Suzumiya Haruhi ~Norwegian~:Volume4 Chapter1

Da det ble morgen, ble jeg, sammen med den trefargede katten som tullet seg inn i dyna ved siden av meg, vekket av det vanlige, dødelige dyne-stripper-angrepet fra søsteren min. Dette er søstera min, morgenfuglsnikmorderen som pliktoppfyllende gjennomførte Mors ordre.

"Mor sa du burde spise frokost ordentlig."

Smilende tok søstera min opp den sinna katten fra sengen med begge armer og børstet nesa si mot baksiden av ørene dens

"Shami også! Spisetid!"

Shamisen, som hadde blitt husdyret vårt etter kulturfestivalen, gjesper med et blankt fjes og slikket forpotene sine. Den opprinnelig pratsomme trefargede hannkatten hadde fullstendig mistet stemmen og hadde etablert statusen sin som kun et kjæledyr. Nå som jeg tenker over det hadde den blitt en ubestemmelig katt funnet hvor som helst - som om jeg hadde hallusinert at denne katten noen sinne hadde snakket menneskespråk. Katten er flott og ikke kresen: skjelden kom mjauene, nesten fraværende, som om den hadde glemt kattespråket sammen med menneskespråket. Av en eller annen grunn hadde den gjort sengen min til rommet sitt, og derfor vennet den seg til de hyppige besøkene av søstera min, som er ivrig i å ta vare på Shamisen.

"Shamiiii, Shamiiii. Spisetid!"

Mens hun sang en tekst som ikke passet rytmen, forlot hun rommet samtidig som hun klemte katten med tilsynelatende innsats. Jeg glante ned på klokka for en stund, og fikk gåsehud av den kalde morgenlufta. Omsider slet jeg med opp, og forlot den dvelende hengivenheten min for den varme senga.

Etterpå skiftet og vasket jeg meg, og gikk ned til spiserommet, og jafset ned frokosten på fem minutter, og forlot entréen mye tidligere enn søstera min. Det var kaldt igjen i dag, og med god fremgang.

Helt til nå hadde alt utløpt seg som normalt.

Jeg klatret opp den vanlige skråningen da et velkjent bakhodet kom til syne. Figuren ti meter eller noe foran meg var Taniguchi, ingen tvil. Vanligvis spratt og hoppet denne fyren frydfullt veien oppover, men i dag gikk han definitivt sakte. Etter en stund tok jeg ham igjen.

"Hei, Taniguchi!" Det ville vært fint å ta initiativet å klappe ham på skulderen fra tid til annen, tenkte jeg og gjorde akkurat det.

"...Hmm, Kyon?"

Stemmen var sikkert og visst dempet. Såklart; Taniguchi hadde på seg en hvit maske. [Oversetterens notat: en sånn for å forhindre å bli smittet av sykdom]

"Hva skjer? Blitt forkjøla?"

"Eh...?" Taniguchi så nedslitt ut. "En førkjølelse som du kan se. For å være ærlig ville jeg heller ha skulket skolen men gamlingen er så plagsom på det."

Han var så full av energi i går, men han ble plutselig forkjøla altså.

"Hva i helsike? Jeg følte meg også dårlig i går! *Host host*"

Ok, ikke rot til tempoet mitt bare fordi jeg ikke var vant til å se Taniguchi hoste og se svak ut. Men var han nær å bli forkjøla i går alt? Jeg kunne bare se rotehuet som vanlig.

"Hmm... Jaså? Det var ikke meningen å se frisk ut."

Taniguchi vippet hodet og vise et ondskapsfullt smil.

"Du plystret jo lykkelig om daten din på julaften, gjorde du ikke? Vel, bli frisk snart før daten! Ens lik sjanse ankommer sjeldent døra di vet du!"

Imidlertid vippet Taniguchi hodet sitt enda mer.

"Date? Hva i helsike? Idiot. Jeg har ingen planer for julaften!"

Spørsmålet "hva?" burde ha kommet fra meg. Hva skjedde med kjæresten på Kouyouen høyskole for jenter? Ble han akkurat dumpet natten før?

"Hei, Kyon, hva i helsike er det du snakker om? Jeg vet ingenting om dette!"

Taniguchi lukket sint munnen sin, og snudde seg for å ga fremover igjen. Hvert eneste symptom på forkjølelse så ut til å være i effekt, og svakheten hans så ikke tilgjort ut. I tillegg, basert på tilstanden hans, hadde dateplanene hans visstnok gått opp i røyk, og han ville helt sikkert bli utslitt. Men de pompøse påstandene tidligere, skjærte det defititivt hjertet hans bare å møte meg ansikt til ansikt. Jaha, jaha.

"Ikke vær så nedfor!"

Jeg dyttet på ryggen hans.

"Hvorfor ikke joine hotpot-partyet? vi fortsatt ta deg inn nå!"

"Hvilken hotpot? Hvilken fest snakker du om? Jeg husker ikke å ha hørt noe sånt..."

