Suzumiya Haruhi ~Norwegian~:Volume4 Prologue
Prolog
Det var en kald morgen. Så kald at det føltes om hele verden ville bli ordentlig hogd opp med noen fine sprø lyder hvis den ble hakket løs på med en isøks. Eller, det ville være bedre om jeg ville lede bunten til å hogge denne rare verden opp.
Likevel, det var bare naturlig at det var kalt; det var vinter nå, Helt til Kulturfestivalen rundt en måned siden, hadde det vært grusomt varmt. Så, akkurat idet det ble Desember kjølnet været fort som om Moder Jord endelig husket det, og nå opplevde jeg, med kroppen min, et Japan som ikke hadde noen høst dette året. Ikke fortell meg at en viss person blandet opp forretnings-suksess-rebus med en trylleformel... Det sibirske kaldluft-systemet kunne også bare forandre kursen. Det er ikke nødvendig for den å komme ned slik hvert år.
Hadde jordas revolusjonsperiode blitt gal? Mens jeg gikk og ga mine oppriktige bekymringer til Moder Jords helse, hørte jeg ”Yo, Kyon!”
En lettsindig fyr løp opp til meg og klappet meg på skulderen på en heliumlett måte. Det var altfor mye slit å stoppe skrittene mine, så jeg snudde hodet mitt mot han.
”Yo, Taniguchi,” svarte jeg, snudde, vendte meg forover igjen, og stirret hånlig på toppen av den fjerne, høye kollen. Vi pendler opp denne skråningen hver dag, så hvorfor kan ikke de gå lett på oss under gymtimene? Alle gymlærerne, som Okabe vår klasseforstander, burde være mer bekymret om elevene som må klatre for å pendle hver dag. Lærerne ankommer med bil, om jeg kan påpeke det.
”Hvorfor snakker du som en gammel, gretten gnier? Gå med et sprekt tempo! Dette en bra trening! Det varmer deg opp, gjør det ikke? Her, se på meg, jeg har ikke engang på meg en genser. Sommer er det verste, men denne årstiden er bare bra for meg!”
′Det er fint å være så fryktelig livlig, men hva er basisen din? Del noe av den med meg.
Tanuguchis aldri-lukkede munn vred om til et smil.
”Slutterminens tester er over! Takket være det er vi ferdige med læring for dette året. Synes du ikke at det er mye mer spektakulært enn det som snart kommer?”
Jeg gjenkalte Mammas uttrykk da hun begynte å bekymre seg over den overhengende puggeskolen min, og humøret mitt falt. Når vi begynner vårt ellevte år neste år, vil klassen vår bli delt inn avhengig av våre foretrukne college. Linja for humanetisk vitenskap eller linja for naturvitenskap? Offentlig college eller privat college? Valgene fikk hodet mitt til å spinne.
”Hvem bryr seg om det?” lo Taniguchi det vekk. ”Det finnes viktigere ting å bekymre seg over, vet du. Vet du hvilken dag det er i dag?”
”17. Desember,” svarte jeg. ”Hva med det?”
”For et dumt svar! Du husker ikke engang den spesielle dagen neste uke som vil få hjertet ditt til å fly?”
”Å jaha.” Jeg innså det riktige svaret nå. ”Slutterminseremonien. Vinterferien er definitivt verdt ventinga.”
Dog, Taniguchi skjøt et blikk mot meg som en lite dyr som støtte på en ild i tørt gress. ”Du er ikke seriøs, er du? Datoen om en uke! Tenk! Svaret skulle poppe opp som det!”
”Hmm...”
Jeg fnyste og trakk ut en sky av hvit pust.
24. Desember.
Jeg visste det, greit? I hadde allerede forutsett en bestemt person brygge en ond plan eller puss for neste uke. Selv om alle gikk glipp av dette, unnslapp aldri sannheten øynene mine. Personen som fikk øye på slike begivenheter enda kvikkere enn meg satt bare der, bak meg. Hun hadde jamret over å ha gått glipp av sjansen under Halloween sist måned, og fantes ingen tvil over at hun ville slå til denne gangen.
Vel, for å være ærlig, visste jeg allerede eksakt hva hun skulle gjøre.
