi endelig kunne legge ut prologen av Suzumiya Haruhis Forsvinning'''

*Januar 6 2009
**'''Prologen til Suzumiya Haruhis kjedsomhet er oversatt. Fra nå av er det to oversettere. '''

== ''Suzumiya Haruhi'' serien, av [[Tanigawa Nagaru]] ==

===Volum 1 - ''Suzumiya Haruhis Melankoli '' / 第一巻: 涼宮ハルヒの憂鬱 ===
::*[[Suzumiya_Haruhi_%7ENorwegian%7E:Volume1_Illustrations|Fargeillustrasjoner]]
::*[[Suzumiya_Haruhi_%7ENorwegian%7E:Volume1_Prologue|Prolog]]
::*[[Suzumiya_Haruhi_%7ENorwegian%7E:Volume1_Chapter1|Kapittel 1]]
::*[[Suzumiya_Haruhi_%7ENorwegian%7E:Volume1_Chapter2|Kapittel 2]]
::*[[Suzumiya_Haruhi_%7ENorwegian%7E:Volume1_Chapter3|Kapittel 3]]
::*[[Suzumiya_Haruhi_%7ENorwegian%7E:Volume1_Chapter4|Kapittel 4]]
::*[[Suzumiya_Haruhi_%7ENorwegian%7E:Volume1_Chapter5|Kapittel 5]]
::*[[Suzumiya_Haruhi_%7ENorwegian%7E:Volume1_Chapter6|Kapittel 6]]
::*[[Suzumiya_Haruhi_%7ENorwegian%7E:Volume1_Chapter7|Kapittel 7]]
::*[[Suzumiya_Haruhi_%7ENorwegian%7E:Volume1_Epilogue|Epilog]]
::*[[Suzumiya_Haruhi_%7ENorwegian%7E:Volume1_Author's Notes|Forfatterens notater]]
::*[[Suzumiya_Haruhi_%7ENorwegian%7E:Volume1_Editor's Notes|Redaktørens notater]]
::*[[Suzumiya_Haruhi_%7ENorwegian%7E:Volume1_Translator's Notes|Oversetterens notater og referanser]]

===Volum 2 - ''Suzumiya Haruhis sukk'' / 第二巻: 涼宮ハルヒの溜息 ===
::*[[Suzumiya_Haruhi_%7ENorwegian%7E:Volume2_Illustrations|Fargeillustrasjoner]]
::*[[Suzumiya_Haruhi_%7ENorwegian%7E:Volume2_Prologue|Prolog]]
::*[[Suzumiya_Haruhi_%7ENorwegian%7E:Volume2_Chapter1|Kapittel 1]]
::*[[Suzumiya_Haruhi_%7ENorwegian%7E:Volume2_Chapter2|Kapittel 2]]
::*[[Suzumiya_Haruhi_%7ENorwegian%7E:Volume2_Chapter3|Kapittel 3]]
::*[[Suzumiya_Haruhi_%7ENorwegian%7E:Volume2_Chapter4|Kapittel 4]]
::*[[Suzumiya_Haruhi_%7ENorwegian%7E:Volume2_Chapter5|Kapittel 5]]
::*[[Suzumiya_Haruhi_%7ENorwegian%7E:Volume2_Epilogue|Epilog]]
::*[[Suzumiya_Haruhi_%7ENorwegian%7E:Volume2_Author's Notes|Forfatterens notater]]

===Volum 3 - ''Suzumiya Haruhis kjedsomhet'' / 第三巻: 涼宮ハルヒの退屈 ===
::*[[Suzumiya_Haruhi_%7ENorwegian%7E:Volume3_Illustrations|Fargeillustrasjoner]]
::*[[Suzumiya_Haruhi_%7ENorwegian%7E:Volume3_Prologue|Prolog]]
::*[[Suzumiya_Haruhi_%7ENorwegian%7E:Volume3_Boring|Suzumiya Haruhis kjedsomhet]]
::*[[Suzumiya_Haruhi_%7ENorwegian%7E:Volume3_Bambus|Bambusblad Rhapsody]]
::*[[Suzumiya_Haruhi_%7ENorwegian%7E:Volume3_Mysterique|Mystérique Varsel]]
::*[[Suzumiya_Haruhi_%7ENorwegian%7E:Volume3_Lone|Forlatt Øy Syndrom]]
::*[[Suzumiya_Haruhi_%7ENorwegian%7E:Volume3_Authors's Notes|Forfatterens notater]]

===Volum 4 - ''Suzumiya Haruhis forsvinning'' / 第四巻: 涼宮ハルヒの消失 ===
::*[[Suzumiya_Haruhi_%7ENorwegian%7E:Volume4_Illustrations|Fargeillustrasjoner]]
::*[[Suzumiya_Haruhi_%7ENorwegian%7E:Volume4_Prologue|Prolog]]
::*[[Suzumiya_Haruhi_%7ENorwegian%7E:Volume4_Chapter1|Kapittel 1]]
::*[[Suzumiya_Haruhi_%7ENorwegian%7E:Volume4_Chapter2|Kapittel 2]]
::*[[Suzumiya_Haruhi_%7ENorwegian%7E:Volume4_Chapter3|Kapittel 3]]
::*[[Suzumiya_Haruhi_%7ENorwegian%7E:Volume4_Chapter4|Kapittel 4]]
::*[[Suzumiya_Haruhi_%7ENorwegian%7E:Volume4_Chapter5|Kapittel 5]]
::*[[Suzumiya_Haruhi_%7ENorwegian%7E:Volume4_Chapter6|Kapittel 6]]
::*[[Suzumiya_Haruhi_%7ENorwegian%7E:Volume4_Epilogue|Epilog]]
::*[[Suzumiya_Haruhi_%7ENorwegian%7E:Volume4_Author's Notes|Forfatterens notater]]
::*[[Suzumiya_Haruhi_%7ENorwegian%7E:Volume4_Translator's Notes|Oversetterens notater og referanser]]

== Staff==

*Prosjektadministrator: ''Denverdrage''
*Prosjektveileder: ''Ingen''
=== Oversettere ===
'''ACTIVE'''
::*''[[Denverdrage]]''

'''A.W.O.L'''
::*''[[Mikkbre]]''

'''M.I.A'''
::*''None''

'''K.I.A'''
::*''None''

=== Korrekturlesere ===

Dette er prosjektets redigeringsteam.

'''ACTIVE'''
::*''[[Mikkbre]]''
'''A.W.O.L'''
::*''[[Denverdrage]]''
'''R&R'''
::*''None''
'''M.I.A'''
::*''None''
'''K.I.A'''
::*''None''

== Overblikk over serien ==
* Volume 1 - ''The Melancholy of Suzumiya Haruhi'' / 第一巻: 涼宮ハルヒの憂鬱 (Publisert June 6, 2003, ISBN 4-04-429201-9)
* Volume 2 - ''The Sighs of Suzumiya Haruhi'' / 第二巻: 涼宮ハルヒの溜息 (Publisert September 30, 2003, ISBN 4-04-429202-7)
* Volume 3 - ''The Boredom of Suzumiya Haruhi'' / 第三巻: 涼宮ハルヒの退屈 (Publisert December 27, 2003, ISBN 4-04-429203-5)
* Volume 4 - ''The Disappearance of Suzumiya Haruhi'' / 第四巻: 涼宮ハルヒの消失 (Publisert July 31, 2004, ISBN 4-04-429204-3)
* Volume 5 - ''The Rampage of Suzumiya Haruhi'' / 第五巻: 涼宮ハルヒの暴走 (Publisert September 30, 2004 ISBN 4-04-429205-1)
* Volume 6 - ''The Wavering of Suzumiya Haruhi'' / 第六巻: 涼宮ハルヒの動揺 (Publisert March 31, 2005, ISBN 4-04-429206-X)
* Volume 7 - ''The Intrigues of Suzumiya Haruhi'' / 第七巻: 涼宮ハルヒの陰謀 (Publisert August 31, 2005, ISBN 4-04-429207-8)
* Volume 8 - ''The Indignation of Suzumiya Haruhi'' / 第八巻: 涼宮ハルヒの憤慨 (Publisert May 1, 2006, ISBN 4-04-429208-6)
* Volume 9 - ''The Dissociation of Suzumiya Haruhi'' / 第九巻: 涼宮ハルヒの分裂 (Publisert April 1, 2007, ISBN 978-4-04-429209-6)
* Volume 10 - ''The Astonishment of Suzumiya Haruhi'' / 第十巻: 涼宮ハルヒの驚愕 (Venter på kunngjøring, ISBN 4-04-429210-8)

[[Category:Alternative Languages]]

Suzumiya Haruhi:Registration Page ~Norwegian~

2009-01-06T20:01:50Z

Mikkbre: /* Liste */

For å gjenta registrasjonsprosedyren:

*"Førstemann til mølla": Vær så snill å registrer de kapitlene du vil jobbe med her

*Det maksimalt antall kapitler du bør arbeide med er ikke mer enn halvparten av et gitt volum

*Maks antall oversettere per kapittel er 2

*Maks antall volumer du kan være aktiv i er 1

*Dette er ikke en bindende kontrakt av den typen" jeg må gjøre jobben hvis jeg skriver det her". Valgene lagt ned her kan diskuteres mellom oversetterne (inkludert de som selv signerte for det).
== Liste ==

*Volume 1 - ''The Melancholy of Suzumiya Haruhi'' / 第一巻: 涼宮ハルヒの憂鬱

**Prologue - Denverdrage
**Chapter 1 - Denverdrage
**Chapter 2 - Denverdrage
**Chapter 3 - Denverdrage
**Chapter 4 - Denverdrage
**Chapter 5 - Denverdrage
**Chapter 6 - Denverdrage
**Chapter 7 - Denverdrage
**Epilogue - Denverdrage
**Author's notes -

*Volume 2 - ''The Sighs of Suzumiya Haruhi'' / 第二巻: 涼宮ハルヒの溜息

**Prologue - Denverdrage
**Chapter 1 -
**Chapter 2 -
**Chapter 3 -
**Chapter 4 -
**Chapter 5 -
**Epilogue -
**Author's notes -

*Volume 3 - ''The Boredom of Suzumiya Haruhi'' / 第三巻: 涼宮ハルヒの退屈

**Prologue - Mikkbre
**The Boredom of Suzumiya Haruhi - Mikkbre
**Bamboo Leaf Rhapsody - Denverdrage
**Mystérique Sign -
**Lone Island Syndrome -
**Author's Notes -

*Volume 4 - ''The Disappearance of Suzumiya Haruhi'' / 第四巻: 涼宮ハルヒの消失

**Prologue - Denverdrage
**Chapter 1 -
**Chapter 2 -
**Chapter 3 -
**Chapter 4 -
**Chapter 5 -
**Chapter 6 -
**Epilogue -
**Author's notes -

*Volume 5 - ''The Rampage of Suzumiya Haruhi'' / 第五巻: 涼宮ハルヒの暴走

**Prologue - Summer -
**Endless Eight -
**Prologue - Autumn -
**The Day of Sagittarius -
**Prologue - Winter -
**Snow Mountain Syndrome -
**Author's Notes -

*Volume 6 - ''The Trembling of Suzumiya Haruhi'' / 第六巻: 涼宮ハルヒの動揺

**Live A Live -
**Asahina Mikuru's Adventure Episode 00 -
**Charmed at First Sight LOVER -
**Where did the Cat Go? -
**The Melancholy of Asahina Mikuru -
**Author's Notes -

*Volume 7 - ''The Intrigues of Suzumiya Haruhi'' / 第七巻: 涼宮ハルヒの陰謀

**Prologue -
**Chapter 1 -
**Chapter 2 -
**Chapter 3 -
**Chapter 4 -
**Chapter 5 -
**Chapter 6 -
**Chapter 7 -
**Epilogue -
**Author's Notes -

*Volume 8 - ''The Indignation of Suzumiya Haruhi'' / 第八巻: 涼宮ハルヒの憤慨
**Editor in Chief★Straight Ahead! -
**Wandering Shadow -
**Author's Notes -

*Volume 9 - ''The Dissociation of Suzumiya Haruhi'' / 第九巻: 涼宮ハルヒの分裂

**Prologue -
**Chapter 1 -
**Chapter 2 -
**Chapter 3 -

*''Haruhi Theater'' / ハルヒ劇場
**Haruhi Theater act.1‎ -
**Haruhi Theater act.2‎ -
*Interview with Tanigawa Nagaru -

----

[[Category:Registration Page]]

Suzumiya Haruhi ~Norwegian~

2009-01-06T20:00:34Z

Mikkbre: /* Volum 3 - Suzumiya Haruhis kjedsomhet / 第三巻: 涼宮ハルヒの退屈 */

Suzumiya Haruhi-serien er tilgjengelig på følgende språk:
*[[Suzumiya_Haruhi|English]]
*[[Suzumiya Haruhi_%7ESpanish%7E|Español (Spanish)]]
*[[Suzumiya_Haruhi_%28version_fran%C3%A7aise%29|Français (French)]]
*[[Suzumiya_Haruhi_%7E_Vietnamese_version|Tiếng Việt (Vietnamese)]]
*[[Suzumiya_Haruhi_%7E_Italian_Version|Italiano (Italian)]]
*[[Suzumiya_Haruhi_%7EBrazilian_Portuguese%7E|Português do Brasil (Brazilian Portuguese)]]
*[[Suzumiya_Haruhi_%7E_Indonesian_Version|Bahasa Indonesia (Indonesian)]]
*[[Suzumiya_Haruhi_%7EPolski%7E|Polski (Polish)]]
*[[Haruhi Suzumiya (Saling Tagalog)|Wikang Tagalog (Tagalog)]]
*[[Suzumiya_Haruhi_Romanian|Romanian]]
*[[Suzumiya Haruhi ~Russian~|Русский (Russian)]]
*[[GER_Suzumiya_Haruhi|Deutsch (German)]]

(Merk: Oversettelsens framgang varierer fra språk til språk.)

== Sammendrag ==

Noe annet enn din gjennomsnittelige japanske videregående-historie! Kyon er en førsteklassing på North High. Sittende bak ham er en intelligent, energisk og veldig lei Suzumiya Haruhi som introduserer seg med å ikke ha interesse for "normale mennesker" og at romvesener, tidsreisere, slidere og espere burde komme fram og melde seg hos henne. Hvorfor er hun så opptatt av ikke-mennesker? "Fordi mennesker ikke er no' morsomt i det hele tatt!" Kyon blir snart rullet inn i denne uvanlige jentas forsøk på å gjøre livet mer interessant, og finner fort ut at verden er mye mer utrolig enn Haruhi noensinne kunne få vite.

== Oversettelse ==

=== Format Standarder ===
'''Hvert kapittel (etter redigering) må følge de godkjente punktene i retningslinjene nedenfor'''
*[[Format_guideline|General Format/Style Guideline]]
*[[Suzumiya_Haruhi:Guideline ~Norwegian~|Project Specific translation and format conventions Norwegian]]

==[[Suzumiya_Haruhi:Registration Page ~Norwegian~|Registrering]]==

'''Oversetterne blir bedt om å [[Suzumiya_Haruhi:Registration Page ~Norwegian~|registrere]] hvilke kapitler de jobber med''' (se [[Format_guideline#Translators|retningslinjene]] for bruk).

== Oppdateringer ==

*Mai 17, 2008
**'''Prosjekt startet'''

*Mai 18, 2008
**''' Lastet opp prologen og første kapittel'''

*Juni 8, 2008
**''' Lastet opp andre kapittel'''

*Juni 13, 2008
**''' Lastet opp kapittel 3'''

*Juni 20, 2008
**''' Lastet opp kapittel 4'''

*Juni 23 2008
**''' Lastet opp kapittel 5'''

*Juli 14 2008
**''' Selv i ferien kommer nå kapittel 6'''

*Juli 19 2008
**''' Første volum er endelig oversatt'''

*August 5 2008
**''' Bambusblad Rhapsody er nå oversatt'''

*November 22 2008
**''' Etter en lang pause har vi endelig kunne legge ut prologen av Suzumiya Haruhis Forsvinning'''

*Januar 6 2009
**'''Prologen til Suzumiya Haruhis kjedsomhet er oversatt. Fra nå av er det to oversettere. '''

== ''Suzumiya Haruhi'' serien, av [[Tanigawa Nagaru]] ==

===Volum 1 - ''Suzumiya Haruhis Melankoli '' / 第一巻: 涼宮ハルヒの憂鬱 ===
::*[[Suzumiya_Haruhi_%7ENorwegian%7E:Volume1_Illustrations|Fargeillustrasjoner]]
::*[[Suzumiya_Haruhi_%7ENorwegian%7E:Volume1_Prologue|Prolog]]
::*[[Suzumiya_Haruhi_%7ENorwegian%7E:Volume1_Chapter1|Kapittel 1]]
::*[[Suzumiya_Haruhi_%7ENorwegian%7E:Volume1_Chapter2|Kapittel 2]]
::*[[Suzumiya_Haruhi_%7ENorwegian%7E:Volume1_Chapter3|Kapittel 3]]
::*[[Suzumiya_Haruhi_%7ENorwegian%7E:Volume1_Chapter4|Kapittel 4]]
::*[[Suzumiya_Haruhi_%7ENorwegian%7E:Volume1_Chapter5|Kapittel 5]]
::*[[Suzumiya_Haruhi_%7ENorwegian%7E:Volume1_Chapter6|Kapittel 6]]
::*[[Suzumiya_Haruhi_%7ENorwegian%7E:Volume1_Chapter7|Kapittel 7]]
::*[[Suzumiya_Haruhi_%7ENorwegian%7E:Volume1_Epilogue|Epilog]]
::*[[Suzumiya_Haruhi_%7ENorwegian%7E:Volume1_Author's Notes|Forfatterens notater]]
::*[[Suzumiya_Haruhi_%7ENorwegian%7E:Volume1_Editor's Notes|Redaktørens notater]]
::*[[Suzumiya_Haruhi_%7ENorwegian%7E:Volume1_Translator's Notes|Oversetterens notater og referanser]]

===Volum 2 - ''Suzumiya Haruhis sukk'' / 第二巻: 涼宮ハルヒの溜息 ===
::*[[Suzumiya_Haruhi_%7ENorwegian%7E:Volume2_Illustrations|Fargeillustrasjoner]]
::*[[Suzumiya_Haruhi_%7ENorwegian%7E:Volume2_Prologue|Prolog]]
::*[[Suzumiya_Haruhi_%7ENorwegian%7E:Volume2_Chapter1|Kapittel 1]]
::*[[Suzumiya_Haruhi_%7ENorwegian%7E:Volume2_Chapter2|Kapittel 2]]
::*[[Suzumiya_Haruhi_%7ENorwegian%7E:Volume2_Chapter3|Kapittel 3]]
::*[[Suzumiya_Haruhi_%7ENorwegian%7E:Volume2_Chapter4|Kapittel 4]]
::*[[Suzumiya_Haruhi_%7ENorwegian%7E:Volume2_Chapter5|Kapittel 5]]
::*[[Suzumiya_Haruhi_%7ENorwegian%7E:Volume2_Epilogue|Epilog]]
::*[[Suzumiya_Haruhi_%7ENorwegian%7E:Volume2_Author's Notes|Forfatterens notater]]

===Volum 3 - ''Suzumiya Haruhis kjedsomhet'' / 第三巻: 涼宮ハルヒの退屈 ===
::*[[Suzumiya_Haruhi_%7ENorwegian%7E:Volume3_Illustrations|Fargeillustrasjoner]]
::*[[Suzumiya_Haruhi_%7ENorwegian%7E:Volume3_Prologue|Prolog]](under redigering)
::*[[Suzumiya_Haruhi_%7ENorwegian%7E:Volume3_Boring|Suzumiya Haruhis kjedsomhet]]
::*[[Suzumiya_Haruhi_%7ENorwegian%7E:Volume3_Bambus|Bambusblad Rhapsody]]
::*[[Suzumiya_Haruhi_%7ENorwegian%7E:Volume3_Mysterique|Mystérique Varsel]]
::*[[Suzumiya_Haruhi_%7ENorwegian%7E:Volume3_Lone|Forlatt Øy Syndrom]]
::*[[Suzumiya_Haruhi_%7ENorwegian%7E:Volume3_Authors's Notes|Forfatterens notater]]

===Volum 4 - ''Suzumiya Haruhis forsvinning'' / 第四巻: 涼宮ハルヒの消失 ===
::*[[Suzumiya_Haruhi_%7ENorwegian%7E:Volume4_Illustrations|Fargeillustrasjoner]]
::*[[Suzumiya_Haruhi_%7ENorwegian%7E:Volume4_Prologue|Prolog]]
::*[[Suzumiya_Haruhi_%7ENorwegian%7E:Volume4_Chapter1|Kapittel 1]]
::*[[Suzumiya_Haruhi_%7ENorwegian%7E:Volume4_Chapter2|Kapittel 2]]
::*[[Suzumiya_Haruhi_%7ENorwegian%7E:Volume4_Chapter3|Kapittel 3]]
::*[[Suzumiya_Haruhi_%7ENorwegian%7E:Volume4_Chapter4|Kapittel 4]]
::*[[Suzumiya_Haruhi_%7ENorwegian%7E:Volume4_Chapter5|Kapittel 5]]
::*[[Suzumiya_Haruhi_%7ENorwegian%7E:Volume4_Chapter6|Kapittel 6]]
::*[[Suzumiya_Haruhi_%7ENorwegian%7E:Volume4_Epilogue|Epilog]]
::*[[Suzumiya_Haruhi_%7ENorwegian%7E:Volume4_Author's Notes|Forfatterens notater]]
::*[[Suzumiya_Haruhi_%7ENorwegian%7E:Volume4_Translator's Notes|Oversetterens notater og referanser]]

== Staff==

*Prosjektadministrator: ''Denverdrage''
*Prosjektveileder: ''Ingen''
=== Oversettere ===
'''ACTIVE'''
::*''[[Denverdrage]]''

'''A.W.O.L'''
::*''[[Mikkbre]]''

'''M.I.A'''
::*''None''

'''K.I.A'''
::*''None''

=== Korrekturlesere ===

Dette er prosjektets redigeringsteam.

'''ACTIVE'''
::*''[[Mikkbre]]''
'''A.W.O.L'''
::*''[[Denverdrage]]''
'''R&R'''
::*''None''
'''M.I.A'''
::*''None''
'''K.I.A'''
::*''None''

== Overblikk over serien ==
* Volume 1 - ''The Melancholy of Suzumiya Haruhi'' / 第一巻: 涼宮ハルヒの憂鬱 (Publisert June 6, 2003, ISBN 4-04-429201-9)
* Volume 2 - ''The Sighs of Suzumiya Haruhi'' / 第二巻: 涼宮ハルヒの溜息 (Publisert September 30, 2003, ISBN 4-04-429202-7)
* Volume 3 - ''The Boredom of Suzumiya Haruhi'' / 第三巻: 涼宮ハルヒの退屈 (Publisert December 27, 2003, ISBN 4-04-429203-5)
* Volume 4 - ''The Disappearance of Suzumiya Haruhi'' / 第四巻: 涼宮ハルヒの消失 (Publisert July 31, 2004, ISBN 4-04-429204-3)
* Volume 5 - ''The Rampage of Suzumiya Haruhi'' / 第五巻: 涼宮ハルヒの暴走 (Publisert September 30, 2004 ISBN 4-04-429205-1)
* Volume 6 - ''The Wavering of Suzumiya Haruhi'' / 第六巻: 涼宮ハルヒの動揺 (Publisert March 31, 2005, ISBN 4-04-429206-X)
* Volume 7 - ''The Intrigues of Suzumiya Haruhi'' / 第七巻: 涼宮ハルヒの陰謀 (Publisert August 31, 2005, ISBN 4-04-429207-8)
* Volume 8 - ''The Indignation of Suzumiya Haruhi'' / 第八巻: 涼宮ハルヒの憤慨 (Publisert May 1, 2006, ISBN 4-04-429208-6)
* Volume 9 - ''The Dissociation of Suzumiya Haruhi'' / 第九巻: 涼宮ハルヒの分裂 (Publisert April 1, 2007, ISBN 978-4-04-429209-6)
* Volume 10 - ''The Astonishment of Suzumiya Haruhi'' / 第十巻: 涼宮ハルヒの驚愕 (Venter på kunngjøring, ISBN 4-04-429210-8)

[[Category:Alternative Languages]]

2008-08-12T17:12:56Z

Mikkbre:

Bambusblad Rhapsody

Måneden mai var varm nok, men juli var bare uutholdelig. Fuktigheten var til og med verre, og økte min ulykkelighetsindeks til rekordhøye nivåer. Det var selvfølgelig ingen mulighet for at en billig høyskolebygning som vår ville bli installert med sånne høyklassesenheter som air condition. Det putrende klasserommet 1-5 var som et venterom for bussen til helvete. Jeg tror fast bestemt at arkitekten ikke hadde noe konsept på hva ”komfortabelt livsmiljø” betydde.

For å gjøre ting verre, var denne uka den første uka av juliterminens slutteksamener, lykkeligheten av hjertet mitt hadde nå somlet seg rundt Brasil, og ville ikke komme tilbake ennå.

Mine eksamensresultater for midtterminen var allerede katastrofale, så jeg kan ikke forestille at mine eksamener for slutterminen noen gang ville få et tilfredsstillende resultat. Det var mest sannsynlig på grunn av at jeg brukte for mye tid med SOS Brigaden, og ikke var i stand til å konsentrere meg om studiene mine som et resultat. Jeg ville ikke ha noe med det å gjøre, men helt siden våren dette året, vil jeg mystisk følge henne rundt hver gang hun foreslo noe. Dette har blitt en del av mitt daglige liv, og jeg begynner å hate meg selv for å bli vant til dette livet.

Det var etter skolen da sola skinte ifra vest i klasserommet. Jenta som satt bak meg pirket meg med sin mekaniske blyant.