Å jaså? Sjokket var så stort at uansett hva jeg sa, ville det falle døvt for en god stund, tipper jeg. La meg være den som holder hånda hans da. Alt vil bli løst av den store, uendelige srømmen av tid. Jeg vil ikke nevne saken mer, det lover jeg.

Taniguchi fortsatte å dra seg opp, og også jeg fortsatte klatringen min sakte ved siden av ham.

Det var fremdeles umulig for meg å merke det på det tidpunktet.

Jeg ble tatt på senga: forkjølelsen hadde blitt til en epidemi i Klasse 1-5 uten at jeg merket det. Jeg kom inn i klasserommet like før skoleklokka ringte, men det var fortsatt et par ledige plasser, og en femtedel av hele klassen hadde blitt fanget av hvit-maske-trenden. Den eneste forklaringen var at alle hadde hadde dobbelt sjekket inn sine inkubasjons- og utbruddsperioder.

Jeg ble enda mer overrasket av å finne plassen bak meg uokkupert siden første time.

"Det er ikke til å tro..."

Hadde Haruhi tatt fravært på grunn av sykdom? Var forkjølelsen så ekkel og tøylesløs dette året? Det er utrolig at det finnes patogener som er modige nok til å invadere kroppen hennes, ikke for å nevne hvor ubegripelig det er at Haruhi kan bli slått ned av bakterier og virus. Den mest overbevisende forklaringen var at Haruhi hadde forberedt seg for en ny plan som hun akkurat hadde tenkt ut. Kanskje det vil være noe, annet enn hotpoten?

Klasserommets atmosfære var blekt, og det var ikke fordi det ikke fantes klimanalegg. En plutselig økning i fravær. Det så til og med ut som om den totale bestanden i Klasse 1-5 av en eller annen grunn hadde falt.

Det var sant at jeg ikke kunne føle den overveldende tilstedeværelsen fra Haruhi bak meg. Men samtidig, følte jeg også at atmosfæren hadde endret seg uten forklaring.

Så kom timene jeg tok på tomgang, og etter dem, fulgte lunsjpausen glatt.

Mens jeg tok den steinkalde lunsjboksen ut av bagen min, nærmet Kunikida seg med lunsjen sin, som han holdt med en hånd, og satte seg bak meg.

"Ser ut som du tar deg en pause. Kan jeg sitte her?"

Sa Kunikida mens han tullet ut Tupperwaren sin fra servietten. Etter å ha blitt venner på høyskolen, ble det en slags vane å spise lunsj med denne fyren. Jeg lette etter den andre lunsjkameraten Tanuguchi, men han var ikke i klasserommet; kanskje han dro til skolekantina.

Jeg snudde stolen min mot siden.

"Forkjølelsen har av en eller annen grunn plutselig blitt så populær. Men likevel, takker jeg gud for at jeg ikke har blitt smittet."

"Hmm?"

Kunikida la forsiktig Tupperwaren sin på den spredte servietten og undersøkte innholdet, deretter returnerte han et målløst blikk mot meg. Kunikida sa, mens han beveget spisepinnene som en krabbe med sine klør.

"Forkjølelsessymptomene spredte bemerkselsesverdig seg allerede for en uke siden! Det ser ikke ut som influensa, men det kanskje det ville vært bedre om det var influensa, siden det finnes spesifikke motkurer nå til dag."

"En uke siden?"

Jeg stoppet å skjære opp den spinasj-tilsattede omeletten min og spurte igjen.

Jeg kunne ikke huske noen spre forkjølelsesbakteriene på samme tid forrige uke. Ingen hadde vært borte, og ingen hostet i timene som jeg kan huske. Alle i Klasse 1-5 virket friske, men kunne det vært Djevelen for Illebefinnelse som hadde operert i hemmelighet utenfor synsvidden min?

"Hva? Det var ganske mange som var borte. Merket ikke du det?"

Ikke i det hele tatt. Mener du det på alvor?

"Såklart jeg gjør. Den ble stadig verre fra begynnelsen av denne uka. Men ikke isoler hele tiendeklassene da. Jeg vedder på at vinterferien vil forsvunnet ellers."

Kunikida stappet mer furikakeris i munnen sin.

"Taniguchi har også vært grønn til gjellene disse dagene. Prinsippet til faren hans var å kurere sykdom med entusiasme, og han fikk ikke ta seg fri med mindre temperaturen hans var over 40 grader (Celsius). Jeg håper han kommer til å gjøre noe før forkjølelsen hans blir verre."

Jeg stoppet spisepinnene mine.

"Kunikida. Unnskyld, men jeg trodde Tanguchi begynte å bli halvdød i dag."

"Å nei, umulig. Han har vært sånn siden begynnelsen av denne uka, har han ikke? Han tok en pause fra gårsdagens gymtime."

Jeg ble stadig mer forvirret.

