Suzumiya Haruhi ~Norwegian~:Volume1 Chapter3

Kapittel 3

Grunnet det skamløse bunny-jente-opptrinnet, har Asahina også blitt et velkjent navn på skolen. Etter å ha tatt en dag fri, dukket hun modig opp i klubbrommet igjen.

Siden det ikke hadde vært noen anstendige klubbaktiviteter til nå, brakte jeg med et Othellobrett som hadde vært begravet i mitt hjem, for lengst glemt, og spilte noen spill med Asahina mens jeg pratet med henne.

Websiden var ferdig, men den var så godt som ubrukelig siden det ikke var besøkende eller en eneste e-post. Datamaskinen dugde bare til å surfe på internettet. Hvis de guttene fra Studiegruppa for Datamaskiner noensinne fant ut av det, ville de grått seg til døde.

Sittende ved siden av Nagato, som alltid leste boka si, begynte jeg på den tredje runden i Othello med Asahina.

"Suzumiya-san bruker jammen tida si." sa Asahina svakt mens hun fortsatte å stirre på brettet.

Av så se at hun ikke var affektert av hva som hendte tidligere, pustet jeg ut et lettelsens sukk. Uansett hva, å være i stand til å være i samme rom med en søt jente som er et år eldre enn deg er nok til å gjøre en svimmel.

"Det er en utvekslingstudent som kommer i dag, jeg vedder på at hun gikk for å lete etter ham."

"Utvekslingstudent?"

Asahina løftet hodet som en liten fugl.

"Haruhi var så opphissa da hun hørte at det var en utvekslingstudent i Klasse 1-9. Ser ut som at hun virkelig liker utvekslingstudenter!"

Jeg la en svart brikke på brettet og snudde de hvite brikkene.

"Uh huh..."

"Og ja, Asahina-san, jeg trodde aldri at du skulle komme i dag!"

"Um... Jeg nølte faktisk en stund, men jeg var litt bekymret, så jeg kom likevel."

Hvor har jeg hørt deg si dette før?

"Hva er du bekymret for?"

Smakk! Hun snudde en av brettets brikker med hennes små fingre.

"Um... ingenting."

Jeg snudde rundt og la merke til Nagato stirre på brettet. Ansiktet hennes var like statisk som en leirdukke, men under brillene, avslørte øynene hennes en blikk som jeg aldri hadde sett før.

"..."

Blikket hennes var som en nyfødt kattunge som ble forbløffet av å se en hund for første gang. Jeg merket blikket hennes mot armen min som holdt spillebrikka.

"... Nagato-san, vil du spille?"

Etter å ha sagt det, blunket Nagato robotaktig med øynene hennes, og på en minimal måte, som man ikke ville ha merket med mindre man konsentrerte seg om det, nikket hun lett på hodet. Så byttet jeg plass med Nagato og satte med ved siden av Asahina.

Nagato plukket opp en av brikkene og studerte den intensivt. Da hun oppdaget at brikkene ville klistre seg sammen fordi der var magnetiske, trakk hun hendene tilbake som om hun var skremt.

"Nagato-san, har du spilt Othello før?"

Hun svingte sakte hodet.

"Vet du reglene da?"

Svaret var negativt.

"Vel, se her, siden du spiller svart, er ditt mål å omringe de hvite brikkene med de svarte brikkene dine. Deretter snur du de omringte brikkene rundt og de blir svarte. Til sist vil den som har flest brikker vinne."

Hun nikket med hodet. Etterpå plasserte hun elegant brikkene på brettet, skjønt hun var noe klumsete i å snu motstanderens brikker.

Etter at motstanderen var byttet, begynte Asahina å virke mer engstelig. Jeg merket at Asahinas fingre begynte å dirre, og hun turde ikke å løfte hodet sitt for å se på Nagato. Nå og da ville hun ta en kikk på Nagato, for deretter å se vekk, noe hun gjorde mange ganger. Til slutt, kanskje fordi Asahina ikke kunne konsentrere seg skikkelig, tok de svarte et klart overtak i spillet.

Hvorfor? Asahina så ut til å være veldig oppmerksom på Nagato. Jeg forstår bare ikke hvorfor.

Det tok ikke lang tid før svart vant overbevisende. Akkurat idet de to skulle begynne på en ny omgang, kom gjerningskvinnen, ansvarlig for all kaoset, tilbake med et nytt offer.

"Hiya, latt dere vente!"

Haruhi hilste på oss mens hun skjødesløst holdt ermet til en mannlig student.

"Dette er dagens nye utvekslingstudent i 1-9 Klasse, hans navn er..."

Haruhi stoppet opp, og ga et det-er-din-tur blikk. Offeret snudde seg og smilte mot oss.

"... Koizumi Itsuki, hyggelig å møte dere."

En mager figur, han gir inntrykket av en energisk ung mann. Et veldig tilfredsstilt smil, varme øyne,og et vakkert ansikt. Hvis han skulle posere som en modell på supermarkedets flygeblader, ville han definitivt få en haug av fans. Hvis han er en snill kar, vil han sikkert bli enda mer populær.

"Dette er SOS-brigadens klubbrom. Jeg er kommandanten, Suzumiya Haruhi. Disse her er Underordnede En, To, og Tre. Oh, og, du er Nummer Fire, husk å komme deg greit overens!"

