Suzumiya Haruhi ~Norwegian~:Volume1 Chapter6
Kapittel 6
Som i går, fant jeg i dag enda et brev inne i skoskapet mitt. Hva er det med at folk leverer brev gjennom skoskap for tida?
Jeg hadde en annen følelse denne gangen, dog. Brevet var ikke brettet eller anonymt som forrige gang. På baksiden av konvolutten, som så ut som en av de elegante konvoluttene som kommer med shoujo-manga for spørreundersøkelser og slikt, var det et navn klart skrevet. Hvis øynene mine ikke bedro meg var jeg sikker på hvem sitt navn som var skrevet på det.
Asahina Mikuru.
Jeg plasserte straks konvolutten i lomma på jakka mi, og skyndte meg til mennenes toalett for å åpne den. Der, på et stykke papir med smilefjessymboler overalt,var det skrevet ned følgende ord.
Jeg skal vente på deg i klubbrommet i spisepausen.
Mikuru-chan
Etter gårsdagens begivenheter har mitt syn på livet, verden og virkeligheten selv gått gjennom en 360-graders salto som en akrobat.
Jeg vil aldri gå gjennom en sånn livstruende situasjon igjen.
Men jeg kunne ikke avslå denne. Tross alt er det Asahina som inviterte meg denne gangen! Selv om jeg ikke hadde noe bevis for å bekrefte at dette brevet virkelig hadde blitt skrevet av Asahina, tvilte jeg aldri på dens autensitet, fordi hun virket til å være den slags person som helst tyr til slike indirekte midler. Videre, bildet av henne som griper pennen sin mens hun oppspilt skriver på et søtt stykke papir passer henne virkelig. Hvis det er iløpet av lunsjen, burde også Nagato være i klubbrommet, skulle noe virkelig skje tipper jeg hun ville komme og redde meg.
Ikke kall meg en håpløs pyse er du snill. Jeg er bare en normal høyskolestudent tross alt.
Etter fjerde time ble jeg omringet av: Taniguchi, som stirret på meg med betydningsfulle øyne; Kunikida, som kom over med matpakken sin, og prøvde å invitere meg til å ha lunsj sammen; og Haruhi, som spurte om jeg ville gå med henne til personalrommet for å undersøke sannheten om Asakuras avreise. Uten å engang ha spist fra matpakken min, dro jeg med en gang til klubbrommet.
Det var bare mai, enda skinte allerede sola med sommerens klarhet. Sola var som en ekstra stor ovn som lykkelig utstrålte energien sin mot Jorda. Når sommeren endelig kommer blir Japan er naturlig sauna. Jeg kunne føle svetten krype seg inn i undertøyet mitt bare etter å gå et par skritt.
På tre minutter, ankom jeg døra til klubbrommet. Jeg banket på først.
”Kom inn er du snill.”
Det var Asahinas stemme, ingen tvil om det. Greit, jeg kunne slappe av og gå inn!
Da jeg gikk inn, fant jeg ut at Nagato ikke var der, og til min overraskelse, det var heller ikke Asahina.
Foran meg stod en langhåret jente som lente seg på vindusavsatsen som var vendt mot skolegården. Hun var ikledd en hvit bluse og et sort miniskjørt, mens føttene hennes flottet seg med et par tøfler laget for besøkende til skolen.
Da hun så meg, gikk hun henrykt mot meg og tok armene mine.
”Kyon-kun......lenge siden sist.”
Hun var ikke Asahina, likevel lignet hun veldig på Asahina, så mye at en lett ville forvekslet henne med Asahina selv. For å være ærlig, selv jeg ville ha trodd at hun var Asahina.
Likevel var hun ikke Asahina. Den Asahina jeg kjente var ikke høy, og ansiktet hennes var ikke så utvokst, ikke for å nevne at brystene under blusen hennes ikke kunne ha vokst en tredel over natten.
Uansett åssen jeg så, var jeg sikker på at personen foran meg, smilende mens hun holdt hendene mine, er i tyveårene, og ga en helt annen følelse enn fra den ungdomskole-aktige Asahina. Men hvorfor lignet hun så mye på Asahina?
”Unnskyld meg......”
Jeg tenkte plutselig på en grunn.
”Er du Asahina-sans......søster?”
Hun virket overrasket en stund, så smilte hun og blunket øynene sine, og ristet skuldrene sine. Selv smilet hennes var det samme.
”Hee hee, Jeg er meg!” sa hun.
”Jeg er Asahina Mikuru. Bare det at, jeg kom fra en enda fjernere tidslinje......Jeg har alltid ville møte deg.”
Jeg må ha sett veldig dum ut da. Visstnok, jeg kunne lett akseptere at Asahina sa hun var fra fremtiden. Da jeg så på skjønnheten som sto foran meg, innså jeg hvor vakker hun hadde blitt. Pluss, hun er høyere, noe som gjorde henne mer sexy. Jeg trodde aldri at hun skulle bli så vakker.
”Oh, du tror meg fremdeles ikke?”
Asahina i en sekretær-aktig bekledning sa uskikkelig.
”Da skal jeg gi deg bevis!”
Hun begynte straks å knappe opp blusen sin. Da hun åpnet den andre knappen, viste hun bysten sin til min forbauselse.
”Se, kan du se den stjerne-formede føflekken? Den er ikke satt på! Vil du røre den?”
Det var en stjerne-formet føflekk på det venstre brystet hennes, et attraktiv høydepunkt på den hvite huden, som utstrålte sjarm.
”Så tror du nå?”
Åssen skal jeg si det? Jeg husker ikke engang å ha noensinne sett om Asahina hadde en føflekk på brystet hennes eller ikke. Selv om jeg på en måte var tvunget til å se henne skifte da hun var kledd som en bunnyjente en stund siden, ville jeg ikke være så fokusert som til å legge merke til et så lite område. Mens jeg tenkte det ovenfor, sa den attraktive, modenlige Asahina,
”Det er rart. Hvis ikke du hadde fortalt meg at jeg hadde denne føflekken, ville jeg ikke ha merket det selv.”
Asahina ristet forvirret på hodet sitt, og så, som om hun innså noe, sperret øynene sine opp og hun rødmet kraftig.
”Eh......Å nei, Jeg bare......D...det er sant! Vi har fortsatt ikke......Hva skal jeg gjøre?”
Asahina la hendene sine over ansiktet og ristet voldsomt, hennes knapper på kravene fortsatt åpne.
”Jeg tok feil......Jeg...jeg beklager! Glem det jeg nettopp sa er du snill!”
Det er enklere sagt enn gjort. Oh og, kunne du være så snill å knappe opp? Jeg vet ikke helt hvor øynene mine burde være rettet mot lenger!
”Greit, Jeg vil tro deg nå. Akkurat nå kan jeg tro alt.”
”Unnskyld meg?”
”Oh ingenting, bare snakket til meg selv.”
Den ukjent-aldrende Asahina holdt fortsatt sitt røde ansikt i hendene sine da hun innså hva jeg stirret på, og knappet kjapt opp. Etter å ha satt seg ned ordentlig, hostet hun tørt og sa,
”Tror du virkelig at jeg har kommer fra fremtiden til dette tidsplanet?”
”Så klart. Hmm, hvis det er tilfellet, betyr det at det akkurat nå er to Asahinaer i denne verden?”
”Ja, den meg fra fortiden......akkurat nå sitter hun sammen med klassevenninnene sine og har lunsj i klasserommet.