”Vet du hvilken dag det er i dag?”

Suzumiya Haruhi spurte meg med et festlig uttrykk av et barn på julaften. Hver gang hun viser slike detaljerte uttrykk, var det et tegn på at hun sikkert hadde planlagt noe ondskapsfullt. Jeg latet som om jeg tenkte i omtrent tre sekunder, så sa jeg,

”Fødselsdagen din?”

”Nei!”

”Asahinas fødselsdag.”

”Ni~~ks!”

”Koizumis eller Nagatos fødselsdag.”

”Hvordan skulle jeg vite når fødselsdagene deres er!?”

”Forresten, min fødselsdag er på......”

”Hvem bryr seg om det? Du vet virkelig ikke hvilken en viktig dag det er?”

Uansett hvor viktig du sier det, er det fremdeles en veldig varm, normal dag for meg.

”Si meg, hva er datoen i dag?”

”7.juli......Jeg vil egentlig ikke tenke på det, men du tenker ikke på Tanabata festivalen, gjør du?

”Så klart jeg gjør! Det er Tanabata festivalen! Du burde huske det hvis du kaller deg selv japaner.”

Denne festivalen kom faktisk fra Kina. Og ifølge den kinesiske kalenderen, skulle Tanabata være neste måned.

Haruhi holdt den mekaniske blyanten og veivet den foran ansiktet mitt,

”Asia rekker fra Rødehavet hele veien hit.”

Hva slags geografisk konsept er det?

”Grupperer de ikke alle disse stedene sammen for VM-kvalifiseringene? Det er akkurat som juli og August, de er begge sommermåneder.

Å, virkelig?

”Uansett, likevel, kommer vi til å ha Tanabata aktiviteter også. Jeg insisterer på at denne festivalen burde bli behandlet seriøst.”

Jeg følte at det var andre ting som mer fortjente å bli behandlet seriøst enn dette. Men må du egentlig fortelle meg dette? Jeg vil egentlig ikke vite hva du planlegger å gjøre.

”Det ville vært mer gøy om vi kunne holde den sammen. Jeg kunngjør herved at vi skal organisere noe stort for Tanabata hvert eneste år fra dette året av.”

”Ikke bestem dette på egen hånd.”

Selv om jeg sa det, visste jeg, av å se Haruhi som så ekstraordinært spent ut, at det var en dum ting det å prøve å motbevise henne.

”Vent på meg i klubbrommet! Ikke gå hjem på egen hånd!” Sa hun til og med.

Jeg trengte ikke henne til å fortelle meg, jeg planla å dra til klubbrommet likevel. Fordi der fantes en person som jeg i det minste må se på en gang. Bare den personen alene.

De andre medlemmene var allerede samlet i klubbrommet, som befant seg på andre etasje på kunstklubbhuset. Istedet for å kalle det et klubbrom som SOS Brigaden lånte fra Litteraturklubben, ville det være en bedre beskrivelse å si det de-facto hovedkvarteret som brigaden hadde okkupert med makt.

”å, hallo.”

Den som smilte og hilste på meg munter var Asahina-san. Hun er kilden til mitt hjertes komfort, uten henne ville SOS Brigaden vært like meningsløst som karriris uten noen karrikuber tilsatt.

Siden juli hadde Asahina-san skiftet til en maidkostyme for sommeren. Det var Haruhi som brakte henne kostymet. Jeg har absolutt ingen idé hvor hun fikk alle disse fargerike kostymene fra, men Asahina-san ville alltid takke henne ivrig, ”Ah......t...tusen takk skal du ha.” I dag var hun fortsatt SOS Brigadens reservetjenestepike, som flittig brygget hveteteen for meg. Jeg nippet teen min og studerte rommets omgivelser.

”Hei, åssen går det?”

Koizumi kikket opp og hilste på meg. Han satt foran et sjakkbrett, som var blitt lagt på bordet, og holdt en sjakkbok med den ene hånden mens han flyttet sjakkbrikkene med den andre,

”Ting har aldri vært normale for meg siden jeg startet høyskolen.”

Koizumi sa at han var lei av Othello, så han bestemte seg for å ta med et sjakkbrett forrige uke. Men siden hverken jeg eller noen andre visste hvordan man spiller sjakk, måtte han spille det helt alene. Han ser sannelig avslappet ut selv om eksamene snart kommer.

”Vel, jeg er ikke fullt så avslappet. Jeg bare bruker bare tiden når jeg ikke studerer til å trene hjernen min. For hvert løst problem, vil blodsirkulasjonen i hjernen strømme fortere. Hva med et runde?”

Nei takk, jeg føler ikke at jeg vil trene min allerede utmattede hjerne akkurat nå. Hvis jeg tenker på noen flere rare ting, vil da alle de engelskordene som jeg har brukt så lang tid på å huske bli slynget ut av hjernen min.

”Det er synd. Kanskje jeg burde ta med et Monopol- eller slagskip-brett til neste gang? Ah ja, hva med noe som vi alle kan spille? Hva har du i tankene?”

Hva som helst, eller kanskje ikke. Dette er ikke Studiegruppen for Brettspill, dette er SOS Brigaden. Forresten er jeg fortsatt forvirret over hvilke aktiviteter SOS Brigaden er involvert i. Jeg var ikke sikkert på hva denne mystiske klubben skulle gjøre. Jeg ville heller ikke vite det, siden å ikke vite noe øker sjansen for overlevelse. Så jeg var ikke motivert til å gjøre noe, det er min perfekte logikk.

Koizumi trakk på skuldrene og gikk tilbake til å lese sjakkboka si. Han plukket opp den svarte løperen og flyttet den tvers over brettet.

Nagato Yuki, med færre følelser enn en robot, satt ved siden av Koizumi, og var opptatt med å lese boka si. Dette stille og kalde romvesenet har skiftet sin interesse fra oversatte romaner til originale utenlandske bøker. Akkurat nå leste hun en bok, hvis cover var skriblet i et språk jeg ikke kunne gjenkjenne, som en av de gamle, tykke, magiske, trylleformularbøkene. Jeg tipper det må være skrevet i eldgammelt Etruskisk eller noe annet rart språk. Jeg er sikker på at Nagato ikke noe ville ha noe problem med å lese "Linear A"-steintavlene.

Jeg dro ut en utfoldbar stol og satte meg på den. Asahina-san leverte kjapt en kopp foran meg. ′′hvem ville drikke varm te på en slik varm dag′′...... Jeg har ingen intensjoner av å klage som kan pådra meg himmelens vrede, og nippet hveteteen min med en følelse av takknemlighet. Hmm, den er glovarm.

Stående i et hjørne av rommet var en elektrisk vifte som Haruhi rappet fra et sted. Likevel var dens kjøleegenskaper som å helle varmt vann over en haug med fresende steiner på sitt beste. Hvis du kan rappe, hvorfor ikke ta en av de vertikale luftkjølerne fra personalrommet istedet?

Jeg vendte blikket mitt vekk fra Engelsktekstboka, hvis sider flagret med vinden, og bøyde meg tilbake til den utfolbare stolen og strakk meg,

Jeg ville se om det ville være bedre for meg å studere i klubbrommet etter skolen, siden jeg godt visste at jeg ikke kom til å studere når jeg kom hjem, meg jeg innså at så lenge jeg ikke var interessert i noe, ville jeg aldri noensinne klare å få gjort det på noen måte uansett hvor jeg var. Det ville ikke være bra fysisk eller mentalt å tvinge meg selv til å gjøre ting som jeg ikke vil. Med andre ord, det er sunnere hvis du ikke tvinger deg selv. Sånn er det, jeg studerer ikke. Jeg snurret trykkblyanten min og lukket boka mi, og bestemte meg for å ta en titt på men mentale stabilisator. Stabilisatoren som kunne berolige min det kyniske hjertet mitt var nå kledd i en maidkostyme og satt tvers over meg, og arbeidet med sine matteproblemer.

Hun kikket anspent på spørsmålene, så skriblet hun på notatblokka; og så nonchalant ut med hun tenkte, så plutselig skrev hun som en gal som om hun ble inspirert av noe – den som repeterte disse handlingene var ingen andre enn Asahina-san.

Jeg følte meg så mye mer avslappet bare av å se. Jeg følte plutselig en stor følelse av medfølelse, som om det å kaste alle pengene mine, med unntak fra ukelønna, i en veldedighetsbøsse på gata ikke var så mye av et problem. Asahina-san merket ikke at jeg så på henne, og konsentrerte seg med å studere matten sin. Hver eneste handling var nok til å få meg til å smile, faktisk smilte jeg allerede. Jeg følte at det var som å se på en babysel.

Øynene våre møttes.

”Ah, h, hva er det? Gj, gjorde jeg noe rart?”

Asahina-san ryddet hektisk over seg selv, dette fikk hjertet mitt til å smelte enda mer. Akkurat idet jeg skulle til å synge mine himmelske priser......

”Ya-ho!”

Døra ble åpnet voldsomt, og inn stormet den barske jenta i lange skritt.

”Unnskyld for at jeg er sen.”

Du behøver ikke å unnskylde siden ingen ventet på deg.

Haruhi dukket opp på scenen, bærende på et stykke bambusskudd på skulderen sin. Det var et langt stykke med levende bambusstokk, med grønne bambusblader voksende på den. Hva bringer du denne tingen her for? For å lage en bambussparegris?

Haruhi løftet opp brystet ditt og svarte,

”Hvorfor, det er for å henge ønsker så klart.”

Hvorfor, For hva?

”Ingenting egentlig, siden jeg ikke har hengt disse ønskebambusstokkene på en god stund, kunne vi like godt gjøre det nå, det er Tanabata i dag tross alt!

......Som alltid, hadde dette overhodet ingen mening.

”Hvor har du fått denne?”

”Bambusskogen på baksiden av skolen.”

Hvis jeg husker riktig er det et privat område din bambustyv.

”Spiller det noen rolle? Bambusrøttene vokser under jorda, så de vil ikke bli berørt selv om den øverste halvdelen av skuddet var kuttet av! Det vil være en krenkelse hvis jeg stjal hele skuddet da. Men jeg ble bitt av en par mygg, jøss det klør så. Mikuru-chan, kan du legge på noe krem mot kløe på ryggen min?”

”Ja, med en gang!”

Asahina gikk i med små skritt mens hun bar på et førstehjelpsett. Hun så ut som en sykepleierske. Hun tok hun salven og plasserte sin hånd inni kragen på matrosuniformen og på Haruhis rygg. Haruhi bøyet seg forover og sa,

”Litt den høyre.....til høyre. Ja, akkurat der.”

Haruhi så nå ut som en kattunge hvis kinn var blitt kjælt med og blinket øynene sine i avslappelse. Hun plasserte bambusskuddet ved vinduet, og sto rolig på kommandørens skrivebord, så tok ut hun et par stykker med tanzaku fra et sted og smilte lykkelig.

”La oss nå skrive ned ønskene våre!”

Nagato løftet sakte på hodet sitt, Koizumi smilte forsiktig, og Asahina-san sperret opp øynene. Hva planla hun denne gangen? Haruhi hoppet fra skrivebordet, skjørtet hennes flagret med vinden idet hun sa,

”Men det er betingelser.”

”Hva betingelser?”

”Kyon, vet du hvem som oppfyller folks ønsker på Tanabata?”

”Er ikke det Orihime og Hikoboshi?”

”Korrekt! Det blir ti poeng. Så, vet du hvilke stjerner Orihime og Hikoboshi refererer til?”

”Niks.”

”Er ikke det Alpha Lyrae og Alpha Aquilae?”

Svarte Koizumi kjapt.

”Det er riktig! 85 poeng! Det er de to stjernene! Med andre ord, du må peke bambusskuddet med tanzakuene mot disse to stjernene. Forstått?”

Hva prøver du å si? Og i akkurat hvilken kategori tilhører de gjenværende 15 poengene til?

′′heh heh′′. Haruhi viste brått et slu uttrykk av ingen grunn.

”La meg forklare. Det er på ingen måte vi kan reise raskere enn lysets hastighet, ifølge den Spesielle Relativitetsteorien.”

Er det en mening i å plutselig fortelle meg alt dette? Haruhi tok ut en notisblokk fra skjørtelomma si og sa høyt mens hun lese med det,

”Bare så dere vet. Avstanden mellom Jorda og Alpha Lyrae og Alpha Aquilae er henholdsvis tjuefem og seksten lysår. Dette betyr at det vil ta tjuefem år og seksten år å sende en besked fra Jorda til disse stjernene. Dette er faktaene – forstår du det?”

Hva så? Siden vi snakker om det, gadd du faktisk å lete etter slik informasjon?

”Så dette vil tilsvare den tiden den krever or en gud til å motta ønskene våre, ikke sant? Vi måtte så vente så lenge for å å ønskene våre oppfylt. Så skriv ned det som du ville ønske deg om tjuefem eller seksten års tid. Å skrive ned ønsker som ”jeg vil ha en et flott mannfolk til kjæreste innen neste jul!” ikke kommer til å virke, fordi ønsket ikke vil bli oppfylt i tide!”

Haruhi veivet vilt med armene sine og fortsatte å forklare.

”Stopp litt, hvis det tar tjue-og-noe mange år for ønsket å rekke dit, ville det ikke ta like mange for at den skal komme tilbake? Betyr ikke det at vi må vente henholdsvis femti og tretti-to år på at ønskene våre skal bli sanne istedet?”

”Vel, de er guder. Så klart kommer de til å komme opp med noe or å hjelpe oss. Det er alltid et auksjonssalg med 50% avslag hvert år!”

Hver gang det passet henne, ville hun overse Relativitetsteorien fullstendig og kaste dem ut av vinduet.

”Nå, forstår alle hva jeg sier? Det er to typer med tanzakuer, en for Alpha Lyrae, og den andre for Alpha Aquilae. Så skriv ned det som dere ville ønske dere i en tjuefem og seksten års tid.”

Dette er totalt latterlig. Å prøve å be for at to ønsker skal bli oppfylt på samme tid er bare altfor skamløst. Dessuten er det umulig å vite hva vi vil komme til å gjøre i en tjuefem år eller seksten års tid. Hvordan skulle vi nå vite hva ønskene våre ville være innen da? Det beste en kan håpe på er at ens plan om å gå av med pensjon eller investeringsmidler ikke går galt og virker ordentlig innen da, tipper jeg.

Hvis Orihime og Hikoboshi skulle høre slike ønsker, er jeg sikker på at de vil lide hodepine. De kan bare møte hverandre en gang hvert år, og likevel blir de bedt om å oppfylle slike tåpelige ønsker.′′Hvorfor spør dere ikke deres egne politikere om hjelp istedet′′? Hvis jeg var dem ville jeg definitivt sagt det.

Dog, som alltid, tenkte denne jente på alle slags meningsløse saker. Jeg kan ikke annet enn å lure på om det er et hvitt hull inni hodet hennes, siden den alminnelige fornuften hennes virker til å komme fra et helt annen univers.

”Vel, det er ikke helt sant.”

Koizumi låt som om han forsvarte Haruhi. Men han sa det veldig svakt, noe som bare jeg kunne høre.

”Det er sant at Suzumiya-san tale og oppførsel er unike, men å dømme ifra nåværende situasjon, er det tydelig at hun vet hva alminnelig fornuft er.”

Koizumi viste det vanlige, lystige smil sitt til meg og fortsatte,

”Hvis hennes tankemønster var unormale, ville ikke denne verden vært så stabil. Hvis det var saken ville denne verdenen allerede ha blitt et rart sted diktert av merkelige lover.”

”Hvordan vet du det?” spurte jeg.

”Suzumiya ønsker at hele verdenen ville forandre seg litt, og hun selv har evnen til å rekonstruere verdenen fra bunnen av. Du burde vite det godt.”

Så klart visste jeg. Selv om jeg har mine tvil.

”Så langt har verden ikke blitt helt irrasjonelt likevel, det er fordi hun verdsetter alminnelig fornuft mer enn sine egne ønsker.”

”Dette kan låte barnslig,men,” Koizumi løftet hodet sitt og sa,

”La oss ta et eksempel, hun ønsker at julenissen skal eksistere. Utifra alminnelig fornuft eksisterer ikke julenissen. Fordi, når vi gjelder alene, er det ikke mulig for noen å gå inn i et låst hus midt av natta, og legge igjen en presang uten å bli oppdaget. Hvordan vet julenissen hva hvert barn i hele verden ønsker seg til jul? Og det er ikke mulig at hun kunne legge igjen en presang i huset til hvert eneste barn i hele verden på bare en natts tidsperiode. Det er fysisk umulig.”

For noen til å faktisk overveie disse tingene alvorlig, må de sannelig være mentalt forstyrret.

”Eksakt, så det er derfor julenissen ikke kan eksistere.”

Grunnen til at jeg tilbakeviste ham var fordi han sto på Haruhis side, og det gjør meg virkelig forbanna. Derfor stilte jeg spørsmålet mitt,

”Du du har rett, betyr ikke det at det er umulig for romvesener, tidsreisere og espere å eksistere? Så hvorfor er dere her?”

”Det er derfor jeg kan forestille meg at Suzumiya-san føler seg veldig ukomfortabel med den alminnelige fornuften som eksisterer inni henne. Hennes vanlige fornuft har gang på gang avvist ønsket hennes – det er å ha en verden hvor supernaturlige hendelser er normen.”

Betyr det at de ville tankene hennes hadde et lite overtak over hennes alminnelig fornuft?

”Kanskje hun ikke er i stand til å undertrykke disse tankene, noe som er grunnen til at jeg, Asahina-san og Nagato-san ble kalt til hennes side, og grunnen til at jeg ble gitt overnaturlige krefter. Men jeg er ikke sikker på hva du ville tenke om det.”

Det er best å forbli usikker. I det minste er jeg ikke som deg, jeg er helt klar over at jeg er et normalt menneske.

Men jeg har ingen måte å finne ut av om det er en velsignelse eller en forbannelse.

”Hei dere! Ingen privat snakking! Jeg diskuterer noe alvorlig her!”

Ikke fornøyd med at vi hvisker mellom oss, ble Haruhis øyner trekantformede idet hun glante på oss og hylte til oss. Så vi måtte lydig motta tanzakuene og blyantene fra Haruhi og returnerte til plassene våre.

Haruhi nynnet og begynte å skrive; Nagato satt stille og stirret på tanzakuen; mens Asahina-san hadde et trøblet uttrykk av å støte på noe vanskeligere enn et vanskelig matteproblem. Koizumi sa på en avslappet måte, ”Hmm, nå, det er bry”, mens han tippet hodet sitt i dyp tanke. Må dere tre virkelig tenke så seriøst for en sånn ting? Vil det ikke vært enklere å bare ta det enkelt, og skrive det dere ville?

......Og ikke fortell meg at ønskene dere skrev kommer til å bli sanne!

Jeg snurret blyanten rundt fingrene mine og så til side. Bambusskuddet som Haruhi ”stjal” lå utenfor av det åpne vinduet, dets blader lurvete som et resultat. Den brisen lagde nå og da en krusende lyd langs bladene, noe som fikk en til å føle seg kjølig og avslappet på en gang.

”Er alle ferdige?”

Haruhis stemme brakte sjelen min tilbake til virkeligheten. På bordet foran henne var to notater der følgende var å lese:

′′′”La verden dreie seg rundt meg som dens midtpunkt!”
”Jeg ønsker at jorda ville rotere baklengs.”′′′

Den var fylt med hva et bortskjemt, uskikkelig barn ville skrive. Det hadde vært fint hvis det var ment som en spøk, likevel så Haruhi så dødsseriøs ut da hun hengte opp tanzakuene sine på banbusbladet.

Asahina skrev i sin søte og ryddige håndskrift:
′′′”Jeg ønsker at syingen min skal forbedre seg”
”Jeg ønsker at min matlaging skal forbedre seg”′′′

Ønskene som Asahina-san lagde var bare så altfor bedårende. Hun foldet hendene sammen og ba til tanzakuene som hun hang på bambusbladet. Jeg tror hun må ha gjort noe galt.

Det er ikke noe interessant på Nagatos tanzaku, i en veldig ordinær skrift, skrev hun abstrakte ord som ”harmonisere” og ”reorganisere”.

Koizumi var ikke annerledes fra Nagato, i en skriblet håndskrift, skrev han enkle fraser som ”verdensfred” og ”broderlig familie”.

Hva med meg? Mitt var også enkelt. Siden det er tjuefem år og seksten år i fremtiden, ville jeg være en gammel gubbe innen da, så jeg tipper den fremtidige meg ville ønsket seg følgende:

′′′”Jeg vil ha penger”
”Jeg vil ha et frittstående hus med en hage hvor jeg kan gi en hund et bad”′′′

”Så kjedelige ønsker!”

Haruhi erklærte sine tanker og så forbløffet ut etter å ha sett lappene mine. Hun var den minst kvalifiserte til å føle overraskelse over ønskene mine. I lengden er mine ønsker langt sunnere enn en som spurte jorda om å rotere baklengs!

”Glem det! Alle sammen, vær sikker på å huske ønskene dere har skrevet ned! Den første nøkkelperioden vil være seksten år fra nå av. La oss ha et kappløp for å se hvem sitt ønske Alpha Aquilae vil oppfylle først!”

”Ah, ja visst, så klart.”

Jeg kikket idet Asahina-san nikket på hodet med et seriøst uttrykk mens eg satt på den utfodbare stolen. Da jeg kikket nærmere, hadde Nagato vendt tilbake til sine bøkers verden alt.

Haruhi stakk bambusskuddet ut av vinduet og la den så i en fast posisjon. Hun dro så ut en stol ved vinduet og satt på den. Hun plasserte albuen sin på vinduskarmen og så opp på himmelen. Den siden av ansiktet hennes så litt melankolsk ut, som om hun ikke visste hva hun skulle gjøre så. Hun er den slags person hvis humør svinger veldig fort, og hun som skrek så oppspilt i sted.

Jeg åpnet tekstboka mi og begynte mitt forsøk på å takle eksamene en gang til. Idet jeg prøvde å huske de forskjellige typer adjektiv,

”......Seksten år huh? Det er lang tid.”

Jeg hørte Haruhi mumle bak meg.

Nagato lese stille sitt utenlandske roman, Koizumi begynte å spille sjakk på egen hånd, mens jeg var opptatt med å prøve å huske engelskoversettelsene mine. Hele denne tiden, satt Haruhi ved vinduet og så opp på himmelen. Hun var faktisk et ganske vakkert syn å skue hvis bare sitter der og ikke beveger seg. Først trodde jeg at hun hadde bestemt seg for å ta et blad fra Nagatos bok, men synet av Haruhi som satt der og oppførte seg gjorde meg på en måte ende mer urolig. Jeg mistenker at hun sannsynligvis sitter der og tenker ut nye ting som vil gi oss massiv hodepine.

Imens, av en eller annen grunn, virket Haruhi spesielt deprimert i dag. Noen ganger ville hun kikke opp mot himmelen og puste et dypt sukk. Dette fikk meg til å grøsse enda mer. Denne stillheten var sikkert stillheten før stormen, det er altfor skrekkelig. Keiser Sutoku var som dette for de første to til tre dagene etter å ha blitt forvist til Saniku.

′′Rusle′′ Jeg hørte en lyd av raslende papir og løftet hodet mitt. Asahina-san, som satt tvers over meg og arbeidet hardt med matteproblemene en stund siden, plasserte en finger på leppene sine og lukket det høyre øyet sitt, hun ga meg et ekstra tanzaku som hun tok i forveien en stund siden. Asahina-san sniktittet på Haruhi, så trakk hun hånda si tilbake og senket hodet sitt med en ansikt av en liten jente som nettopp hadde gjennomført en rampestrek. Min trang til å bli en medsammensvoren i forbrytelsen har nå våknet for fullt, jeg dro kjapt over tanzakuen Asahina-san ga meg og leste det nøye.

”Vær så snill å bli igjen i klubbrommet etter at dagens aktiviteter har sluttet. - Mikuru-chan”

Meldingen over var skrevet på en notis i en liten rund håndskrift.

Så klart ville jeg etterkomme det.

”Det er alt for i dag.”

Sa Haruhi og plukket kjapt opp bagen sin og forlot rommet. Hun oppførte seg heller uvanlig i dag. Hun var som en dieselmotortruck som plutselig hadde blitt en soldrevet bil. Ting går jammen fint for meg i dag, tenkte jeg.

”Så, jeg unnskylder meg også.”

Koizumi ryddet sjakkbrettet sitt og stod opp. Etter å ha utvekslet blitt med meg og Asahina-san, forlot også klubbrommet for litteratur.

Nagato lukket igjen den tykke boka si med en høyt dunk. Å, så du drar du også? Takk for forståelsen......Akkurat idet jeg følte takknemlighet for henne, gikk Nagato mot meg like stille som en katt.

”Ta dette.”

Hun tok ut en stykke papir. Det var en annen tanzaku.′′Jeg kan ikke hjelpe deg å sende dette til verdensrommet selv om du gir det til meg!′′ tenkte jeg for meg selv mens jeg så på tanzakuen.

Rare geometriske former var tegnet på det. Hva i all verden er dette? Noe slags Sumerisk språk? Jeg er redd ikke engang Enigma-maskinen ville være i stand til å dechiffrere denne meldingens mening.

Jeg rynket panna og studerte disse mønstrene, som verken var tegninger eller ord, men trekanter, sirkler og bølgeliknende former overalt. Innen nå hadde Nagato snudd rundt og pakket sammen bagen sin, og forlatt rommet alt.

Glem det. Jeg la stykket av tanzaku i jakkelomma mi, så snudde jeg rundt og vendte meg mot Asahina-san.

”J, Jeg beklager, men jeg håper at du kan bli meg meg til et sted.”

Denne invitasjonen kom ikke fra noen andre, men fra Asahina-san selv. Jeg vil bli fordømt av himmelen hvis jeg avslår henne. Jeg ville til og med hoppet ned i en grop med smeltet jern så lenge hun kommanderer meg til det.