Hva slags introduksjon er det!? De eneste navnene nevnt er bare ditt og hans!

"Jeg har ikke noe imot å melde meg inn!"

Koizumi, utvekslingstudenten,smilte hjertelig:

"Hva hva slags klubb er dette?"

Hvis det var hundrevis av folk her ville de sikkert stilt samme spørsmål. Mange hadde allerede kommet for å stille meg dette spørsmålet, men jeg kunne ikke finne et passende svar. Hvis en person kan svare kyndig på det spørsmålet er han en talentfull con-artist! Dog Haruhi virket ikke til å være bekymret, og smilte gledelig til oss og sa:

"Så la meg fortelle deg hva SOS-brigaden gjør, det er..."

Haruhi pustet sakte inn, og deretter avslørte hun dramatisk den sjokkerende sannheten.

"Å finne romvesener, tidsreisere og espere, og leke med dem!"

Hele verden så ut til å ha stoppet i dette øyeblikket.

Det er litt av en patetisk påstand. Den eneste tanken i hodet mitt var "Akkurat som jeg tenkte." Men de andre virket ikke til å tenke slik.

Asahina var totalt forbløffet, sperret opp øynene, ørene og stirret på den høystemte Haruhi. Nagato var akkurat det samme, etter å ha dreid hodet mot Haruhi, stoppet hun som om hun hadde brukt opp batteriet. Hva som overrasket meg mest var at Nagato sperret opp sine øyne en smule. For noen som ikke viser mange følelser, er dette en overraskende reaksjon.

Og for Koizumi, han gav et noe gåtefullt smil; det var vanskelig å vite hva smilet betydde. Et øyeblikk senere var Koizumi den første til å komme tilbake til sansene sine.

"Ah, jeg forstår."

Som om han forstod noe, kikket han bort på Asahina og Nagato og nikket forståelsesfullt.

"Som forventet av Suzumiya-san."

Etter å ha sagt denne ambisiøse kommentaren, fortsatte han:

"Ikke noe problem, jeg vil melde meg inn. Jeg gleder meg til å arbeide med dere."

Han smilte og viste sine lyse, hvite tenner.

Hei! Aksepterte du bare hennes forklaring som den var? Hørte du egentlig virkelig etter?

Merket av mitt forvirret-meg, kom Koizumi plutselig og strakte armen sin mot meg.

"Jeg er Koizumi. Siden jeg nettopp ble overført i dag, har jeg ennå en masse å lære. Hyggelig å møte deg."

Jeg tok høflig hånda hans.

"Så klart, jeg er..."

"Han er Kyon!"

Haruhi introduserte meg av hennes egen fri vilje, deretter pekte hun på de to andre: "Den søte der er Mikuru-chan,og den fire-øyde der er Yuki-san."

Krasj!

Lød et stort brak. Det var Asahina som hadde trippet over stolen hennes idet hun skulle til og reise seg opp, og landet pannen hennes på Othellobrettet.

"Går det bra?"

Av å høre Koizumis stemme, reagerte Asahina med å snu hodet hennes, dukkeliknende, og se strålende på utvekslingstudenten. Hmph! Det er ganske plagsom, det blikket

"...Jeg... Jeg har det bra." sa Asahina i en lav tone, mens hun så sky på Koizumi.

"Fint, nå har vi fem medlemmer! Skolen kan ikke gjøre noenting med det nå!"

Haruhi fortsatte:

"Sånn, SOS-brigaden er nå klar for forretning! Alle sammen, la oss arbeide og gå fremover!"

Hva mener du med klar for forretning, frøken?

Da jeg merket det, hadde Nagato allerede gått tilbake til hennes plass og leste hardbindsboka hennes. Nagato-san, Haruhi har allerede telt deg inn som en av medlemmene, er du sikker på at du er fornøyd med det?

Etter Haruhi sa at hun ville ta Koizumi for en gjennomgang rundt skolen og dro, sa Asahina at hun også hadde ting å gjøre hjemme, så bare Nagato og jeg ble værende igjen.

Jeg var ikke i humør til å spille Othello, og det er ikke mye moro å se Nagato lese, så jeg bestemte meg for å gå hjem jeg også. Jeg tok opp sekken min og sa farvel til Nagato.

"Da går jeg!"

"Har du lest boken?"

Jeg stoppet mine skritt da jeg hørte henne si det. Da jeg snudde rundt så jeg Nagato Yuki kikke på meg med hennes nesten uttrykksløse øyner.

"Hvilken bok? Oh, du mener den tykke hardbindsboka du lånte meg den andre dagen?"

"Ja"

"Oh, den har jeg ikke lest... kanskje jeg heller skal gi den tilbake til deg?"

"Det er det ingen grunn til."

Nagato snakker aldri tilgjort, hun kommer alltid til saken i en kort setning.

"Husk å les den i dag."

Sa Nagato flatt.

"Med en gang du kommer hjem."

Hennes stemme har en klang av kommando i seg.

Unntatt de som var påkrevd i litteraturtimene, rørte jeg sjeldent romaner, men siden Nagato anbefalte det, burde den være ganske så interessant.

"...Greit da!"

Nagato gikk tilbake til å lese boka etter å ha hørt min respons.

Som er grunnen til at jeg fant meg selv trå sykkelen så hardt jeg kunne i mørket.