”Vet den Asahina at du er her?”
”Nei, hun er min fortid tross alt.”
Jeg forstår.
”Siden jeg ville fortelle deg noe, ba jeg de høyere-opp om å la meg komme til dette tidsplanet. Og ja, jeg spurte i sted Nagato om å la oss være alene for nå.”
Hvis det er Nagato, tipper jeg at hun ikke engang ville vegre seg av å se denne Asahina.
”......Vet du hvem Nagato egentlig er?”
”Unnskyld, men det er hemmelighetstemplet informasjon. Oh, jeg innså at jeg ikke ahr sagt det på en lang stund nå.”
”Jeg hørte deg nettopp si det bare et par dager siden.”
”Du har rett.” sa Asahina mens hun slo hodet sitt og stakk ut tunga. Dette ser virkelig ut som noe Asahina ville gjøre.
Likevel begynte hun så se alvorlig ut.
”Jeg kan ikke bli her lenge, så jeg skal komme til poenget.”
Bare si det du vil si!
”Har du hørt om Snøhvit?”
Jeg så så den litt høyere Asahina. De svarte pupillene hennes så ut til å være litt fuktige.
”Vell, ja......”
”Uansett hvor fortvilende situasjonene du kommer til å møte fra nå av, håper jeg at du vil huske denne fortellinger.”
”Du mener den med syv dverger, den onde heksa og det forgiftede eplet?”
”Ja, fortellingen om Snøhvit.”
”Jeg opplevde noe fortvilende i går alt.”
”Nei...... det er mer alvorlig en det. Jeg kan ikke fortelle deg detaljene, men alt jeg kan si er at Suzumiya Haruhi også kommer til å være ved din side.”
Haruhi? Også ved min side? Du mener at både henne og jeg vil bli involvert i noe brysomt? Når? Hvor?
”......Kanskje Suzumiya-san ikke synes det er brysomt......men for deg og oss alle, er det et innviklet problem.”
”Du kan ikke fortelle meg detaljene......kan du?”
”Unnskyld, jeg kan bare gi deg hintene. Der er alt jeg kan gjøre.”
Den fullvoksne Asahina var så unnskyldende at hun nesen var på gråten. Ja, der er uttrykket Asahina ofte viser.
”Du mener fortellingen om Snøhvit?”
”Ja.”
”Jeg skal huske den.”
Etter å ha sett meg nikke, sa Asahina at hun fortsatt hadde litt tid igjen, så hun gikk rundt i klubbrommet nostalgisk, og kjærtegnet kostelig maidkostymet som hengte på klesstativet.
”Jeg pleide ofte å ha på meg denne. Nå ville jeg definitivt ikke tørre å ha på meg den.”
”Du virker til å cosplaye som en kontorjente nå da.”
”Hee hee, siden jeg ikke kan gå inn i uniformen min, måtte jeg kle ut som en lærer.”
Noen folk er bare født til å ha kostymer på dem.
”Siden vi snakker om det, hva annet fikk Haruhi deg til å ha på deg?”
”Jeg forteller jeg deg ikke, det er altfor flaut. Dessuten ville nok du oppdage det snart, er ikke det sant?”
Asahina gikk med tøflene sine og kom mot ansiktet mitt. Jeg oppdaget at øynene hennes var uvanlig fuktige, og ansiktet hennes litt rødt.
”Så jeg kommer til å gå nå!”
Asahina så på meg, ville fortsette men bestemte seg for å stoppe. Av å se henne skjelve og øyensynlig ville noe, kanskje jeg skulle gi henne et kyss. Akkurat da jeg skulle til å omfavne henne, rygget hun seg.
Asahina snudde rundt lett og sa,
”Til slutt har jeg enda en anmodning. Vær så snill å ikke kom altfor nærme meg.”
Sa hun det med et svakt sukk.
Jeg ropte kjapt ut til Asahina, som løp til døra, ”Jeg har et spørmål til deg!”
Asahina stoppet akkurat idet hun skulle til å åpne døra.
”Asahina-san, akkurat hvor gammel er du?”
Asahina snudde rundt, ristet håret sitt ut, og gav deretter et forførende smil, ”Hemmelighetstemplet informasjon~.”
Døra lukket seg så. Jeg kunne ikke ha gjort noe selv om jeg hadde fulgt etter.
Wow, jeg kunne neppe tro at Asahina ville se så hot ut når hun vokste opp. Så tenkte jeg plutselig på den første tingen hun sa. ”Kyon-kun......lenge siden sist.” Det kan bare bety en ting; Asahina hadde ikke sett meg på en lang stund.
”Ja, det ville gitt mening.”
Den fremtidige Asahina måtte sannsynligvis ha returnert til sin ikke-så-fjerne fortid, og deretter ha tilbrakt en par år der, før hun gjenforente med meg i denne tiden igjen.
Hvor lenge hadde er vært for henne? Utifra åssen hun hadde vokst ville jeg kanskje si fem år......eller til og med tre! Jenter forandrer seg en del når de går ut fra høyskolen. Min kusine var som det. Da hun gikk på høyskolen, hadde hun alltid vært en stille og skarp skolejente som ikke tiltrakk noe oppmerksomhet. Så da hun startet på universitetet, forvandlet hun seg fra en stygg larve til en vakker sommerfugl. Likevel, siden hun har vokst, er jeg enda mer forvirret over Asahinas sanne alder; jeg tror ikke hun er 17 i det hele tatt!
Jøss, jeg er sulten, jeg tror jeg skal gå tilbake.
”......”
Akkurat da kom Nagato Yuki inn med sitt vanlige velbevarte kalde ansikt, men siden hun ikke hadde på seg briller i dag, landet det nakne glanet hennes på meg.
”Hei, så du nettopp noen som så ut som Asahina, som gikk forbi?” sa jeg halvtspøkende.
”Jeg har sett Asahina Mikurus ulike tidklone denne morgenen alt.”
Nagato satte seg stille ned på setet sitt og plasserte deretter boka si på pulten og åpnet den.
”Hun er ikke her lenger, og har dratt fra denne tidsrammen.”
”Kan du reise gjennom tid også? Med den Data Eksistens tingen?”
”Jeg kan ikke. Dog, tidforflyttelse er ikke så vanskelig som en ville tro; det er bare det at mennesker enda har klart å begripe dens grunnleggende prinsipper. Tid er som rom; forflyttelse gjennom det er veldig enkelt.”
”Så kan du lære meg det?”
”Det er et konsept som ikke kan formidles gjennom tale, så du ville ikke forstå selv hvis jeg forklarte det.”
”Er det så?”
”Ja”
”Jeg synes det er altfor synd.”
”Altfor synd.”
Det var nyttesløst å prøve å snakke til en sånn vedaktig person, så jeg bestemte meg for å gå tilbake til klasserommet. Kanskje jeg fortsatt har tid til lunsj?
”Nagato-san, takk for det i går.”
Det vedaktige uttrykket hennes forandrer seg litt.
”Det er ikke nødvendig å takke meg. Asakura Ryoukos handlinger var mitt ansvar; jeg var uvøren med min overseelse.”
Skillet i håret hennes svingte svakt.
Prøvde hun å bøye og unnskylde seg til meg?
”Du ser definitivt søtere ut uten brillene dine.”
Hun svarte ikke.