”Så klart, hvor går vi?”

”Det......um......det er tre år siden.”

Jeg spurte for et sted, men hun svarte med et tidspunkt istedet. Men......

′′Ikke tre år igjen?′′′tenkte jeg for meg selv, likevel var jeg brått interessert. Asahina-san påstår å være en tidsreiser fra en ukjent framtid tross alt, selv om jeg stadig glemmer det siden hun bare er så søt. Men tre år siden? Vi skal dra tre år siden tilbake? Betyr det at vi må reise gjennom tid?

”J......ja.”

”Så klart, jeg er mer enn villig til å dra, men hvorfor meg? Hva er det skal vi gjøre der?”

”Det......vil du vite når du kommer dit......tror jeg.”

Huh?

Kanskje det var det forvirrende uttrykket på ansiktet mitt, Asahina-san ristet oppjaget med hendene og ba meg med tårer i øynene sine,

”Jeg ber deg! Vær så snill å ikke spør noe og bare aksepter for nå. Ellers vil jeg være i......um.....det vil bli et problem.”

”Vel......greit, la oss dra.”

”Virkelig? Takk skal du ha!”

Asahina-san ble glad og grep hånden min lystig. Ah, Asahina-sans lykke er min lykke, hahaha!!!

Nå som jeg tenker over det, da Asahina-san erklærte at hun var fra framtiden, var det ingen andre som kunne bekrefte påstanden hennes.. Det var ikke inntil jeg møtte en annen voksen versjon av Asahina-san at jeg virkelig trodde på historien hennes, likevel kan jeg ikke nekte for at jeg fortsatt har mine tvil om det var noe slags konspirasjon bak dette. Så vil ikke dette være en stor sjanse til å virkelig bevise at ”Asahina-san kommer fra fremtiden?”

”Så, hvor er tidsmaskinen?”

Jeg hadde trodd at vi bare trengte å kravle inn i et kommode, men Asahina-san sa at det ikke fantes en sånn innretning. Så hvordan skulle vi begynne tidsreisen? Asahina-san vridde seg og tok et fast tak på forkleet sitt, deretter sa hun,

”Fra her.”

Huh? Her? Jeg snudde meg og så nonchalant rundt i klubbrommet, som var tomt med unntak fra de to av oss.

”Ja, vær så snill å sitt ned. Og kunne du være så snill å lukke øynene dine? Ja, slapp av skuldrene også.”

Jeg gjorde som hun fortalte meg. Jeg håper jeg ikke plutselig blir slått på baksiden av hodet mitt.

”Kyon-kun......”

Asahinas undertrykte stemme kom fra bak øret mitt. Slik en myk pust.

”Jeg beklager.”

Jeg hadde en dårlig følelse om dette. Idet jeg skulle til åpne øynene min, ble alt plutselig mørkt rundt meg. Jeg ble slått bevisstløs idet jeg følte en kraftig kvalmende følelse som om jeg mistet balansen. Før mørket kom, tenkte jeg til meg selv, at jeg ikke ville ha samtykket med dette hvis jeg hadde visst.

Da jeg fikk igjen sansene mine, var synsfeltet snudd med 90 grader. Alt som i hensikten skulle stå, lå nå flatt, og da jeg så gatelysene stikke ut fra min venstre side til min høyre, innså jeg at jeg lå nede. Det var da jeg følte en varm følelse ved den venstre siden av hodet mitt.

”Å, du har våknet?”

Sa en engelsk stemme. Jeg var helt våken nå. Hva var den snoingen under det venstre øret mitt?

”Um......hvis du ikke løfter hodet ditt......så vil jeg bli......”

Asahina-san låt engstelig. Jeg dro meg selv opp og bekreftet hvor jeg var.

En benk i parken på natta.

Hva foregår her? Jeg sov på Asahina-sans knær, og fordi jeg sov, hadde jeg absolutt ingen minner om det. Det er så synd.

”Bena mine begynner å bli numne allerede, det har blitt slitsomt.

Asahina-san smilte med forlegenhet og senket hodet sitt. Jeg vet ikke hvor hun gikk for å skifte, men maidkostymen hennes har nå blitt erstattet med hennes North High-matrosuniform. Det var mer en nok tid fra skumring til sent på natten for henne til å skifte, siden jeg hadde falt i søvn hele denne tiden. Men, hvorfor sov jeg?

”Det er fordi jeg ikke kan la deg få vite metodene av tidsreising, siden det er hemmelighetstemplet informasjon......er du sint?”

Nei, jeg er ikke sint i det hele tatt. Hvis det var Haruhi ville jeg allerede slått vrøvlet ut av henne; men siden det er Asahina-san har jeg ikke noe imot det.

Siden vi snakker om det, jeg lukket nettopp øynene mine og satt på en stol i klubbrommet en stund siden, hvorfor var jeg plutselig i parken midt på natta nå? Og det føles som om jeg har vært i denne parken før. Jeg husker at Nagato også spurte meg å møte i denne verden den dagen, er dette noe hellig grunn for rare folk?

Jeg klødde hodet mitt, det var noe jeg trengte å spørre,

”Hvilket tidsplan er dette?”

Asahina-san, som satt ved siden av meg, svarte,

”Fra vår opprinnelsestid, er det nå 7.juli for tre år siden. Det er omtrent ni på natta, tror jeg?”

”Er det så?”

”Ja.”

Hun så alvorlig ut.

Jeg trodde aldri at vi ville komme hit så enkelt. Selvsagt var jeg ikke naiv nok til å tro alt hun fortalte meg, så meg måtte bekrefte det først. Jeg skal prøve å ringe tid- og værs direktelinje.

Idet jeg skulle til å fortelle Asahina-san om hva jeg planla å gjøre, føltes den venstre skulderen min plutselig tyngre. Huh? Asahina-san la nå hodet sitt på skulderen min. En utmattet Asahina-san lente nå på meg; hva er meningen bak dette?

”Asahina-san.”

Ingen respons.

”Um......”

”(Snork)......”

Snorking?

Jeg lente hodet mitt forover og snudde 85 grader til venstre, og så Asahina-san med øynene sine lukket, leppene hennes halvåpne idet hun pustet et stille snork. Hva foregår her?

′′Rusling′′......

Buskene bak ruslet brått. Jeg følte hjertet mitt hoppe ut av munnen min, hva var det?

”Sover hun?”

Kommende ut av buskene var ingen andre enn......en annen Asahina-san.

”God kveld, Kyon-kun.”

Det var den deluxe-versjonen av Asahina-san. En pen, ung dame, enda hun var mye eldre enn den Asahina-san som sov på skulderen min, har denne Asahina-san vokst helt ut i hver del. Mens hun fortsatt så søt ut, hadde sjarmen hennes tidoblet. Jeg har møtt henne en gang før, og som sist gang, var hun ikledd en hvit bluse og et blått, tettsittende miniskjørt. Denne Asahina-san gikk nå foran oss.

”Hee hee, fra denne synsvinkelen,”

Den voksne Asahina-san kløp på den sovende Asahina-sans kinn og sa,

”Ser hun bare ut som et barn.”

Asahina-san, så nostalgisk mens hun kjærtegnet matrosuniformen til Asahina-san (liten),

”Så er dette hvordan jeg så ut på den alderen?”

Av å føle den pusten fra Asahina-san (liten) på armen min, kunne jeg ikke bevege på meg og satt stille, kikket med æresfrykt på Asahina-san (stor).

”Det var hennes oppdrag å bringe deg hit, men fra nå av, vil det være mitt oppdrag å lede deg.”

Jeg spurte Asahina-san, som ga en moden aura selv mens hun smilte, mens jeg så ut som en idiot,

”Um......akkurat hva er......”

”Jeg kan ikke forklare i detalj, siden det er hemmelighetsstemplet. Alt jeg kan gjøre nå er å lede deg.”

Jeg snudde meg for å se på den Asahina-san som sov på skulderen min.

”Det var jeg som fikk henne til å sove, siden jeg ikke kan bli sett av henne.”

”Hvorfor det?”

”Fordi da jeg var henne, så jeg ikke meg selv.”

Den grunnen låt klar, men forvirrende på en gang. Den sjarmerende Asahina-san lukket et øye og sa,

”Gå sør og følg jernbanesporet over dit, du vil komme til en offentlig juniorhøyskole. Kunne du være så snill å hjelpe personen som står på utsiden av skolegjerdet? Kan du gå nå? Og jeg håper du ikke har noe imot å bære denne meg med også, jeg skulle ikke være altfor tung.”

Hun låt som en av de landsbyboerne i de rollespillene. Jeg undrer på hva slags skatt jeg ville få som belønning?

”Belønning? Vel......”

Den voksne Asahina-san plasserte elegant hendene sine under haka si og tenkte dypt, så gå viste hun et modent smil,

”Jeg har ingenting å tilby, men du kan kysse meg mens jeg sover mykt. Og vær sikker på at det bare er mens jeg sover.”

Slik et attraktivt tilbud! Det er eksakt hva jeg har ønsket etter. Synet av Asahina-san som sov tungt var så søtt at jeg var fristet til å gjøre det, men......

”Det er litt......”

Om det var humøret mitt eller situasjonen følte jeg bare at ikke ville vært riktig for meg. Ærlig talt foraktet jeg meg selv for å være så rasjonell da.

”Snart ikke mer tid, jeg må gå nå.”

Er dette hintet du gir meg denne gangen?

”Å, ja, ikke la henne vite at jeg har vært her. La oss hekte fingrene våre og lage et løfte.”

Jeg løftet automatisk lillefingeren min og hektet den med Asahina-sans (stor) lillefinger. Kan jeg hekte den et minutt lenger?

”Farvel da, Kyon-kun.”

Sa Asahina-san muntert og gikk vekk inn i mørket, hun var ute av syne på null niks. Hun forlot sannelig glatt denne gangen.”

”Så nå......” mumlet jeg til meg selv. Jeg lurer på når jeg vil møte denne voksne Asahina-san igjen? Jeg hadde et følelse av at hun ikke hadde forandret seg stort siden hun ga meg det rare hintet sist gang vi møttes. Kanskje denne Asahina-san som dukket opp kom fra et tidligere tidsplan enn den jeg møtte før. Jeg forstår det ikke. Det er ikke mulig at jeg kan. Dømt utifra humøret akkurat nå, var det mulig at jeg ville møte mange flere Asahina-san fra forskjellige tidsperioder.

Asahina-san, som jeg bar på ryggen min, var ikke lett, men hun var ikke spesielt tung heller. Det var naturlig at tempoet mitt sakket ned. Det himmelske ansiktet pustet slik myk pust inn i ørene mine som om det nesten var kriminelt. Nakken min klødde fra pustingen hennes.

Jeg unngikk blikkene fra fotgjengerne (enda det var nesten ikke var noen andre på gata), og satte kjapt kursen mot retningen den voksne Asahina-san hadde pekt ut for meg. Jeg tror jeg gikk enda ti minutter, og fotgjengerne på veien ble færre og færre mens vi gikk. Etter å ha rundet et hjørne ankom vi omsider destinasjonen vår.

East Junior High. Jeg har hørt om dette stedet. Dette var Taniguchis og Haruhis ungdomskole. Siden vi snakker om det, sto det nå en velkjent person foran skolegjerdet. Jeg gjenkjente øyeblikkelig den lille figuren som skulle til å klatre opp metallgjerdet.

”Hei!”

Etter å ha skreket, følte jeg meg overrasket. Hvordan visste jeg hvem denne personen var? Det er altfor utrolig. Jeg så på den personens rygg, høyden var mye lavere, mens det mørke, rette håret verken var langt eller kort.

Selvsagt, det var bare en person som jeg kjente som ville snike ut på natta og bestige skolegjerdet.

”Hva?”

Det var nå jeg virkelig begynte å føle at jeg akkurat var ansikt til ansikt med fortidens realitet for tre år siden. Ingen spøk, det ser ut som om jeg virkelig har reist tre år tilbake i tid.

Det ansiktet, som lente seg på gjerdet, snudde rundt og kikket på meg var sannelig yngre enn kommandøren av SOS Brigaden som jeg kjente. Likevel var det ikke til å ta feil av det paret med glitrende øyner, disse var Haruhis øyner. Enda hun var kledd skjødesløst i en T-skjorte og et par shorts, så hun fremdeles lik ut for meg. Tre år siden gikk Haruhi på sitt første år på ungdomskolen. Kan hun være den personen som Asahina-san ville at jeg skulle hjelpe?

”Hver er du? En Sexkriminell? Eller en kidnapper? Uansett ser du mistenksom ut.”

De utydelige gatelysene badet gata i en slørete hvitt lys. Jeg kunne ikke klart skilne Haruhis uttrykk, likevel så Haruhi, førsteårsstudenten, nå på meg med øyner som hadde sett noe mistenkelig. Hvem så mer mistenkelig ut? En jente som prøvde å klatre over skolegjerdet midt på natta? Eller meg som slengte rundt mens jeg bar en sovende jente? Jeg føler meg ikke egentlig villig til å gi dette spørsmålet en tanke.

”Du er den som ser mistenkelig ut istedet. Hva er det du gjør her da?”

”Hva annet ville jeg være her for? For å illegalt trenge inn eiendommen så klart.”

Ikke erklær åpent de kriminelle intensjonene dine som det, det er en grense til å bli skamløs!

”Du kom akkurat i tide. Jeg kjenner deg ikke, men hvis du er ledig, så hjelp meg litt! Ellers vil jeg ringe politiet.”

Jeg burde være den som ringe politiet, men jeg har allerede lovet den andre Asahina-san. På den annen side, hvorfor føler jeg alltid at eksistensen kjent som Suzumiya Haruhi klynge seg til meg?
Selv her i denne tidsperioden?

Haruhi sprang over til innsiden av gjerdet, og åpnet låsen på gjerdet med en nøkkel. Hvor har du fått de nøklene fra?

”Jeg stjal dem da ingen så. Det var altfor lett.”

Hun var virkelig en lommetyv. Haruhi skjøv åpen metallgjerdet og vinket til meg. Jeg gikk mot den lille jenta, som var et hode kortere enn sin fremtidige selv tre år senere, og holdt Asahina-san ordentlig oppe.

Ved siden av inngangen til East Junior High var løpebanen. Skolekomplekset var i motsatt retning av oss. Haruhi begynte å ga diagonalt tvers over den mørke løpebanen.

Det er bra et det var så mørkt, siden hun ikke var i stand til å se ansiktet mitt eller Asahinas klart. Om tre års tid ville aldri Haruhi ha trodd at hun hadde møtt meg og Asahina-san mens hun gikk i sitt første år av ungdomskolen. Så det var bra sånn, ellers ville det bli problematisk.

Haruhi gikk rett til hjørnet av løpebanen og ledet meg til baksiden av lageret for sportsutstyr. Det var en rusten vogn på inne, og en kalk-tegnende maskin som hang bak hjulene dens, i tillegg til et par poser med kalkpulver.

”Jeg hadde disse gjemt på forhånd i lagerhuset iløpet av kvelden, ganske smart huh?”

Haruhi strålte, så bar hun posen med kalkpulver, som nesten var like tung som henne, oppå vognen og dyttet håndtaket. Måten hun sakte dytter vognen på fikk meg til å innse hvor ung hun egentlig var. Jeg tipper ungdomstudenter fremdeles er mer eller mindre barn i deres første år.

Jeg la forsiktig den sovende Asahina-san ned og lot henne lene seg mot veggen av lagerhuset, sitt her som et god jente nå, er du snill.

”La meg gjøre det! Gi meg den tingen, du går og bærer kalk-tegne maskinen.”

Skulle jeg egentlig hjelpe henne? Hele denne tiden har jeg kjørt rundt som slave av Haruhi, hun var som en robot som gikk berserk og ikke ville stoppe til hun hadde ødelagt alt. Hun var fortsatt den samme fra fra fortiden helt til nåtiden. Det virker som om en persons medfødte natur ikke vil forandre seg så lett i tidsrommet av tre år.

”Følg mine instruksjoner og tegn linjene. Det er riktig, du der. Fordi jeg trenger å holde vakt over deg fra et sted langt unna og se om du har gjort noen feil. Ah! Du har tegnet den galt der! Hva er du du gjør!?”

Til å være i stand til å beordre en høyskolestudent som hun aldri møtt før uten å engang å forfjamse, det er ingen tvil at dette virkelig er Haruhi. Hvis jeg hadde møtt den slags ungdomskolejente for første gang, ville jeg sannsynligvis ha trodd hun var mentalt syk.

Det er, hvis jeg kjente henne før jeg møtte Nagato, Asahina-san og Koizumi.

Jeg fulgte Haruhis ordre og tegnet hvite streker langs den venstre og høyre siden av banen. I nesten tretti minutter, dukket ikke en eneste lærer på nattskift opp, og heller ikke kom en politibil for å undersøke etter å ha mottatt klager fra naboene.

Kunne det rare, symbolske mønsteret som Taniguchi sa plutselig dukket på på løpebanen, ikke være tegnet av ingen andre enn meg selv?

Jeg kikket stille på mønsteret som jeg arbeidet så hardt med å tegne. Haruhi kom nå til siden min og snappet vekk tegnemaskinen fra meg. Så begynte hun å tegne et par linjer til og sa,

”Hei, tror du at det finnes romvesener?”

Nå det var brått.

”Jeg tipper det gjør.”

Bildet av Nagatos ansikt glimtet i hodet mitt.

”Så hva med tidsreisere?”

”Hmm, det er ikke overraskende om de fantes.”

Akkurat nå er jeg en tidsreiser selv.

”Så hva med espere?”

”De er hvor som helst, tipper jeg?”

Jeg tenkte plutselig på de tallrike røde prikkene flygende rundt.

”Og slidere?”

”Jeg har ikke møtt dem enda.”

”Hmph.”

Haruhi kastet vekk den kalk-tegnende maskinen og gned kalken vekk fra ansiktet sitt med skuldrene.

”Hmm, dette burde holde.”

Jeg begynte å føle meg engstelig, var det fordi jeg sa noe som jeg ikke skulle si? Haruhi så opp på meg og sa,

”Er det en North High uniform?”

”Jepp.”

”Hva er navnet ditt?”

”John Smith.”

”......Er du en idiot?”

”Kan jeg ikke bruke et alias for en gangs skyld?”

”Og hvem er den jenta?”

”Det er søstera mi. Hun lider av en søvnforstyrrelse kalt narkolepsi. Hun har vært slik for en stund nå, plutselig faller hun i søvn hvor som helst og når som helst, som er grunnen til at jeg må bære henne rundt.”

”Hmph.”

Haruhi bet sin underleppe og vendte seg til siden, og viste fram et uttrykk av tvil. Jeg bestemte meg for å forandre temaet.

”Forresten, hva er denne for?”

”Kan du ikke se? Det er en melding.”

”Til hvem? Ikke fortell meg at den er for Hikoboshi og Orihime?”

Haruhi så overrasket ut og spurte meg tilbake,

”Hvordan visste du?”

”......Vel, det er Tanabata i dag. Jeg kjenner tilfeldigvis noen som gjør dette også.”

”Virkelig? Jeg ville sikkert likt å møte den personen. Finnes det virkelig en sånn person på North High?”

”Jepp.”

Fra nå den da, ville den eneste personen som ville gjøre sånne ting være deg.

”Hmm, North High......”

Mumlet Haruhi til seg selv som om hun var i dyp tanke. Hun var stille en stund som en saltet grønnsak, så vendte hun seg rundt det neste øyeblikket.

”Jeg går hjem nå. Jeg har oppnådd det jeg kom for, Ser deg.”

Hun gikk vekk i store skritt. Ikke engang et ord av takk? Så uhøflig, likevel var det sannelig hvordan Haruhi ville oppføre seg. Dessuten ga hun meg aldri navnet sitt hele denne tiden. Jeg hadde en følelse av at det sannsynligvis var godt at hun aldri gjorde.

Vi kan ikke bli her for alltid, så jeg bestemte meg for å vekke Asahina-san. Så klart, ikke før jeg returnerte til vognen og kalkpulveret som Haruhi forlot tilbake inn i lagerhuset.

Asahina-san, som sov som et lite barn, så bare så søt ut at jeg var fristet til å gjøre noe uskikkelig med henne, men til slutt motstod jeg denne trangen og ristet sakte på skuldrene hennes.

”Um......huh, Eh?......”

Asahina-san åpnet øynene sine og begynte å se seg rundt uten stopp.

”EH!?”

Skrek hun og stå opp straks.

”H,h,h......hvor er dette stedet? Hvorfor? Hva er tiden nå?”

Hvordan skulle jeg svare henne? Akkurat i det jeg skulle til å lete etter et svar, hylte Asahina-san plutselig, ”AH!!!” Selv i mørket kunne jeg se at ansiktet hennes nå var blekere enn vanlig.

Asahina-san søkte over seg selv med begge hendene sine,

”TPDDen......den er borte. Jeg kan ikke inne den~~.”

Asahina-san på på grensen til tårer, så etter en stund begynte hun virkelig å gråte. Hun så akkurat ut som et barn som gikk seg vill mens hun gned øynene med hendene sine og gråt over. Men det er ikke tid for å dyrke hennes søthet.

”Hva er en TPDD?”

”Snufs~~......Det er hemmelighetsstemplet informasjon, det er ikke meningen at jeg skal si det......det er noe som en tidsmaskin. Jeg brukte den for å få oss til dette tidsplanet......men jeg kan ikke finne den. Uten den kan vi ikke vende tilbake til tiden vi kom fra......”

”Så hvordan ble den borte?”

”Jeg vet ikke......det er ikke meningen å miste den, men den er virkelig borte.”

Jeg tenkte på den andre Asahina-san, som rørte henne en stund siden.

”Ville ikke noen komme og hjelpe......”

”Det er umulig. Snufs~~.”

Asahina-san forklarte meg mens hun snufset, at hver hendelse på et tidplan har blitt bestemt, så hvis de fantes en TPDD så ville den være med henne. Og akkurat nå har hun ikke lenger den med seg, så det betyr at det allerede er uunngåelig at hun ville miste den, så det har vært bestemt at hun ”ikke lenger har den”......noe som det. Hva er det skal bety?

”Med andre ord, hva kommer til å skje med oss nå?”

”Snufs, snufs, det betyr, hvis ting forblir som dette, vil vi sitte fast på dette tidsplanet for tre år siden og ikke vil være i stand til å vende tilbake til vår opprinnelige tid.”

′′Nå det er alvorlig!′′ tenkte jeg for meg selv, likevel følte jeg meg av en eller annen grunn ikke alarmert. Den voksne Asahina-san fortalte meg aldri om dette. Jeg tipper at det var hun som tok TPDDen vekk og laget en sånn situasjon. Jeg sluttet meg til at Asahina-san kom hit til fortiden bare for dette formålet alene. For den Asahina-san som kom fra en fjernere tid enn denne Asahina-san var dette uunngåelig.

Jeg flyttet øynene min vekk fra Asahina-san, som gråt bedrøvet, og mot løpebanen. Det mystiske mønsteret som Haruhi fant opp og som var tegnet av meg så veldig rørt opp ut. Lærerne og elevene av East Junior High kommer sikkert til å fra seg et sjokk når de ser denne neste morgen. Jeg bare håper at disse skribleriene ikke er noen forbannelser ment mot romvesener....Akkurat idet jeg undret meg vekk slo det omsider meg.

Det var mørkt overalt, skolen var bare slørete lyst opp av de utydelige gatelysene utenfor. Siden de hvite linjene som jeg tegnet var så store ville jeg ikke kunne se dem i det hele tatt hvis jeg ikke sto på avstand.

Som er grunnen til at det tok meg så lang tid på å merke det.

Jeg rakk etter lomma mi og tok ut tanzakuen som Nagato ga meg. På den var det tegnet noen mystiske geometriske former.

”Det må finnes en vei ut av dette.”

Sa jeg, Asahina-san så på meg og blunket øynene mens jeg fortsatte å studere tanzakuen.

Det symbolske mønsteret tegnet på det var eksakt likt som Haruhis melding til stjernene, grafittien som Haruhi og jeg tegnet på skolegården for ikke lenge siden.

Vi forlot hektisk East Junior High og kom til et høyklasses boligkompleks nær stasjonen.

”Er ikke dette......Nagatos hjem?”

”Ja. Jeg spurte ikke henne spesielt når hun kom til jorda, men jeg er sikker på at hun var her for tre år siden...... tipper jeg.

Jeg stod ved hovedinngangen til boligkomplekset og trykket på knappen for Rom 708. Et pipende lyd kunne bli hørt gjennom intercomen, jeg kunne føle varmen fra Asahina-sans nervøse hender gjennom ermene min. Jeg snakket til høytaleren,

”Er dette Nagato Yukis bolig?”

”......” Intercomen svarte slik.

”Um, jeg vet ikke hvordan jeg skal dette......”

”......”

”Jeg er en venn av Suzumiya Haruhi......gir det deg noen mening?”

En frostaktig pust kunne bli hørt gjennom intercomen. En kort pause, og deretter......

”Kom inn.”

′′Piip′′ Hovedinngangen åpnet seg. Jeg førte Asahina-san, som så forferdet ut, inn heisen. Vi ankom sjuende etasje og sto foran Rom 708, som har har besøkt en gang før. Jeg dyttet svakt på døra, som så åpnet seg sakte.

Der stod Nagato Yuki i døra. Alt føltes surrealistisk ut for meg. Var det virkelig sant at jeg og Asahina-san hadde reist tilbake i tida?

Nagato så helt lik ut som da jeg så henne før, noe som fikk meg tvile på om vi egentlig reiste gjennom tid. Måten hun var ikledd sin North High-uniform, så på meg med de uttrykksløse øynene sine, og sin tilsynelatende mangel på kroppsvarme og følelse av eksistens var ikke annerledes enn den Nagato som jeg kjente. Likevel var den eneste forskjellen at Nagato nylig hadde sluttet ut ha på seg briller, mens denne Nagatoen her hadde på en akkurat som jeg først møtte henne.