Jeg kom hjem etter å ha sagt hadet til Nagato, gikk rett inn på rommet etter middag for å begynne å lese den utenlandske science-fictionromanen hun dyttet på meg. Akkurat da jeg begynte å bli svimmel av sjøen av pakkede ord, bestemte jeg for å bla gjennom boka, og lurte på om jeg noen gang kunne bli ferdig med å lese denne da et bokmerke falt fra boka og ned på teppet.

Det var et merkverdig bokmerke med blomstermønstre trykket på den. Jeg snudde den rundt og fant en linje med ord skrevet.

Klokka sju i natt, venter på deg i parken utenfor stasjonen.

Skriften var så ryddig som om den hadde blitt skrevet av en tekstbehandler. Denne kjedelige håndskriften ser jammen ut som Nagatos, selv om jeg ikke er sikker.

Jeg har hatt denne boka i dagevis nå. Så er denne klokka sju skrevet for klokka sju den natten? Eller er det klokka sju i dag? Kunne det være at hun følte at jeg kanskje ville finne dette bokmerket en dag, og ventet i parken hver natt? Er det grunnen til at Nagato ville at jeg skulle lese boka i natt var slik at jeg kunne oppdage denne i natt. Selv om det var det, hvorfor kunne ikke hun bare fortelle det til meg direkte. I tillegg aner jeg ikke hvorfor hun ville kalle meg til en park.

Jeg så på klokka mi; den er bare litt over kvart på sju. Selv om stasjonen er skolens nærmeste, ville det ta minst 20 minutter for meg å sykle dit fra der jeg bor.

Jeg tenkte på det i omtrent ti sekunder.

Jeg stakk bokmerket i jeansen min før jeg sprintet ut av rommet og ned trappene som en rask hare. Jeg kom til inngangsdøra, og så min søster komme ut med en slikkepinne og spurte "Hvor skal du dra, Kyon-kun?" jeg svarte "Stasjonen." Deretter satte jeg meg på sykkelen min, som var bundet til døra, og syklet til min destinasjon.

Hvis Nagato ikke var der, tror jeg jeg vil le høyt av meg selv.

Ser ut som om jeg ikke vil være i stand til å le.

Siden jeg er en forsiktig syklist, tok det meg til to over sju å ankomme parken utenfor stasjonen. Siden parken var langt borte fra hovedveien, var det ikke mange folk her på denne tiden av døgnet.

Under støyen av tog og biler, tok jeg sykkelen min og gikk inn i parken. Under lysene, plassert med like avstand foran meg, kunne jeg så vidt se Nagato Yukis tynne figur, sittende på en av de lange parkbenkene.

Hun er virkelig den type person som, deres tilstedeværelse, ikke lett blir oppdaget. Sittende så stille i parken, hvis noen ikke hadde visst bedre, ville hun blitt forvekslet med en spøkelse!

Nagato stod sakte opp som en marionett.

Hun hadde fortsatt på uniformen hennes.

"Er du glad for at jeg endelig kom?"

Hun nikket.

"Du har vel ikke ventet her hver eneste dag?"

Hun nikket igjen.

"... Er det noe du ikke kan fortelle meg om på skolen?"

Nagato nikket og gikk deretter foran meg.

"Denne veien."

Etter disse to ordene, dreide hun seg og skrittet forover. Hennes måte å gå på var som en ninjas: ingen skritt kunne bli hørt. Jeg kunne bare motvillig følge bak Nagato, som blandet seg perfekt inn med mørket.

Etter et par minutter med å gå og se vinden blåse hennes hår mildt, ankom vi til en leiegård ganske nær stasjonen.

"Akkurat her."

Nagato tok ut adgangskortet sitt, og strøk den mot den elektroniske sensoren ved inngangen; glassdøra åpnet seg foran oss. Jeg etterlot sykkelen min ved inngangen, og fulgte tett bak Nagato, som allerede gikk mot heisen. Inne i heisen, så Nagato ut til å ha noe i tankene, men sa ingenting, bare stirret på tavla med etasjenummerene. Heisen ankom endelig syvende etasje.

"Unnskyld meg, men hvor er det vi går hen?"

Det var sent, men jeg måtte spørre. Nagato, som gikk sakte langs korridoren, svarte:

"Mitt hjem."

Jeg stanset straks. Vent et øyeblikk! Hvorfor tok Nagato meg til hennes hjem?

"Ikke bekymre deg, det er ingen andre på innsiden."

Vent, hva er det ment å bety?

Nagato åpnet døra til rom 708, og deretter vendte seg mot meg.

"Gå i inn."

Er du seriøs?

Jeg roet meg ned og gikk inn med frysninger. Idet jeg tok av skoene, lukket Nagato døra.

Jeg hadde en følelse av å nettopp ha gått om bord på et sjørøverskip, og jeg snudde engstelig mot den truende lyden av en dør som blir lukket.

"Kom inn."

Sa Nagato flatt og tok også av sine egne sko. Hvis leiligheten hadde vært mørk, hadde jeg kunnet stikke av. Akk dessverre, det var skinnende opplyst, noe som fikk den vide leiligheten til å se enda mer vid ut.

Jeg tippet at dette måtte være en av disse elegante boligblokkene med selveierleiligheter. For å være så nær stasjonen, måtte prisen ha vært meget høy.