Jeg ville skynde meg tilbake til klasserommet for å ha lunsjen min, men Haruhi var der og ventet på meg ved døra, og mine planer for å ha lunsj, forsvant ut av vinduet straks. Kunne det være skjebnen? Det virker som jeg har kommet til det punktet hvor en kan se gjennom all karma.
Haruhi, som ventet utålmodig i korridoren, skrek i en irritert tone,
”Hvor løp du til? Jeg trodde du ville være tilbake tidligere, jeg har ikke spist engang siden jeg ventet så lenge på deg!”
Hun låter ikke sint i det hele tatt, hun låter heller som de barndomskjærestene som geiper for å prøve å gjemme forlegenheten sin.
”Ikke stå der som en idiot! Følg meg!”
Haruhi tok en armlås fra wrestling på hånda mi og dro meg til en mørk trappeavsats.
Jeg er virkelig sulten du!
”Jeg har nettopp spurt ut Okabe i personalrommet. Lærerne visste bare om Asakuras overføring denne morgenen. Tidlig på morgenen ringe en som påstod å være Asakuras far, og sa at de måtte flytte grunnet en krisesituasjon. Og vet du hvor de skal flytte til? Canada! Hvordan kan dette være mulig? Der er altfor tvilsomt!”
”Å virkelig?”
”Etter det sa jeg at jeg var en god venn av Asakura, og ville spørre lærerne om jeg kunne kontakte henne i Canada.”
Vær så snill, du snakket nesten ikke med henne da hun fortsatt var rundt her.
”Og vet du hva lærerne sa? De sa at de ikke visste. Normalt hvis en skulle flytte, ville en ikke da legge fra seg kontaktdetaljene? Noe er rart her.”
”Nei, det er det ikke!”
”Så spurte jeg etter Asakura Ryoukos gamle adresse fra før hun flyttet. Jeg kommer til å dra dit og ta en titt etter skolen. Kanskje vi kan vinne noe der.”
Denne jenta hører aldri på hva andre folk sier, som vanlig.
Glem det, jeg kommer ikke til å stoppe henne. Den som kaster bort tida si til sist, ville være Haruhi, ikke meg.
”Du kommer også.”
”Hvorfor!?”
Haruhi blåste opp skuldrene sine, og deretter, som en drage som huffet og puffet før den fyrte av pusten sin, brølte hun i en lydstyrke som hele skolen kunne høre,
”FORDI DU ER ET MEDLEM AV SOS BRIGADEN!!!”
Innvilgende med Haruhis ordre vek jeg unna hektisk. Jeg gikk til klubbrommet for å fortelle Nagato om det siden verken jeg eller Haruhi skulle ha klubbaktiviteter i dag, og jeg fikk også Nagato til å videresende meldingen til Asahina og Koizumi når de kommer. Likevel visste jeg ikke om dette stille romvesenet ville gjøre ting mer komplisert, så bare for å bære sikker, jeg tok en tusjpenn og skrev på baksiden av en av flygebladene til SOS Brigaden,
”Det er ingen aktiviteter i dag for SOS Brigaden. - Haruhi”
og festet den notatet til døra.
Jeg kan legge Koizumi til side, i det minste kan Asahina spare seg med å måtte skifte til maidkostymet sitt
Takket være alt dette, ringte skoleklokka for den femte timen før jeg kunne spise noe som helst. Så det var ikke før til etter neste pause jeg kunne spise.
Jeg ville løyet hvis jeg sa at jeg aldri hadde villet gå skulder mot skulder med en jente etter skolen akkurat som i de idoldramaene. Men selv om denne drømmen nå har blitt virkelighet er jeg langt fra lykkelig. Hva er det som skjer?
”Sa du nettopp noe?”
Spurte Haruhi mens hun gikk ved min venstre side, skrittet med store skritt mens hun bar et stykke notatpapir. Jeg tolket automatisk spørsmålet som ”Har du et problem?”
”Niks, ingenting i det hele tatt.”
Vi gikk ned kollen og fulgte jernbanesporet. Et stykke lengre videre ligger Koyouen Stasjon.
Vi begynte å nærme oss Nagatos hjem, likevel trodde jeg aldri at Haruhi også gikk mot det stedet. Vi ankom så foran en gjenkjennelig, helt ny boligblokk.
”Asakura ser ut til å ha bodd i Rom 505.”
”Ikke rart.”
”Hva mener du med ’ikke rart’?”
”Nei, ingenting, Å ja, åssen forventer du at vi skal gkomme inn? Se, selv porten er låst.”
Jeg pekte på nummertastene på intercomen og sa,
”Du må taste inn riktig kode for å åpne døra. Kan du den?”
”Niks, vi kommer til å utholde en forlenget kamp i denne situasjonen.”
Hva er det du prøver å vente på forresten? Akkurat etter at jeg tenkte på hvor lang tid det kom til å ta, ventet vi ikke lenge. I dette øyeblikket åpnet en middelaldrende dame porten fra innsiden. Hun som så ut til å skulle dra å kjøpe noen dagligvarer. Hun så på oss en stund med et spørrende blikk og gikk så vekk. Haruhi skyndte på for å holde porten åpen før den skulle til å stenge.
Dette virker ikke klokt i det hele tatt.
”Skynd deg!”
Deretter ble jeg dratt slik inn i inngangshallen, og så gikk vi inn i heisen, som tilfeldigvis hadde stoppet i førsteetasje. Det er grunnleggende etikette å kikke stille på etasjenummerene mens en tar heisen......
”Den Asakura......”
Men Haruhi ser ikke ut til å gjenkjenne eksistensen av en slik etikette.
”......Det er mange andre mistenkelige ting om henne. Hun ser ikke ut til å ha gått på den lokale ungdomskolen også.”
Vel, så klart.
”Jeg gjorde noe research og fant ut at hun ble overført til North High fra en annen by. Dette er altfor mistenkelig! North High er ikke noen berømt skole eller noe, bare en normal lokal høyskole. Hvorfor ville hun gå gjennom så mye anstrengelser bare for å gå på denne skolen?”
”Vet ikke.”
”Likevel bor hun nær skolen, og det er av de leilighetene som er betalt med cash og ikke med lån. Prisen må være sinnssyk høy. Har hun pendlet med tog hele veien til sin ungdomskole som er utenfor byen hele denne tiden?”
”Jeg fortalte deg at jeg ikke vet.”
”Ser ut som det er nødvendig å finne ut når Asakura begynte å bo her.”
Heisen stoppet i femteetasje. Vi sto stille og så på døra til Rom 505. Navneskiltet på døra hadde blitt fjernet, og indikerte at det var en tom leilighet. Haruhi dreide på dørhåndtaket, men som forventet, den er låst.
Haruhi krysset armene sine, og spekulerte ut åssen hun skulle komme seg inn i leiligheten for å undersøke, mens jeg sto og prøvde å ikke gjespe. Dette er totalt bortkasta tid.
”La oss finne dørvakt!”
”Jeg tror ikke han vil låne oss nøkkelen.”
”Nei, jeg tenkte å spørre han om når Asakura bodde her.”
”Glem det, la oss gå hjem! Hva kan vi gjøre enda vi visste det?”
”Nei.”
Vi tok heisen ned og returnerte til førsteetasje, og gikk til dørvaktas post i inngangshallen. Det så ikke ut til å være noen bak glasspanelet, men da vi trykket på summeren ved panelet, dukket det opp en gammel mann med hvitt går.
Haruhi begynte å bombardere den gamle mannen med spørsmål før han engang kunne snakke.