Denne Nagatoen hadde på ansiktet sitt, et par med briller som jeg ikke har noen idé om når nåtidas Nagato sluttet å ha på seg.

”Hei!” Jeg løftet armen min og ga henne en vennlig smil. Nagato var like blottet for følelser som alltid. Asahina-san gjemte seg bak ryggen min og skalv uopphørlig.

”Kan vi komme inn?”

”......”

Nagato vendte seg stille inn mot leiligheten sin. Jeg tok det som at hun hadde gitt meg og Asahina-san tillatelse til å gå inn. Vi tok av oss skoene våre og satte kursen for stua. Den var den samme som den tre år senere, stedet var fortsatt tom som alltid. Nagato stod stille og ventet for oss til å komme inn. Jeg, som ikke hadde noe annet valg, bestemte meg for å fortsette å stå og forklare alt til henne.
Hvor skulle jeg begynne? Fra den første skoledagen da jeg først møtte Haruhi? Det er en helvetes lang historie.

Jeg hoppet over detaljene og ga henne en kort oppsummering av hva som hadde skjedd. De uttrykksløse øynene hennes fortsatte å stirre på meg gjennom brillene. Jeg tror jeg brukte rundt fem minutter på å forklare, selv om jeg personlig trodde oppsummeringen for denne Haruhifortellingen var minst uten mening.

”......Og deretter ga den du om tre år senere meg denne.”

Nagato stirret på tanzakuen som jeg tok ut, fingrene hennes svevde over de rare symbolene som om hun leste en strekkode.

”Forstått.”

Nagato nikket simpelt på hodet sitt. Er det så? Vent, jeg har plutselig tenkt på noe som plager meg ordentlig.

”Jeg plasserte hånda mi på tinnngen og sa,

”Det er sant at jeg har kjent Nagato i en stund nå, men deg var den for tre år siden. Det er, for deg akkurat nå er det den første gangen vi har møttes, ikke sant?”

Selv jeg forsto ikke hva jeg snakket om. Likevel glimtet Nagatos briller mens hun svarte rolig som om ingenting hadde skjedd.

”Ja.”

”Så......”

”Skaffer tillatelse til minnedeling med alternativ tidsforskjell. Laster ned reverserbar bevegende tidsplandata.”

Hva i helvete er det?

”Den ′meg′ som eksisterer på tidsplanet tre år fra nå av, og den ′meg′ som eksisterer i denne tidsperioden er en og samme person.”

Så hva? Er det ikke det som er saken? Men det kan ikke være mulig for den Nagato for tre år siden å dele samme hukommelse som Nagato tre år senere.

”Det er mulig.”

Hvordan gjør du det?

”Synkronisering.”

Um, jeg forstår det fremdeles ikke.

Nagato stoppet å svare og tok sakte av brillene sine. De uttrykksløse øynene blinket til meg. Det var sannelig ansiktet av den bokormen av en jente som jeg gjenkjente. Det var den Nagato Yuki som i kjente

”Hvorfor er har du på deg den North High-uniformen? Har du begynt på skolen alt?”

”Nei, akkurat nå er jeg i beredskapsmodus.”

”Beredskap...... har du til hensikt å være i beredskap i tre år?”

”Ja.”

”Det er virkelig......”

Tålmodig av deg. Finner du det ikke kjedelig? Nagato ristet på hodet og sa,

”Dette er et oppdrag.”

De klare øynene så rett mot meg.

”Det finnes mer en en måte å bevege seg gjennom tid på.”

Sa Nagato med sitt blanke uttrykk,

”TPDD er bare et verktøy for å kontrollere romtid, den rommer usikkerhet og unøyaktigheter. Mange teorier eksisterer for forflyttelse gjennom tidsromkontinuum.”

Asahina-san grep en gang til stramt om hånda mi,

”Um......hva betyr det??”

”Bruk av TPDD for å overføre organiske livsformer gjennom tid er tillatt, men det vil generere støy. For oss er det ikke et ideelt verktøy.”

”Når du sier ”oss” mener du den Integrerte Data Sentientielle Eksistens?"

”Kan Nagato-san utføre et hopp gjennom tidsplaner i dets helhetlige form?”

”Form er ikke nødvendig. Det er nok for tidsreiser så lenge den holder de samme dataene.”

Pendle bak og foran mellom fortid, nåtid og fremtid huh?

Hvis Asahina-san kan gjøre det, ville det ikke være vanskelig for Nagato i det hele tatt. Siden Nagato innehar tilstrekkelige krefter til å gjøre det. Jeg begynte å undre, når man sammenlikner Nagato og Koizumi, ville ikke det gjøre Asahina-san til en utenomforstående?

”Så da er det greit.”
Jeg avbrøt Asahina-san og Nagatos samtale, nå er det ikke tid for å diskutere teorier og mekanikken bak tidsreising. Spørsmålet nå er hva vi skal gjøre slik at jeg og Asahina-san kan vende tilbake til fremtiden tre år senere.

Likevel nikket Nagato simpelt på hodet igjen og sa,

”Det kan bli gjort.”

Hun stod så opp og åpnet papirdøra til rommet som var forbundet med stua.

”Her.”

Det var et japansk soverom belagt med tatami, det fantes ingenting annet enn tatami. Det så ordentlig ensomt ut, som forventet av Nagatos sted. Dette kunne jeg forstå, men hvorfor har hun brakt og hit til dette gjesterommet? Er den en tidsmaskin gjemt i dette rommet? Akkurat idet jeg skulle til å spørre alle slags spørsmål, tok Nagato ut en futon fra skapet og la det flatt ned. Hun brakte til og med to tepper ut.

”Jeg håper det bare er meg som tenker for mye......men du spør oss ikke om å sove her, gjør du?”

Nagato bar teppet og så på meg. Figurene av meg og Asahina-san var tydelig reflektert i de krystallklare pupillene hennes.

”Ja.”

”Her? Men Asahina-san? Vi to?”

”Ja.”

Jeg stjal et blikk ved siden av meg og så Asahina-san som så forlegen ut, ansiktet hennes rødmet voldsomt rødt. Den reaksjonen var som forventet tipper jeg.

Men Nagato virket ikke til å være bekymret i det hele tatt,

”Nå sov.”

Ikke vær så direkte!

”Det er bare å sove.”

Sukk......det er hva jeg hadde til hensikt å gjøre uansett. Jeg vekslet blikk med Asahina-san. Hun rødmet mens jeg trakk på skuldrene mine. Det var vi som kom til Nagatos for hjelp, hvis hun vil at vi skal sove, så la oss sove! Hvis vi våknet og og fant oss tilbake til der vi kom fra, ville det være en ganske enkel løsning.

Nagato skrudde av bryteren til lampa med hånda si og begynte å mumle noe. Idet jeg undret på at ′′hun ikke kunne si god natt til oss, kunne hun?′′ blafret lampa og slo seg av.

Kunne like godt sove! Jeg la meg ned og dro teppet over meg.

I det neste øyeblikket skrudde lysene seg på igjen. Det fluoriserende røret blafret sakte mens lyset ble stabilisert. Huh? Hva er denne merkelige følelsen? Det var den samme nattehimmelen utenfor vinduet som før.

Jeg satte meg rett opp, Asahina-san satte seg også opp og grep teppet sitt.

Det uskyldige, barneaktige ansiktet hennes så engstelig ut, og hun så på meg med et spørrende blikk, men så klart visste ikke jeg åssen jeg skulle svare spørsmålet hennes.

Nagato stod der som før hun skrudde på lysbryteren.

Jeg har en følelse av at dette ikke var Nagatos vanlige ansikt, det er som om det var noen følelser inne i denne. Jeg så nøye på det bleke, hvite, ansiktet, det er som om hun ville uttrykke noe men ikke var i stand til det på grunn av en eller annen konflikt inni hjertet hennes. Hvis jeg ikke hadde observert ansiktet hennes for en ganske lang stund, ville jeg knapt merket det. Men jeg kan ikke garantere at det ikke bare var min innbilning.

Lyden av pusting kunne høres ved siden av meg, jeg vendte meg og så Asahina-san fikle rundt med den flytende skjermklokka på det høyre håndleddet sitt.

”Eh? Det kan ikke være?......Eh? Er dette sant?”

Jeg tok et blikk på klokka hennes, kunne denne tingen være den såkalte TPDD?

”Nei, det var bare en automatisk, digital klokka.”

Du mener de klokkene som automatisk synkroniserer seg med standardtiden? Asahina-san smilte lykkelig til meg og sa,

”Vi har returnert. Vår opprinnelige tid var 7.juli......akkurat etter ni tretti om natta. Dette er slik en lettelse......Phew!”

Hun pustet ut en lettelsens sukk fra bunne av hjertet sitt.

Stående ved døra var den Nagato som jeg kjente. Hvis jeg måtte skjelne om hun hadde på sine briller eller ikke, var denne Nagato Yuki den ene som hadde myknet opp litt. Av å se henne tre år senere, forsto jeg det endelig. Den Nagato foran meg har sannelig forandret seg en smule siden jeg først så henne i Litteraturklubbrommet da Haruhi brakte meg dit. Forandringen var så liten at hun sannsynligvis ikke innså det selv.

”Men hvordan gjorde du det?”

Nagato forklarte til Asahina-san uten noen følelse,

”Selektiv frysning av flytende, forbundet data inne i romtid og bevare den inntil den kjente destinasjon inne i romtidskontinuum, og til slutt fryse ut data.”

Hun sa noen veldig abstrakte uttrykk, så stoppet hun litt hun og la til,

”Og det er nå.”

Asahina-san forsøkte å stå opp, så myknet knærne hennes og hun knelte ned igjen,

”Kan det være......umulig......Nagato-san, du......”

Nagato hørte stille på.

”Hva er galt?” spurte jeg.

”Nagato-san......har stoppet tiden selv. Hun hadde sannsynligvis tiden i dette rommet fryst sammen med oss i tre år, helt til å dag da hun endelig fryste ut tiden......ikke sant?”

”Ja.” svarte Nagato og nikket.

”Dette er utrolig, å være i stand til å stoppe tid......wah~.”

Asahina-san knelte utmattet og sukket.

Jeg tenkte for meg selv, ser ut som om vi trygt har returnert tilbake til tre år i fremtiden. Jeg var sikker på det bare ved å se på Asahina-sans reaksjon, hun var den slags som har på seg sine tanker på ansiktet sitt. Uansett tror jeg på grunnen til åssen vi returnerte fra tre år siden, og åssen tid hadde blitt fryst nå. Akkurat nå kan jeg tolerere nesten alt, uansett hva det er, jeg kan i grunnen akseptere det uten noen problemer. Det er alt godt......meb,

”Dette var ikke den første gangen jeg har besøkt Nagatos hjem. Hun hadde invitert meg en gang, for mer en en måned siden, men den gangen så jeg bare stua og hadde ikke gått inn i dette gjesterommet, som jeg ikke var klar over at eksisterte. Så......um, med andre ord, hva foregår her?”

Jeg så på Nagato, og Nagato så på meg.

......Med andre ord, da jeg besøkte den første gangen og hørte historien hennes angående dataeksplosjoner, var det en annen ′meg′ som sov i rommet ved siden av oss.

Hva foregår? Det var ifølge logisk slutning.

”Ja.” sa Nagato. Jeg følte meg brått svimmel.

”......Hei, betyr det at du visste du hva som skulle skje da? Inkludert meg og dagens hendelser?”

”Ja.”

Fra mitt perspektiv var den første gangen jeg møtte Nagato på starten av skoleterminen da Haruhi tenkte på å sette opp SOS Brigaden. Likevel hadde Nagato alt møtt meg på Tanabataen for tre siden. For meg, skjedde det for ikke så veldig lenge siden, men hun fortalte meg at det allerede var for tre år siden. Jeg tror jeg blir galt alt.

Både meg og Asahina-san virket lamslåtte og forbløffede av denne vendingen av hendelser. Jeg visste alltid at Nagato var dyktig, men jeg tenkte aldri at hun til og med kunne fryse tid. Siden det er saken, ville ikke det gjøre henne til en forbløffende Wonder Woman?

”Ikke helt sant.”

Hun avslo flatt mine lovord.

”Dette var et spesielt unntak. En nødstilfelle. Med mindre det er veldig viktig, er denne metoden sjeldent brukt.

Og vi var sett på som ”veldig viktig”.

”Takk skal du ha, Nagato.”

Jeg bestemte meg for å takke henne først, men å takke henne var det beste jeg kunne gjøre.

”Det spiller ingen rolle.”

Nagato nikket det øyensynlig kalde ansiktet sitt og rakk meg tanzakuen med geometriske symboler tegnet på den. Jeg mottok den og merket meg at papirkvaliteten hadde blitt slitt ut en del, som om det hadde blitt forlatt i tre år.

”Å ja, symbolene på denne tanzakuen, kan du fortelle meg hva det står?”

Spurte jeg lett. Jeg trodde ikke at noen kunne lese noen meningsløse symboler tegnet av Haruhi, så jeg tenkte simpelthen at det bare ville være en spøk.

”Jeg er her,”

Svarte Nagato. Jeg ergret meg.

”Det er det som står på det.”

Jeg blir mer og mer forvirret nå.

”Kan disse Nazca-liknende tegningene eller symbolene være en slags form for romvesenspråk?”

Nagato svarte ikke på det spørsmålet.

Asahina-san og jeg forlot Nagatos hjem og gikk under den månebelyste himmelen.

”Asahina-san, var det noen mening for deg å bringe meg tilbake til fortiden?”

Asahina-san prøvde å tenkte så hard hun kunne, så løftet hun hodet sitt og sa i en veldig myk stemme,

”Jeg beklager. J......vel......um......Jeg er ikke sikker......Jeg er lik......sluttgrensesnittet......nei, bunnen......nei, jeg er bare som en lærling......”

”Likevel er du ved Haruhis side.”

”Det er fordi jeg aldri trodde at jeg ville bli fanget av Suzumiya-san til å melde meg inn i klubben.”

Furtet hun og sa. Asahina-san, du ser søt ut med det uttrykket også.

”Jeg fulgte bare ordrene......fra mine overordnede, eller de høyere oppe. Jeg selv jeg vet ikke om det er noen mening bak tingene jeg gjør.”

Jeg tenkte til meg selv, mens jeg så på den rødmende Asahina-san, kunne denne overordnede ikke være noen andre enn den voksne Asahina-san? Det var grunnløs spekulasjon, men siden de eneste tidsreiserne jeg visste om var henne og den normale Asahina-san kan jeg ikke bli skyldt på for å tenke det.

”Jeg forstår.”

Likevel kunne jeg fremdeles ikke forstå det. Hvis Asahina-san ikke forsto det kunne jeg umulig kunne forstå det. Nagato sa at det fantes mer enn en måte å reise gjennom tiden på. Fremtidige tidsreisere hadde deres egne regler tipper jeg? Jeg håper noen kan forklare meg disse til meg når alt har falt i ro.

Jeg skilte lag med Asahina-san ved stasjonen. Den smale figuren henne takket meg nok en gang, så dro ut som om det ganske synd. Etter at hun var ute av syne, satte jeg kursen hjem jeg også, og det var nå jeg innså at jeg hadde etterlatt bagen min i klubbrommet.

Neste dag, som var 8.juli; for bevisstheten min, det var sannelig neste dag, men for kroppen min føltes det som om tre år og en dag hadde passert siden sist jeg gikk til skolen. Jeg dro til skolen tomhendt og satte kursen rett mot klubbrommet, så dro jeg til klasserommet etter å ha tatt bagen min. Asahina-san kom tidligere enn meg ser det ut som, siden bagen hennes var ingensteds å se.

Da jeg ankom klubbrommet, så jeg Haruhi sitte der og kikke anspent ut av vinduet som om hun fullt forventet ankommelsen av romvesener.

”Hva er galt? Du har sett deprimert ut siden i går. Har du plukket og spist giftig sopp?”

Sa jeg og satte meg. Haruhi ha et overbelagt sukk og sa,

Ingenting egentlig. Føler meg bare melakolisk av å tenke på noe i fortiden. Noen minner som jeg hadde under Tanabata.

Jeg grøsset straks. Hva slags minner var det......jeg spurte ikke.

”Jeg forstår.”

Haruhi snudde hodet sitt og observerte forandringene i skyene. Jeg trakk på skuldrene min. Jeg har ingen intensjon om å tenne på lunta for denne bomben. Alle med alminnelig fornuft ville gjort det samme.

Etter skolen ble Litteraturklubbrommet nok en gang det illegale hovedkvarteret for SOS Brigaden.

Haruhi sa bare, ”Kast bambusskuddet vekk, er det ubrukelig nå.” Så dro hun med en gang. ”Kommandør”-armbåndet så heller ensom ut etter å ha blitt etterlatt på bordet. Sukk, i morgen vil hun vende tilbake til å være den eksentriske jenta som spør oss til å gjøre umulige, urimelige ting. Hun er den slags person.

Asahina-san var ikke her heller. Bare Nagato Yuki var i rommet, sammen med meg som spilte sjakk med Koizumi. Ute av stand til å motstå den ”evangeliske” lidenskapen hans for sjakk, samtykket jeg med å la han lære meg åssen en spiller spillet.

Jeg hadde trodd at Koizumi byttet til å spille sjakk fordi han var elendig i Othello, men det ser ut som om jeg har tatt feil. Han er like elendig i sjakk.

Jeg tok ut en av Koizumis bønder med hesten min mens jeg kikket på Nagato, som så anspent på sjakkbrettet med det blanke ansiket sitt.

”Si, Nagato, jeg forstår det ikke i det hele tatt. Er Asahina-san virkelig fra fremtiden?”

Nagato vippet sakte hodet sitt.

”Ja.”

”Men jeg har bare en fornemmelse av paradoks mellom å sette kursen for fortiden og vende tilbake til framtiden.”

Det var som forventet. Hvis det ikke var kontinuitet mellom fortiden og fremtiden – hvis vi dro tre år tilbake, sov der og gjenoppvåknet i nåtiden, så er den ”nåtida” som vi nå er i være en annerledes verden fra den ”gårsdagen” som vi dro fra. Likevel, fra utfallet hadde jeg gitt Haruhi en idé som hun ikke skulle ha, og den idéen hadde ført Haruhi til North High, og forsterket interessen hennes for alt ikke-menneskelig liv......denne muligheten eksisterer.

Hvis jeg ikke reiste tilbake til tre år siden, ville kanskje alt ikke ha skjedd. Utifra tonen fra den voksne Asahina-san, virker det som om hun vet mer enn oss. Med andre ord, kontinuitet eksisterer mellom fortiden og fremtiden. Dette går imot det Asahina-san hadde fortalt meg tidligere. Jeg kan fremdeles regne ut dette i det minste, uansett hvor dum jeg er.

”Siden et ikke finnes en konklusjon til en paradoksal historie, er det umulig å bevise at det ikke er noen paradokser.”

Sa Nagato rolig, å viste fram et uttrykk som sa ′′Det skulle forklare alt′′. Den forklaringen kan visst være nok for deg, men jeg forstår det ikke i det hele tatt. Nagato løftet den glatte, hvite nakken sin og så på meg.

”Du vil forstå det snart.”

Så vendte hun tilbake til sitt vanlige selv og returnere til bokverdenen sin. Koizumi sa nå,

”Det er saken. Akkurat nå er min konge i sjakk av tårnet ditt. Dette er sannelig et problem for meg, hvor skal jeg flykte?”

Sa Koizumi mens han tok opp den svarte kongen, deretter plasserte han den skjødesløst i jakkelomma si. Han viste meg så neven sin som en magiker som avslørte triksene sine.

”Vel, finnes det et paradoks med at jeg gjør dette?”

Jeg lekte rundt med det hvite tårnet med fingrene min og tenkte, ′′Jeg kommer ikke til å leke noen dumme Zen-filosofiske spill med deg, og jeg har ikke planlagt å tilfredsstille meg selv med abstrakte emner. Så jeg nekter å svare på spørsmålet ditt′′.

Uansett – det er ingen tvil at Haruhi er en paradoksal eksistens, det samme kan bli sagt om denne verdenen.

”Dessuten betyr ikke en konge noenting for oss, istedet er det dronningen som spiller en viktige rolle.”

Jeg la det hvite tårnet i ruta der den den sorte kongen sto. Dronning til Hest 8.

”......Jeg vet ikke hva som kommer til å skje, men jeg håper bare at det ikke er noe som vil gi meg en storstilt hodepine.”

Nagato forble stille, mens Koizumi smilte og sa,

”Jeg tror det er best for ting å forbli fredelige, eller ville du foretrukket at noe skulle skje?”

Jeg fnøs og tegnet en sirkel ved navnet mitt på poengskjemaet.

2008-06-19T18:33:54Z

Mikkbre: Byttet ut "assosiasjon" med "forening"

Kapittel 2

Utifra resultatet, hadde min forutanelse blitt virkelighet.

Etter timen forsvant ikke Haruhi ut av klasserommet med en gang som vanlig. Denne gangen tok hun et kraftfullt tak armen min og dro meg ut av klasserommet, gjennom korridorene, opp trappene, og stoppet endelig foran en dør som førte til taket.

Denne døra er vanligvis låst, og trappeavsatsen over fjerdeetasje virker til å ha blitt brukt som et lagerrom av Kunstklubben. Gigantiske malerier, nesten ødelagte bilderammer, statuer av krigsguder med manglende neser er alle dynget opp i denne lille trappeavsatsen, noe som gjorde den allerede trange plassen enda trangere.

Hva prøvde hun å gjøre ved å bringe meg opp hit?

“Jeg trenger din hjelp.”

Sa Haruhi mens hun holdt slipset mitt. Med hennes skarpe skuling rett mot den nedre delen av hodet mitt, fikk jeg følelsen at hun truet meg.

“Hjelpe deg med hva?”

Jeg simulerte uvitenhet.

“Hjelp meg å lage en ny klubb!”

“OK, så fortell meg, hvorfor må jeg hjelpe deg å gjøre ferdig noe som du nettopp har tenkt opp?”

“Fordi jeg trenger å sikre et rom for denne klubben i tillegg til medlemmer, så du er nødt til å finne ut hva slags papirarbeid som trengs for denne skolen.”

Hun hørte ikke på engang. Jeg kastet av Haruhis hånd.

“Hva slags klubb prøver du å lage?

“Hvem bryr seg om det! Det viktige er å lage klubben først.”

Jeg tviler sterkt på at skolen vil la oss lage en klubb, hvis aktiviteter er ukjente.

“Hør nå! Etter skolen idag skal du gå og finne ut hva som må bli gjort, og jeg ville gå og finne et rom for klubben. Ok?

'NEI!'

Hvis jeg hadde svart som det, er jeg sikker på at jeg ville bli drept. Mens jeg nølte på hvordan jeg skulle svare, hadde Haruhi allerede snudd seg og gått ned trappene, og etterlatt seg en desorientert mannlig student stående helt alene i den støvfylte trappavsatsen.

“... Jeg har ikke engang samtykket å hjelpe til...”

Sukk, å si dette til en gipsstatue er meningsløst. Jeg kae bare dra de tunge føtter mine mens jeg tenker på hvordan jeg skulle forklare alt dette til mine nysgjerrige klassekamerater.

Kravene for å organisere en “forening”:

Fem eller flere medlemmer. En sponsende lærer, navnet på klubben, lederen for klubben, og en oppsummering av klubbens aktiviteter/mål er nødvendige – som igjen krever godkjennelse fra Den Ledende Komiteen for Elevrådet. Klubbens aktiviteter må passe inn i skolens filosofi om kreativitet og livlighet. På bakgrunn av aktivitetenes rapport og resultat, vil Den Ledende Komiteen debattere om de skal forfremme foreningen til en “studiegruppe.” Videre, som en forening, vil ikke skolen tilby noe pengestøtte.

Jeg trengte ikke å lete nøye for kravene, siden de alle er listet opp på baksida av studenthåndboka.

Medlemmer blir enkelt; vi trenger bare å finne noen for å fylle opp tallet, så det vil ikke være et problem. En sponsende lærer er vanskeligere å finne,men jeg tror jeg kan klare det. Og for navnet vil noe ikke-fornærmende duge. Når det gjelder sjefen for klubben er det ingen tvil, Haruhi selv.

Dog jeg er villig til å vedde på at klubbens aktiviteter/mål definitivt ikke kommer til å passe med “kreativitet og livlighet.”

Med det sagt, er det ikke slik at Haruhi er den type person som følger reglene.

Idet bjella markerte slutten av timen, viste Haruhi frem sin skremmende dyriske kraft ved gripe tak i jakkeermet mitt, og dra meg ut av klasserommet i en kidnappers fart. Det tok meg mye anstrengelse å sørge for at jeg ikke etterlot skolesekken i klasserommet.

“Hvor er det vi skal?”

Spurte jeg, vel fordi, jeg er normal tross alt.

“Klubbrommet.”

Haruhi, så full av energi at hun sparket vekk de saktegående elevene foran oss, svarte med en kort setning, holdt deretter munnen hennes lukket. Vær så snill, kan du i det minste slippe hånda mi først?

Etter at vi forlot inngangshallen i førsteetasje, dro vi til en annen bygning,og opp trappene. Vi gikk inn i en mørk inngangshall og i dens midtpunkt, stoppet Haruhi. Så klart stoppet jeg også.

Det var en dør foran oss.

Litteraturklubben

Det skjeve navneskiltet var limt på døra.

“Her er det.”

Uten så mye som å banke på, åpnet Haruhi opp døra og gikk inn i klasserommet uten noen overveielse. Selvfølgelig fulgte jeg henne inn.

Rommet var overraskende stort, kanskje det så slik ut fordi det bare var et rektangulært bord, stoler av metall, og en bokhylle i rommet. Noen sprekker på taket og veggene viste hvor eldgammel bygningen var.