Men hvorfor så det ut som om ingen hadde bodd her?

Sett bort ifra stua, som hadde et lite bord dekket med et varmt teppe, var det ingenting annet. Det var ikke gardiner over vinduene, ingen tepper som lå over det ti tatami-store gulvet av gulvplanker.

"Sitt ned."

Sa Nagato før hun entret kjøkkenet, så jeg knelte meg ved stuebordet.

Grunnene en jente hadde til å invitere en gutt hjem mens hennes foreldre var borte fra huset, gikk i hodet på meg, da Nagato, som en mekanisk dukke, plasserte et brett med en liten tekanne og tekopper på bordet, og satte seg stillferdig ned iført hennes skoleuniform, tvers over meg.

Etter det, en uutholdelig stillhet.

Hun helte ikke engang te til meg, bare satt der og kikket på meg uttrykksløst. Jeg følte meg mer og mer urolig av å se dette.

"Erm... hvor er din familie?"

"Det er ingen."

"Vel, jeg ser at de ikke er hjemme... har de gått ut?"

"Jeg har alltid vært den eneste her fra starten av."

Dette var den første gangen jeg hørte Nagato bruke en lang setning.

"Du bor vel ikke på egen hånd, gjør du vel?

"Jo"

Wow, en førsteårshøyskolejente som bodde alene i en leilighet av toppklasse! Det må være noen spesielle grunner til det, ikke sant? Jeg pustet ut et lettelsens sukk da jeg fikk vite at jeg ikke trengte å møte Nagatos foreldre. Vent et øyeblikk! Dette er ikke tiden å bli lettet på!

"Oh, ja, hva er du vil møte meg for?

Som om hun husket noe, begynte Nagato å helle te i min kopp og dyttet den over til meg.

"Drikk."

Jeg begynte imøtekommende å drikke koppen med te. Nagato betraktet meg hele tiden som om hun observerte en giraff i dyrehagen, så jeg kunne ikke konsentrere meg om å drikke.

"Er den god?"

Dette var den første gangen jeg hørte henne stille et spørsmål.

"Jepp..."

Etter at jeg ble ferdig, plasserte jeg koppen på bordet,og Nagato fylte den på nytt med en gang. Siden hun fylte den en gang til, kunne jeg vel drikke den også. Med en gang jeg ble ferdig, fylte hun en tredje kopp til meg. Til slutt var tekannen tom. Nagato stod opp, på vei til å fylle tekanna på nytt. Jeg stoppet henne straks.

"Det er ingen vits i å helle te for meg mer, kan du fortelle meg hvorfor du brakte meg opp hit?"

Etter at jeg sa det, stoppet Nagato med det hun gjorde, og gikk tilbake til sitteposisjonen sin som en video som spolte tilbake. Hun sa fortsatt ingenting.

"Hva er det som ikke kan bli sagt på skolen?" spurte jeg granskende.

Til slutt, beveget Nagato hennes tynne lepper.

"Det er om Suzumiya Haruhi."

Hun rettet på ryggen sin og satt elegant.

"Og meg."

Han stoppet et øyeblikk.

Jeg forstår egentlig ikke hennes måte å snakke på.

"Hva er det med Suzumiya og deg?"

I dette øyeblikket, viste Nagato et snev av ukomfortabelhet. Dette var den første gangen jeg har sett henne vise et slikt uttrykk helt siden jeg møtte henne. Dog, denne emosjonelle omveltningen hennes er veldig, veldig liten; en må være svært observant for engang å merke det.

"Jeg kan ikke helt overføre dette i ord, og det kan være feil i overføringen av data. Uansett, hør."

"Suzumiya Haruhi og jeg er ikke ordinære mennesker."

Slik en ambisiøs setning så tidlig i samtalen.

"Vel, jeg har mer eller mindre forstått det allerede."

"Det er ikke det."

Nagato fortsatte, mens hun kikket på hennes hender som lå på fanget.

"Jeg mener ikke i terminologi av deviasjon om personligheter, jeg mente det jeg sa. Hun og jeg er ikke ordinære menneskelige som deg."

"Den Integrerte Data Sentientielle Eksistens, som overser denne galaksen har laget et Levende Humanoid Grensesnitt for å omgås med biologiske eksistenser – jeg."

"..."

"Min oppgave er å observere Suzumiya Haruhi og laste opp oppnådde data til den Integrerte Data Sentientielle Eksistens."

"..."

"Jeg har gjort dette siden jeg var født, tre år siden." I de siste tre årene har ingen spesielle uvanlige elementer vært oppdaget, og ting var stabile. Men nylig har en ekstern faktor dukket opp ved siden av Haruhi som ikke kan bli ignorert."

"..."

"Og det er deg."

Hva er den Integrerte Data Sentientielle Eksistens?

I den enorme sjøen av data kjent som universet, eksisterer det mange høyt sentientielle data eksistenser som ikke er i besittelse av fysiske kropper.

Disse eksistensene startet i form av ren data. Siden alle typer data kan samle seg sammen, har de blitt sentientelle, og endelig utviklet de ved å samle andre data.

Siden de eksisterer kun som data og ikke har fysiske kropper, kan du ikke bli oppdaget selv med de mest avanserte optiske innretninger.

Så gammel som universet selv, utvidet de sammen med det, og den relative databasen ble bredere og større.