Vent, Kunikida. Hva i all verden snakker du om? Slik jeg kan huske tok Taniguchi på fotballkampen mot rivalen med entusiasme i gårsdagens gymtime, som om han gikk på steroider. Jeg kunne ikke ta feil, siden jeg var på det andre laget, og sklitaklet han om og om igjen. Jeg var ikke ergelig over at Tanuguchi hadde fått seg en kjæreste, men hvis jeg hadde visst hva som ville skje i dag, ville jeg sannsynligvis ha tenkte gjennom to ganger før jeg taklet ham.

"Er du sikker? Virkelig? Det er rart!"

Kunikida vippet hodet sitt mens han tok ut gulrøttene fra Kanpiragobouen.

"Så jeg feil?"

Sa han med en lett tone.

"Hmm, vi får se når Tanuguchi kommer tilbake."

Hva i all verden hadde skjedd i dag? Taniguchi og Kunikida snakker som om de sto bak tykk tåke, og Haruhi er til og med borte! Ikke fortell meg at dette er et forvarsel for hendelsene som uroet hele menneskerasen bortsett fra Haruhi. Min ikke-eksisterende sjette sans begynte å sende ut sirener, og en merkelig frysning løp plutselig opp nakken min.

Jeg hadde rett.

Magefølelsen min var ikke noe å undervurdere. Det var ingen tvil et forvarsel. Hva magefølelsen ikke fortalte meg var hvem dette ville plage. Hele menneskerasen unntatt Haruhi... vel, ikke helt. Overraskende som det kan synes, var det bare en person som merket det og som ble urolig av tingenes løp. Bortsett fra denne stakkars personen, var ikke hele menneskerasen bekymret i det hele tatt. Det var fordi det var umulig at skjelne ut begynnelsen på denne hendelsen selv. En kan på ingen måte oppfatte noe utenfor en oppfatning. Fra deres ståsted hadde ikke verden forandret seg i det hele tatt.

Så hvem var den bekymrede personen?

Svaret var åpenbart.

Meg!

Jeg sto lamslått i forvirringen, og endte opp forlatt av verdenen.

Ja, jeg innså det omsider.

Lunsjpausen den 18. Desember.

Forvarselet kom i en fysisk form, og den åpnet klasseromsdøra.

Jøss, et par jenter som satt i klasserommet foran døra, brakte ut i gledesrop. Ropene kom øyensynlig fra gjenkjennelsen av klassekameraten som nettopp hadde trådd inn. Fra gapene i den løse gruppa med matrosuniformer fikk jeg et glimt av den personen i oppmerksomhetens sentrum.

Med en bag dinglende i en hånd, smilte den personen til de ankomne vennene.

"Ja, jeg har det bra nå. Jeg følte meg bedre rett etter at jeg tok injeksjonen på sykehuset i morges. Siden jeg ikke hadde noe gjøre hjemme, tenkte jeg at jeg ville dra tilbake til skolen, selv bare for ettermiddagstimene."

Et vennlig smil svarte på spørsmålet om forkjølelsen hadde blitt kurert. Idet hun endte den korte livlige, samtalen, med det halvlange håret svaiende, gikk den personen gradvis -- mot -- oss.

"Oops, må stikke!"

Kunikida bet på spisepinnen og sto opp. For meg var det som om mine vokalstrengers evne til å lage lyd hadde blitt helt konfiskert, eller til og med hadde glemt å suge inn oksygen gjennom åndedrett. Jeg stirret bare på den personen. Tidas flyt virket uendelig, men faktisk hadde hun gått en par skritt. Da fotskrittene endelig stanset, sto den personen rett ved siden av meg.

"Hva er galt?"

Sa hun med et banalt uttrykk og i en mystifisert tone, mens hun kikket på meg.

"Du ser ut om om du har sett et spøkelse! Eller er det noe på ansiktet mitt?"

Så snudde hun seg mot Kunikida, som prøvde å rydde opp Tupperwaren sin.

"Å, bare la meg legge igjen bagen min. Bare fortsett med lunjsen. Jeg spiste før jeg kom alt. JEg kan låne plassen min til deg når det er lunsjtid.

Akkurat som vi ble fortalt, hang hun bagen sin på kroken på siden av pulten og snudde kroppen sin grasiøst mot ringen med ventende venner.

"Vent."

Jeg tipper stemmen min må ha blitt skingrende.

"Hvorfor er du her?"

Den personen snudde seg, og spiddet meg med et kalt blikk.

"Hva mener du? Er det rart at jeg er her? Eller mener du at det ville vært bedre om jeg hadde vært slått med forkjølelse enda lengre? Akkurat hva mener du med det?"

"Ikke det. Jeg bryr meg ikke om du har forkjølelse eller ikke. Ikke det..."

"Kyon."

Kunikida pirket bekymret på skulderen min.

"Du er så merkelig i dag! Kyon har sagt merkelige ting i hele dag."

"Kunikida, tenker du ikke på noe når du ser denne personen?"

Ute av stand til å takle det mer, sto jeg opp og pekte med fingeren på den personen, som så på meg som om hun var vitne til et enigma.