”Unnskyld meg, men vi er venner av Asakura-san. Hun sa plutselig at hun skulle flytte uten å legge igjen sin adresse engang, og vi vet ikke hvordan vi skal kontakte henne. Kunne vi spørre deg hvis du vet om hvor hun flyttet til? Og, kunne vi vite når Asakura-san begynte å bo her?”
Idet jeg ble forbløffet over at Haruhi faktisk kunne bruke et sånt vanlig, høflig språk, virket den gamle mannen som om han hørte dårlig for han fortsatte å svare med, ”Hva?”, ”Igjen?”, også videre. Til tross for dette klarte Haruhi fremdeles å få ut av mannen at han også var overrasket over Asakuras plutselige flytting. (Jeg så ikke engang flytterne komme, likevel var alle møblene i leiligheten borte. Det gir meg fortsatt gåsehud.) Og at Asakura flyttet inn for tre år siden. (Jeg husker den pene vesle jente gi meg en boks med søtsaker den dagen!) Også, istedet for å betale delvis, virket det som om leiligheten ble betalt i den eneste betaling med cash. (Jeg tipper at de måtte være veldig rike!) Wow! Du kan bli en detektiv om dette fortsetter!
Den gamle mannen virker fornøyd med å kunne snakke til en ung jente som Haruhi.
”Når jeg tenker på det, selv om jeg ofte så den pene unge damen, husker jeg ikke å ha noensinne sett foreldrene hennes.”
”Jeg husker at den vesle damen het Ryouko. Et slikt elegant navn for en jente.”
”Jeg som håpet på at hun i det minste ville si farvel......det er synd. Å ja, du er ganske pen også!”
Da den gamle mannen begynte å snakke om liknende ting, bestemte Haruhi seg for at hun ikke lenger kunne presse ut mer informasjon fra ham, så hun bestemte seg for å høflig bukke dypt til ham og sa, ”Tusen takk for din hjelp.”
Hun gjorde så en anmodning til meg om å dra. Det er ikke nødvendig å mase på meg i det hele tatt, siden jeg allerede var klar til å følge henne og forlate denne boligblokka.
”Hei, du, den frøkenen kommer til å bli en pen dame, vær sikker på at du ikke gir slipp på henne!”
Den gamle gammen snakket tydeligvis sludder. Det jeg var bekymret over var hva slags forferdelig reaksjon Haruhi, som hadde overhørt det, ville få. Men hun fortsatte stille å flytte seg fremover, og jeg forble stille også. Et par skritt fra inngangshallen snublet vi borti Nagato som hadde med seg sekken sin og noen plastikkposer fra noen dagligvarebutikker. For Nagato, som ofte ville være i klubbrommet og lese boka si helt til skolen stengte, å være her, betydde det at også hun hadde dratt fra skolen etter meg.
”Ah! Kan du være at du også bor her? For en tilfeldighet!”
Nagato nikket med det med bleke ansiktet sitt. Vær så snill, hvordan kan dette være en tilfeldighet?
”Har du hørt noe om Asakura?”
Hun ristet på hodet.
”Jeg ser. Hvis du får høre noe om Asakura, husk å fortell det til meg.”
Hun nikket på hodet.
Jeg la merke til noen matbokser og grønnsaker i posen fra dagligvarebuttikkene og tenkte, så hun kan spise tross alt!
”Hva skjedde med brillene dine?”
Nagato svarte ikke direkte på spørsmålet, bare så stille på meg. Jeg fikk litt panikk av å bli sett slik på av henne, mens Haruhi, som ikke forventet at hun skulle svare i det hele tatt, trakk simpelt på skuldrene og gikk vekk uten å snu hodet sitt. Jeg løftet armen min og vinket farvel til Nagato.
Idet vi gikk forbi, hvisket Nagato, ”Vær forsiktig.”
Vær forsiktig med hva nå? Idet jeg skulle til å snu meg og spørre henne, hadde Nagato entret boligblokka.
Jeg fulgte etter Haruhi, som gikk meningsløst langs jernbaneskinnene, og forble to til tre skritt bak henne. Vi ville komme lengre vekk fra huset mitt hvis vi fortsatte denne veien, så jeg spurte om hvor vi gikk.
”Ingensted spesielt.” Svarte hun.
Så kikket på baksiden av Haruhis hode og sa, ”Så kan jeg gå hjem nå?”
I dette øyeblikket, stoppet Haruhi å gå, og så ut som om hun skulle til å falle forover. Så så hun på med med et ansikt like blekt som Nagatos.
”Har du noensinne fått følelsen av at du bare en en liten spiker på denne jorden?”
Hun fortsatte, ”Det har jeg, og jeg vil aldri glemme det.”
Haruhi sto ved jernbaneskinnene, unnskyld, jernbaneveien og begynte å snakke.
”Da jeg var i sjette klasse gikk jeg med familien min for å se et baseballkamp. Jeg var ikke egentlig interessert i baseball, likevel gikk jeg dit, og jeg fikk et sjokk siden var folk overalt jeg så. Folka på en motsatte siden av stadion var som små riskorn i konstant bevegelse. Jeg trodde at hele nasjonen hadde samlet seg på denne stedet da. Så jeg spurte faren min om hvor mange folk det var på stadion. Faren min sa at siden det var fullt i dag, var det kanskje rundt femti tusen?
”Etter kampen var veiene pakket med folk. Jeg ble overveldet av å se alt dette. Det var så mange folk her, likevel var de bare en liten del av hele nasjonen. Jeg leste i geografiklassen at Japan hadde en befolkning på hundre millioner, så jeg gikk hjem og gjorde noe regning med kalkulator, og fant ut at den femti fusen bare var en av to tusen av den totale befolkningen. I det øyeblikket ble jeg overveldet igjen. Jeg var bare en liten del av så mange mennesker på stadion, og så mange folk var bare en av to tusendel av hele nasjonen.
”Før det følte jeg meg alltid spesiell. Jeg var lykkelig med min familie, og jeg følte at jeg var sammen med verdens mest interessante folk i klassen min. Likevel, fra den tiden av, innså jeg at ting ikke var slik. Erfaringene jeg hadde på skolen som jeg trodde var de lykkeligste ting i verden, viste seg å eksistere på hver skole. For hele nasjonen var ikke dette noe spesielt. Da jeg oppdaget det mistet hele verden rundt meg fargene dens. Jeg pusser tennene og går til sengs, så våkner jeg og spiser frokost. Du ser disse tingene overalt.
”Jeg fant det ekstremt kjedelig da jeg innså at alle disse tingene var en del av en persons ordinære liv. Jeg tror at siden det er så mange folk i verden, må det være noen som lever en ekstraordinært, spennende liv. Men hvorfor er ikke den personen meg?
”Før jeg gikk ut fra grunnskolen, tenkte jeg på alt om det. Så da jeg startet på ungdomskolen bestemte jeg for å forandre meg. Jeg ville la verden vite at jeg ikke er en jente som bare vil sitte og vente. Jeg tror jeg prøvde mitt beste, men alt er det samme som det alltid har vært. Og nå går jeg på høyskolen, og håper fremdeles på at noe skal forandres.”
Haruhi sa dette uten en pause, som om hun ga en tale under en debatt. Da hun ble ferdig ga hun uttrykket av å angre på at hun noensinne sa alt dette, og så på himmelen i angst. Et tog passerte hurtig forbi oss. Takket være all den rumlende lyden fikk jeg tid til å overveie om jeg skulle fortsette å spørre, eller om jeg skulle finne noe filosofisk for å tilfredsstille Haruhi.