Helt siden dannelsen av denne planeten, unnskyld, det burde være siden dannelsen av dette solsystemer, har ingenting i universet vært ukjent for dem. For dem, er denne planeten i utkanten av Melkeveien ingenting spesielt, fordi det er tallrike planeter i denne galaksen med sentientielle organiske livsformer som denne, så tallrike at de ikke kan bli telt.

Imidlertid, idet de tobente livsformenes evolusjon på den tredje planeten i dette solsystemet ble en suksess, fikk disse livsformene gradvis den mentale evnen til å aktivt søke kunnskap. Denne organiske livsformen som bor på planeten kjent som Jorda begynte å bli viktige.

"Lenge har vi alltid trodd at det var umulig for organiske livsformer, som har begrenset datainnsamlings- og overføringsevne, å være i stand til å skaffe seg kunnskap," sa Nagato Yuki i en alvorlig tone.

"Den Integrerte Data Sentientielle Eksistens er veldig interessert i alle former for organiske livsformer på jorda. Den tror , ved observasjon, at den kan finne en løsning til dets egen evolusjonære blindgate."

Ulik dataeksistensene, som har eksistert siden siden begynnelsen i deres komplette form, har mennesker startet som ukomplette organiske livsformer, kjapt utviklet ved å utvide informasjonen som de var i besittelse av, og bruke denne informasjonen, som blir lagret og forbedret for å videre avansere dem selv.

Det er normalt for organiske livsformer over hele universet å bli sentientielle, men bare mennesker på jorda har utviklet seg kontinuerlig til et høyt sentientielt nivå. Den Integrerte Data Eksistensen var veldig fascinert av dette, og har derfor bestemt å observere disse menneskene videre.

"Tre år siden oppdaget vi en veldig unormal data hotspot ulik andre mennesker på planetens overflate. Informasjonsgnistene som fra et visst område i den bue-formede arkipelagene dekket straks hele planeten og begynte å spre seg mot det ytre rom. Og senteret av det hele er Suzumiya Haruhi."

"Vi vet ikke hvorfor det skjedde, heller ikke vet vi hva slags effekter det vil ha. Selv dataeksistensene er ute av stand til å helt bearbeide den nye informasjonen som ble laget."

"Viktigere, menneskene er begrenset i deres mengde av informasjon som de kan bearbeide, likevel klarte Suzumiya Haruhi å skape et bluss av informasjon på egen hånd."

"Det massive utslippet av informasjon fra Suzumiya fortsetter å skje, i totalt tilfeldige intervaller. Videre, Suzumiya Haruhi ser ut til å være uvitende om alt dette selv."

"I løpet av tre år, har jeg gått igjennom alle typer undersøkelser på den individuelle kjent som Suzumiya Haruhi fra alle perspektiver, men til nå er jeg fortsatt ikke i stand til å oppdage hennes sanne identitet. Samstemmig har andre deler av den Integrerte Data Eksistensen besluttet at hun er nøkkelen til evolusjon av dataeksistenser og har derved forsatt med sin analyse av Suzumiya Haruhi..."

"Siden de kun eksisterer som eksistenser, er de udugelige til tale og er dermed ute av stand til å omgås med organiske livsformer. Men uten tale ville kontakt med menneskene vært umulig, av denne grunn har den Integrerte Data Eksistensen laget meg for å fungere som en kommunikasjonsbro mellom dem og mennesker."

Endelig tok Nagato opp koppen og nippet til hennes te. Hun har sannsynligvis sagt et helt års forbruk av ord for henne.

"..."

Jeg visste ikke hvordan jeg skulle svare.

"Potensialet for selvforårsaket evolusjon kan ligge inni Suzumiya Haruhi; hun kan til og med sitte med evnen til å kontrollere all informasjon rundt henne. Dette er derfor jeg er her,og dette er også derfor du er her."

Min hjerne blir så forvirret så jeg avbrøt:

"For å være ærlig, jeg aner ikke hva i all verden du snakker om."

"Tro meg er du snill."

Nagato så på meg med et alvorlig uttrykk som jeg aldri hadde sett før.

"Det er en veldig begrenset mengde med data som kan bli formidlet gjennom tale. Jeg er bare et terminalgrensesnitt for informasjonen, levende som et organisk romvesen for å omgås med mennesker. Jeg er ute av stand til å formidle alle tankene til den Integrerte Data Eksistensen til deg, så forstå meg er du snill."

Selv om du sier det så får jeg det ikke inn!

"Jeg forstår ikke, hvorfor se etter meg? La oss si at jeg tror på at du er et romvesen laget av den hva-som-helst-du-kalte eksistensen, men hvorfor forteller du dette til meg?"

"Fordi du har blitt spesifikt valgt av Suzumiya Haruhi. Uansett om hun mente det eller ikke, som en Absolutt Data Eksistens, kan hun påvirke omgivelsene rundt henne basert på sine tanker alene. Det må være en grunn til at du har blitt valgt."

"Nei, det er det ikke!"

"Det er. Kanskje du, for Suzumiya Haruhi, spiller en viktig avgjørende rolle. De endeløse mulighetene er nå i hendene på både deg og Suzumiya Haruhi."

"Er du seriøs?"

"Ja."