"Du vet også hvem dette er, gjør du ikke? Denne personen skulle ikke engang være her!"

"...Kyon, så uhøflig det er å glemme den klassevenninnes ansikt bare fordi var borte en liten stund! Hva mener du med at jeg ikke skulle være her? Vi har alltid vært i samme klasse, har vi ikke?"

Om jeg kan glemme! Denne mordforsøkeren! Selv om jeg skulle glemme ansiktet til en person som ville drepe meg, var et halvt år altfor kort.

"Jeg forstår."

Den personen spredde et smil over ansiktet sitt, som om hun nettopp hadde tenkt ut en superskøyerstrek.

"Du tok deg en blund etter lunsj, gjorde du ikke? Er du sikker på at du ikke har et mareritt? Det burde være det. Kom igjen! Våkn opp!"

"Du tror det?" Men en bredt smil på det elskverdige ansiktet, snudde den personen seg til Kunikida enighet. Hun hadde tatt utseende av en jente hvis bilde hadde blitt etset inn i hjernen min og ikke kunne bli ristet av.

Tilbakeblikk med diverse bilder. Et klasserom badet i solnedgangen -- skygger som strakte seg på golvet -- vegger uten vinduer -- forvridd tidsrom -- bevæpnet med en kniv -- et lett, betydningsfullt smil -- sandaktige krystaller som raste ned...

Tilintetgjort etter tapet i kampen sin mot Nagato, hun var den opprinnelige klasserepresentanten, som på overflaten, hadde blitt overført til en skole i Canada.

Den som sto her var Asakura Ryouko.

”Du vil føle deg bedre om du vasker ansiktet. Har du et lommetørkle med deg? Jeg kan låne deg mitt.”

Asakura stakk hånda si oppi skjørtelommen, og jeg stoppet henne med hånden min. Hvem vet om hun tok ut mer enn lommetørkelet sitt?

”Nei takk, fortell meg heller hva som foregår. Alt. Særlig dette, fortell meg hvorfor du la bagen din på Haruhis plass? Dette er ikke plassen din, det er Haruhis.”

"Haruhi?"

Asakura rynket brynene og spurte Kunikida.

”Hvem er Haruhi? Er det noen med et slikt kallenavn?”

Kunikida returnerte et svar som endte alt håp.

”Ringer ingen bjeller. Haruhi-san... hvordan skriver du det?

"Haruhi er Haruhi!"

Mumlet jeg med en blendende sensasjon

”Har dere alle glemt Suzumiya Haruhi? Hvordan kan dere noensinne glemme en slik person?”

”Suzumiya Haruhi... Vel, Kyon.”

I en komfortabel røst, avslørte sakte Kunikida..

”En sånn person er ikke i klassen vår! Forresten, denne plassen har alt vært Asakuras siden omgrupperingen av plassene våre tidligere. Har du forvekslet med en annen klasse? Hmm, jeg har aldri hørt om en Suzumiya før. Skulle ikke være i tiendeklasse...”

”Jeg har ingen anelse heller.”

Med en stemme som en vennlig katt, snakket Asakura som om hun oppfordret meg til å motta behandling.

”Kunikida, kan du ta en titt oppi pulten min? Du burde være en bok med klasselista der.”

Jeg snappet vekk notatboka som Kunikida tok ut. Jeg slo ført opp på siden for Klasse 1-5 for førsteklassingene, og strøk fingeren min på lista men jentenavn.

Saeki, Sakanaka, Suzuki, Seno...

Ikke et eneste navn lå imellom Suzuki og Seno. Navnet Suzumiya Haruhi hadde forsvunnet fra klasselista. Hvem er det du leter etter? En sånn jente finnes ikke engang til å begynne med! Siden skrek høyt ut og jeg lukket boka og øynene mine.

”...Kunikida, jeg har en ønske.”

”Ja?”

”Klyp meg på kinnet. Jeg vil våkne.”

”Er du sikker?”

Han la sin fulle kraft i det. Det var vondt. Men jeg våknet ikke opp. Da jeg åpnet øynene kunne jeg fremdeles se Asakura stående der, mens hun kurvet leppene sine i en bue.

Hva i all verden hadde skjedd?

Jeg innså plutselig at vi hadde blitt oppmerksomhetens sentrum i klassen. Øynene fokuserte alle på meg, som om de så en aldrene, løshund som led av valpesyke. Søren! Hvorfor? Jeg har ikke sagt nboe galt!”

”Søren!”

Jeg spurte to spørsmål om igjen til de rundt meg.

Hvor er Suzumiya Haruhi?

Ble ikke Asakura Ryouko overført?

”Vet ikke.”

”Niks, det ble hun ikke.”

Svarene jeg fikk luktet ikke godt i det hele tatt. Som om det kom i kø, påvirket de meg til det punktet jeg ble svimmel og kvalm. Jeg kunne bare støtte kroppen min ved å legge hånden må et bord i nærheten. En del av fornuften min virket til å være splintret.