Akkurat som om hun kom sammen med bygningen, var det en jente som satt alene på en av metallstolene, og leste ei tykk hardbindsbok.

“Fra nå av vil dette være vårt klubbrom.”

Kunngjorde Haruhi formelt og åpnet armene. Ansiktet hennes skinte med et energisk smil. 'Hvis hun bare ville vise det smilet i klassen...' til tross for tanken, turte jeg ikke si det høyt.

“Vent litt, hva er dette stedet?”

“Den Kulturelle og Artistiske klubbygningen. Dette stedet har kunst- og musikkrom for Kunstklubben og Orkestraklubben. Klubber og foreninger uten et fast rom holder alle aktiviteter i denne bygningen, kjent som Det Gamle Komplekset. Og dette klasserommet her tilhører Liitteraturklubben.

“Så hva med Litteraturklubben?”

“Etter at alle tredjeklasseelevene gikk ut denne våren, har klubben hatt null medlemmer. Siden ingen nye ble rekruttert skulle klubben bli stengt. Uansett, hun er en førsteklasseelev som er deres eneste nye medlem.

“Da har de da ikke stengt ennå!”

“Nært nok! En klubb med et eneste medlem er det samme som ingen.”

Din idiot! Prøver du å ta over andres klubbrom? Jeg tok en kort titt på Litteraturklubb-jenta.

Hun var ei jente med briller og kort hår.

Haruhi var allerede så bråkete. Dog denne jenta løftet ikke hennes hode en eneste gang. Utenom å jevnlig bla om sidene med fingrene hennes, viste hun seg som stasjonær og ignorerte totalt vårt nærvær. Det virket som om denne jenta også var merkelig

Jeg senket stemmen min og spurte Haruhi:

“Så hva med den jenta?”

“Hun sa at det ikke gjorde noe!”

“Virkelig?”

“Jeg spurte henne i lunsjpausen. Jeg spurte om jeg kunne låne rommet fra henne, og hun sa 'vær så god,' så lenge hun kunne lese boka hennes her i ro og fred. Nå som du nevner det er hun ganske rar.”

For deg av alle folk å si det!

Jeg studerte den rare Litteraturklubb-jenta grundig denne gangen.

Hun hadde blek hud og et uttrykksløst ansikt. Fingrene henens beveget seg like rytmisk som en robot. Hennes korte hår gjorde at en fikk lyst til å ta av brillene hennes for et bedre syn, dekket hennes pene ansikt. Hun ga et inntrykk av å være en ubevisst dukke. På en annen måte, en mystisk og uttrykksløs raring!

Kanskje av å legge merke til mitt påtrengende blikk, løftet hun plutselig hodet sitt, og dyttet broen som forbandt brillene, opp med fingrene hennes.

Jeg så hennes dypt-fargede øyne stirre på meg bak disse linsene. Verken øynene hennes eller leppene hennes viste noen form for uttrykk i det hele tatt, nesten som en maske. Hun var annerledes enn Haruhi – hennes ansikt var av den typen som fundamentalt ikke viste tegn til følelser.

“Nagato Yuki.”

Hennes tone antydet at navnet hennes ville bli glemt av de fleste mennesker innen tre sekunder etter å ha hørt det.

Nagato Yuki stirret på meg en stund; så, som om hun hadde mistet interessen, dreide hun hennes konsentrasjon tilbake til boka.

“Hør her, Nagato-san,” kalte jeg ut, “Denne jenta her vil bruke ditt klubbrom for en-foreløpig-ikke-navngitt klubb. Er dette helt greit for deg?”

“Ja.”

Nagatos blikk forlot aldri boka hennes en eneste gang.

“Men det kan bli plagsomt for deg.”

“Det spiller ingen rolle.”

“Kanskje du til og med kan bli sparket ut?”

“Vær så god”

Selv om hun svarte øyeblikkelig, viste hun ikke tegn til uttrykk. Det virket som at hun virkelig ga dritten i det.

“Ok, så er det bestemt,” avbrøt plutselig Haruhi.

Hun låt ganske hyper ut, noe som gav meg en dårlig følelse.

“Fra nå av skal vi møtes i dette rommet etter skoledagen. Pass på å komme! Ellers er du så godt som død!”

Sa hun med et smil som liknet blomstrende kirsebærsblomster. Jeg nikket motvillig på hodet.

Vær så snill, jeg vil ikke død ennå!

Så nå har vi funnet et klubbrom, men det var åpenbart ingen framgang med papirarbeidet. Vi hadde fortsatt ikke bestemt klubbnavnet eller hva slags aktiviteter vi planla å gjøre. Jeg hadde spurt Haruhi om å få orden på disse tingene først, men hun virket til å ha andre ideer.

“Vi kan bestemme alt det senere!” proklamerte Haruhi høyt. “Akkurat nå er det mest viktigste å rekruttere medlemmer. Vi trenger fortsatt minst to elever.”

Så du har telt den Litteraturklubb-jenta med også? Du kunne ikke muligens ha behandlet Nagato Yuki som bare tilbehøret av en klubb, kunne du?

“Ikke tenk på det. Jeg vil klare å få samlet sammen elever snart; jeg har allerede en i tankene.”

Hvordan kan jeg ikke la være å bekymre meg? Min urolighet har blitt enda mer dypgående!

Etter skolen neste dag, etter å ha avslått Taniguchis og Kunikidas tilbud om å ta følge hjem med dem, slepte jeg motvillig de tunge føttene mine og satte kursen mot klubbrommet.

Haruhi sa bare “Du går først!” og stormet ut av klasserommet med den farten Atletklubben så inderlig trengte. Hun var så kjapp at jeg lurte på om hun hadde lagt til forsterkere under skoene hennes. Jeg visste ikke om hun enten hadde det travelt med å finne nye medlemmer, eller om hun bare var ivrig på at hun hadde tatt et skritt videre i å møte utenomjordiske?

På en annen side kunne jeg bare bære sekken min, så jeg flyttet meg sakte mot Litteraturklubbens klubbrom.

Etter å ha trådd inn i rommet, oppdaget jeg at Nagato Yuki allerede var der, sittende i den samme posisjonen mens hun leste hennes bok. Jeg nærmet meg langsomt mot henne, men akkurat som i går var hodet hennes begravd i boka, og mitt nærvær ble ignorert. Var Litteraturklubben kun en leseklubb? Hvorfor ellers ville hun lese hele tiden?

Stillhet i klasserommet.

“...Hva leser du?”

Spurte jeg, siden jeg ikke holdt ut stillheten mer. Nagato Yuki svarte med å løfte boka og vise meg omslaget. Øynene mine så en stor bunke glitrende utenlandske ord; det så ut som en slags science-fiction-roman.

“Er den interessant?”

Nagato Yuki dyttet brillene oppover uten anstrengelse, før hun svarte med en tom røst:

“Unik.”

Det virket som om hun ville svare på alt jeg spør henne.

“Hvilken del?

“Hele”

“Så du liker å lese?”

“Veldig.”

“Jeg forstår...”

“...”

Tilbake til stillheten igjen.

Kan jeg gå hjem nå?

Jeg tenkte på det mens jeg la sekken min oppå pulten. Idet jeg skulle til å sette meg ned på metallstolen, smalt døra opp som om den ble sparket.

“Hei, sorry at jeg er sen! Det tok meg en stund å fange denne jenta!”

Haruhi hadde endelig dukket opp, vinkende med en hånd mot oss. Den andre hånda holdt i et håndledd – hun hadde kidnappet en annen elev! Da Haruhi gikk inn rommet, låste hun døra av en eller annen grunn. Klikk! Å høre den lyden fikk den lille jenta til å grøsse ukomfortabelt.

Wow, hun var virkelig pen.

Hun måtte være Haruhis “utvalgte kandidat”

“H...hva er det du gjør?”

Sa jenta nesten gråtkvalt.

“H- hvor er dette stedet? Hvorfor tok du meg hit? Og, h-hvorfor låste du døra? Hva vil du med meg?”

“Vær stille!”

Bjeffet Haruhi med slik kraft at jenta bare stod der sjokkert i stillhet.

“La meg introdusere henne: dette er Asahina Mikuru-chan.”

Etter å ha kunngjort jentas navn, stoppet Haruhi å snakke. Ser ut som som det var hele presentasjonen.

Igjen oppslukte stillheten klasserommet. Haruhi så fornøyd ut med “et arbeid godt gjort”;
Nagato Yuki, som vanlig fortsatte å lese boka hennes uten noen reaksjon; og jenta kalt Asahina Mikuru var simpelthen skrekkslagen. Hei, hvorfor er det ingen som snakker? Og så, startet jeg samtalen.

“Hvorfra kidnappet du henne?”

“Dette er ingen kidnapping! Jeg bare tvang henne til å følge meg,”

Det er den samme tingen!

“Jeg fant henne dagdrømme i et andreklasserom, så jeg fanget henne der. Jeg utforsker kroker og kriker av skolegården iløpet av friminuttene,så jeg har sett henne et par ganger allerede.”

Så det er det du holdt på med iløpet av friminuttene når du er helt borte fra klasserommet. Nei, vent, dette er ikke tiden til å tenke på det.

“Uansett, hun er vår senpai”

“Også?”

Jeg så på henne i vantro. Herregud, denne jenta tenkte ikke på hva hun gjorde engang!

“Greit... fortell meg, hvorfor trengte du å finne henne, erm, Asahina-senpai, ikke sant?”

“Her, ta en titt.”

Haruhi pekte plutselig på Asahina Mikurus nese, noe som fikk henne til å skritte bakover øyeblikkelig.

“Er hun ikke søt?”

Det er noe bare noe en farlig kidnapper ville sagt! Det var det jeg tenkte på uansett.

“Jeg mener at Moe karakterer er viktige!” fortsatte hun.

“ ... Unnskyld meg, hva sa du?”

“ Jeg sa Moe! Faktoren som tenner folk! I bunn og grunn har de fleste detektivhistorier noen karakterer som vil tenne folka, og som får dem til å føle medlidenhet.”

Jeg snudde meg automatisk og observerte Asahina Mikuru: hun hadde en liten kropp og et ansikt som lett kunne forveksles med en barneskoleelev. Hennes brune hår var litt bølgete, og hang over ryggen. Hennes par av øyne utstrålte et “vær så snill å beskytt meg” aura. Hennes halvåpne lepper avslørte en rad med elfenbenshvite tenner, i tillegg til hennes lille ansikt, skapte det den perfekte kombinasjon. Hvis hun ble gitt en magisk stav med en skinnende juvel, kunne kun til og med forandre seg til en fe. Aargh~, hva i helvete tenker jeg på!?

“Og det er ikke alt!”

Haruhi smilte selvsikkert, deretter grep hun Asahina Mikuru bakenfra med hendene sine.

“Kyaaa!!”

Asahina skrek øyeblikkelig. Men Haruhi som var urørt, tok på brystene hennes gjennom matrosuniformen.

“Aaaaa!”

“Hun er så liten, likevel er hennes bryster større enn mine! Et søtt ansikt pluss store bryster er også en viktig faktor for å tenne folk!”

Herregud, jeg holder på å besvime.

“Wow, de er jammen store.”

Haruhi stakk hendene hennes inn i Asahinas uniform og begynte med å føle seg fram. Stopp med det, din perverse person!

“Uff, dette gjør meg forbannet! Hennes ansikt er så søtt, likevel er hennes bryster større enn mine!”

“H-hjelp!!”

Asahina rødmet lyserødt. Hun prøvde å kjempe seg fri med hennes armer og ben, men hennes styrke var ingen kamp mot hennes trakasserer. Idet Haruhi begynte å flytte hennes hender mot Asahinas skjørt, kunne jeg til slutt ikke tåle det mer, og dro den perverse jenta vekk fra Asahina.

“Hva i helvete tror du at du gjør?!”

“Men de er virkelig store! Det er sant! Hvorfor tar ikke du en omgang også?”

Asahina jamret svakt.

“Nei takk.”

Det var alt jeg kunne si.

Hva som overrasket meg var at iløpet av alt dette oppstyret, leste Nagato Yuki boka hennes, uten å løfte hodet en eneste gang. Hva er det med den jenta egentlig?

Plutselig tenkte jeg på noe.

“Hei, du kan ikke tenkte at... den eneste grunnen for å bringe Asahina-senpai hit er fordi hun er søt og har store bryster?”

“Hva, så klart!”

Herregud, du er virkelig en idiot!

“En maskot-liknende person som henne er en nødvendighet!”

Nødvendighet my ass! Hvem i all verden har sagt det egentlig?

Asahina rettet ut den rynkete uniformen hennes og løftet hodet mot meg. Hei, ikke se på meg på den måten, du får meg i en pinlig situasjon.

“Mikuru-chan,” spurte Haruhi, “er du med i noen andre klubber?”

“J... Ja... Kalligrafiklubben...”

“Slutt der! Det vil bare komme i veien for mine klubbaktiviteter.”

Haruhi! Er du ikke litt egoistisk!?

Asahina, som hadde det uttrykket som et offer i et visst mordmysterie, så på meg med øyne som ba om å bli reddet. Så var det som om hun plutselig merket Nagato Yukis nærvær. Hennes øyne ble større og viste nøling. Et øyeblikk senere, sukket hun og hvisket i en lav stemme:

“Jasså... jeg forstår.”

Hva forstod du?

“Jeg skal slutte i kalligrafiklubben og melde meg inn i din klubb...”

Hennes stemme var fylt med bedrøvelse.

“Men, jeg vet ikke hva Litteraturklubben gjør.”

Siden Asahina så forvirret ut, avbrøt jeg dem for å forklare.

“Vi låner bare dette rommet for våre klubbaktiviteter, midlertidig. Klubben du har meldt deg inn i er egentlig en ny forening som Haruhi vil lage i nær framtid. Vi vet ikke hvilke aktivitetene det vil bli; så vi har ikke engang en navn.”

“...Hva...?”

“Oh, og den som sitter der borte er det ekte medlemmet av Litteraturklubben.”

“Oh...”

Asahina stod ordløs med den søte munnen halvåpen. Hennes reaksjon? Absolutt normal.

“Det vil ikke bli noe problem!”

Munter til det punktet av å ikke være ansvarlig for noe, klasket Haruhi Asahinas skulder hardt.

“Jeg har akkurat funnet opp et navn!”

“... Ok, la oss høre det,” sa jeg med null entusiasme.

Hvis mulig, ville jeg virkelig ikke høre det! Men siden jeg allerede hadde spurt, brukte Suzumiya Haruhi hennes klare stemme til å høyt kunngjøre navnet hun nettopp hadde funnet opp.

Som alle vet, begynte det som et resultat av Suzumiya Haruhis enkle og naive syn, og ingen annen grunn. Og så... ble det nye navnet på klubben bestemt:

SOS-Brigaden!

'''S'''ekai wo

'''O'''oini moriagerutame no

'''S'''uzumiya Haruhi no Dan

'''S'''pre Glede '''O'''ver Hele Verden med '''S'''uzumiya Haruhi-'''Brigaden''', forkortet til SOS-brigaden.

Dere kan alle le nå.

Men før jeg i det hele tatt kunne gjøre det, ble jeg lamslått.

Hvorfor ble den kalt “Brigaden”? Det skulle være “Spre Glede Over Hele Verden med Suzumiya Haruhi-foreningen”, men siden klubben fortsatt ikke hadde tilfredsstilt minimumskravene for å bli en forening, og ingen andre var sikre på hva klubben hva klubben drev med, svarte Haruhi simpelt “Hvis det er situasjonen, sa lå oss kalle det en brigade!” Og så var klubbens navn ærefullt født.

Da Asahina hørte navnet, lukket hun munnen nedslått. Nagato Yuki kunne bli telt som en outsider, og jeg visste ikke hva jeg skulle si. Og så, stemmingen for det nye klubbnavnet passerte med en for og tre imot. SOS-brigaden er nå klar for forretning! Dette er sånn en vidunderlig begivenhet!

Hmph, gjør hva du vil!

Etter å ha sagt “Pass på å møtes her etter skolen hver dag!”, erklærte Haruhi at dagen var over. Asahinas skuldre hang slapt ned, hennes livløse figur gikk videre langs korridorene ga et inntrykk av bedrøvelse. Jeg kunne ikke tåle å se det, så jeg ropte ut til henne.

“Asahina-senpai.”

“Ja?”

Asahina så på meg med det uskyldige ansiktet, som til og med ikke så eldre ut enn mitt.

“Du trenger ikke å melde deg inn i en sånn rar klubb hvis du ikke vil! Du trenger ikke å bry deg om henne; Jeg skal prøve å finne en måte å forklare det til henne.”

“Nei.”

Hun stoppet, blunket, og smilte:

“Det er greit. Jeg vil bli melde meg inn.”

“Men, dette kan være en kjedelig klubb!”

“Det spiller ingen rolle; har ikke du meldt deg inn også?”

Nei! Om jeg meldte meg inn eller ikke er ikke spørsmålet her!

“Kanskje, dette er det absolutte utfallet på dette Tidsplanet...”

Sa hun, hennes runde øyne stirrende langt vekk i distansen.

“Hva er det ment å bety?”

“Dessuten er jeg interessert i Nagato-sans tilstedeværelse...”

“Interessert?”

“Eh? Nei, ingenting.”

Asahina ristet hodet i skjelvende frykt, og hennes bølgende hår ristet med.

Deretter smilte Asahina, så forlegen ut, og gav meg et dypt bukk.

“Jeg kan være trøblete, men holdt ut med meg fra nå av.”

“Du trenger ikke å gjøre det der... du vil putte meg i en vanskelig posisjon...”

“Vær så snill å kall meg Mikuru fra nå av.”

Hun smilte.

Jøss, hun er så søt at jeg blir svimmel!

Det som følger er en samtale jeg hadde med Haruhi en dag.

“Du vet hva det neste vi trenger er?

“Hvem vet!”

“Jeg tenker på finne en mystisk utvekslingstudent.”

“Vær så snill å fortell meg definisjonen på en “mystisk utvekslingstudent.”

“De som blir utvekslet to måneder etter at skoleterminen har startet er definitivt mystiske utvekslingstudenter. Hva synes du?”

“Kanskje det er fordi deres foreldre skiftet jobb, og de måtte følge med.”

“Nei, det ville bli altfor tvungent og unaturlig!”

“Så hva er naturlig for deg? Det vil jeg gjerne vite”

“Mystiske utvekslingstudenter... vil de noensinne dukke opp?”

“Du hører egentlig aldri på det jeg sier, gjør du!?”

Rykter startet å flomme over hele skolen om at jeg og Haruhi drev å pønsket ut noe.

“Hey, akkurat hva er det du er opp til med Haruhi?”

Ville Taniguchi spørre.

“Dere er ikke i et romantisk forhold, er dere?”

Absolutt ikke! For å være ærlig vil jeg også vite hva i verden jeg gjør!

“Prøv å ikke gjør noe tåpelig, dere er ikke ungdomskoleelever lenger! Hvis de fant ut at dere vandaliserte skolegården eller liknende, kan dere bli suspendert!”

Hvis det bare var Haruhi som handlet alene, kunne jeg simpelt ignorere henne. Men nå er det Nagato Yuki og Asahina Mikuru å passe på – jeg kan ikke risikere å få dem involvert. Da jeg innså at jeg var så hensynsfull til dem, ble jeg plutselig stolt av meg selv.

Men saken er, det er ingen måte jeg kan stoppe den sinnssyke Haruhi!

“Så jeg vil ha en datamaskin!”

Helt siden SOS-brigaden ble grunnlagt, begynte Litteraturklubbrommet å romme mer og mer ting bortsett fra det rektangulære bordet, metallstolene og bokhylla.

I et hjørne stod det nå et portabelt klesskap, en flaske og flere kopper, en tekanne, en CD/MD spiller med radio, et kjøleskap, en lydopptaker, en stekepanne, en bolle, og andre typer kjøkkenredskaper. Hva nå? Regner hun med at vi skal bo her?

I dette øyeblikket satt Haruhi på pulten hun hadde nasket fra hvem-vet-hvor. Av en eller en annen grunn stod en svart pyramide med ordene “Brigade kommandant” på pulten.

“I denne informasjonsalderen har vi ikke engang en datamaskin. Dette holder ikke!”

Hvem i all verden har sagt det?

Uansett, alle medlemmer var her i dag. Nagato Yuki satt på hennes vanlige plass, og leste en hardbindsbok om en mindre betydningsfull satellitt fra Saturn som hadde falt ned eller noe liknende. Asahina, som ikke trengte å komme, hadde likevel lydig ankommet og satt på en metallstol, og virket forvirret.

Haruhi hoppet av pulten og løp mot meg med et illevarslende smil.

"Det er derfor jeg skal gå og skaffe meg en nå," sa Haruhi som en jeger som leter etter sitt bytte.

"Skaffe en, mener du en datamaskin? Fra hvor? Du tenker vel ikke på å rane en elektrobutikk, gjør du?

"Så klart ikke! Det kommer til å bli noe nærmere!"

"Følg meg!" Asahina og jeg adlød Haruhis ordre og fulgte henne ned korridoren, og omsider ankom vi Studiegruppa for Datamaskiner to rom unna.

Ser jeg det!

"Her, ta dette."

Haruhi rakte meg et engangskamera.

"Nå hør nøye etter! Jeg skal fortelle deg planen, og du må følge den uansett hva! Du får bare en sjanse."

Haruhi dro meg ned og hvisket hennes "plan" i øret mitt.

"Hva!? Du kan ikke gjøre det!"

"Spiller det noen rolle?"

Så klart det ikke spiller noen rolle for deg, frøken! Jeg snudde meg mot en forvirret Asahina, og prøvde å advare henne ved å blunke til henne.

Du burde stikke at med en gang!

Men Asahina så overrasket på meg og begynte å rødme. Å nei, hun fikk åpnebart feil idé.

Akkurat idet jeg skulle redde Asahina fra den sikre dom, banket Haruhi på Studiegruppa for Datamaskiners dør.

"Hallo der! Jeg har kommet for å hente en datamaskin fra dere!"

Stedet var likt, men sammenlignet med vårt rom, var dette rommet smalere. Hver og en av de likt fordelte pultene hadde en datamaskin oppå med CD-lydeffekter. Datamaskinviftene som snurret rundt, var de eneste lydene hørt i rommet.

De fire guttene som satt på deres plasser og skrev på deres tastaturer, strakte hodene ut mot døra for å se hva Haruhi var opp til.

"Hvem er i ledelse her?"

Haruhi smilte pompøst. En mannlig student stod opp og svarte.

"Jeg er presidenten, kan jeg hjelpe deg?"

"Trenger jeg å repetere meg selv? Jeg sa bare: gi meg en datamaskin."

Den navnløse presidenten for Studiegruppa for Datamaskiner viste fram et "Hva i helvete?" uttrykk og ristet med hodet.

"Det vil ikke gjøres! Fordi skolen ikke gir oss nok penger, er alle disse datamaskinene kjøpt med våre hardt fortjente penger. Vi kan ikke bare gi dem til deg gratis. Tror du vi er tosker?"

"Spiller det noen rolle? Bare en vil holde, forresten har dere massevis!"

"Det... vent et øyeblikk, hvem er dere egentlig?"

"Jeg er Suzumiya Haruhi, Kommandant for SOS-brigaden, og disse to er Underordnede En og Underordnede To."

Vent, hvem bestemte at vi er dine underordnede!?

"Jeg kommanderer deg i SOS-brigadens navn: overgi en datamaskin med en eneste gang! Ikke gi meg noen unnskyldninger!”

"Jeg vet ikke hvem dere er,men absolutt ikke! Dere kan gå og kjøpe deres egne datamaskiner!"

"Siden du har sagt det, har vi våre egne metoder."

Haruhi øyne skulte fryktløst. Å nei, dette er et dårlig tegn!

Haruhi dyttet Asahina, som sto lamslått ved siden av henne, mot presidenten, og tok deretter hånda hans og plasserte den på Asahinas bryster.

"Kyaaa~~!!"

Klikk!

Ved lyden av to skrikende personer, åpnet jeg kameralukkeren.

Haruhi grep taket på Asahina, for å hindre henne fra å unnslippe, mens hennes andre hånd presset presidentens hånd hardere inntil Asahinas bryst.

"Kyon! Et bilde til!"

Jeg åpnet motvillig kameralukkeren igjen. Asahina,og den navnløse presidenten, dere har mine oppriktige unnskyldninger. Akkurat idet Haruhi var på vei til å stappe presidentens hånd under Asahinas skjørt, kom presidenten seg endelig fri.

"HVA I HELVETE TROR DU AT DU DRIVER MED!?"

Haruhi vinket fingeren sin elegant til den rasende, rødmende presidenten.

"Uh uh uh! Vi har nå fotografisk bevis på at du seksuelt trakasserte våre medlemmer! Hvis du ikke vil at skolen skal vite om disse fotoene, rekk over en datamaskin!"

"Hva slags spøk er dette!?"

Protesterte presidenten rasende. Jeg forstår fullt ut hvordan du føler, du.

"Du grep kraftig tak i armen min! Jeg er uskyldig!

"Å, virkelig? Du kan prøve å forklare, men hvem kommer til å tro deg?"

Jeg snudde med rundt og kikket på Asahina, som lå på bakken paralysert. Hun måtte være i så stor sjokk at all energi hadde forlatt henne.

På den andre siden, fortsatte presidenten å stå imot.

"Mine medlemmer er vitne til min uskyldighet! Jeg gjorde det ikke frivillig!

De tre lamslåtte medlemmene sto der og nikket voldsomt.

"Det stemmer!"

"Presidenten er uskyldig!"

Hvis Haruhi kunne høre på dere, ville hun ikke vært Suzumiya Haruhi.

"Greit, da sier jeg at dere gruppe-voldtok Asahina !"

Av dette eksempelet ble alles ansikter hvite, inkludert mitt og Asahinas. Herregud, måtte det virkelig komme til dette?