For første gang, studerte jeg forsiktig Nagato Yukis ansikt. Jeg trodde hun aldri likte å snakke, men nå som hun hadde åpnet hennes sluser og latt hennes ord flyte over, var de alle ord som jeg ikke kunne forstå. Jeg har alltid følt at hun var underlig på noen måter, men etter å ha hørt denne talen, oppdaget jeg at hennes underlighet var langt over fatteevne.

Integrerte Data Sentientielle Eksistens? Levende Humanoid Grensesnitt?

Gi meg en pause!

"Ok, jeg tror du burde fortelle dette direkte til Haruhi, jeg vedder på at hun vil bli veldig henrykt. For å være ærlig, jeg er ikke interessert i disse temaene, unnskyld for det."

"Flertallet i den Integrerte Data Eksistensen spekulerer i at hvis Suzumiya Haruhi ble oppmerksom på hennes egne krefter og eksistens, kan en uforutsett krise finne sted; av den grunn har vi på dette stadiet bestemt oss for å fortsette å observere."

"Det er en sjanse for at jeg vil fortelle alt dette til Haruhi! Jeg forstår det ikke helt, hvorfor fortelle meg alt dette?"

"Selv om du forteller henne, er det sannsynlig at hun ville ignorere det."

Det er sannsynlig visstnok.

Unnskyld meg, takk for teen, det var hyggelig.

Nagato stoppet meg ikke av å se meg klar til å gå.

Hun senket hodet og kastet et blikk på hennes tekopp, vendte tilbake til hennes normale uttrykksløse modus. Jeg tipper det var min fantasi, men av en grunn, synes jeg hun faktisk så litt ensom ut.

Da min mor spurte meg om hvor jeg hadde vært, ga jeg et kort svar og dro rett på rommet mitt. Liggende på sengen min, begynte jeg å gjenkalle alt Nagato hadde sagt.

Hvis jeg trodde på hva hun sa, ville det gjøre Nagato Yuki til en skapning som ikke var av denne verden; med andre ord, et romvesen.

Er ikke dette eksakt den type mystiske vesener som Suzumiya Haruhi hadde lett så hardt etter hver dag?

Og hele denne tiden var det rett under nesene våre?

...Heh... Pokkern! Jeg låter som en idiot!

Mitt øye fanget opp den tykke hardbindsboka som var blitt slengt i hjørnet av senga. Jeg plukket den opp, sammen med bokmerket, og tok en kjapp titt på omslaget før jeg la den ved puta mi.

Nagato må ha plukket opp alle disse rare fantasiene ved å lese alle disse science-fictionromanene helt alene i hennes leilighet for så lenge. Hun snakker sannsynligvis ikke til noen i klassen sin, fanger seg selv i sitt eget hode. Hun burde legge ned boka si, gå ut og finne noen venner, og nyte det vidunderlige skolelivet. Hennes mangel på uttrykk kommer ikke til å være til hjelp med å omgås folk, og hun ville sett søt ut om hun bare ville smile.

Jeg tror jeg burde returnere boka til henne i morgen... Glem det, siden jeg har lånt den, kunne jeg vel lese den ferdig.

Etter skolen dagen etter.

Siden jeg var ordenselev den dagen, kom jeg senere til klubbrommet enn vanlig, og det første jeg så var Haruhi som lekte med Asahina.

"Vær stille! Pokkern! Vær en snill jente og ikke flytt deg!

"N... neiii! H... hjelp~~"

Haruhi hadde nesten strippet en kjempende Asahina av uniformen hennes.

"KYAA!!!"

Asahina skrek da hun merket min ankomst.

Det øyeblikket jeg så Asahina med bare hennes BH og underbukser på, snudde jeg meg straks rundt og lukket den halvåpne døra.

"Unnskyld for det der."

Etter å ha ventet utenfor døra i omtrent ti minutter, kom duetten bestående av Asahinas søte hvin og Haruhis utrop til en slutt. Haruhis stemme passerte gjennom døra.

"Greit, du kan komme inn nå."

Idet jeg kom inn i rommet igjen, stoppet jeg i forbauselse.

Inne var det synet av en vakker tjenestejente som hilste på meg.

Kledd i et maidkostyme satt Asahina på metallstolen med tårer i øynene sine. Etter å å sett trist på meg, senket hun hodet.

Et hvitt forkle sammen med en bølgende skjørt, en bluse, og hvite sokker, hjalp bare å gjøre henne mer bedårende. Det blondepyntede hodebåndet, og den store sommerfuglknuta økte hennes sjarm.

For en feilfri tjenestejente!

”Vel, er ikke hun søt?”

Sa Haruhi som om hun roste hennes eget håndtverk, mens hun kjærtegnet Asahinas hår.

Jeg er helhjertlig enig. Ikke for å fornærme stakkars Asahina, men hun ser virkelig søt ut i det der.

”Dette kostymet er bra, ikke sant?

”Nei, det er det ikke!” protesterte Asahina svakt, likevel latet jeg som om jeg ikke hørte henne og snudde meg mot Haruhi.

”Hvorfor har du kledd henne som en maid?”

”Fordi maidkostymer er sexy!”

Slutt å gi sånne ambisiøse svar!

”Det tok meg lang å finne på dette, vet du?”

Selv om du ikke tenkte i det hele tatt, ville det ikke gjort noen stor forskjell.