Asakura la hånden sin på håndleddet mitt og kikket bekymret på meg. Den søte aromaen fra håret hennes som narkotika for meg.

”Ser ut til at du burde dra til helsesøsterens kontor. Disse tingene kan skje hvis du ikke føler deg bra. Det er sikkert det! Begynner du å bli forkjølet?”

Umulig!

Jeg ville skrike ut høyt. Jeg var ikke den som var rar! Denne situasjonen var i seg selv rar!

”Få hendene dine vekk fra meg!”

Jeg dyttet vekk Asakuras hånd og løp til utgangen for klasserommet. Den litt ubehagelige følelsen i huden tøt inn i hjernen min. Forkjølelsen som plutselig kom, gapet i samtalen med Taniguchi, forsvinningen av Haruhis navn fra klasselista, Asakuras opptreden... Hva? Var Haruhi borte? Husket ingen henne? Det kan det ikke være! Snurret ikke denne verden rundt den jenta? Var ikke den jente DEN Svartelistede Karakteren på universell skala?

På randen til å snuble over, pumpet jeg bena hardt sammen, og skrittet forover på gangen på nesten alle fire.

Det første jeg tenkte på var Nagatos ansikt. Hun kom definitivt til å forklare situasjonen til meg. Tross alt var jo Nagato Yuki, den stille, men allmektige romvesenandroiden. Hver eneste gang ville hun løse tingene. Det er ingen overdrivelse å si at jeg kunnne overleve takket være Nagato. The first thing that came to mind was Nagato's face. She would definitely explain the situation to me. After all, it was Nagato Yuki, the silent but omnipotent alien android. Every single time she would sort things out. It is no exaggeration that I could survive thanks to Nagato.

Jeg har Nagato!

Og hun ville redde en person som meg fra denne strandede situasjonen!

Nagatos klasserom var i syne. Uten å nødvendigvis løpe, ankom jeg et par sekunder senere. Ute av stand til å tenkte på noe, åpnet jeg døra og lette etter den lille korthårete figuren.

Ikke der.

Men det var altfor tidlig å gi opp. I lunsjpausen befant hun seg sannsynligvis i klubbrommet og leste bøker. Selv om hun ikke var i klasserommet ville det være uklokt å konkludere at til og med Nagato hadde forsvunnet.

Den neste fyren som jeg kom på var Koizumi. Litteraturklubbrommet, som befant seg i den gamle fløyen, var langt unne her. Bygningen var selv lenge unna enn Asahinas ellevteklasserom. Det ville vært kjappere å gå til Klasse 1-9 en etasje under. Koizumi Itsuki, bare vær der! Jeg ville ikke se det helt-smilende fjeset hans mer enn i en slik situasjon.

Jeg løp som en hund langsmed gangen, hoppet ned trappene mens jeg hoppet over tre trappetrinn, og satte kursen for Klasse 1-9 i hjørnet av skolebygningen, mens jeg ba den overnaturlige duden om å være der.

Jeg passerte Klasse 1-7. Klasse 1-8, og der skulle Klasse 1-9...

"Hva? Hvordan?"

Jeg stanset og endelig begynte jeg å innse det, og skjekket enda en gang på platene som hang ut fra veggen. På den venstre siden av Klasse 1-8 var Klasse 1-7- På den høyre siden av Klasse 1-8 var...

Bare trappeneavsatsen som førte til nødtrappene.

Ikke noe annet. Intet spor av noe.

"Hvem kunne forestille seg det av alle ting...?"

Ikke for å nevne, ingen Koizumi.

Alle i Klasse 1-9 var borte.

Jeg hadde virkelig hendene knyttet sammen nå.

Hvem kunne engang forestille seg at klasserommet som hadde eksistert i går, ville bli borte i dag? Det var ikke som om bare en enkelt person hadde forsvunnet, hele klassen hadde blitt visket vekk, og bygningen krympet. Uansett hvor mye de jobbet i hastverk, ville det være umulig å bli ferdig med det på bare en natt. Hvor hadde alle i Klasse 1-9 gått?

Det store skjokket hadde slått løs tidsoppfatningen min. Gud vet hvor lenge jeg hadde frosset på flekken der, før jeg fikk igjen bevisstheten av en lite slag på ryggen. I skyen hærte jeg stemmen av en biologilærer som så ut som en marsmallow som omfavnet tekstbøker sine.

"Hva gjør du her? Timene har begynt! Vend til klasserommet ditt!"

Jeg måtte å gått glipp ringingen som signaliserte slutten av pausen. Gangen var allerede renset for folk, og sendte bare ekoet til den høyrøstede stemmen fra en lærer i klasserommet 1-7.

Jeg begynte svimlende å flytte meg. Tida for undersøkelse av tegnene var over. Ting hadde blitt satt i bevegelse alt. De som ikke skulle ha eksistert dukket opp, og de som skulle eksistere var borte. Å bytte Haruhi, Koizumi og alle elevene i Klasse 1-9 bare for Asakura var ikke opp til skala!