Jeg så toget legge bak seg Dopplereffekten sin og sa, ”Er det så?”
Jeg følte meg dårlig av å bare komme opp med et sånt enkelt svar.
Haruhi brukte hendene sine til å holde håret, som hadde blåst opp av det passerende togets drag, nede, og sa, ”La oss gå!”
Etter det, gikk hun mot hvor vi kom fra. Selv om jeg kunne komme hjem raskere hvis jeg fulgte etter hvor Haruhi gikk, var det som om ryggen hennes stille fortalte meg ”Ikke følg etter meg!”, så jeg ble der jeg var og så Haruhi gå helt til hun forsvant fra synet mitt.
Akkurat hva i helvete har jeg gjort hele tiden?
Da jeg kom hjem, fant jeg Koizumi ventende ved døra.
”Hei.”
Smilet så litt falskt ut for å prøve hilse en gammel venn. Han vinket hjertelig til meg, ikledd uniformen sin og bærende på bagen sin, øyensynlig kommet hjem fra skolen.
”Jeg vil holde løftet som jeg inngikk med deg tidligere. Det er derfor jeg har ventet på deg. Jeg trodde aldri du ville komme tilbake så kvikt!”
Koizumi fortsatte med sitt alltid-tilstedeværende smil,
”Kan jeg forsinke deg et øyeblikk? Jeg ville likt å ta deg med til et sted.”
”Noe å gjøre med Suzumiya?”
”Det har noe å gjøre med Suzumiya-san.”
Jeg åpnet døra og la bagen min ved inngangsrommet. Deretter etter å ha fortalt søstera mi, som akkurat hadde kommet ut, at jeg kom til å være litt sen i natt, gikk jeg tilbake til Koizumi.
Et par minutter senere, tok vi en kjøretur.
Koizumi flagget ned en taxi som stappet ved huset mitt, så kjørte vi langs hovedveien østover. Koizumi ba føreren å kjøre til en stor by på utsiden av prefekturet. Det ville være billigere å dra med tog, men siden Koizumi betaler, brydde jeg meg egentlig ikke.
”Ja, hva var løftet du sa du ville holde?
”Sa ikke du at du ville se bevis for mine esperkrefter? Nå er sjansen, det er derfor jeg ville at du skulle komme!”
”Er det nødvendig å reise så langt?”
”Ja. Jeg kan bare bruke kreftene under på spesifikke områder og omstendigheter. Stedet vi drar til nå passer inn i disse forholdene.”
”Tror du fremdeles at Haruhi er Gud?”
Koizumi, sittende sammen med meg bakerst, kikket sidelengs på meg.
”Har du noensinne hørt om det Antropiske Prinsipp?”
”Aldri hørt om det.”
Koizumi sukket og smilte igjen,
”I bunn og grunn, det er en teori som ’hvis noe må være sant for at vi, som mennesker, skal kunne eksistere, så er det sant ganske enkelt fordi vi eksisterer.’”
Jeg forstår det ikke.
”Universet eksisterer simpelt fordi det er der for oss å observere. Med andre ord, den intelligent livsformen kjent som mennesker lærte om eksistensen av universet gjennom å observere hvordan universet var formet ved oppdagelsen av de fysiske lover. Hvis mennesker ikke hadde utviklet seg til det nåværende nivået, så ville observasjon være umulig, og de ville aldri lært om eksistensen av universet.
Dette betyr at om universet eksisterer eller ikke, for et menneske som ikke har utviklet seg helt, ville det ikke gjort særlig forskjell. Det er på grunn av tilstedeværelsen av oss full-utviklede mennesker at eksistensen av universet er bredt akseptert. Dette er tankemetoden fra menneskers synsvinkel.”
”For en merkelig måte å tenke på! Jeg mener, universet eksisterer uavhengig av om mennesker eksisterer eller ikke.”
”Du har rett. Det er derfor det Antropiske Prinsipp ikke er helt vitenskapelig, bare en filosofisk måte å tenke på. Derimot, noe interessant kommer ut fra denne teorien.”
Taxien stoppet ved et rødt lys, føreren så bare fremover, og gadd ikke å snu rundt mot oss.
”Hvorfor kom universet til å være i en tilstand passende for menneskelig beboelse? En liten forandring i gravitasjonskonstanten ville bety et komplett forskjellig univers fra den vi er i.
Andre sett med lover som Plancks Konstant eller atomiske molekylers masseforhold ser ut til å være designet især slik at mennesker kan leve i denne universet. Finner du ikke dette utrolig?”
Jeg følte ryggen min klø. Dette er fordi tingene Koizumi sa lød som en av de retoriske flygebladene gitt ut av de nylig opprettede religionene hvis grunnleggingsprinsipp er basert på vitenskapelige teorier.
”Slapp av! Jeg tror ikke på eksistensen av en Allmekig Gud, eller den Ultimate Skaper som laget menneskene. Mange av mine kamerater tror det samme også. Likevel er det en ting som bekymrer oss.”
Bekymret av hva?
”Tingene vi gjør. Er de like tåpelige som en klovn som står på hendene ved kanten av en klippe?”
Uttrykket på ansiktet mitt akkurat nå var sannsynligvis ganske rart, ellers ville ikke Koizumi ha ledd så kraftig som en høne som klukket vekk.
”Jeg tullet!”
”Jeg vet virkelig ikke hva i helvete du snakker om.”
Jeg ville virkelig fortelle ham, jeg har ikke tid til å leke noen dumme skøyerstreker med deg. Kan du slippe meg av? Sjåfør, har du noe imot å snu rundt? Hvis mulig ville jeg foretrukket den siste.
”Jeg bruker bare det Antropiske Prinsipp som en sammenligning. Vi har fremdeles ikke rørt ved temaet om Suzumiya-san.”
Dette er altfor rart! Hvorfor er du, Nagato og Asahina så forelsket i Haruhi?
”Jeg tror hun er en veldig karismatisk person. La oss legge det til side nå, husker du fremdeles at jeg sa at denne verden sannsynligvis har blitt skapt av Suzumiya-san?”
Jeg likte ikke hva han sa, men jeg husker at det har blitt sagt.
”Hun har evnen til å realisere drømmer.”
Kan du ikke være så avgjørende?
”Jeg kan ikke tenkte som det, fordi akkurat nå går verden mot Suzumiya-sans ønsker.”
Hvordan er det mulig?
”Suzumiya-san trodde alltid at romvesener eksisterte, det er derfor Nagato Yuki dukket opp. Liknende ville hun møte tidsreisere, så Asahina Mikuru dukket opp også. Og jeg dukket også opp foran henne av samme grunn”
”Og hvordan vet du det?”
”Det var tre år siden......”
Tre år siden igjen! Jeg er syk at å høre det alt!
”En dag innså jeg plutselig at jeg var i besittelse av spesielle krefter, og av en eller en annen grunn, forsto jeg helt hvordan man bruker denne kraften. Samtidig oppdaget jeg også at andre som meg også fikk kreftene sine vekket og at disse kreftene ble gitt av Suzumiya-san. Jeg kan ikke gå inn på detaljene, så alt jeg kan si er at jeg vet disse tingene, skjønt jeg kan ikke forklare dem.”
”Greit, selv om jeg tror at du har disse kreftene tror jeg fortsatt ikke Haruhi kan ha sånne krefter.”