I klubbrommet i går hadde Suzumiya Haruhi faktisk kunngjort dette...
”Har noen av dere noen planer for Julaften?”
Haruhi, som kastet bagen sin så snart hun lukket døra, så ned på oss med skinnende øyner som de tre stjernene i Orion.
Tonen gjenlød med en usagt implikasjon, ”Dere kan umulig ha noen planer. Dette vet jeg; det er krystallklart, ikke sant? Hun ville utløse en snøstorm hvis noen innrømmet å ha forutgående planer.
I det øyeblikket spilte Koizumi og jeg en TRPG. Asahina, ikledd sin maidkostyme som om det gradvis ble hennes normale klær, holdt armene sine opp foran den elektriske ovnen. Nagato lese den nyeste science-fiction hardcover, og flyttet bare på sine fingrer og øyne.
Haruhi plasserte en stor håndveske hun hadde brakt sammen med sin skolesekk på bakken, og gikk mot meg. Hun så ned på og og erklærte, mens hun raget brystet sitt opp,
”Kyon, jeg vet du absolutt overhodet ikke har noen planer. Det er ikke nødvendig å spørre, men jeg vil føle meg dårlig hvis jeg ikke bekreftet det uansett, derfor spørsmålet mitt.”
Et smil som det av verdens mest berømte katt var tegnet tvers over ansiktet hennes. Jeg ga terningen jeg skulle til å kaste til Koizumi, som smilte konspiratorisk, og vendte med mot Haruhi.
”Hva om jeg har planer? Svar på det først.”
”Så det betyr at du ikke har noen!”
Haruhi nikket nytelsessyk og tok øynene sine vekk fra meg. Hei, stopp et øyeblikk! Jeg har fremdeles ikke svart på spørsmålet ditt! ... Vel, det er ikke slik at dette var en eneste gangen jeg ikke hadde noen planer.
”Koizumi, kommer du til å dra på en date med kjæresten din?”
”Så hyggelig om det hadde vært tilfellet!”
Koizumi slapp ut et dramatisk sukk mens han ristet terningen i neven sin. Det var i sannhet overlagt, og stank sterkt av uoppriktighet.
”Om det skulle burde bli betraktet på som flaks eller uflaks er planen min før og etter jul tomt. Jeg har vridd og snudd alene, bekymret meg over hvordan jeg skulle tilbringe denne tiden.”
Det smilende, kjekke ansiktet hans stavet bare ut LØGNER. Men, Haruhi drakk historien hans uten en tvil.
”Ingen bekymringer! Det er den største av alle velsignelser!”
Så satte Haruhi seil mot den jomfruelige tjenestejenta.
”Mikuru-chan, hva med deg? Har noen invitert deg ut for å for ”å se øyeblikket når regner blir til snø midt på natta?′ Forresten, hvis noen forteller deg dette vrøvlet med et rett ansikt, slå bare vrøvlet ut av ham.”
Asahina, som stirret på Haruhi med store, vidåpne øyne, så forfjamset ut av denne bråe kryssundersøkelsen.
”Vel, gjettet så. For øyeblikket er det ingenting... Eh, midt på natta...? Ah, uansett, la meg skaffe deg noe te...”
”Vulkanvarmt, takk! Urteteen fra en stund siden var virkelig fabelaktig,” Haruhi la ned bestillingen sin.
”J—Ja! Det vil ikke ta en minutt.”
Asahina la kjelen på den portable gassovnen med et ansikt som strålte. Er det å lage noe så morsomt?
Haruhi nikket tilfredsstillende med, så snudde hun seg mot Nagato til slutt.
”Yuki?”
”Nei.”
Nagato ga et kort svar uten å løfte hodet sitt opp fra sidene.
”Så det var det.”
Etter å ha avsluttet den fremoverrettede, kvitrende samtalen, vendte Haruhi mot meg igjen med et arrogant smil. Jeg så på Nagatos bleke ansikt, hennes fulle konsentrasjon til boka som om samtalen ikke hadde noe med henne å gjøre, og tenkte til meg selv, hun kunne like godt spare pusten sin på slike vittige, kjappe svar. Ta deg i det minste tid til å late som om du prøvde å huske planen din!
Haruhi holdt opp en hånd.