"S... Suzumiya-san...!"

Asahina buktet desperat hennes armer rundt Haruhis føtter, men Haruhi sparket dem simpeltent av. Haruhi løftet så hennes brystkasse og sa arrogant:

"Så hva blir det? Skal dere gi oss en eller ikke?

Presidentens ansikt gikk fra rødt til hvitt, og til slutt ble det mørkt.

Til sist, overga han seg.

"Bare velg en og kom dere ut!

Etter å ha sagt dettte, satt presidenten seg ned nedslått. Alle hans medlemmer skyndte seg mot ham.

"President!"

"Hold ut, president!"

"Er du ok?"

Presidentens hode hang slapt ned som en dukke som hadde fått trådene sine ødelagt. Å se en sånn ødelagt skikkelse, selv som en av Haruhis ledsagere,
kunne ikke hjelpe at jeg felte en tåre av tristhet for ham.

"Hvilken er den nyeste modellen?"

Du er en så kaldblodig jente!

"Hvorfor skulle vi fortelle deg!?"

De sinte medlemmene fortsatte deres magre motstand, men Haruhi simpeltent pekte på meg og mitt kamera.

"Fa... Faen! Den der!"

Haruhi kikket i den retningen medlemmet pekte ut, og inspiserte modellen og serienummeret til datamaskinen. Deretter tok hun fram er stykke papir fra skjørtelommen sin.

"Jeg dro til elektrobutikken og spurte etter en liste over de nyeste modellene. Denne ser ikke ut til å være en av dem."

Denne jenta har alt så omhyggelig planlagt at det er skremmende.

Etter å ha inspisert alle de andre maskinene pekte Haruhi på en av dem.

"Jeg vil ha denne."

"V... vent! Vi kjøpte den akkurat sist måned!"

"Kamera."

"... T-ta den, dere tyver!"

Som han sa, vi var virkelig tyver.

Haruhis grådighet kjente visst ingen grense. Etter å ha plukket alle kabler og ledninger, flyttet hun alt det nødvendige tilbehøret til Litteraturklubbrommet uten en omtanke. Hun fikk så Studiegruppa for Datamaskiner til å reinstallere ledningene for oss, og fikk dem til å legge to internettkabler fra deres rom til vårt slik at vi kunne bruke internettet. Hun tvang dem til og med til å sette opp et intranett for oss. Hennes foraktelige metoder er ingenting annerledes fra en røver!

"Asahina-senpai."

Etter å ha vært hjelpeløs hele tiden, kunne jeg sakte bare ta opp en herjet Asahina, som knelte på bakken, dekket for ansiktet og gråt uten stans.

"La oss gå tilbake."

"Snufs..."

Haruhi, din idiot, kan du ikke plukke på dine egne bryster!? For noen som avkler seg foran gutter uten en tanke, er ikke dette noe! Jeg trøstet Asahina, mens jeg mumlet på hva i verden Haruhi ville ha en datamaskin for.

Veldig snart ville jeg finne det ut.

Og det er for å lage SOS-brigadens webside!

Greit, her kommer spørsmålet: Hvem skulle lage websiden?

"Du så klart!" sa Haruhi.

"Siden du er så fri, kunne du kanskje det! Jeg er travelt opptatt med å lete etter de resterende medlemmene!"

Datamaskinen var blitt plassert på pulten med "Brigade Kommandant" pyramiden. Haruhi la til, mens hun surfet på nettet med musa:

"Få den ferdig innen neste dag eller to. Vi kan ikke gjøre noe uten en webside."

Asahinas kropp lå oppå en pult, hennes skuldre skalv, ved siden at der Nagato Yuki sitter, mens hun som vanlig leser hennes bok, og ignorer alt. Ser ut som om jeg er den eneste som hørte hva Haruhi sa. Jeg hadde ikke noe valg enn å adlyde henne. I det minste tror jeg det var det Haruhi tenkte.

"Jeg kan ikke gjøre alt, selv om du sier det."

Det er hva jeg ville ha sagt, for å være ærlig. Jeg er ikke vant til å motta ordre fra Haruhi! Den eneste grunnen til at jeg samtykket er fordi det var en webside. Jeg har ikke laget en før,men det virker interessant.

Og så startet min anstrengende webside-designing på den andre dagen.

For å ha sagt det, det var mye enklere enn jeg trodde. Fordi karene fra Studiegruppa for Datamaskiner allerede hadde installert all programvare på harddisken, trengte jeg bare å følge programmet og gjøre noe kopiering og liming, og det var det.

Problemet var, hva skulle jeg skrive på websiden?

Akkurat nå vet jeg ikke hva SOS-brigaden skal gjøre, så jeg hadde absolutt ingenting å skrive om. Etter å ha skrevet 'Velkommen til SOS-brigadens Hjemmeside' på toppen, stoppet jeg simpelthen opp.

"Skynd deg å gjør den ferdig, hører du?" Haruhis ord lød som en forbannelse gjennom mine ører, så jeg måtte bruke min lunsjpause til å designe siden mens jeg spiste.

"Nagato-san, har du noen ideer på hva som skal skrives?" spurte jeg Nagato, som så ut til å komme hit iløpet av lunsjpausen.

"Ikke egentlig"

Hun så ikke opp. Jeg visste at dette ikke hadde noe med meg å gjøre, men jeg var nysgjerrig på om hun noen gang konsentrerer seg i timene.

Etter å ha flyttet øynene mine fra Nagato og tilbake til 17-tommers skjermen, falt jeg i dype tanker igjen.

Jeg fant plutselig et problem: hva ville skje hvis skolen fant ut at en foreløpig-venter-på-å bli-forening bruker deres båndbredde for å hoste en webside.

"Det er greit så lenge de ikke finner det ut!" forestilte jeg meg Haruhi svare, "Hvis den blir oppdaget, kan vi bare forlate siden. Sånne ting er først å komme, først servert, vet du?"

Virkelig, på en måte er jeg misunnelig på Haruhis optimisme og forover-seende innstilling!

Etter å ha laget noen websidelenker, og skrevet e-postadressen – det er ennå for tidlig å sette opp et forum – lastet jeg opp websiden, som bare inneholdt en forside uten noen detaljer.

Dette får holde! Etter å ha skjekket at siden kunne lastes, slo jeg ned maskinen. Idet jeg skulle til å strekke meg, ble jeg overrasket av å finne Nagato stående rett bak meg.

Det var rart, åssen har det seg at jeg ikke hørte noen skritt? Jeg visste ikke når Nagato nådde fram til meg. Ansiktet hennes var hvit som en maske. Hun stirret på meg med pokerfjeset hennes som om jeg var et synsundersøkelsesdiagram.

"Ta dette."

Hun gav meg en veldig tykk bok, som jeg impulsivt tok. Den er virkelig tung! Det viste seg, etter å ha kikket på omslaget, at dette var den science-fiction-romanen Nagato leste for noen dager siden.

"Til deg."

Etter å ha sagt det, forlot Nagato rommet uten å se seg tilbake; Jeg hadde til og med ikke tid til å si noe. Hvorfor lånte hun en sånn tykk bok til meg? I det øyeblikket ringte skoleklokka, og signaliserte slutten av lunsjpausen. Ser ut som det ikke er mange folk som respekterer min mening.

Etter at jeg tok hardbindsboka tilbake til klasserommet og satte meg ned, følte jeg at noen pirket på ryggen min med en trykkblyant.

"Så, er websiden ferdig?"

Haruhi holdt på kanten av pulten, og stirret på meg med et strengt blikk. Jeg la merke til at hennes notatbok var fullt av skriblerier både her og der. Jeg prøvde å ignorere mine klassekameraters blikk og svarte:

"Den er passe ferdig, men det er en veldig simpel drittside."

"Det vil holde så lenge den har en e-postadresse."

Hvorfor kan du ikke registrere din egen gratis epost-adresse!?

"Den vil ikke holde! Hva om mange folk sendte inn en masse meldinger og oversvømte min innboks?"

Jeg forstår ikke hvordan en helt ny e-postadresse kan bli oversvømt med meldinger så fort.

"Det er en hemmelighet!"

Etter å ha sagt dette, ga hun meg et mystisk illevarslende smil. Jeg har en dårlige følelse om dette.

"Du får vite det etter skolen i dag, men til da er det høyt klassifisert."

Vær så snill, jeg vil heller at du aldri forteller meg hva det er!

I den sjette timen, var Haruhi ikke noe sted å se. Hun kunne ikke ha gått hjem, kunne hun? Det ville ikke være mulig. Det er sikkert nok et dårlig tegn.

Veldig snart ble timen avsluttet, og jeg gikk automatisk mot klubbrommet. Selv om jeg undret på hvorfor jeg gjorde det, stoppet aldri skrittene mine. Endelig ankom jeg klubbrommet.

"Hallo der!"

Som forventet, der satt Nagato Yuki og Asahina.

Jeg vet jeg ikke er den som kan kritisere, men disse to har jammen mye fritid!

Av så se meg gå inn, hilste Asahina med et lettet uttrykk. Ser ut som det å være alene med Nagato kunne bli utmattende.

Vent et øyeblikk, du har nettopp lidd under Haruhis grep i går, og likevel kommer du idag?

"Hvor er Suzumiya-san?"

"Gud vet. Hun har ikke vært i klassen siden den sjette timen. Hun dro sikkert for å naske utstyr fra et sted.

Etter å ha sett hvor deprimert Asahina så ut, sa jeg mildt:

"Ikke bekymre deg! Hvis hun prøver å gjøre noe rart med, vil jeg gjøre alt jeg kan for å stoppe henne. Hun kan bruke hennes egen kropp for utpressing. Det er ikke sånn at jeg ikke kan slå henne når det kommer til slagsmål!"

"Takk skal du ha"

Etter å ha sett henne bukke søtt, fikk jeg lyst til å omfavne henne hardt. Men så klart gjorde jeg det ikke.

"Da stoler jeg på deg."

"Ikke'no problem!"

Selv om jeg gjentatte ganger forsikret henne, ble de gjentatte forsikringene fem minutter senere, kastet ut av vinduet, ut i havet, og fordampet som en vanndråpe på solens overflate. Å så naiv jeg var!

"Hiya!"

Haruhi hilste energisk på oss, og gikk inn i rommet med hennes to papirposer.

"Sorry dere, jeg var forsinket."

Det er virkelig som deg! For noen så besatt som Haruhi, er det å være hensynsfull mot andre det siste i hennes tanker.

Etter å ha plassert posene på gulvet, snudde Haruhi seg og låste døra. Asahina grøsset refleksivt av å høre døra klikke igjen.

"Suzumiya, hva har du planlagt i dag? Jeg skal være ærlig. Jeg kommer ikke til å gjøre ting som å plyndre eller presse ut noen igjen!"

"Hva babler du om? Jeg ville aldri gjøre noe sånt!"

Virkelig? Så åssen kan du forklare datamaskinen på skrivebordet!?

"Ved fredelige metoder så klart! OK, første ting først, la oss se på dette."

Hun dro opp en bunke med A4-papir med noen håndskriblerier fra en av papirposene.

"Disse er flygeblad laget for å introdusere SOS-brigaden til alle. Det tok meg mye hardt arbeid for å snike meg inn i fotokopieringsrommet og skrive ut disse 200 flygebladene!

Haruhi delte ut flygebladene til oss. Så dette er grunnen til at du skulket timen, huh? Du burde være glad for at du ikke ble tatt. Jeg var ikke interessert i det som sto på flygebladet, men siden jeg allerede hadde tatt en, kunne jeg vel like greit lese hva som sto på det.

SOS-brigadens grunnprinsipp:

Vi, SOS-brigaden, søker alle former for paranormale hendelser i denne verden. Vi tar råd fra alle som har erfart, erfarer, eller føler at de vil erfare noen former for overnaturlige eller mystiske hendelser, til å komme til oss for konsultasjon. Vi vil gjøre vårt beste for å svare på deres spørsmål. Vær så snill å legge merke til at vi ikke tar av oss normale paranormale hendelser; det må være en paranormal hendelse som vi anser som meget sjokkerende. Vår e-postadresse er...

Jeg begynner å få en fjern anelse om hva SOS-brigaden handler om. Det virker som, uansett hva, at Haruhi vil gi etter for science-fictions, mysteriets, og fantasiromanenes verden.

"Greit, på tide å dele ut disse flygebladene."

"Hvor skal vi gjøre det?"

"Ved skoleinngangen. Akkurat nå er det fortsatt en masse elever som ennå ikke har gått hjem."

Ja, ja, ja, si hva du vil, frue. Akkurat idet jeg skulle til å plukke opp papirposen med flygebladene, stoppet Haruhi meg.

"Du behøver ikke gå, bare meg og Mikuru-chan vil holde."

"Hva?"

Asahina-san, som holdt et flygeblad i hånda, snudde hodet og virket fortumlet. Jeg snudde meg og så Haruhi famle gjennom den andre papirposen, og tok noe ut.

"Ta-da!"

Smilende som en lykkelig robotisk katt, dro Haruhi opp et svart klesplagg. Nei, det kan ikke være! Idet Haruhi ble ferdig med å tømme ut innholdet fra posen fra den fjerde dimensjon, forstod jeg med en gang hvorfor hun ville ha Asahina til å dele ut flygebladene, og jeg ba for hennes velvære. Asahina, måtte din sjel hvile i fred!

En svart trikot, nettstrømper, kaninører, et sløyfeslips, hvite mansjetter, og et kaninhale.

Er ikke det et Bunny-kostyme!?

"H... hva er de for?" spurte Asahina sky.

"Det skulle du vite. For å kle ut som en Bunny-jente!" sa Haruhi som om det var opplagt.

"D-du vil vel ikke at jeg skal ha på meg det der, v-vil du?"

"Så klart! Jeg har til og med klargjort den for deg!

"J... Jeg kommer ikke til å ha på meg det der!"

"Ikke bekymre deg, denne størrelsen passer deg perfekt!"

"D-det er ikke problemet! D... du ville ikke ha meg til å ha på det der ved skoleinngangen, ville du?"

"Så klart!"

"Nei! Jeg vil ikke!"

"Slutt å syte!"

Det var det; hun har blitt målskiva. Haruhi hoppet på Asahina, som en løve-mor som spiste et hjelpeløst dyr, og begynte å rive av matrosuniformen.

"NEEII..."

"Nå vær en snill jente, og ikke flytt deg!" sa Haruhi barskt mens hun kjapt dro av Asahinas topp, deretter flyyet hun seg mot Asahinas skjørt. Akkurat idet jeg skulle til å stoppe Haruhis galskap, møtte øynene mine Asahinas.

"I... IKKE SE!!"

Av å høre hennes skrik, løp jeg fort mot døra... Pokkern! Døra er låst! Det tok en stund før jeg kunne få opp døra, og storme ut av rommet.

Før jeg forlot rommet, tok jeg en kjapp titt – Jeg oppdaget Nagato at leste hennes bok som om ingenting hadde skjedd. Har hun ikke noe å si til dette!?

Jeg lente min rygg mot døra, og hørte Asahinas hvin innenfra.

"Kyaa~~!!" "Neii!" "I... i det minste la meg ta dem av selv... Snufs~~!"

Disse er blandet sammen med Haruhis seiersrop.

"Dette er bra!" "Ta den av! Fort! "Du skulle ha gjort hva jeg sa!"

Pokkern, ikke spør om å fantasere om hva som skjedde der inne!

Et øyeblikk senere kom Haruhis stemme fra døra.

"Du kan komme inn nå!"

Idet jeg sukkende gikk inn i rommet, ble jeg hilst ved synet av to nydelige Bunny-jenter. Enten det var Haruhi eller Asahina, passet kostymet bra.

En stor del av deres rygg og kløfter mellom brystene var blottet, nettstrømpene innhyllet fint deres ben, og det paret av kaninører sprettende over deres hoder...

Haruhi er tynn, men har de rette proposisjonene; Asahina er liten, men hennes figur var også perfekt. For å være ærlig, de var virkelig en fest for øyet!

Akkurat idet jeg lurte på om jeg skulle si "Det kostymet passer deg," til en gråtende Asahina, sa Haruhi:

"Hva synes du?"

Og du har fortsatt sludder nok i deg til å spørre om hva jeg syns. Er din skalle alvorlig skadet!?

"Dette kommer til å kapre andres oppmerksomhet. Med denne farten vil folk definitivt komme for å ta flygebladene!" sa Haruhi.

"Hvis du har på deg et sånt rart kostyme i det offentlige, kommer folk til å se rart på deg... Vent et øyeblikk, hvordan har det seg slik at Nagato ikke er nødt til å ha på seg dette?"

"Jeg kjøpte bare to sett. Siden de kommer med tilbehør, er de veldig dyre."

"Hvor kjøpte du dette fra egentlig?

"Fra nettet."

"...Jaha."

Akkurat idet jeg lurte på når Haruhi ble høyere enn meg, la jeg merke til at hun hadde på seg høy-hælte sko i tillegg.

Haruhi tok opp papirposen med flygebladene.

"La oss gå, Mikuru-chan."

Asahina la armene i kors over hennes bryst, og så på meg bedende. Jeg kunne bare stirre på henne i hennes bunnygirl kostyme.

Beklager, jeg kunne ikke skrape opp noe motstand.

Asahina grep bordet og gjorde motstand, hulkende som et barn, men hun var ingen match for Haruhis styrke. Hun ble dratt vekk av Haruhi, og de to bunnyjentene forsvant fra rommet. Idet jeg skulle til å sette meg nedslått ned, føle meg skyldig...

"Det."

Nagato Yuki pekte på golvet. Jeg kikket, og så matrosuniformer liggende der... Erm, var det en BH jeg så?

Den kortklipte, bebrillede pekte på skapet på den andre siden rommet, og gikk deretter tilbake til boka.

Kan du ikke plukke opp klærne selv!?

Jeg sukket, gikk for å plukke opp klærne,og la dem i skapet. Ah~!, du kunne fortsatt føle deres kroppsvarme på klærne. De er fortsatt varme!

En halvtime senere kom en utmattet Asahina tilbake. Whoa, hennes øyne er like røde som en kanins, jeg burde helst ikke si noe ennå. Jeg fortet meg å gi henne en stol, og som sist gang, satt hun bare og hang med hodet mot bordet, hennes skuldre skalv. Ser ut som hun ikke har krefter igjen til å skifte. Men av å se på den nakne ryggen hennes, visste jeg ikke hvor jeg skulle se, så jeg tok av min jakke og draperte den omkring hennes skjelvende skuldre. Tilstedeværelsen av en hikstende jente og en bokorm som ikke brydde seg om hva som foregikk, i tillegg til meg som ikke hva jeg skulle gjøre, hadde brakt atmosfæren i rommet til et laveste-noensinne-lavmål. Baseballklubbens brøl kunne bli hørt langt distansen.

Idet jeg lurte begynte å tenke på hva jeg skulle ha til middag, kom Haruhi tilbake. Det første hun gjorde var å skule rasende:

"Faen ta dem! Hva i helvete, de forbanna lærerne! De er alltid i veien!"

Ikke sikker på hvorfor hun var så sint, spurte jeg:

"Er det et problem?"

"Jeg hadde ikke engang delt ut halvparten av flygebladene, og inn kommer en dum lærer som ba oss om å slutte å dele dem ut! Hva i helvete er galt med han?"

Din idiot. Hvis lærerne ignorerte noe som at studenter, kledd som bunnyjenter, delte ut flygeblader ved skoleinngangen, hadde det vært abnormt!

"Mikuru-chan var nesten på gråten, og jeg ble tatt inn for å møte rektor, og deretter kom den Okabe fra Håndballkubben!"

"Jøss, dette gjør meg ergerlig! Det er alt for idag! Dere kan gå!"

Haruhi tok sakte av hennes kaninører og gikk deretter videre med å fjerne hennes bunnyjente kostyme. Jeg stormet imidlertid ut av rommet.

"Hvor lenge skal du gråte som det der? Skynd deg og skift!"

Jeg lente meg mot korridorveggen og ventet på at de skulle skifte. Ser ut som Haruhi ikke egentlig er født som en utstiller, det er bare det at hun ikke har noen idé om hva slags effekt gutter har av å se henne halvnaken. Grunnen til at hun kledde seg i et bunny-kostyme var ikke for å vise hennes sexy kropp, men heller for å tiltrekke folks oppmerksomhet.

Med denne farten er det på ingen måte hun kan erfare et normalt romantisk forhold.

Jeg ønsket at hun kunne være mer hensynsfull på åssen gutter tenker. I det minste tenk på meg! Oppriktig talt, å henge sammen med en sånn sprø person er virkelig utmattende. Dessuten, for Asahinas skyld måtte jeg ønske det. Ikke sant... Nagato-san, i det minste la oss vite hva din mening er!

En stund senere kom Asahina til syne ut av rommet, og viste et trist uttrykk av en som nettopp hadde strøken til eksamen. Hun trengte å støtte seg til veggen, ellers ville hun sikkert falle. Siden jeg ikke visste hva jeg skulle si til henne, kunne jeg bare stå i stillhet.

"Kyon-kun..."

Hennes drømmende stemme låt som en av de spøkelsene fra en hjemsøkt sunket cruiseskip.

"Hvis noe skulle skje så jeg ikke kan bli en brud, vil du ta meg...?"

Erm, hva skal jeg si? Og hvorfor kaller du meg Kyon også!?

Asahina returnerte jakka mi i en robotaktig måte. Akkurat idet jeg lurte på om hun ville falle inntil brystet mitt og gråte, hadde hun allerede gått.

Pokkern... så ynkelig!

Den neste dagen, tok Asahina seg fri.

Haruhi var allerede berømt på skolen, men etter bunny-jente-opptrinnet, ble hennes navn og eksentrisitet en del av skolelegendene. Ikke at jeg har noe imot det, siden jeg ikke er ansvarlig for Haruhis handlinger!

Hva jeg har noe imot er at Suzumiya Haruhis handlinger har fått alle til å begynne å skravle om Asahina Mikuru i tillegg. Det, og de rare blikkene jeg fikk fra alle på skolen.

"Hey, Kyon... ser ut som om du har det morsomt med Suzumiya..."

Sa Taniguchi sympatisk til meg etter skolen. "Jeg trodde aldri du ville bli så gode venner med henne... ser ut som ingenting er umulig i denne verden!"

Ah, hold kjeft!

"Jeg ble overrasket i går! Jeg trodde jeg drømte, bunny-jenter mens jeg dro hjem!"

Kunikida meldte seg inn i samtalen med et velkjent flygeblad.

"Hva er denne SOS-brigaden? Hva er det for?"

Gå og spør Haruhi det spørsmålet. Jeg vet ikke, ikke vil jeg vite det heller. Selv om jeg gjorde det, ville jeg ikke fortelle det til dere!

"Den spør oss om å gi oss paranormale hendelser, med den definerer ikke hva disse er. Og, hva betyr det med å ikke behandle normale paranormale hendelser?"

Til og med Asakura Ryouko kom for å ha et ord med meg.

"Dere ser ut til å gjøre interessante ting. Men hvis det er noe over streken, råder jeg deg å stoppe med en gang. Oppriktig talt, dere gikk for langt i går."

Hvis jeg hadde visst, ville jeg tatt meg fri i dag også!

Haruhi er fortsatt sint. På en side var hun rasende for at lærerne stoppet henne fra å dele ut alle flygebladene; på en annen side var hun rasende på at SOS-brigadens e-postinnboks var helt tom. Jeg forventet en eller to spøkemeldinger i innboksen, men det viste seg at folk var mer rasjonelle enn jeg trodde. Kanskje ingen ville ha noe med Haruhi å gjøre, og å få dem selv i bråk.

Haruhi skulte på den tomme innboksen, og ristet den optiske musa energisk.

"Hvorfor er det ikke noen som sender noen meldinger?"

"Det var ikke noe i går eller i dag. Kanskje alle hadde opplevelser de kunne fortelle, men bare ikke kan stole på en klubb så mistenkelig som vår?"

Jeg prøvde uoverbevisende å forklare.

Har du opplevd noen paranormale hendelser? Ja. Å, det er bra, så fortell meg. Greit, faktisk...

Vær så snill! Det er ikke som om noe som det vil skje, OK? Nå hør etter Haruhi! Disse tingene vil bare skje i tegneseriebøker eller i romaner. Det virkelige liv er veldig grusomt og strengt. Ting som konspirasjon for å ødelegge verden fra en normal offentlig høyskole, muterte organismer som vandrer i en fredelig drabantby, eller et romskip gjemt inni et fjell, alle disse tingene er umulige. Umulig! Hører du meg? Du forstår nå, gjør du ikke? All din eksentriske oppførsel er et resultat av å ikke kunne finne en måte å slippe løs dine ulykkelige følelser, er ikke det riktig? Men det er på tide for deg å våkne opp. Du burde slå deg ned og finne en kjæreste som vil følge deg hjem hver dag, og til kinoer på søndager, eller kanskje du burde melde deg inn i en sportsklubb for å slippe løs ditt overskudd av energi. Med dine evner, ville du komme deg inn på førstelaget på null komma niks, og bli et aktivt medlem.

... Jeg ville sagt mer, men jeg hadde bare tenkt opp de første fem linjene da Haruhis neve kom og svingte over, så jeg burde slutte nå.

"Mikuru-chan tok dagen fri i dag, har jeg hørt?"

"Kanskje hun ikke kommer tilbake. For en stakkars jente, jeg håper hun ikke er traumatisert av gårsdagens hendelser."

"Pokkern, og jeg som hadde forberedt et nytt kostyme for henne å prøve i dag!"

"Kan du ikke prøve dem på deg selv!?"

"Så klart kan jeg! Det er bare det at det ville bli kjedelig uten Mikuru-chan."