”I et skuespill der skolen er hovedscenen, er det dømt å være en bedårlig karakter som Mikuru-chan. Med andre ord, historien vil ikke ta av uten henne, forstår du det? Mikuru-chan er allerede snill og søt, men hvis du ikke kler en sånn søt jente med en bra figur i en maidkostyme, vil du ikke få folks oppmerksomhet. Nå kommer alle til å forelske seg i henne når de ser henne. Med dette, vil vi være garantert seier!”

Forresten, hva er det du prøver å vinne egentlig?

Mens jeg tenkte på hvordan jeg skulle svare, tok Hauhi fram et dgitalt kamera ut av ingenting, og startet med å ta suvenirfotos.

Asahina rødmet lyserødt og ristet hodet hennes kraftig.

”V... vær så snill å slutt å ta bilder!!!”

Asahina-sempai, du kaster bort tida di med å be om nåde fra Haruhi selv om du bøyer og kneler, fordi hun er den type person som vil fortsette å gjøre hva hun har tenkt ut, uansett hva.

Som forventet. Haruhi fikk Asahina til å utføre alle former for poseringer for hennes fotosesjon.

”Snufs...”

”Nå se over her! Senk haken din litt! Løft forkleet ditt! Ja, det er en god jente det! Smil litt mer!”

Haruhi ga, uten stans, sine ordre til Asahina mens hun samtidig presset ned kameraets lukker. Hvis jeg hadde spurt henne om hvor hun hadde fått dette digitalkameraet fra, ville hun definitivt si at hun hadde ”skaffet seg det” et eller annet sted. Rettere sagt stjeling, tror jeg.

Under Haruhis fotogalskap, satt Nagato på plassen sin og leste som alltid. Til tross for sin forvirrende samtale med meg i går natt, pustet jeg ut et lettelsens sukk av å se hennes vanlige kaldhet.

”Kyon, din tur til å ta bilder.”

Haruhi ga meg kameraet, og snudde seg mot Asahina. Så, som en alligator som sakte nærmer seg en intetanende fugl, lukket hun armene sine rundt Asahinas skuldre.

”Ah...”

Haruhi smilte til en skuldertrekkende Asahina.

”Mikuru-chan, prøv å se litt søtere ut, OK?”

Med det sagt, begynte Haruhi å løsne Asahinas bånd, så knappet hun opp tre knapper på blusen hennes, som nesten med en gang avslørte Asahinas store byste.

”V-vent!... hva er du du gjør...!?”

”Ikke bekymre deg, det spiller ingen rolle, gjør det?

Så klart det spiller en rolle, frøken!

Til slutt ble Asahina tvunget til å plassere sine hender på lårene sine, og lene litt fram. Vendt mot Asahinas vel-begavede byste, som var i fullstendig kontrast til hennes kropp og søte ansikt, flyttet jeg øynene mine fort vekk. Men jeg kunne ikke ta bilder på den måten, så jeg hadde ikke annet valg enn å vende meg tilbake. Jeg flyttet øynene mine tilbake til kameraet og presset lukkeren gjentakende som Haruhi hadde befalt.

Stakkars Asahina ble beordret til å utføre poseringer som videre fremhevet kurvene på brystene hennes, og hun var så flau at ansiket hennes ble enda rødere. Likevel, selv om hun nesten var på gråten, prøvde hun klumsete å smile som best hun kunne, noe som sendte ut en sjarm som aldri var sett før.

Pokkern, jeg tror jeg fort forelsker meg i henne.

”Yuki-chan, lån meg brillene dine.”

Nagato Yuki løftet sakte hodet sitt, tok brillene sakte av seg og ga dem til Haruhi. Deretter flyttet hun blikket tilbake til boka. Kan du til og med lese uten briller?

Haruhi tok brillene og plasserte dem på Asahinas ansikt.

”Brillene ville sett bedre ut hvis de er litt skjeve. Der, det ville bli perfekt! Kyon, husk å ta flere bilder av den fire-øyde, uskyldige og velbegavede tjenestejenta!”

Legg fra de argumentene om å ta bilder eller ikke, akkurat hva er du skal gjøre med fotoene av Asahina i en tjenestejentekostyme egentlig?

”Mikuru-chan, fra nå av skal du ha på deg dette kostymet hver gang du kommer for klubbaktiviteter!”

”Hvordan kunne du...”

Asahina prøvde sitt beste til å uttrykke nektelse, men Haruhi grep henne og kjærtegnet fjeset hennes uten stopp.

”Hvem spurte deg om å være så søt? Jøss, selv en jente som meg kan ikke motstå å gjøre dette med deg nå!”

Asahina skrek og prøvde å flykte, men til ingen nytte, værende i nåde av Haruhis molesterende hender.

Pokkern, Haruhi, Jeg er så sjalu på deg. Nei, vent, hvordan kan jeg egentlig tenkte som det!? Jeg skulle prøve å redde henne!

”Greit, jeg tror det er tid for deg til å stoppe nå!”

Jeg prøvde å dra Haruhi vekk fra hennes seksuelle trakassering av Asahina, men hun ville bare ikke slippe.

”Det er nok nå, stopp det!”

”Spiller det noen rolle? Hvorfor ikke bli med du også?”

Ikke en dårlig ide egentlig, men siden jeg så Asahinas ansikt hvitnet, sa jeg naturligvis ingenting.

”Whoa, hva skjer her?”