”Ikke vi heller. En skolejente som har evnen til å forandre – unnskyld, jeg tippet det burde være mer som evnen til å lage verdener, huh? Det skumle er at denne jente nå finner verden hun lever i for kjedelig.”
”Hvorfor det?”
”Sa ikke jeg det før? Hvis hun kunne skape verdener av egen vilje, så kunne kun naturligvis få denne verdenen til å forsvinne uten et spor og rekonstruere den etter ønskene sine. Så, bokstavelig sett, ville verden ha kommet til slutten. Vi kan ikke bestemme om denne teorien er korrekt eller ikke; hvem vet, verdenen som vi tror er unik, har sannsynligvis blitt omskapt flere ganger før alt.”
Jeg har overbrukt ordet ”utrolig” så mye nå at jeg trenger en synonomsordbok.
”Hvis det er tilfellet, hvorfor forteller du bare ikke Haruhi hvem du egentlig er? La henne vite at espere virkelig eksisterer. Hvis hun visste, tror jeg hun ville bli lykkelig. Kanskje da ville hun ikke prøve å ødelegge denne verden!”
”Det ville da satt frem et større problem. Hvis Suzumiya-san trodde at eksistensen av espere var en veldig normalt ting, sa ville hele verden bli som det. Alle fysikkens lover ville bli fordreid: Den Molekylære Konstant, Den Andre Termodynamiske Lov, og resten av universet ville synke i kaos.”
”Det er noe jeg ikke forstår.” fortsatte jeg, ”Jeg husker deg si at det var Haruhis lengsel etter å møte romvesener, tidsreisere og espere som fikk deg, Nagato-san, og Asahina-san til å dukke opp foran henne?”
”Ja.”
”Hvis det er sant, så hvorfor har ikke Haruhi oppdaget det ennå? Faktisk er det bare du og jeg som vet alt, er ikke det litt rart?”
”Du finner det usammenhengende? Det er det egentlig ikke; den egentlige uoverensstemmelsen er i Suzumiya-sans hjerte.”
Kan du ikke si noe som jeg kan forstå er du snill!?
”Med andre ord, hun håper på eksistensen av romvesener, tidsreisere, og espere. Den alminnelige fornuften hennes derimot forteller henne at disse tingene ikke eksisterer, og dette skaper en kognitiv dissonans. Selv om hun kan være eksentrisk i oppførsel og talemåte, er tenkningen hennes fremdeles ikke forskjellig fra en ordinær person. Den stormende entusiasmen hennes har sakte roet seg ned iløpet av de siste månedene, og vi er glade av å se henne stabilisere seg, likevel har en tornadoliknende forandring skjedd plutselig.”
”Og hvorfor det?”
”Det er alt på grunn av deg.”
Koizumi hevet leppene sine,
”Hvis ikke du hadde gitt Suzumiya-san noen rare ideer, ville vi fortsatt observere henne bak scenene akkurat nå.”
”Hva har jeg gjort!?”
”Det var du som oppmuntret henne til å lage den rare klubben. Alt på grunn av en samtale hun hadde med deg, kom hun opp med ideen om å lage en klubb for å samle alle mystiske personer. Så du må bære fullt ansvar for alt dette. Det er på grunn av deg at de tre gruppene mest bekymret for Suzumiya-san nå har samlet seg sammen.”
”......Det er en urettferdig anklagelse!” jeg forsvarte meg selv uoverbevisende.
Koizumi smilte bare og fortsatte, ”Men det er ikke den eneste grunnen.”
Han stoppet å snakke etter å ha sagt dette. Idet jeg skulle til å si noe, sa føreren plutselig, ”Vi er her.”
Bilen stoppet og døra åpnet seg. Jeg skrittet ut i den stappfulle gata med Koizumi. Selv om føreren kjørte av sted uten å engang kreve noen takst, var jeg ikke overrasket i det hele tatt.
Hvis folka i dette området ville dra på shopping, ville dette være stedet for dem til å gjøre det. Dette er et typisk lokal metropolis med jernbaneveksling, i tillegg til all fagbutikker og kompleks arkitektur av alle typer. Solnedgangen badet den travle gate full av fotgjengere i en glødende farve. Når lysene i veikrysset foran ble grønne, ble veien okkupert av en sjø av folk på et øyeblikk. Vi var separert for en stund av denne bølgen etter at vi gikk vekk fra fortauet.
”Hva er det som du ville vise meg ved å ta meg hit?”
Koizumi, som gikk sakte ved zebrakryssingen, så foran seg og sa, ”Det er fortsatt tid for deg til å ombestemme deg!”
”Jeg er her uansett alt, så kom til det.”
Koizumi, som gikk ved siden av meg, grep plutselig hånda mi. Hei, hva er du du tror du gjør!? Det er ekkelt!
”Unnskyld meg, men kan du være så snill å lukke øynene dine for en stund? Det vil ikke ta lang tid.”
Jeg vek unna for å forhindre en pendler i å dunke borti meg. De grønne lysene begynte å blinke.
Greit! Jeg lukket tjenestevillig øyene mine. Jeg kunne fortsatt høre de mange forskrittene på gata, bilmotorene brøle, den endeløse pratingen, og all slags type lyder.
Under Koizumis veiledning, gikk jeg fram et skritt, to skritt, tre skritt, og deretter stoppet jeg.
”Du kan åpne dem nå.”
Jeg åpnet sakte øynene.
Hele verden falt i en gråtone.
Det var virkelig mørkt. Jeg kunne ikke hjelpe meg, men løftet hodet mitt mot himmelen. Den glødende, oransje sola var ingensteds å se, og himmelen var dekket av en dystre, grå skyer. Var disse egentlig skyer? Den feilfrie mørke horisonten strakk seg engeløst foran i alle retninger. Den eneste tingen som stoppet denne verden fra å helt falle i mørke var lyset som nå og da skinte gjennom, og erstattet den fra den klare sola, noe som skapte en svak glød i den grå himmelen.
Det var ingen folk i det hele tatt.
Men unntak av Koizumi og jeg, stående i midten av et lyskryss, hadde den travle folkemassen som var her før, nå forsvunnet uten et spor. I det enorme mørket, blinket bare trafikklysene, byttet til rødt, mens det andre sett av trafikklys forandret seg til grønt, likevel var det ikke et eneste kjøretøy på gata. Det var så stille at en kanskje ville undre seg over om jorda hadde stoppet å snurre den også.
”Vi befinner oss nå i en sprekk innen en kryssdimensjonal forkastningssone; denne er en Forseglet Virkelighet, et sted som er helt isolert fra den verden vi lever i.”
Koizumis stemme ble spesielt klar i stillheten.
”Senteret for dette veikrysset faller rett ved ”Veggen” av denne Forseglede Virkeligheten. Se, akkurat som det.”
Koizumis utstrakte arm stoppet i løse lufta, som om den ble blokkert av noe. Jeg prøvde å gjøre det sammen og strakk ut armen min mot den retningen; det føltes som å røre på kaldt vaskede grønnsaker. Hendene mine dyttet gjennom overflaten av en elastisk, usynlig vekk, men jeg kunne ikke utvide noe lengre enn ti centimeter.
”Denne Forseglede Virkeligheten har en radius på fem kilometer. Vanligvis er det umulig å komme seg inn ved bruk av normale fysiske metoder. En av mine krefter er evnen til å komme meg inn i slike rom.”