Nagato Yuki blendet inn med bakgrunnen som om hun var usynlig. Merkelig, hvorfor er du så besatt Asahina; hvorfor kan du ikke en gang prøve kostymet på Nagato og tvinge henne til å leke med deg? Jeg vet at jeg ikke skulle si dette, men når jeg tenker på det, ville jeg likt å se hvordan den normalt uttrykksløse Nagato ville sett ut i det bunny-jentekostymet. Hun ville definitivt gi et annen inntrykk enn fra den ofte gråtende Asahina.

Utvekslingstudenten som Haruhi hadde forventer hadde endelig ankommet!

Haruhi fortalte meg nyhetene før klasseromsmøtet en dag

"Synes du ikke det er bra? Han kommer virkelig!"

Haruhi lente forover mot meg, og snakket opphisset. Hennes strålende smil var som et barnehagebarn som endelig fikk lekene hun ønsket seg.

Jeg vet ikke hvor hun hørte det fra, men utvekslingstudenten kom til å være i Klasse 1-9.

"Dette er en sjanse for en levetid. Det er synd han ikke er i samme klasse, men han er definitivt en mystisk utvekslingstudent, det er ingen tvil!"

Du har ikke engang møtt ham, så hvordan vet du engang om han er en mystisk utvekslingstudent?

"Har jeg ikke sagt det før? En stor prosentandel av de som blir overført midt i skoleterminen er unormale."

Hvem i all verden lagde en sånn statistikk? Jeg tipper det er et mysterium i seg selv.

Hvis alle som blir overført i midten av mai er unormale, ville det være haugevis av mystiske utvekslingstudenter over hele Japan.

Men, Haruhis måte å tenke på kan ikke bli begrenset av logikk. Etter at den første bjella klang, løp Haruhi straks ut av klasserommet. Hun gikk muligens for å besøke den Mystiske Utvekslingstudenten i Klasse 1-9.

Akkurat før bjella signaliserte begynnelsen av timen, kom Haruhi tilbake med et forvirret uttrykk.

"Så han er en mystisk utvekslingstudent...?"

"Hmm... føles ikke som en."

Så klart han ikke er!

"Jeg har snakket med ham, men jeg har fortsatt ikke nok informasjon. Kanskje han bare later som om han er en normal person; jeg tror det er ganske troverdig. Tross alt, det er ikke sånn at de bare vil blottlegge deres egentlige identiteter på samme dag som de ble overført. Jeg skal gå og spørre igjen neste i neste friminutt."

Ikke spør igjen er du snill! Jeg kan forestille meg studentene fra Klasse 1-9, som ikke har noe å gjøre med Haruhi, bli skremt til døde av hennes brå opptreden mens hun grep en av studentene for å spørre "Hvor er utvekslingstudenten?", før hun stormet mot ham. Det, ellers ville hun komme busende inn mens han hadde en samtale med sine venner og spørre ut den forskremte utvekslingstudenten med spørsmål som "Hvor er du fra? Hvem er du egentlig?"

I det øyeblikket kom jeg plutselig på noe annet.

"Er utvekslingstudenten en gutt eller en jente?"

"Selv om det muligens er en forkledning, ser han ut som en gutt."

Da er han en gutt!

Ser ut som SOS-brigaden har en sjanse til å rekruttere et annet mannlig medlem bortsett fra meg. Haruhi kunne like gjerne dra utvekslingstudenten inn uten å høre hans meninger bare fordi han var ny. Men han kan muligens ikke være like snill som meg eller Asahina. Kan hun virkelig bare hente ham inn i klubben? Uansett hvor viljesterk Haruhi er, ville en med en sterk mening bare ignorere henne!

Så lenge vi har nok folk, vil "Spre Glede Over Hele Verden med Suzumiya Haruhi-Brigaden" bli gjort om til en assosiasjon. Spiller ingen rolle om skolen anerkjenner den eller ikke, den personen som må gjøre all papirarbeidet og mindreverdig arbeid vil mest sannsynlig bli... meg! For de neste tre årene, vil jeg bære navnet "Suzumiya Haruhis underordnede" og leve mine dager i desperasjon.

Jeg hadde ikke tenkt på hva jeg ville gjøre etter at jeg avla akademisk eksamen, men jeg visste at jeg ville inn på et universitet, så jeg må passe oppførselen min. Men så lenge jeg er med Haruhi, ser det ut som om det aldri kan bli sant.

Hva skal jeg gjøre?

Jeg kunne ikke tenke på noe.

Jeg visste bare at jeg skulle konfrontere Haruhi, få henne til å avskjedige SOS-brigaden, og deretter prøvd mitt beste for å overtale henne til å leve et normalt høyskoleliv. Kanskje jeg kunne ha fått henne til å stoppe å tenke på romvesener og tidsreisere, slå seg ned og finne en kjæreste, eller melde seg inn en sportsklubb, og bli fornøyd med disse tre årene på høyskolen.

Sukk, det ville vært fint om jeg kunne ha gjort dette!

Hvis jeg bare hadde sterkere viljekraft, ville jeg ikke ha blitt sugd så hjelpeløst i virvelstrømmen som sentrerte seg rundt Suzumiya Haruhi. Jeg ville fredelig ha levd ut disse tre årene på høyskolen og gått ut normalt.

... Forhåpentligvis ville det ha vært det!

Imidlertid, grunnen til at jeg sier dette, er på grunn av merkelige hendelser etterpå som skjedd meg; jeg tror alle forstår meg nå?

Hvor skal jeg begynne?

Greit, la oss starte fra da utvekslingstudenten først ankom vårt klubbrom.

Suzumiya Haruhi ~Norwegian~:Volume1 Chapter1

2008-06-19T17:12:25Z

Mikkbre:

Kapittel 1

Og så, begynte jeg på den videregående skolen i mitt område. Først angret jeg på valget av den nye skolen, som lå på toppen av en veldig høy kolle. Selv på våren ville studentene bli varme og svette bare av å bestige den bratte veien – tydeligvis ville min intensjon om å “gå til skolen i ro og mak” ikke komme til å virke. Hver gang jeg tenkte på dette, sammen med det faktum at jeg ville repetere den samme prosedyren de neste tre år, ble jeg sliten og nedtrykt. Jeg oversov meg litt i dag. Kanskje det er derfor jeg gikk så mye kjappere, og kanskje det var derfor jeg ble så sliten da. Jeg kunne ha våknet ti minutter tidligere, men som dere alle vet, man sover best rett før den tida man skal stå opp. Jeg ville ikke kaste bort de verdifulle 10 minuttene, så jeg ga opp tanken, noe som betydde at jeg blir nødt til å repetere denne tidlige øvelsen de neste tre årene. Dette er altfor deprimerende.

Det var grunnen til mitt ensomme, morske ansikt i den tidssløsende åpningsseremonien. Alle andre hadde dette “starte på en ny reise” uttrykket i ansiktet; du vet, det unike “håpefulle, men likevel usikre” uttrykket som hver nye student har når de begynner på den ny skole. For meg var dette ikke tilfellet – mange gamle klassekamerater fra min ungdomskole kom også til denne skolen. For å gjøre noe langt kort, mine venner var også her. Derfor var jeg ikke like bekymret eller spent som andre folk.

Guttene var ikledd sportsjakker, og jentene var ikledd matrosuniformen. Jøss, det er en ganske merkverdig kombinasjon. Kanskje den søvndyssende rektoren som talte på scenen hadde en slags lidenskap for matrosuniformer. Mens jeg tenkte på disse ubrukelige tingene, sluttet den idiotiske seremonien. Jeg, sammen med mine ikke-så-villige nye klassekamerater, gikk inn i klasserom 1-5.

Vår klasseforstander, Okabe-sensei, med hans øvde-en-time-foran-speilet smil gikk fram i klassen og la fram sin selvintroduksjon. Han sa først at han var en gymlærer, og at han var den ledende manageren for håndballaget. Deretter gikk han over til ting som hvordan, da han gikk på universitetet, spilte på håndballaget, og til og med vant mesterskapet, og at denne skolen seriøst manglet håndballspillere så hvem som helst som begynte på laget ville bli fast øyeblikkelig. Deretter gikk han over til ting som hvordan håndball var den mest interessante sporten i verden og hva som tar-deg. Akkurat da jeg trodde han aldri ville bli ferdig, plumpet han ut med:

“Nå la oss presentere oss!”

Slikt var ganske alminnelig, så jeg var ikke overrasket.

En etter en presenterte elevene på venstre side av klassen seg. De rakk opp sine hender, kunngjorde sine navn, navnet på sin gamle skole, og andre trivielle ting som en hobby eller en favorittrett. Noen elever mumlet seg gjennom presentasjonen, noen få hadde noen ganske interessante introduksjoner, mens andre prøvde å fortelle en teit vits som senket rommets temperatur med flere betydelige grader. Mens forskjellige elever introduserte seg, nærmet min tur seg. Jeg begynte å bli nervøs! Alle skulle forstå hvordan jeg føler meg nå, ikke sant?

Etter at jeg klarte å avslutte min godt planlagte, minimalt-lange introduksjon uten å snuble for mye over mine egne ord, satte jeg meg ned og følte en lettelse man får etter å ha gjort noe ubehagelig, men nødvendig. Personen bak meg sto opp for hennes tur og – ah, jeg vil nok aldri glemme dette så lenge jeg lever – sa ordene som skulle bli samtaleemne for en lang stund.

“Mitt navn er Suzumiya Haruhi. Jeg kommer fra East Junior High.”

Introduksjonen var til nå fortsatt normal,så jeg gadd ikke snu hodet rundt for å ta en titt på henne. Jeg bare stirret framover og lyttet til hennes knasende stemme.

“Jeg bryr meg ikke om normale mennesker. Hvis noen her er et romvesen, en tidsreiser, en slider eller en esper, så kom å finn meg! Det er alt!”

Etter å ha hørt dette, kunne jeg ikke la være å snu meg.

Hun hadde langt og glatt svart hår. Det søte ansiktet var fylt med dristighet og utfordring da resten av klassen glante på henne. Alvorligheten og besluttsomheten hennes skinte gjennom glimtende øyne og lange øyenbryn. De smale leppene hennes snurpet seg hardt. Dette var mitt første inntrykk av denne jenta.

Jeg husker fortsatt hvor lys halsen hennes var – hun viste seg å være ganske så pen.

Haruhi, med hennes provoserende øyne, skannet klassen sakte før hun stoppet å glante på meg (jeg hadde munnen vid åpen), og satte seg ned uten så mye som et smil.

Prøvde hun å være dramatisk?

I det øyeblikket tror jeg alles tanker var fylt med spørsmålstegn og forvirring om hva reaksjonene deres skulle være. “Skulle vi le?” Det visste ingen.

Vel, utifra konklusjonen prøvde hun ikke å være dramatisk eller morsom, Haruhi har alltid et alvorsfylt uttrykk i ansiktet.
Hun er alltid alvorlig.

Dette er basert på etterpåklokskap – det kan ikke være feil.
Etter at stillhetens feer danset i klasserommet i tretti-noe sekunder, signaliserte vår klasseforstander, noe nølende, neste person om å fortsette, og spenningen i atmosfæren ble løftet.

Dette var slik vi møtte. Så uforglemmelig. Jeg vil virkelig tro at det var en tilfeldighet.

Etter at hun hadde klart å kapre alles oppmerksomhet på den første dagen, gikk Haruhi tilbake til å være den uskyldige videregåendeskole-jenta.

Dette var stillheten før stormen! Jeg forstår endelig alt nå.

Uansett, alle elevene på denne skolen kom fra en av de fire ungdomskolene i byen - folk med gjennomsnittskarakterer. Dette, så klart, inkluderer East Junior High; Derfor måtte det være elever i klassen som hadde gått med Haruhi, ha visst hva stillheten hennes symboliserte. Dessverre, kjente jeg ingen elever som hadde gått på East Junior High, så ingen kunne fortalt meg hvor alvorlig situasjonen var. Følgelig, noen få dager etter den eksplosive introduksjonen, gjorde jeg noe jeg aldri vil glemme – jeg prøvde å snakke til henne før timen.

Mine dominobrikker hadde begynt å falle,og jeg var personen som dyttet den første brikken!

Du forstår, når Haruhi sitter stille på stolen, ser hun ut som en normal, søt jente, så jeg planla å sitte rett foran henne for å komme meg nærmere henne. Jeg trodde faktisk dette ville virke. Så dumt av meg. Kan noen banke litt vett i meg?

Så klart startet vår samtale med den hendelsen.

“Hei hei”

Jeg snudde hodet skjødesløst rundt med et lett smil over hele ansiktet.

“De tingene du sa i introduksjonen, mente du det virkelig?”

Med armene i kors, leppene forseglet, holdt Suzumiya Haruhi stillingen sin, og glodde rett i øynene mine.

“Hva slags ting i min intro?”

“Det om romvesenene.”

“Er du et romvesen?”

Hun så gravalvorlig ut.

“... Nei”

“Hvis ikke, hva vil du?”

“... Nei, ingenting.”

“Så ikke snakk til meg. Du kaster bort tida mi'”

Det olme blikket hennes var så kaldt at jeg fant meg selv si “unnskyld” før jeg innså det. Deretter fjernet Suzumiya Haruhi det hånlige blikket fra meg og begynte å se på tavla med rynket panne.

Jeg skulle til å kaste tilbake en setning eller to, men kunne ikke finne på noe godt å si. Heldigvis kom kontaktlæreren, i det øyeblikket, inn i klasserommet og reddet meg.

Jeg snudde hodet mitt svett tilbake mot pulten, og la merke til noen få elever, så på meg med et uttrykk som viste stor interesse i ansiktene sine. Dette gjorde meg selvfølgelig veldig irritert. Jeg stirret tilbake på dem, jeg la straks merke til at alle hadde det samme matte uttrykket i ansiktet. Noen nikket til og med til meg med sympati.

Som jeg sa, følte jeg meg ganske irritert, men jeg fant ut senere at alle de elevene kom fra East Junior High.

Tatt i betrakning at første kontakt med Haruhi hadde endt forferdelig, tenkte jeg på å holde avstand til henne fra nå av, for sikkerhets skyld. Med det i tankene passerte første uke.

Men, siden jeg fortsatt var en del klassen, var det alltid elever som ville snakke til den øyenbryn-låste morsk-ytrende Haruhi.

Mesteparten av disse elevene var de bortskjemte jentene; med det samme de så en klassevenninne bli isolert, prøvde de å være hyggelige og hjelpe jenta. Dette er en bra ting, men de burde i det minste sjekke målet deres først!

“Hei, så du på TV-serien i går kveld? Den som startet 9.”

“Nei”

“Eh, hvorfor ikke?”

“Vet ikke”

“Du burde gjøre det. Du vil ikke bli forvirret selv om du startet fra midten av serien. Skal jeg gå over de forrige hendelsene for deg?”

“Du er plagsom!”

Slik gikk det.

Det ville vært mye bedre som hun bare kunne svare nei med hennes pokerfjes. Men neida, hun måtte absolutt vise hennes utålmodighet i både hennes ansiktsuttrykk og stemme. Dette fikk hennes ofre til å tro at de gjorde noe galt. På slutten kunne han/hun bare si “Aha... da skal jeg bare...”, og spørre seg selv “Hva gjorde jeg galt?” og sutre videre.

Ikke bli så triste; dere har ikke sagt noe galt. Det er Suzumiya Haruhis hjerne som er problemet, ikke deres.

Selv om jeg ikke hadde noe imot å spise alene, ville jeg ikke at folk skulle tro at jeg var ensom når andre rundt meg spiste lykkelige med sine venner. Derfor brydde jeg meg ikke om andre misforsto, spiste jeg lunsjen min sammen med min klassekamerat fra ungdomskolen, Kunikida, og en East Junior High-elev som het Taniguchi, som satt ved siden av meg.

Vi begynte å snakke om Haruhi.

“Prøvde du å snakke til Suzumiya?” spurte Taniguchi uskyldig. Jeg nikket.

“Og deretter sa hun noen rare ting, og du visste ikke hvordan du skulle reagere?”

“Stemmer!”

Taniguchi stappet det oppdelte egget i munnen, tygget, og sa:

“Hvis den jenta er interessert i deg ville hun ikke si merkelige ting som det der. Alt jeg kan råde deg til er å gi opp! Du burde allerede vite at hun ikke er normal.

“Jeg gikk i klassen hennes tre år på rad; jeg vet åssen hun er.”

Han brukte denne setningen som starten på talen sin.

“Hun gjør alltid utrolig forvirrende ting. Jeg trodde at hun i det minste skulle kontrollere seg selv etter at hun begynte på videregående. Tilsynelatende har hun ikke gjort det. Du hørte hennes selvintroduksjon ikke sant?

“Du mener det om romvesener?”

Kunikida, som var opptatt med å plukke ut bein fra sin stekte fisk, hadde blandet seg inn.

“Ja det. Selv i ungdomskolen sa og gjorde hun merkelige ting. Skolevandaliseringen for eksempel!”

“Hva skjedde?”

“Du vet det apparatet som bruker plaststøv til å tegne banelinjene? Hva kalles det... Uansett, hun snek seg inn på skolen om natten, og tegnet et stort, stort symbol midt i skolegården med den tingen.”

Taniguchi hadde et ondskapsfullt smil over hele ansiktet – Han husket nok hendelsen.

“Det var så sjokkerende, Jeg dro til skolen tidlig den morgenen, og alt jeg så var store sirkler og trekanter. Jeg kunne ikke skjønne hva de skulle forestille, derfor dro jeg opp til fjerdeetasje for å få et fugleperspektiv. Det hjalp ikke – Jeg vet ennå ikke hva det symbolet var.”

“Ah, jeg tror jeg har sett det før. Hadde ikke avisa en artikkel om det? Det var til og med et helikopterperspektiv av det. Det symbolet så ut som et ødelagt Nazcapiktogram,” sa Kunikida.

Jeg husker ikke å ha hørt om det før.

“Jeg så artikkelen, jeg så det. Overskriften var noe som “Mystisk vandal slo til mot ungdomskole om natten.' ikke sant? Vel prøv å gjett hvem som gjorde det stuntet?”

“Ikke si meg at det var henne”

“Hun innrømmet det selv. Det er ingen tvil. Naturligvis ble hun kalt inn til rektors kontor. Alle lærerne var der og forhørte seg om hvorfor hun gjorde det”

“Hvorfor gjorde hun det da?”

“Jeg vet ikke,” svarte Taniguchi flatt mens han prøvde å svelge en munnfull ris.

“Jeg hørte at hun nektet å si noe som helst. Men så klart, hvis man blir skult på av henne, har man en tendens til å gi opp alt man har planlagt å gjøre. Noen sa hun tegnet symbolet for å kalle frem UFOer, andre sa at det var et magisk symbol og at det ble brukt til å kalle frem monstre, eller at hun prøvde å åpne en portal til et annen verden osv... Det var mange spekulasjoner, men så lenge gjerningskvinnen nekter å snakke, vil vi aldri få vite om ryktene er sanne eller ikke. Til denne dag er det fortsatt et mysterium.”

Av en eller en annen grunn fløt bildet av Haruhi, med hennes ikke-sluddersuttrykk, som tegnet linjene midt i skolegården om natten, inn i hodet mitt. Hun hadde sikkert forberedt tegnesakene og kalksteinpulveret på forhånd i lagerrommet; kanskje hun til og med hadde kjøpt en lommelykt! Under det svake gule lyset så Suzumiya Haruhi veldig alvorlig og tragisk ut... OK, dette var bare min innbilning.

Men for å fortelle sannheten var det sannsynlig at Suzumiya Haruhi virkelig gjorde det for å kalle frem UFOer eller monstre, eller til og med en dimensjonsportal. Hun arbeidet sikkert med den hele natten i skolegården, men ingenting dukket opp, og hun ble etterlatt med den nedslående følelsen, tenkte jeg for meg selv.

“Det er ikke det eneste hun gjorde!”

Tanuguchi fortsatte med sin lunsj.

“En gang kom jeg til klassen om morgningen og oppdaget at alle pultene var blitt flyttet ut i korridoren, eller at det var trykket stjerner over hele skoletaket. En annen gang gikk hun over hele skolen med O-fuda-er overalt... du vet, de kinesiske der du putter en papirtalisman på en vampyrs panne. Jeg kan bare ikke forstå henne.”

Det er sant, Suzumiya Haruhi var ikke inne i klassen akkurat da, ellers ville vi ikke hatt denne samtalen. Men igjen, hvis hun hørte oss ville hun ikke brydd seg. Vanligvis forlater Suzumiya Haruhi klasserommet straks etter fjerde time, for å deretter komme tilbake rett før den femte. Hun hadde ikke matpakke så jeg antar at hun dro til kafeteriaen for å nyte sin lunsj; men det tar ikke en hel time å spise lunsj, gjør det? Dessuten forsvant hun ved slutten av hver eneste time. Hvor dro hun egentlig...?

“Men hun er populær blant guttene!”

Taniguchi la til:

“Hun er søt, atletisk og smart. Selv om hun er merkelig er hun ikke så ille når hun holder kjeft.”

“Hvor har du lært all dette sladderet?” Kunikida spurte med matpakken dobbelt så stor som Taniguchis.

“Det var en periode hvor hun skiftet kjæreste uten stans. Fra hva jeg har hørt varte det lengste forholdet en uke, den korteste endte 5 minutter etter betroelsen. I tillegg, den eneste grunnen Suzumiya ga for å dumpe kjærestene sine var 'jeg har ikke tid til å sosialisere meg med normale mennesker.'”

Tanuguchi så ut til å snakke fra erfaring. Etter at han merket mitt blikk, ble han litt befippet.

“Jeg hørte dette fra andre folk! Det er sant! Av en eller an annen grunn ville hun ikke avslå en betroelse. Innen det tredje året forsto alle det; så ingen ville betro seg til henne mer. Jeg har en rar følelse at historien vil gjenta seg igjen på videregående. Så jeg advarer deg nå: gi opp. Dette kommer fra en som har vært i samme klasse som henne.”

Si hva du vil, jeg var ikke interessert i henne på den måten.

Taniguchi stappet sin tomme matpakke ned i sekken, og slapp løs en illevarslende knising.

“Hvis jeg måtte velge en, ville jeg valgt henne, Asakura Ryouko.”

Taniguchi nikket mot en gruppe med jenter noen pulter unna. I midten at den skravlende gruppen, med et blussende smil over hele ansiktet, var Asakura Ryouko.

“Anslått fra min analyse, ville hun definitivt komme inn på “Top Tre Søteste Førsteklassejenters liste”

“Har du skjekket hver eneste en av førsteklassejentene på denne skolen?”

“Jeg grupperer dem fra kategori A til D, tro meg, jeg husker bare navnene til jentene med A. Du får bare gå gjennom videregåendelivet en gang – Jeg vil at min skal være så lykkelig som mulig.”

“Så da er Asakura Ryouko en A da?” spurte Kunikida.

“Hun er en AA+! Kom igjen, bare se på ansiktet hennes, hennes personlighet må være av toppklasse.”

Sett utifra at jeg ignorerte Taniguchis egoistiske kommentarer, var Asakura Ryouko en ganske så annerledes søt jente enn Suzumiya Haruhi var.

For det første var hun ganske pen, pluss, hun hadde alltid et smil-liknende omsorgsfylt uttrykk. For det andre virket hennes personlighet å matche med Taniguchis beskrivelse. Disse dagene våget ingen å snakke til Suzumiya Haruhi mer, unntatt Asakura Ryouko. Uansett hvor uforsonlig Suzumiya Haruhi var, prøvde likevel Asakura Ryouko å snakke med henne fra tid til annen. Hun var så lidenskapelig at hun nesten opptrådde som var klassen tillitselev. For det tredje, utifra hvordan hun svarte på lærernes spørmål i timen kunne man se at hun var veldig smart. Hun svarte alltid korrekt på spørsmålene – i lærernes øyne var hun sikkert en idealselev. For å runde det av var hun ekstremt populær blant jentene. Terminen hadde bare vart en uke, og hun var allerede på god vei til å bli midtpunktet for jentene i klassen. Det var som om hun hadde falt ned fra himmelen og blitt født med ekstrem attraksjon i tankene!

Sammenlignet man med den ofte skulende, science-fiction-besatte Suzumiya Haruhi, var valget åpenbart.
Men igjen, begge disse to kandidatene var sikkert altfor høyt opp på kollen for vår helt Taniguchi å klatre. Han kunne på ingen måte få noen av dem.

Det var fortsatt april, og i den tida, oppførte Suzumiya Haruhi seg ganske så bra. For meg var dette en avslappende måned. I det minste ville det være en måned til før Haruhi begynte å gå berserk.

Men selv iløpet av denne tida observerte jeg noe av Haruhis eksentriske oppførsel.

Hvorfor ville jeg si det?

Ledetråd #1: Hun forandret hårstil hver eneste dag. Videre, ifølge min observasjon var det et slags mønster som gikk igjen. På mandag ville Haruhi komme på skolen med håret hennes rett ned, uten å knyte det opp overhodet. Neste dag ville hun knyte opp en hestehale. Så mye som jeg hater å innrømme det, så den stilen ganske bra ut på henne. Deretter ville hun knyte opp to hestehaler den neste dagen, så tre dagen etter; På fredag ville hun ha fire båndsknyttede hestehaler på hodet. Hennes handlinger var virkelig mystiske!

Mandag = 0, Tirsdag = 1, Onsdag = 2 ...

Akkurat som dagene i uka økte, så ville antallet av hennes hestehaler; neste mandag ville prosessen starte på nytt igjen. Jeg kunne ikke se hvorfor hun gjorde det. Følger vi den tidligere logikken, ville hun ha seks hestehaler på søndag... Jeg ville plutselig se hennes hårstil på søndag.

Ledetråd #2: I gymmen ville klassene 1-5 og 1-6 kombineres og ha gym sammen, med gutter og jenter adskilt. Når vi skulle skifte ville jentene gå til klasserom 1-5 og guttene ville gå til 1-6; noe som betydde at ved forrige time ville guttene fra vår klasse (1-5) flytte over til det andre rommet for å skifte.