"Hva i helvete?"

Hvis det ikke var jeg var sprø, hadde verden blitt sprø.

Hvem gjorde det?

Var det deg, Haruhi?

Takket være alt dette fikk jeg absolutt ikke med meg noe fra ettermiddagstimene. Alle stemmene og lydene skled rett ut av hodet, og all informasjon feilet med å implante seg i hjernecellene mine. Før jeg hadde merket det, hadde selv klassens time sluttet, og det var etter skoletid.

Jeg var skremt, ikke så veldig av Asakura som skribblet med trykkblyanten sin bak meg, men heller av at både Haruhi og Koizumi ikke var på skolen. Selv å søke gjenbekreftelse fra andre folk gjorde meg irritert over alle tålelige grenser. "Aner ikke." Hver gang jeg hørte linjen sank jeg dypere inn i en bunnløs sump. Jeg var selv ikke oppladet med nok energi til å få rumpa mi vekk fra stolen min.

Taniguchi gikk rett hjem med Kunikida, som følte seg litt bekymret for meg. Asakura forlot klasserommet i munter latter med et par jenter. Hun tok en titt på meg før hun dro ut, et blikk som viste oppriktig bekymring for en deprimert klassekamerat, og hodet mitt ble svimmel av det. Mistenkelig. Alle sammen.

Jeg ble nesten holdt igjen av de som skulle vaske, og klarte omsider å skritte ut i gangen med bagen min i hånda.

Tross alt var ikke dette der jeg tilhørte etter skolen.

Med et tungt hjerte gikk jeg ned trappene og nådde den første etasjen. Der dukket det opp ei smal stripe av lys for øynene mine, og jeg hastet meg avsted mot det.

"Asahina-san!"

Fantes det noe muntrere syn enn det? Gående mot meg fra en andre siden var min gudinne, mitt øyestresslindrende medisin. Det som la til glede og glede var figuren av Tsuruya-san ved siden av den glamorøse babyfjesete skjønnheten. Den overveldende gleden knuste oppfatningene mine langt vekk.

-- Jeg burde sannsynligvis vært litt mer forsiktig.

Jeg stormet mot de to seniorene med utrolig fart, og grep hardt om skulderen til Asahina-san, som sperret øynene sine mot meg.

"He-eh!"

Sjokket var synlig på ansiktet, men munnen min fortsatte bare å snakke.

"Haruhi er borte! Koizumis klasse har blitt til "Det Drivende Klasserom! Jeg har ikke funnet Nagato enda, men Asakura er her, og skolen har i seg selv blitt et rart sted! Du er fortsatt min Asahina-san, ikke sant!?"

Bang! Det var lyden av Asahina-sans bag og kalligrafisett som falt ned på bakken.

"Eh? Ah, he... Eh. vel...Men..."

"Så er du Asahina-san fra fremtiden?"

"...Fremtiden? Hva mener du? Og, vær så snill... slipp meg."

Gropen i magen min skrumpet sammen. Asahina-san så på meg som en tam impala som hadde sett en vill jaguar. Øynene var tydelig fylt med frykt, og det var det jeg fryktet mest.

Akkurat idet jeg ble sjokkert til stillstand, følte jeg armen min vri seg oppover. Knirkende lyder kom fra leddene mine. Au!

"Vent litt, unge gutt!"

Tsuruya-san grep armen min ved å bruke teknikker fra urgamle kampkunster.

"Stopp å hopp på folk! Se, min Mikuru skjelver fra topp til tå!"

Stemmen lo, men blikket fra øynene var like skarpe som en sverd. Jeg kikket bort på Asahina-san. Hun trakk seg definitivt tilbake med øyner fylt med tårer.

"Er du en førstklassing fra Mikurus Fanblubb? Der er prosedyrer til alt, unge gutt. Hastverk imponener meg ikke."

Den psykologiske kulden som jeg hadde opplevd flertallige ganger i dag løp ned ryggen min.

"Tsuruya-san..." Fortsatt låst fast i en udegarami-posisjon, klemte jeg fram en lyd.

Tsuruya-san kikket direkte ansiktet mitt, som om jeg var en fullstendig fremmed for henne.

Tsuruya-san, du også...?

"Hei, åssen kjenner du meg? Forresten, hvem er du? En bekjent av Mikuru?"

Jeg så noe jeg minst ville se. Asahina-san, som krøp sammen bak Tsuruya-san, kikket nærmere på meg, og ristet hardt på hodet sitt.

"Kj...Kj...Kjenner han ikke i det hele tatt. E..Eh. Han må ha forvekslet meg med en annen..."

Det føltes som om jeg hadde mottatt en komplett tapers karakterutskrift for året akkurat da det tiende året mitt snart kom til en slutt, og øynene mine ble svekket. Jeg ville opprettholde roen mot alle som angrep meg med ord, men Asahinas ord var det største skjokket for meg siden den gangen da kusinen min, som jeg var forelsket i da jeg var liten, stakk av med en annen gutt.