”Avstemningen for SOS Brigadens juleparty har derav enstemmig passert. Hvis finnes alternativer eller innvendinger, lever dem inn etter festen er dere snille. Hvis jeg trenger å lese dem, leser jeg dem.”
Med andre ord, det var den velkjente situasjonen enda en gang: ordene hennes ville ikke bli tatt tilbake når de har blitt sagt, uansett hva. Det var bokstavelig talt en gest, men sammenliknet med et halvt år tilbake, kunne det at Haruhi spurte om våre planer være en forbedring. Vel, det hadde vært enda bedre om hun spurte om våre meninger i stedet for planene våre.
Med et ansikt som sprudlet med tilfredsstillelse av at alt gikk som forventet, stakk Haruhi hånda inn i håndveska si på golvet.
”Forresten, ingen kan komme uforberedt til en sesong som julen ikke sant? Så jeg kjøpte en par saker. Det riktige måten å tilbringe sesongen starter med humørskapende dingser!”
Ut av håndveska kom spray-på med snø, gull- og sølvbånd, kinaputter, et miniatyrtre, regnsdyrkosedyr, hvitt bomull, julelys, kranser, rødgrønne bannere, et billedteppe av alpene, sveivbare snømenn, tykke lysestativ, enorme julesokker som kunne romme en fra barnehagen, Cder med julesanger...
Med et smilende fjes lik en storesøster fra nabolaget som ga barn godteri, plasserte Haruhi pyntelig de forskjellige tingene med julesammenheng på bordet en etter en.
”Jeg skal sprøyte festivitet inn i dette ubestemmelige rommet. Det innledende steget mot å nyte julen proaktivt og positivt starter med utseende. Gjorde ikke dere de samme tingene da dere var små?”
Uansett om jeg gjorde det eller ikke, ville rommet til søsteren min definitivt bli veldekorert for jula noen dager senere. Mor ville sannsynligvis tvinge meg til å hjelpe til å dekorere igjen dette året. Forresten, søsteren min, som blir elleve og kommer til å begynne i femteklasse dette året, ser fortsatt ut til å tro på julenissen på en eller en annen måte. Hun er ikke klar over mine foreldres dekkover-jobb, som jeg tilfeldigvis fant ut av i begynnelsen av livet mitt.
”Lær fra din søsters uskyldige hjerte! En må starte med å tro på en drøm. Ellers vil det oppnåelige være utenfor rekkevidde. Ingen vinner lotteriet uten å kjøpe en billett, vet du. Du kan ønske at noen ga deg et vinnelodd verdt millioner av dollar, men det vil ikke skje!”
Haruhi, hylende av glede uten sidestykke, tok ut en triangulær hatt og satte den på hodet sitt.
”Når du er i Roma, gjør som romerne. Når du er i en landsby, følg landsbyens regler. Julen har også sine regler som skal følges. Det er derfor det ikke er mange folk som ville feire en bursdag i dårlig humør. Hei, selv Herr Kristus ville sikkert bli overlykkelig av å se oss ha det morsomt!”
Det finnes mange teorier angående Kristus’ fødselsdag, da selv året han ble født i er innhyllet i mystikk. Men igjen, jeg er ikke dum nok til å fremsi alle teoriene mens jeg er likegyldig omgivelsene. Videre, av å høre at det finnes flere forslåtte datoer for Kristus’ fødsel, ville Haruhi definitivt plumpe ut ”Vel, så la oss gjøre hver og en av dem til Jul!” og vi ville ha endt med å ta fram treet flere ganger hvert år. Det ville bare blitt et oppstyr hvis vi opphevet begynnelsen av A.D; så det finnes ikke råd for det. Om det er den Romanske kalenderen eller den urgamle Babylonske kalenderen, det er bare midler for å passe menneskelige omstendigheter. For de himmelske kroppene som stille roterer i det enorme universet er disse sakene ingenting å være bekymret over, og de vil fortsette med å gjøre sine ting inntil slutten av sine liv. Å, så vidunderlig universet er!