Som en stående bambusstang skinte ikke et eneste lys fra bygningene rundt. Butikkene innen shoppingdistriktet var alle mørke på innsiden, med bare gatelysene svakt flakkende.
”Hvor er dette stedet?”
Nei, spørsmålet skulle være ”Hvilken dimensjon er dette?”
”Jeg skal forklare mens vi beveger oss videre,” sa Koizumi skjødesløst,
”Jeg er ikke helt sikker på detaljene, men dette er en dimensjon som befinner seg ikke så langt fra vår......La oss si det på dette måten, en kryss-dimensjonal forkastning dukket opp akkurat der borte, og vi har kommet oss inn gjennom en sprekk. Akkurat nå holder fortsatt verden utenfor med dens dagligliv. Det er nesten umulig for normale mennesker å tilfeldigvis dumpe borti denne verden.”
Vi krysset gaten. Koizumi gikk i en retning som han allerede hadde bestemt.
”Forestill deg en omvendt bolle-liknende, egg-formet dimensjon, og dette stedet er dets interiør.”
Vi gikk inn i en mange-etasjers boligblokkkompleks, men ikke en eneste person kunne bli sett, ikke engang et fnugg av støv.
”Forseglede Virkeligheter forekommer tilfeldigvis. Noen ganger dukker den opp en gang på noen dager, og noen ganger dukker den opp en gang på flere måneder. Likevel er en ting sikkert...”
Vi klatret opp trappene selv om det var mørkt inne. Hvis jeg ikke hadde nært fulgt Koizumi, ville jeg ha snublet.
”Hver gang Suzumiya-san er i en mentalt ustabil tilstand, vi dette rommet dukke opp.”
Vi ankom taket av boligblokka.
”Men en gang en Forseglet Virkelighet dukker opp, vil jeg klare å føle det; det kan også mine kompanjonger. Hvordan vet vi det? For å være ærlig vet vi ikke hvordan. Hver eneste gang, vet vi bare når og hvor en Forseglet Virkelighet skal forekomme, og åssen vi skal trenge gjennom det. Jeg kan ikke beskrive denne følelsen med ord.”
Jeg holdt på gjerdet på taket og kikket mot himmelen; ingen bris kunne bli følt.
”Du brakte meg hit for å se dette? Det er nesten ikke noen her!”
”Nei, den virkelige tingen kommer etter dette. Det holder på å starte.”
Slutt å spøk! Men Koizumi latet som om han ikke merket mitt ubehagelige uttrykk.
”Mine evner er bare å merke Forseglede Virkeligheter og trenge gjennom dem. For å være årlig kan jeg til og med merke Suzumiya-sans mentale tilstand. Denne verden er som en blemme laget fra skjelvene fra Suzumiya-sans ustabile emosjonelle tilstand, og jeg er den medisinen som er designet for å kurere blemmene.”
”Din sammenlikning er jammen vanskelige å forstå.”
”Folk forteller meg det ofte. Uansett, du er ganske utrolig! Du ser ikke ut til å frike ut av synet av alt dette i det hele tatt.”
I dette øyeblikket forsvant bilder av Asakura uten et spor og en fullvoksen versjon av Asahina glimtet i hodet mitt; jeg har altfor mange av disse erfaringene alt.
Plutselig løftet Koizumi hodet sitt og kikket langt unna.
”Ser ut som det har begynt. Snu deg og titt bak deg.”
Jeg så det.
Stående mellom de høye bygningene i det fjerne var en glødende blå kjempe.
Det var høyere enn en 30-etasjers bygning med et hode. Dens tynne, dyp blåtonede figurer så ut til å inneholde en slags materie som tillot den å gløde fra innsiden. Siden det var altfor mørkt kunne jeg ikke oppfatte dens kontur, med unntak av øyene og munnen, som virker litt mørkere, dens ansikt så ikke ut til å ha andre trekk.
Hva i all verden er det?
Kjempen løftet sakte armen dens og svingte den ned som en øks.
Bygningen ved siden av ble knust i to, deretter som i sakte film, falt betongen, ledningene, og ruinene ned på bakken og lagde et øredøvende brak.
”Vi tror dette er en manifestasjon av Suzumiya-sans frustrasjon. Hver gang hennes indre konflikter når en viss grense, vil denne kjempen dukke opp og ødelegge alt rundt den for å lindre presset, men kan kan ikke tillate denne tingen å gjøre som den vil i vår virkelighet, ellers ville den forårsake vidstrakt ødeleggelse. Det er derfor denne Forseglede Virkeligheten blir skapt, slik at den kan volde sin ødeleggelser inne. Gir det mening?”
Hver eneste gang den glødende kjempen veivet armene sine ville bygningene bli kuttet i to og kollapse. Kjempen ville så fortsette fremover, og tråkke på ruinene. Overraskende kunne jeg bare høre lyden av bygningene kollapse, men ikke kjempens skritt.
”Ifølge fysikkens lover skulle det være umulig for en kjempe som han å være i stand til å stå, grunnet dens vekt. Likevel er han i stand til å fritt bevege seg rundt i en vektløs tilstand. Selv om det å ødelegge en bygning involverer en forandring i molekylær struktur, ser det ikke ut som om disse reglene gjelder for ham. Ikke engang en hær ville være i stand til å stoppe ham.”
”Så skal vi bare la ham gjøre som han vil?”
”Nei, og der er derfor jeg eksisterer. Se over der er du snill.”
Koizumi pekte mot kjempen. Jeg kikket der hvor han pekte og merket et par glødende røde prikker, som ikke var der før, fly rundt kjempen. Sammenliknet med det store blå kjempen var de røde prikkene som sesamfrø. Det var fem av dem totalt, men fordi de fløy så fort, kunne ikke mine øyner holde tritt med dem. Som satellitter roterte de rundt kjempen som for å prøve å stoppe kjempen fra å bevege seg videre.
”De er mine kompanjonger, som, som meg, har fått deres krefter fra Suzumiya-san, krigere med ansvar får å jakte på disse kjempene.”
De røde prikkene smatt dyktig unna kjempens angrep med armen mens de skiftet flygebanen sin kvikt og angrep kjempens kropp. Kjempen kropp så ut til å være lagd av gass siden de røde prikkene simpelt fløy gjennom den.
Dog, kjempen virket til å være likegyldig med de røde prikkenes angrep og hevet armen sin igjen for å knuse en annen varehusbygning.
Uansett hvordan de røde prikkene angrep, så det ikke ut til at kjempen skulle stoppe. Røde laserliknende stråler brøt seg gjennom kjempens kropp uten stans, men siden jeg var for langt unna, kunne jeg ikke beregne hvor mye skade den hadde utholdt. En ting var sikkert; de røde strålene laget ikke noen hull i kjempens kropp.
”Så, jeg tror jeg skal slutte meg men dem nå.”
Koizumis kropp begynte å gløde rød, og snart var hans glødende kropp dekket av en rødglødende sfære. Det som sto foran meg var ikke lenger et menneske, men en stor glødende ball.
Dette begynner å bli latterlig.
Som om den viste et signal, begynte den glødende sfæren å stige og deretter fly rett mot kjempen i en utrolig hastighet.
Siden de røde sfærene aldri stoppet å fly, kunne jeg ikke vite hvor mange det var totalt, men det skulle ikke være mer enn ti, inkludert Koizumi. De fløy modig mot kjempens kropp, men alt de kunne gjøre var å fly gjennom den. Kjempen var så vidt, om ikke i det hele tatt, såret. Idet jeg tenkte det nærmet en av de røde sfærene plutselig kjempens håndledd og sirklet rundt den.