Sikkert og visst forveklset jeg ikke henne med noen andre ved å rope Asahina-san Asahina-san, med mindre denne Asahina-san var en Asahina-san fra en annen tid. ... Oh, jeg vet det! Det fantes en måte finne ut om denne Asahina-san faktisk var den Asahina-san jeg kjente, ikke sant?

"Asahina-san."

Jeg pekte med min frie hånd mot brystet mitt. Jeg kan bare si jeg hadde gått av vettet. Munnen min bevegde seg selv med følgende setning.

"Det skulle være en stjerneformet føflekk noe rundt her på brystet ditt. Har du en? Hvis det er greit, la meg sjekke--"

Jeg ble slått av et slag med full styrke.

Av Asahina-sans never.

Asahina-san, som ble målløs av linjen jeg ploppet ut, ble rødere hvert sekund. Tårene strømmet i øynene hennes, og med en sakte, amatørliknende bevegelse slo meg rett i ansiktet. "...Urgh" en hulkende lyd slapp ut fra halsen hennes da hun løp vekk.

"Hei, Mikuru! Ah, uansett. Og du, unge gutt, få otakustanken din under sjakk! Mikuru er ganske sjenert vet du! Hvis du våger å gjøre henne noe igjen, vili du føle min hårreisende vrede!"

Tsuruya-san tok et uvelkomment grep på håndleddet mitt, tok opp bagen og kalligrafisettet på golvet, holdt dem inntil seg, og løp for å ta igjen Asahina-san.

"Hei, vent litt-- Mikuru--"

"..."

Mens jeg så lamslått på dem blaste en kald vinterlig vind i hodet mitt.

Det er slutten på det hele, ingen tvil

Kunne jeg overleve morgendagen? Hvis nyheten om at jeg hadde fått Asahina-san til å gråte spredde seg rundt skolen, ville det være mer enn et par stykker som ville angripe meg. Hvis situasjonen ble reversert ville jeg gjort det samme også. Kanskje jeg burde forberede testamentet mitt.

Jeg ble gradvis dyttet til fornuftens ende. Jeg ringte Haruhis mobilnummer, bare for å høre telefonselskapets "nummeret du har ringt er ikke lenger tilgjengelig." Jeg hadde ikke fått husnummeret hennes, og navnet var slettet fullstendig fra klasselista. Jeg tenkte å dra til huset hennes, men så husket jeg at jeg ikke hadde vært der før. Det var urettferdig når en tar i mente at hun hadde vært i huset mitt, men det var altfor sent å tenke på det nå.

Jeg ignorerte forsvinningen av Klasse 1-9, og dro til personalrommet for å spørre om Koizumi eller Haruhi hadde tatt fravær som følge av sykdom. Resultatet var flatt negativt. Det fantes ingen elev i noen klasse med navnet Suzumiya Haruhi. Det fantes ingen overføringsstudent som enten kom eller var på denne skolen med navnet Koizumi Itsuki. Eller det var det jeg fikk hørte.

Jeg hadde kommet til en blindgate.

Hvor kunne sporene være? Var denne et Hvor er Haruhi lek organisert av Haruhi? Var det en lek med mål å nå hvor den forsvunnede Haruhi hadde dratt? Men hva var meningen med denne leken?

Jeg grublet mens jeg gikk. Takket være Asahinas ene slag, hadde hodet mit kjølnet seg litt. Det var unødvendig å brenne rumpa av. I slike stunder, måtte jeg være rolig. Rolig.

"Vær så snill, jeg ber det." mumler jeg.

Det fantes bare et sted nå. Det var det siste fundamentet, den aller siste, absolutte forsvarslinja. Hvis den skulle falle, ville alt ende. Game over.

Klubbrommet for litteratur, som befant seg i klubbromsblokka, normalt referert som Det Gamle Komplekset

Hva skulle jeg gjøre om ikke Nagato var der?

Jeg saknet bevisst farten, og trasket mot klubbrommet mens jeg brukte all den tid jeg trengte. Etter et par minutter sto jeg foran den gamle utslitte tredøra, så la jeg hånda mi mot brystet og bekreftet pulsen min. Den var langt ifra vanlig drift, men den var ganske mye bedre enn ved lunsjpausen. Sannsynligvis hadde sansene min blitt gradvis numne etter altfor mange slag fra abnormalitetens tråd. Jeg ble drevet inn i et hjørne. Det fantes ingen vei foran meg, men unntatt å brase inn i den mørke skyen med de verste scenarioene i tankene.

Jeg hoppet over å banke på døra, og slo døra helt åpen.

"...!"

Og da så jeg.

Et liten figur sittende på en utbrettbar stol, men en bok spredt ut i hjørnet av det lange bordet foran henne.

Det var Nagato Yuki, som stirret på meg gjennom brillene sine, men et ansikt der overraskelse sto skrevet, munnen vid åpen.

"Du er her..."