Min ungdommelige ånd ble pirret av Det Store Universets hemmeligheter, men Haruhi ga blaffen i drømmene mine. Som en panda som entusiastisk forbedret et roms dekorasjoner, rullet Haruhi rundt og plasserte små juledekorasjoner i alle kroker av rommet, satte selv en triangulær hatt på den lesende Nagato, og hamret ordene ”God Jul!” på glassvinduene med snøsprayen sin.
Det er greit nok, men fra utsiden av vil ordene være baklengs, vet du?
Mens Haruhi konsentrerte seg om sine aktiviteter, gikk Asahina-san ustøtt mot oss som en nøtteknekkerdukke mens hun bar et brett med tekopper. ”Suzumiya-saaaan, teen er klar.”
Asahina-sans utseende, med sitt maidliknende smil, var fremdeles himmelsk i dag, og sendte fersk berikelse inn i hjertet mitt uansett hvor mange ganger jeg så. Selv etter å ha møtt sin tragiske skjebne nesten hver gang Haruhi sa noe, virket Asahina-san som om hun var komfortabel med julepartyet denne gangen. Sammenliknet med å dele ut flygeblad i en bunnykostyme, eller dukke opp i filmer ikledd seksuelt sjikanerende kostymer, er det mye mer rafinert moro å nyte en fest der alle i brigaden kunne kose seg.
Men, vil det egentlig bare være det?
"Takk Mikuru-chan!"
Haruhi tok en kopp i godt humør og sto der og gulpet ned urteteen sin. Asahina-san kikket på med et uskyldig smil.
Haruhi drakk opp all den glovarme væsken på et par sekunder, og smilet på ansiktet hennes vokste seg dobbelt så stort som før.
Et dårlig varsel. Det er smilet hun har når hun tenker på noe uskikkelig. Etter å ha vært nær henne i lang tid, kunne selv jeg få øye på det.
Problemet var...
”Vidunderlig smak, Mikuru-chan. Det kan ikke bli kalt en gave eller takknemlighet, men jeg vil gjerne gi deg presangen din litt tidlig.”
”Å, virkelig?”
Den elegante maiden flagret med øyelokkene.
”Det er sant. Så sant at det ikke finnes sannhet større enn det. Det er så sant som månen som snurrer rundt jorda, og jorda rundt sola. Du tror kanskje ikke Galilio, med tro meg!”
”Uh, j-j-ja.”
Haruhi stappa hånda si oppi veska si igjen.
Jeg fikk en anelse og snudde hodet mitt rundt, møtte Koizumi øye til øye, som trakk på skuldrene og ga en svakt, tvunget smil. Jeg vil gjerne smekke han for å være så vag, men jeg forsto på en måte. Han hadde ikke joinet Haruhibunten i over et år for ingenting, og det ville vært rart om han ikke kunne gjette det neste som ville skje.
Ja, tenkte jeg.
Problemet var at det ikke finnes en person eller en medisin i verden som kan kurere Haruhis forskruddhet. Jeg vil overrekke den høyeste ære til den som ville oppfinne det, personlig.
”Da-daaan!”
Med en barnslig lydeffekt, tok Haruhi ut den siste juletingen fra bunnen av veska. Og det var...
”Det... det er...”
Asahina trakk seg refleksivt tilbake, og Haruhi kunngjorde med det uttrykket en eldre magiker hadde da hun ga sin kjære stav til sin elev.
”Santa, det er det! Santa! Passer ikke det som en hanske! Det følger uten å si dette; du kan ikke fremheve denne tiden av året uten en sesongspesifikt antrekk. Her har du! Jeg skal hjelpe deg med å skifte.”
Haruhi foldet ut armene sine, og nærmet seg gradvis den vikende Asahina-san, -- en julenissekostyme, ingen tvil.
Så ble jeg og Koizumi kastet ut av klubbrommet, og kunne bare forestille oss Haruhi lede Asahina-sans kostymeskifting i en fei.
”Eh,” ”Ah” ”Ughh” De sørgefulle, svake skrikene bombarberte meg med uønskede bilder, og fikk meg til å forestille at jeg, av en eller annen grunn, kunne se gjennom døra. Ok, tiden jeg blir sprø har sannsynlig kommet for meg også.
Etter et ganske lang tid nedsenket i den innbilte fortellingen, startet Koizumi en samtale, kanskje for å få tida til å gå.