Dessverre ignorerte Haruhi totalt guttene i klassen vår, og fjernet matrosuniformen før guttene hadde dratt.

Det var som om, for henne, at guttene var gresskar eller potetsekker, og hun kunne ikke bry seg noe mindre. Uten noe ansiktsuttrykk ville hun kaste uniformen på pulten og starte å ta på seg sin treningstrøye.

I det øyeblikket ville Asakura Ryouko drive ut de brilleøyde, forfrosne guttene, meg inkludert, ut av klasserommet.

Ifølge ryktene prøvde jentene, med Asakura Ryouko i spissen, å snakke Haruhi fra å gjøre det til ingen nytte. I hver eneste gymtime ville Haruhi ignorere resten av klassen og ta av seg uniformen uten så mye som et blikk. Derfor ble vi gutter spurt om å forlate klasserommet med eneste gang klokka ringte to ganger – på anmodning fra Asakura Ryouko.

Men for å være alvorlig, Haruhi har en virkelig god figur... argh, dette er ikke tiden å si sånne ting.

Ledetråd #3: På slutten at hver økt(?) ville Haruhi skulke. Når bjella klang ville hun ta opp sekken og skyte ut av klasserommet. Helt logisk sett tenkte jeg at hun ville dra rett hjem til huset sitt; jeg ville aldri trodd at hun ville gå og melde seg inn i alle klubber på skolen. En dag kunne man se henne sentre ballen i Basketballklubben, en annen gang ville man se henne sy en pute i Syklubben. Innen neste dag ville du se henne svinge med hennes kølle i Hockeyklubben. Jeg tror hun også deltok Baseballklubben. Så egentlig hadde hun deltatt i hver eneste sportsklubb på hele skolen. Alle klubbene prøvde selvsagt å overtale henne til å melde seg inn hos dem, men hun avslo dem alle. Hennes forklaring var: “Det er irriterende for meg å gjøre den samme klubbaktiviteten hver dag.” Ved slutten av dag hadde hun ikke meldt seg inn i noen klubber.

Fra dette alene, spredde nyheten om en “merkelig førsteklassejente” seg gjennom hele skolen øyeblikkelig. Innen en måned var det ikke en eneste person som ikke visste hvem Suzumiya Haruhi var. Fram til mai, kunne fortsatt noen elever ikke vite hvem rektoren var, men Suzumiya var et velkjent navn.

Så med alt dette som skjedde – og Haruhi alltid årsaken- ankom mai.

Selv tror jeg personlig at skjebnen er mindre troverdig enn Loch Ness monsteret, hvis skjebnen, i et ukjent sted, aktivt påvirker menneskeliv, hadde trolig mitt skjebneshjul begynt å snurre. Det er mulig, at det et sted, sannsynligvis var en gammel mann som var opptatt med å omskrive min skjebne.

På slutten av Golden Week-ferien gikk jeg til skolen uten å vite hvilken dag det var. Det unaturlige strålende mai-været sprengte på min hud og gjorde meg søkkvåt av svette- den bratte kollen virket ikke til å ende heller. Hva er det jorda vil akkurat? Lider den av gulfeber eller liknende?

“Hei, Kyon.”

Bak meg hadde noen klappet på min skulder. Det var Taniguchi.

Hans blazer hang slurvete på hans skuldre, hans slips var rynkete og skrånet seg til en side.

“Hvor dro du for Golden Week?”

“Jeg tok med min søster for å besøke bestemor på landet.”

“Så kjedelig.”

“Greit, hva har du gjort da?”

“Deltid hele tida”

“Du ser ikke som en slik person.”

“Kyon, du går på videregående nå - hvorfor tar du fortsatt med lillesøstera di for å besøke bestemor og bestefar? Du burde i det minste se ut som en videregåendestudent.”

Forresten, Kyon ville være meg. Min tante var den første som kalte meg det. Noen år siden sa plutselig min lenge-siden-sett tante: Du store, Kyon har vokst så mye!” Min søster synes det var morsomt og startet også å kalle meg Kyon. Etter det er resten historie - mine venner, etter å ha hørt min søster kalle meg Kyon, bestemte seg for å følge i hennes spor. Fra den dagen av var mitt kallenavn Kyon. Pokkern, min søster pleide å kalle meg “Onii-chan”!

“Det er en tradisjon for familien å ha et familietreff iløpet av Golden Week,” svarte jeg mens jeg besteg kollen.

Sensasjonen av svette gjorde meg ukomfortabel.

Taniguchi, ordrik som alltid, skrøt av hvordan han hadde møtt noen søte jenter på hans arbeidsplass, og hvordan han planla å bruke hans oppsparte penger for å gå på dater og liknende. Årlig talt, temaer som hva slags drømmer folk har eller hvor utrolig eller søt noens kjæledyr er, er i min bok, noe av det kjedeligste av temaer i verden.

Idet jeg hørte på Taniguchis dateplaner (Han var åpenbart ikke stoppet av sånt som hvorfor ingen ville gå ut med ham), ankom vi skoleporten.

Suzumiya Haruhi satt allerede bak plassen min, og stirret ut da jeg kom inn i klasserommet. Hun hadde to hårtopp-liknende klyper på hodet; Jeg gjetter at det er onsdag i dag. Etter at jeg satte meg ned- av en ukjent grunn jeg ikke vet, den eneste forklaringen er at jeg holdt på å bli gal, før jeg skjønte det- fant jeg meg selv snakke til Suzumiya Haruhi igjen.

“Forandrer du hårstil hver dag på grunn av romvesener?”

Som en robot snudde Suzumiya Haruhis ansikt seg mot meg, og stirret på meg med sitt dødsseriøse uttrykk. Det var ganske skremmende faktisk.

“Når la du merke til det?”

Hennes tone var så kaldt at det var som om hun snakket til en stein på den andre siden av veien.

Jeg stoppet litt for å tenke gjennom det.

“Hmm... en liten stund siden.”

“Virkelig?”

Haruhi la kinnet hennes inntil neven og så irritert ut.

“Det er i det minste hva jeg tror, fordi du ser og føles annerledes for meg hver dag”

Dette var den første gangen vi hadde en ordentlig samtale!

“I farger: mandag er gul, tirsdag er rød, onsdag er blå, torsdag er grønn, fredag er gull, lørdag er brun, og søndag er hvitt”

Jeg kan på en måte forstå hva hun prøvde å si.

“Da betyr det at hvis vi bruker sifre til å representere farge, vil mandag bli 0 og søndag seks, ikke sant?

“Det er korrekt.”

“Men skulle ikke mandag være en?

“Hvem spurte om din mening?”

“... Ja, sant det”

Haruhi skulte på meg, utilfreds med mitt svar. Jeg bare satt der ukomfortabelt og lot tida skli forbi.

“Har jeg sett deg et sted før? For lenge siden?”

“Tror ikke det.”

Etter at jeg svarte steg Okabe-sensei lett inn i klasserommet, og vår første samtale endte.

Selv om vår første samtale ikke er noe å skrive om, kunne dette være det vendepunktet jeg har lett etter!

Men igjen, den eneste sjansen jeg kunne snakke til Haruhi var tida før klasseromsmøtet, siden hun vanligvis ikke er i rommet iløpet av friminuttene. Men siden jeg sitter foran henne, er jeg ganske så sikker på at mine sjanser for å snakke med henne er mye større en de andres.

Men det som sjokkerte meg mest var at Haruhi faktisk svarte meg ordentlig. Jeg trodde opprinnelig at hun ville si noe sånt som, “Du er plagsom, idiot, hold kjeft! Hva som helst!” Jeg tipper at jeg er like rar som henne, for faktisk å finne mot nok til å snakke til henne.

Derfor, da jeg kom til skolen den neste dagen, og oppdaget at hun istedet for å knytte håret opp i tre hestehaler, hadde klippet hennes lange glatte hår kort, ble jeg ganske nedstemt.

Det midjelange håret hadde blitt kortet ned til skulderlengde. Jeg mener, selv om den hårstilen passet henne, klippet hun håret dager etter at jeg snakket til henne om det! Hun ser opplagt ned på meg. Hva i helvete!

Jeg spurte om grunnen hennes, men:

“Ingen grunn.”

Hun svarte med hennes varemerkede irriterende tone, men viste ikke noen annen form for spesielle uttrykk.
Hun skulle altså ikke fortelle meg grunnen.

Men jeg forventet det, så det er vel greit.

“Prøvde du virkelig å melde deg inn i alle klubbene?”

Fra den dagen av ble det en rutine å snakke med henne i den lille tida før klasseromsmøtet. Så klart, hvis jeg ikke startet samtalen, ville ikke Haruhi vise noen tegn til reaksjon. En annen ting er det at hvis jeg snakket med henne om hvordan gårsdagen kvelds-TV-program var, eller om været var, osv. - Disse som hun anså som “idiotiske temaer”- ville hun bare ignorere meg. På bakgrunn av det, valgte jeg forsiktig ut samtaleemne hver gang jeg snakket til henne.

“Er det en klubb som er morsommere enn de andre? Jeg tenkte å melde meg inn i noen selv.”

“Ingen.” Haruhi sa flatt. “Absolutt ingen.”

Hun understreket dette igjen, deretter pustet hun ut sakte. Sukker hun?

“Jeg trodde at videregående ville bli litt bedre. Til slutt er det det samme som obligatorisk utdanning. Ingenting forandres i det hele tatt. Ser ut som om jeg valgte feil skole.”

Frøken, hva slags kriterier fulgte du da du valgte hvilken skole du skulle begynne på?

“Sportsklubber og kulturelle klubber er det samme alle sammen. Hvis det bare var noen unike klubber på skolen...”

“Vel, hva gir deg rett til å bestemme om andre klubber er normale eller ikke?”

“Hold kjeft! Hvis jeg liker en klubb, da er den unik; ellers er den ordinær.”

“Virkelig? Jeg visste du ville si det.”

“Hmph!”

Hun snudde ansiktet hennes vekk i irritasjon, og markerte slutten på dagens samtale.

En annen dag:

“Jeg overhørte noe den andre dagen... Det er ikke så viktig uansett... Dumpet du virkelig alle kjærestene dine?”

“Hvorfor er jeg nødt til å høre dette fra deg igjen?”

Hun børstet hår sitt ved hennes skuldre, og stirret på meg med sitt klare, svarte øyne. Jøss, utenom å være uttrykksløs viste dette sinte uttrykket seg ofte på ansiktet hennes.

“Fortalte den Taniguchi det til deg? Jøss, jeg kan ikke tro at jeg er i den samme klassen som den idioten selv etter ungdomskolen. Han er ikke en av disse snikjaktende gærningene, er han?

“Jeg tror ikke det,” tenkte jeg.

“Jeg vet ikke hva du har hørt, men det gjør ikke noe, mesteparten av dem er sant uansett.”

“Finnes det ikke en som du vil ha et seriøst forhold til?”

“Absolutt ingen!”

Total avvisning ser ut til å være mottoet hennes.

“Hver eneste en av dem er en idiot, jeg kan bare ikke engasjere meg i noe seriøst forhold til dem. Hver eneste en av dem ville spørre ned om å møte med ham på togstasjonen på søndag, deretter ville vi sikkert gå på kino, fornøyelsesparker, eller til og med i et ballspill. Den første gangen vi spiste sammen ville være en lunsjdate, deretter ville vi skynde oss over til en café for å drikke te. På slutten av dagen vil de alltid si 'ser deg i morgen'!”

“Jeg er ser ikke noe galt med det!” tenkte jeg personlig; men jeg turte ikke å si det høyt. Hvis Haruhi sier det er fælt, da må det være fælt for henne.

“Så, uten unntak, ville de betro seg over telefon. Hva i helvete! Dette er et alvorlig tema, de kan da i det minste fortelle meg det ansikt til ansikt!!”

Jeg kan sympatisere meg med de guttene. Gjøre en så viktig - for dem ihvertfall - betroelse til en som ser på deg som en orm, ville sikkert gjøre hvem som helst engstelig. De mistet sikkert nervene bare av uttrykket ditt! Jeg forestiller meg hva de guttene tenkte, idet jeg svarer Haruhi.

“Hmm, du har nok rett. Jeg vil spørre jenta ut,og fortelle henne det direkte.”

“Hvem i helvete bryr seg om deg!”

Hva i... Sa jeg noe galt igjen?

“Problemet er, er alle gutter i denne verden sånne dumme skapninger? Jeg har vært oppskaket av dette spørsmålet helt siden ungdomskolen.”

Nå er det ikke noe bedre er det!

“Så, hva slags gutt ville du betrakte som 'interessant'? Blir det et romvesen likevel?”

“Jeg er fornøyd med romvesener eller liknende ting, så lenge de ikke er normale. Måtte de være gutter eller jenter.”

“Hvorfor insisterer du alltid på noe annet enn et menneske?”

Da jeg bablet det ut så Haruhi på meg med forakt.

“Fordi mennesker ikke er noe morsomt i det hele tatt!”

“Det... kanskje du har rett.”

Selv jeg kan ikke motsi Haruhis ide; hvis det viste seg at denne søte utvekslingstudenten er halvt jordling og halvt romvesen, ville selv jeg synes det var kult. Hvis Taniguchi, som nå sitter ved siden av meg, og spionerer på Haruhi og meg, var en detektiv fra fremtiden, ville det vært enda kulere. Hvis Asakura Ryouko, som for en eller en grunn fortsatt smilte til meg hadde noen form for overnaturlige krefter, ville skolelivet blitt så spennende som det går an.

Men ingenting av det er mulig- ingen romvesener, tidsreisere, eller overnaturlige krefter eksisterer i denne verden. Ok, la oss si at de eksisterer. De ville ikke bare dukke opp rett for nesa på oss enkle borgere og si, “Hallo, Jeg er faktisk et romvesen.”

“DET ER DERFOR!”

Haruhi stod plutselig opp og slo ned stolen hennes, noe som førte til at alle snudde seg rundt og så på henne.

“DET ER DERFOR JEG ARBEIDER SÅ HARDT!!”

“Unnskyld for at jeg er sen!”

Den alltid-optimistiske Okabe-sensei, som var ganske andpusten, skyndte inn i klasserommet. Da han så hele klassen se på den stående Haruhi, hennes knyttede never, øyne som fikserte på taket, ble han overrasket og stod bare der.

“Er... Klasseromsmøte skal snart begynne!”

Haruhi satte seg ned straks og glante i hjørnet av pulten hennes. Phew!

Jeg snudde meg rundt, hele klassen fulgte gesten, og snudde hodene rundt de også. Deretter flyttet en ustødig Okabe-sensei seg tydeligvis desorientert til scenen og slapp ut en svak kremting.

“Jeg unnskylder for å ha vært sen. Eh... Så, så la oss begynne!”

Han repeterte igjen, og klasseatmosfæren ble tilbakestilt til det normale - Selv om det er den type atmosfære som Haruhi hater mest!

Kanskje livet bare er som dette?

Men for å fortelle deg sannheten, dypt i mitt hjerte er jeg virkelig misunnelig på Haruhis innstilling til livet.

Hun har fortsatt ambisjonen om at hun vil møte noen fra en overnaturlig verden som jeg forlot for lenge siden, og hun prøver entusiastisk å oppnå sin drøm. Hvis det å sitte og vente ikke oppnår noe som helst, la oss kalle dem til oss! Dette er derfor Haruhi gjør ting som å tegne hvite linjer i skolegården, male symboler på skoletaket, og lime forbannede papirtalismaner overalt.

Sukk!

Jeg vet ikke når Haruhi begynte med å gjøre rare ting som fikk andre til å forveksle henne med en okkultist. Venter man, oppnår man ingenting, så hvorfor ikke utføre noen nifse seremonier for å kalle dem fram? Dog på slutten av dagen, hendte ingenting. Kanskje det er derfor Haruhi alltid har det “pokker-hele-verden” uttrykket over hele ansiktet...?

“Hei Kyon.”

Etter klassen, prøvde Taniguchi, med hans mystifiserte ansikt, å drive meg inn i et hjørne. Taniguchi, du ser ut som en komplett idiot med det uttrykket ditt!

“Vær stille! Jeg bryr meg ikke hva du sier. Uansett, hva slags magisk trylleformular brukte du?”

“Hva slags magisk trylleformular?”

Høyt avansert teknologi er umiskjennelig fra magi! Jeg husket dette ordtaket idet jeg spurte Taniguchi tilbake. Han pekte fingeren sin mot Haruhis nå tomme plass.

“Dette er første gangen jeg har sett Suzumiya snakke til en person så lenge! Hva snakket dere om?”

Det, ah, hva snakket vi om igjen? Jeg bare spurte henne noen ordinære spørsmål, det er alt.

“Så fryktelig sjokkerende!”

Taniguchi satte sarkastisk på et ærende uttrykk, deretter dukket Kunikida opp bak Taniguchi.

“Kyon har en historie om å like rare jenter bak seg.”

Hei, ikke si ting som vil føre til en misforståelse.

“Det betyr ikke så mye om Kyon liker rare jenter. Hva jeg ikke kan forstå er hvorfor Suzumiya ville snakke til deg? Jeg forstår det rett og slett ikke.”

“Kanskje Kyon er like rar som henne?”

“Kanskje, jeg mener, du kan ikke forvente en med kallenavnet Kyon til være normal.”

Slutt å kall meg Kyon, Kyon, Kyon! Heller enn å kalle meg med det dumme kallenavnet, bare bruk mitt ekte navn! Jeg ville i det minste høre min søster kalle meg “Onii-chan”!

“Jeg vil også vite det.”

Stemmen til en munter jente kom ut av ingenting. Jeg løftet mitt hode, og selvsagt, så jeg Asakura Ryoukos uskyldige smilende ansikt.

“Jeg har prøvd å snakke med Suzumiya-san flere ganger allerede, men ingenting kommer ut av henne. Kan du lære meg hvordan jeg skal snakke til henne?”

Jeg latet som om jeg tenkte over dette for en stund, faktisk tenkte jeg ikke i det hele tatt.

“Vet'ikke”

Etter å ha hørt dette smilte Asakura.

“Jeg er så lettet nå. Hun han ikke fortsette å være isolert fra hennes klassekamerater på den måten, så det er fint at du har blitt hennes venn.”

Asakura Ryouko bryr seg om henne som en tillitselev i klassen fordi, vel, hun er tillitseleven. Hun ble valgt som tillitseleven i vårt siste lange klasseromsmøte.

“Venn, huh?”

Jeg ristet mitt hode usikkert. Er det virkelig slik? Men det eneste uttrykket Haruhi gir meg når jeg snakker til henne er et morskt blikk!

“Du er nødt til å fortsette å hjelpe Suzumiya-san slik at hun kan komme overens med klassen. Vi er i samme klasse tross alt, så vi regner med deg!”

Sukk, selv om du sier det, vet jeg ikke engang hva jeg skal gjøre!

“Hvis det er noe jeg trenger å fortelle Suzumiya, kan jeg bare spørre deg om å gi meldingen til henne!”

Nei, vent! Jeg er ikke hennes talsmann!

“Vær så snill?” spurte hun oppriktig med nevene presset sammen.

Møtt med hennes anmodning kunne jeg bare gi vage svar som “erm” og “ahh...”. Asakura tok det som et ja, og viste hennes gule-tulipan-liknende smile,og dro tilbake til de andre jentene. Etter å ha sett de andre jentene se på meg, falt hjertet mitt ned på bunnen av et elvegjel.

“Kyon, vi er gode venner ikke sant...? spurte Taniguchi mens han stirret mistenksomt på meg.

“Hva i helvete foregår her?”

Selv Kunikida, med hans lukkede øyner og armene i kors, nikket.

Herregud! Hvorfor er jeg omringet av en haug idioter?

Det virket som om noen hadde bestemt at alle i klassen skulle skifte plass månedlig. Derfor skrev tillitseleven Asakura ned nummer på setene på et lite stykke papir, la dem i en kakeboks,og lot hver og en av oss trekke fra den. Til slutt fikk jeg plassen på nest bakerste rad ved siden av vinduet som overser gårdsplassen. Gjett hvem som tok den siste plassen rett bak meg? Det stemmer! Det er den alltid skulende Haruhi!

“Hvorfor har ikke noe interessant skjedd ennå?! Noe som at barneskoleelver forsvinner en etter en, eller at noen lærere har blitt myrdet inni et låst klasserom?”

“Slutt å si sånne nifse ting!”

“Jeg meldte meg inn i Studiegruppa for Mysterier.”

“Å? Hva skjedde?”

“Den var så idiotisk. Ingenting interessant skjedde! Videre er alle klubbmedlemmer krim-roman-fans, men det er ikke noen der som forestiller en detektiv!”

“Er ikke det normalt?”

“Jeg hadde faktisk forhåpninger for Studiegruppa for det Overnaturlige.”

“Virkelig?”

“Men de viste seg å være en haug med okkulte gærninger. Høres det morsomt ut for deg?”

“Ikke egentlig.”

“Ah, jøss, dette er så kjedelig! Hvorfor har ikke denne skolen en anstendig interessant klubb?”

“Vel, det er ikke mye du kan gjøre med det.”

“Jeg trodde at jeg etter å ha begynt på videregående skulle møte noen kick ass klubber! Sukk, dette er som å prøve å komme seg inn i Major League, for siden å oppdage at skolen du skal gå på til og med ikke har et baseball-lag.”

Haruhi så ut som et slags gjenferd klar til å dra til hundrevis av buddhistiske templer for å legge ned forbannelser. Hun stirret på himmelen med forakt og slapp ut en stort sukk.

Skulle jeg synes synd på henne?

Jeg vet ikke hva slags klubber som interesserer Haruhi. Kanskje hun til og med ikke vet svaret. Hun vil bare “gjøre noe interessant.” Hva er “noe interessant?” Involverer det å løse et mordmysterier? Lete etter UFOer? Eller eksorsisme? Jeg tror hun ikke har noen ide heller.

“Jeg tror ikke det noe man kan gjøre hvis det ikke fins.”

Jeg bestemte meg for å uttrykke min mening.

“Utifra resultatene har mennesker vanligvis vært tilfredse med deres nåværende tilstand. Dog de som ikke er det, vil prøve å finne opp eller oppdage noe for å fremme sivilisasjonen. Noen ville fly, så de oppfant flyet. Noen ville reise på en enkel måte, så biler og tog ble laget. Men disse tingene ble laget av mennesker som var i besittelse av spesielle talenter. Bare et geni kan konvertere disse forestillingene til virkelighet. Vi ordinære dødelige bør bare leve livet vårt fullt ut. Vi burde ikke handle impulsivt bare fordi vi er eventyrlystne.

“Hold kjeft.”

Haruhi avbrøt nettopp min heller fremragende tale, eller i det er i det minste hva jeg trodde, og snudde sitt hode i en annen retning. Ser ut som hun virkelig er gretten nå. Men igjen, når er hun ikkedet? Jeg er vant til det allerede.

Denne jenta bryr seg sikkert ikke om noe som helst - med mindre det involverer overnaturlige krefter som langt forbigår virkeligheten. Verdenen har ikke disse, imidlertidig. Nei, ikke egentlig.

Lenge leve Fysikkens Lover. Takket være deg kan vi mennesker leve i fred. Men Haruhi kan kanskje krype sammen av dette.

Jeg er normal, ikke sant?

Noen må ha utløst det.

Kanskje det er samtalen ovenfor?

Fordi jeg aldri så det komme!

Den varme sola gjorde alle i klasserommet søvnige. Akkurat da jeg skulle til senke hodet mitt, og falle i søvn, ble en kraftig kraft utøvd på min krave, og dro meg bakover. Fordi kraften var så stor, slo jeg hodet mitt på kanten av pulten bak meg. Tåren kom straks ut av øynene mine.

“Hva tror du at du driver med!?”

Jeg snudde sint hodet mitt rundt og så Haruhi, som med en hånd fortsatt holdt meg i kragen, smile et stort smil som var like skinnende som en tropisk sol - Ærlig talt, dette er den første gangen jeg har sett henne smile. Hvis smil kan bli målt i temperatur, ville hennes smil være like varmt som en tropisk regnskog.

“Jeg har det!”

Hei, ikke spytt på meg!

“Hvorfor tenkte jeg ikke på dette før?”

Haruhis øyne skinte like sterkt som Albiero Alpha-stjernen. Hun stirret på meg skarpt. Motvillig spurte jeg:

“Hva har du tenkt opp?”

“Hvis den ikke eksisterer, kan jeg jo lage en selv!”

“Lage hva?”

“En klubb!”

Mitt hode gjorde plutselig vondt, og jeg tror ikke det hadde noe å gjøre med at mitt hode slo mot pulten i sted.

“Virkelig? For en fremragende ide. Kan du slippe meg nå?”

“Hva er det med din innstilling? Du burde være gladere!”

“Når det gjelder din ide, vil jeg snakke med deg om det etterpå. Akkurat nå vil jeg at du hensyn til hvor vi er, DERETTER kan du dele din glede med meg. Men ro deg ned først ok?”

“Hva mener du?”

“Vi har fortsatt time.”

Haruhi slapp endelig min krage. Jeg trykket den numne baksiden av hodet mitt og snudde meg sakte rundt. Jeg la merke til at hele klassen så totalt æresfryktige ut. Den nylig-utdannede-nybegynner engelsklæreren, med et kritt i hånda, stirret på meg og så ut som om hun var klar til å gråte.

Jeg signaliserte til Haruhi om å kjapt sette seg ned og trakk på skuldrene mot den stakkars læreren.

Fortsett med undervisningen er De snill.

Jeg hørte Haruhi mumle noe, og satte seg så ned ufrivillig. Læreren fortsatte med skrivingen sin på tavla...

Lage en ny klubb?

Hmmmm...

Ikke fortell meg at jeg allerede er medlem?

Min vonde telencephalon nyttegjorde seg kun ved å forsterke min urolighet.