Jeg mumlet et sukk av halvt resignasjon halvt lettelse, og lukket døra bak meg. Nagato sa ikke noe som vanlig, men jeg kunne ikke slappe av og fryde. Den Nagato jeg kjente hadde ikke på seg briller, helt siden det som skjedde med Asakura. Men den Nagatoen her hadde eksakt de samme brillene hadde hadde hatt en stund siden. Jeg tenket over det en andre gang, men Nagato så bare kulere uten brillene sine. Det var det jeg foretrakk.

I tillegg, det uttrykket passet bare ikke. Hva var det med ansiktet hennes, lik et kvinnelig medlem av litteraturklubben som ble overrumplet av en mannlig elev som stormet inn, en som hun ikke gjenkjente i det hele tatt? Hva var det med overraskelsen? Er det ikke karakteristisk av Nagato å være lengst unna slike følelser?

"Nagato..."

Med leksjonen fra Asahina-san ferskt i minne, klarte jeg å undertrykke overkroppen min som skulle-til-kaste-seg frem, og gikk til bordet.

"Hva?"

Nagato svarte uten å flytte seg en tomme.

"Si meg, kjenner du meg?"

Jeg snevret leppene sine og dyttet brillene oppover. Deretter kom en lang periode med stillhet.

Jeg tenkte å gi opp og finne meg selv et kloster for å vende vekk fra denne verden, da et svar kom.

"Jeg kjenner deg."

Nagato satte blikket sitt et sted rundt brystet mitt. Håpet vellet opp. Denne Nagato kan kanskje være den Nagato jeg kjente.

"Faktisk vet jeg også litt om deg. Vil du høre litt på meg?

"..."

"Du er ikke et menneske, men en organisk androide laget av romvesener. Du var i besittelse av imponerende krefter lik magi flere ganger, som den homerun-kølla, og invasjonen av Hulesirissens tidsrom..."

Meg en gang jeg begynte å snakke, krøp en følelse av anger inn i meg. Nagato viste øyensynlig et merkelig ansiktsuttrykk. Øynene og munnen var åpne, og blikket hennes vandret rundt skuldrene mine. Atmosfæren rundt henne kunne tolkes som om hun var redd for å se rett på meg.

"...Det var du jeg kjente hele tida. Har jeg rett?"

"Jeg beklager."

Nagatos svar fikk meg til å tvile på om ørene min virket ordentlig. Hvorfor unnskylde? Hvorfor sier Nagato dette?

"Jeg aner ikke. Jeg vet at du er en elev fra Klasse 1-5. Jeg ser det fra tid til annen. Men jeg vet ingenting bortsett fra det. For meg er dette den første gangen jeg har snakket til deg.

Det siste fundamentet forvandlet seg til en hus bygget på løs, slitt sand, som kollapset og smuldret opp.

"...Så du er ikke et romvesen? Navnet Suzumiya Haruhi ringer ikke en bjelle hos deg i det hele tatt?"

Nagato vippet hodet sitt forvirret, mens hun smakte på ordet "romvesen" på leppene sine.

"Niks," svarte hun

"Vent litt!"

Hvem kunne jeg regne med, bortsett fra Nagato? Jeg var som en nyfødt svale som ble forlatt av foreldrene sine. Min eneste sjanse for å holde hodet kalt var gjennom hennes handlinger. Hvis dette fortsatte, ville jeg bli sprø.

"Umulig!"

Å nei, jeg mistet besinnelsen enda en gang. Hodet var forvirret, med meteorskur av de tre primærfargene flyvende rundt som gale, jeg sirket rundt bordet og nærmet meg Nagato.

De bleke fingrene lukket igjen boka. Det var en tykk hardbindsbok. Jeg kunne ikke fange tittelen i tide. Nagato sto fra stolen sin og tok et skritt bak som for å vike unna meg. De to øynene hennes, som polerte, svarte Go-steiner, rullet nølende.

Jeg la hendene min på Nagatos skuldre. Jeg mistet selvkontrollen til å se tilbake på den nylige feilen med Asahina-san. Jeg var fullstendig fokusert på å ikke la Nagato dra. Hvis jeg ikke hadde grepet henne slik, ville alle vennene min ha sluppet gjennom sprekkene mellom fingrene, fryktet jeg. Jeg ville ikke miste noen mer.

With my hand feeling her body heat through the school uniform, I talked to her profile framed in short hair, as she was turning her face away from me.

"Husk er du snill! Verden forandret seg da gårsdagen ble til dagen i dag. Haruhi har blitt byttet ut med Asakura! Hvem er bak dette spillerbyttet? Informasjonsyntetiske tankevesener? Asakura var blitt gjenopplivet, så du må vite noe! Du og Asakura er fra samme form, ikke sant? Hva er dette komplottet, huh? Selv om du bruker store ord, ville du fortsatt klare å forklare--"

Akkurat som det du har gjort hele tida, jeg skulle til å fortsette, men jeg kjente en blyvæske spre seg i magen min.

Hva var det med denne reaksjonen... som en normal person?