”Jeg synes synd på Asahina-san.”
Fyren med altfor godt utseende og gode manerer lente seg mot veggen med hendene sine foldet.
”Det lindrer hjertet mitt å se Suzumiya-san hygge seg. Det piner meg mest når Suzumiya-san er irritert.”
”Fordi et rart rom blir skapt når hun er irritert?”
Han kastet panneluggen opp med en finger, og svarte,
”Ja, det også, Ingenting skremmer meg og mine partnere mer enn eksistensen av Forseglede Virkeligheter og Avatarer. Det kan se enkelt å bryne seg med dem, men det er virkelig hardt arbeid. I takker lykkestjernene mine for at hyppigheten av hendelser gradvis har sunket siden denne våren.”
”Som betyr at det fremdeles skjer fra tid til annen?”
”Sjeldent. Nylig hender det bare fra midnatt til soloppgang, når Suzumiya-san sover. Mest sannsynlig skaper hun Forseglede Virkeligheter underbevisst når hun har vonde drømmer.”
”Hun er en bråkmaker enten hun sover eller er våken!”
”Ikke i det hele tatt!”
Det var et skarpt glefs for Koizumi og være, og jeg ble ærlig talt litt sjokkert. Koizumi la vekk smilet sitt og ga meg et langt, hardt blikk.
”Jeg tipper du ikke vet hvordan Suzumiya-san var før hun startet på høyskolen. For tre år siden da vi startet observasjonen vår til tiden hun startet på høyskolen, var det utenkelig at hun ville le så lykkelig hver dag. Det hele startet da hun møtte deg – nei, for å være eksakt, da dere returnerte fra den Forseglede Virkeligheten. Suzumiya-sans psyke har stabilisert seg en god del, det er usammenliknbart til hvordan det var på ungdomskolen.
Jeg gjengjeldte stirringen hans uten et ord, som om jeg ville ha tapt hvis øynene mine vandret vekk.
”Suzumiya-san forandrer seg åpenbart. I en god retning, kan jeg legge til. Vårt ønske er å holde denne situasjonen gående, og jeg tror det samme gjelder deg. For henne er SOS Brigaden nå et uunnværlig samlingspunkt. Her kan hun finne deg, hun kan finne Asahina-san, Nagato-san er essensiell, og unnskyld for meg for den vittige bemerkningen min, men jeg tipp at jeg også er det. Vi har alle blitt et hjerte og et legeme.”
Nå, det er bare logikken din.
”Det er sant. Men det låter ikke dårlig, gjør det? Vil du se Haruhi sette Avatarene sine løs time etter time? Unnskyld meg, men det er utvilsomt ikke en god hobby.”
Det er ikke min jobb, og jeg vil ikke tenke på å gjøre det til en. Jeg er nødt til å utrykke dette klart!
Koizumi skiftet om utrykket sitt og vendte tilbake til sitt vanlige ambisiøse smil.
”Jeg er lettet av å høre dette. Når vi snakker om forandringer er de ikke begrenset til Suzumiya-san; vi forandrer oss alle. Det inkluderer deg, Asahina-san, og meg. Kanskje Nagato-san også. Foruten Haruhi, vil alle mer eller mindre forandre sin måte å tenke på.”
Jeg trakk meg vekk. Ikke fordi jeg ble truffet på flekken. Jeg tok ikke noe av det personlig, så jeg ble ikke truffet i overført betydning. Hva jeg fant overraskende var at denne fyren også hadde merket Nagato forandre seg, litt etter litt. Juksebaseballkampen, Tanabataen som spente seg over tre år, hulesirissens utryddelse, morderdramaet på den isolerte øya, den repeterende sommerferien… Mens vi vimset rundt og gjorde ditt og datt, hadde Nagatos begrensede gester og holdning litt, men definitivt forandret seg. Et rop langt unna vårt første møte i Litteraturklubben, som var starten på alt. Det var ingen illusjon. Jeg observerte det med øyner som håndlagde teleskoper. Nå som jeg tenkte på det, hadde den jenta allerede virket litt merkelig, selv på den isolerte øya. Selv på det offentlige badet. Selv under Obon Festivaldansen. Hun viste til og med enda rarere oppførsel da hun ble tvunget inn i rollen som en magiker for filmen, og dataspillkampen mot Studiegruppa for Datamaskiner…
Men, er ikke det bra? Haruhis forandringer er fremragende, men jeg synes Nagatos er enda viktigere!