I det neste øyeblikket var kjempens hånd skåret av. Den eierløse hånda falt mot bakken og ga en mosaikk-aktig glød, begynte å gjennomsiktig, og deretter gikk i oppløsning som smeltende snø under sola. Jeg tipper den blå røyken som kom ut av kjempens sårede håndledd må være dens blod. Scenen foran meg var virkelig ting fra fantasien.
De røde prikkene så ut til å ha endret deres angrepstil til å storme mot kjempen. De nærmet seg kjempen som en haug med fluer omringe en hund. De røde røde strålene skar gjennom kjempens ansikt, og hodet dens falt av; etter det falt skulderen din av også, etterfulgt av den øvre torso, og etterlot seg en rar form. De fallende bitene begynte å sende ut sitt karakteristiske mosaikk-aktige glød, så oppøste de seg og forsvant.
Siden kjempen sto på et større stykke land uten hindringer rundt, var jeg i stand til å se hele prosessen fra begynnelse til slutt. Da kjempens torso falt av, begynte dens resterende kropp også å løse seg opp, og endelig oppløse seg til perler mindre en støv og spredt over ruinene.
Med en gang de røde dottene som fløt ovenfor var sikker på at jobben deres var ferdig, begynte de å fly i alle retninger. Flesteparten av dem forsvant med en gang; bare en fløy mot meg, og landet endelig på taket av leilighetskomplekset. Den røde sfæren mistet sakte dens glød, og endelig sto Koizumi foran meg, og veivet håret sitt prangende med sitt vanlige smil.
”Unnskyld for å ha latt deg vente.”
Han låt veldig rolig, og han hørtes ikke sliten ut i det hele tatt.
”Til slutt vil jeg gjerne vise deg noe interessant.”
Koizumi pekte mot himmelen. Jeg hevet halvt-mistenksomt hodet mitt, og i den dystre grå himmelen, så jeg det!
Rett ovenfor der for kjempen først dukket opp var det en sprekk, som det til en klekkende fugl som brøt seg gjennom eggeskallet. Sprekken begynte å spre seg fort som et spindelvev.
”Etterfulgt av det blå vesenets ødeleggelse, vil også den Forseglede Virkeligheten bli ødelagt. Det er som en magisk show!”
Idet Koizumi ble ferdig med hans forklaring, dekket sprekkene nå hele verden foran meg, som om den var dekket av et metallisk nett. Rommet mellom nettet begynte å innsnevre seg til de ble like små som svarte, bølgende linjer. Så, i dette øyeblikket, krakk!
Faktisk hørte jeg ikke en eneste lyd. Det var bare hjernen min som prøvde å simulere lyden av glass sprekke. Et lys trengte gjennom fra flekken på himmelen, og deretter spredte den seg i alle retninger i en sfære. Jeg følte lyset strømme nedover. Nei, det er ikke det rette ordet for det: det var mer som åpningen av det tilbaketrekkende taket av Tokyo Dome Stadion, alt innen et par sekunder. Forskjellen er at denne taket dekket alle bygningene under den.
En høy travel lyd begynte å rumle i trommehinnene mine, og jeg dekket ørene mine instinktivt. Men det var fordi jeg hadde vært i en verden av stillhet for en ganske lenge og kunne ikke tilpasse meg fort. Da jeg nøye lyttet igjen var det den vanlige travle lyden på gatene.
Verden vendte tilbake til dens opprinnelige tilstand.
Det var ingen sammenfalte bygninger, ingen grå himmel, og ingen rødglødende sfærer som fløy gjennom lufta. Gata far full av kjøretøy og folk. En velkjent, oransje glød kunne bli sett gjennom rommet mellom bygningene. Verden virket behagelig av mottakelsen av en slik varme og etterlot seg lange skygger.
Brisen blåse svakt.
”Forstår du nå?”
Spurte Koizumi meg da vi gikk inn i taxien, som virket til å magisk stoppe foran oss etter at vi forlot boligblokka. Da jeg kikket, innså jeg at det var den samme føreren som før.
”Jeg forstår det ikke.” svarte jeg oppriktig.
”Jeg visste du ville si det.” lo Koizumi, ”De blå vesenene kaller vi Avatarer, men, som jeg har fortalt deg før, har de stor sammenheng med Suzumiya-sans mentale tilstand. Samme har vi så klart. Med en gang en Forseglet Virkelighet dukker opp, med en gang Avatarene begynner deres forflyttelse, er vi i stand til å bruke vare krefter. Vi kan bare bruke de kreftene inne i en Forseglet Virkelighet; akkurat nå er jeg kraftløs.”
Jeg kikket stumt på førerens rygg.
”Jeg vet ikke hvorfor det bare er oss som har slike krefter, meg jeg tror det ikke har noenting å gjøre med våre identiteter. Det er som å vinne i et lotteri; selv om sjansen kan være lav, er det bestemt at det er noen som vinner. Jeg ble bare tilfeldigvis en av dem som ble stukket av en tilfeldig spyd.”
”Så uheldig jeg er!” Koizumi smilte kraftig. Jeg forble stille fordi jeg ikke visste hva jeg skulle ha sagt.
”Vi kan ikke tillate Avatarene å bevege seg rund fritt. Hvorfor det? Fordi jo mer skade disse Avatarene gjør, jo større vil sfæren av den Forseglede Virkeligheten vokse. Den du så nettopp var en mindre en. Hvis vi lar dem ligge uten tilsyn, vil vi fortsette å vokse helt til de dekker hele nasjonen, selv hele verden, og til slutt vil den alternative grå verdenen helt erstatte verdenen vi lever i.
Jeg åpnet til slutt munnen min.
”Hvordan har det seg slik at du vet så mye?”
”Jeg fortalte deg, jeg bare vet, det kan ikke bli forklart. Det samme er alle som er tilknyttet ’Organisasjonen’. En dag visste de plutselig alt om Suzumiya-san og hvordan hun kunne påvirke denne verdenen, i tillegg til å innse at siden de nå hadde supernaturlige krefter, kunne de ikke bare tillate disse Forseglede Virkelighetene å fortsette urørt. Når normale mennesker lærer om ting som dette, vil de normalt se om det kan være til noen hjelp. Hvis vi ikke hadde gjort noe med det, ville verden som vi kjenner ha blitt ødelagt.”
”Og det er problematisk.” Koizumi falt i stillhet etter å ha mumlet disse ordene.
Før jeg ankom hjemmet mitt, så vi bare stille på utsikten utenfor vinduet.
Bilen stoppet og idet jeg skulle til å gå ut, snakket han igjen,
”Vær så snill å legg merke til Suzumiya-sans handlinger. Hennes antatte mentale tilstand har nå begynt å vise tegn til en kjapp forandring. Det var vært en stund siden noe som i dag har skjedd.”
Selv om jeg virkelig observerte, hadde hun fortsatt blitt det, er ikke det slik?
”For å være ærlig så vet ikke jeg det heller. Men jeg finner det å være en god idé å overlate alt til deg, siden noen av mine kamerater pleier å tenke på ting på en altfor kompleks måte.”
Før jeg kunne svare, stakk Koizumi hodet sitt tilbake inn i den åpne døra og lukket den. Idet jeg så den legendariske fantomtaxien kjøre av sted i det fjerne, følte jeg meg plutselig veldig dum, så jeg begynte å skritte tilbake til huset.