Jeg snudde rundt, og så Koiszumi Itsuki stå ved inngangen med bagen hans.

Han så fornøyelig først på Haruhi, hvis hender flyttet seg til Asahinas bryster; så på meg, som prøvde å stoppe Haruhis galskap; så til Asahina i hennes maidkostyme, som skalv uten stopp; så til slutt på Nagato, som forble usett og leste boka si uten brillene sine.

”Er dette en slags form for klubbaktivitet?”

”Koizumi, du kom i akkuurat riktig tid! La oss leke med Asahina!”

Hva i all verden er det du snakker om!?

Koizumi smilte bare. Vær så snill, hvis du faktisk samtykker med Haruhis forslag har du noen alvorlige problemer.

”Nei takk, virker ganske skremmende for meg.”

Koizumi la bagen hans på bordet og foldet ut en av stolene ved veggen.

”Har du noe imot at jeg bare sitter og ser?”

Han satt med kryssede ben, og så på meg som om han så en parade.

”Ikke bry om meg. Fortsett er du snill.”

Nei! Du har misforstått! Jeg prøver ikke å misbruke Asahina! Jeg prøver å redde henne!

Omsider klarte jeg å skvise meg mellom Haruhi og Asahina, og plukket hektisk opp Asahina akkurat i tide før hun falt på bakken. Jeg var forbløffet av hvor lett Asahina var og jeg la henne tilbake på stolen hennes. Asahinas maidkostyme var lurvete og rotete, hun så helt utmattet ut, men for å være ærlig tenkte jeg at hun så ganske sexy ut.

”Å vel, vi har tatt massevis av bilder uansett.”

Asahina var så utmattet at hun svakt kollapset på bordet. Haruhi tok av brillene fra hennes søte ansikt og returnerte dem til Nagato.

Nagato tok imot brillene i stillhet, satte dem på uten så si et ord. Det er som om hennes endeløse tale i går natt aldri skjedde. Hun tullet med meg i går natt, gjorde hun ikke?

”Så, la oss nå starte det første møtet for SOS Brigaden!”

Haruhi, som stod på sjefens stol, skrek plutselig. Vær så snill å slutt med å overraske folk ved å plutselig skrike!

”Før dette har vi allerede gjort en masse arbeid. Som å dele ut flygeblad og laste opp websiden, noe som har fått SOS Brigadens rykte her på skolen til å fly høyt, så jeg kunngjør første fase av arbeidet som en stor suksess.”

Åssen kan det å gi Asahina mentale arr kalles en suksess!?

”Men vår innboks har ennå til gode å motta en eneste epost om noen mystisk hendelse, og ingen har ennå kommet til oss for å diskutere deres rolle i deres opplevelser.”

Rykte alene hjelper ikke så mye, for helt til nå vet ikke noen hva denne klubben er om. I tillegg, denne skolen annerkjenner ikke engang denne klubben!

”Det pleide å være et ordtak som sa ’tålmodighet er en dyd’ men tiden har forandret seg. Selv om vi blir nødt til å snu jorden rundt, skal vi finne dem selv. Så alle sammen, la oss begynne letingen!”

”... Hva er det vi leter etter?”

Siden ingen andre spurte, bestemte jeg å gjøre det selv.

”Å finne alle mystiske hendelser i denne verden! Så lenge vi gjør vårt beste vil vi kunne finne en hendelse elller to i denne byen!”

Din tankegang er et mysterie i seg selv, frøken!

Jeg viste fram min motvilje, Koizumi smile bare mystisk, Nagato forble som ved, mens Asahina virket å overgi seg til skjebnen, altfor utmattet ti å svare. Haruhi ignorerte alles reaksjoner og viftet armene hennes og hylte:

”Denne lørdagen, som er i morgen! Vi skal møte utenfor den nordlige stasjonen før ni på morgenen! Ikke kom for sent! De med fravær vil bli henrettet!”

Sukk, ikke dødsstraff igjen?

Hva gjorde Haruhi med bildene av Asahina i maidkostyme? Jeg er sikker på at de fleste av dere har gjettet at den dumme jenta planla å laste dem alle opp på websiden så de kunne tiltrekke folk til den for diskusjon.

Da jeg fant ut dette hadde hun akkurat blitt ferdig med å laste dem opp på forsiden for å ønske velkommen til de besøkende. Hun skrev til og med ned personlige detaljer.

Vet du hva du gjør!? Dette kan varsle en hel del folk!

Jeg prøvde mitt beste for å stoppe hennes dumme oppførslel, og å slette alle bildene. Hvis Asahina hadde visst at bildene av henne, sexy poserende i hennes maidkostyme, hadde blitt spredt over hele verden, ville hun sannsynligvis besvimt på stedet.

Jeg advarte henne kjapt om farene ved å legge ut personlig info på nettet, og utrolig nok, for en gangs skyld, konsentrerte Haruhi seg og hørte på meg. Omsider, som for å plage meg sa hun nokså grettent:

”Jeg vet det alt!”

Hun tillot meg så veldig motvillig å slette bildene fra siden. I det øyeblikket skulle jeg ha slettet alle bildene av Asahina, men det ville vært altfor synd å gjøre det. Derfor lagret jeg dem alle i en filmappe inne i datamaskinens harddisk og fikk den beskyttet med et passord.

Bare jeg kan se de bildene!