”For verdensfreden skyld,” sa Koizumi med et smil, ”er det å organisere et juleparty en billig pris å betale. Videre, hvis det viser seg å bli morsomt, kan jeg ikke finne noen grunn til å klage!”
Akkurat idet jeg av en eller annen grunn ble forarget slik at jeg ikke kunne finne en linje å gjengjelde med, sprang døra plutselig opp.
”Her har du!”
Døra åpnet innover, og naturligvis, siden jeg la min vekt mot døra, falt jeg klumsete på ryggen med et høyt dunk.
”Hiehh!?”
Stemmen var verken min eller Haruhis, men Asahina-sans, og stemmer kom ovenifra. Med andre ord, jeg lå på ryggen og så mot taket, men jeg så ikke taket men noe annet.
”Hey, Kyon! Ikke kikk!” Det ville være Haruhi.
”Hwa, ahh…” Og det ville være Asahina-san, som ble totalt overrumplet mens hun skrek og hoppet bakover. Jeg sverger til myriaden av guder, jeg så bare bena hennes!
”Hva ligger du der og venter på? Stå opp for helvete!”
Grepet i kragen av Haruhi, klarte jeg omsider å stå opp.
”Din kikke Kyon! Prøvde å titte på Mikuru-chans undertøy? Du er to-millioner-fem-tusen-seks-hundre år for sent! Det var med vilje, ikke sant? IKKE SANT!?”
Det var din feil, siden du åpnet døra uten forvarsel. Det var et uhell. Et uhell, Asahina-san! – Ordene var på leppene mine, men så ble øynene mine dratt annetsteds. Hvem spør hva igjen?
”Wawa…”
Det var ingenting i øynene min unntatt Asahina-san, stående med et hint av rosa på kinnene.
Rødt tøy med hvite linjer. Et rød hatt med en dunete ball i enden… siden hun bare hadde på seg dette, grep Asahina-san det korte skjørtet sitt med begge hendene, og kikket anspent på meg med nysgjerrige, tårefulle øyne fylt med forlegenhet.
Det måtte være Santa, perfekt fra alle vinkler, ulastelig og uten feil. Det måtte være Asahinas sanne identitet i det øyeblikket – barnebarnet til en senil julenisse som i hemmelighet hadde overført familieeiendommen til henne.
Av å bli fortalt dette, ville 80 % av alle folk falle for den. Søsteren min ville definitivt være en av de 80 %. Ingen tvil.
”Bare fantastisk.” Det var Koizumi som uttrykte meningene sine, ”Unnskyld meg, men jeg kunne bare komme opp med banale uttrykk. Ja, det passer deg veldig godt. Definitivt.”
”Jeg visste det!”
Haruhi koste seg på Asahina-sans skuldre, og gned kinnene mot den øyerullende Asahina-sans ansikt.
”Er hun ikke super bedårende søt? Mikuru-chan, vær mer selvsikker på deg selv! Fra nå av helt til julepartyet skal du være SOS Brigadens julenisse! Du har alle kvalifikasjoner til dette!”
Asahina-san stønnet medynkvekkende. Men denne gangen hadde Haruhi rett. Ingen ville motbevise dette, tenkte jeg for meg selv. Idet jeg snudde meg til Nagato, fortsatte den lille, korthårede, stille jenta med lesingen sin.
Hun hadde fremdeles på seg den triangulære hatten.
Etter dette, stilte Haruhi oss opp på rekke og sto foran oss.
”Forstått? I disse tider er det ikke greit å åndsfraværende følge noen julenisser du ser på gaten. De er falske. Den ekte eksiterer bare på spesielle steder på jorda. Mikuru-chan, du må være ekstra forsiktig! Ikke ta ting du får fra en julenisse du ikke kjenner. Ikke nikk til noe av det de sier.”
Ikke et godt råd, etter at du presset Asahina-san til å bli en falsk julenisse.
Ikke fortell meg at denne jenta, til tross for alderen, og som min søster, fortsatt tror på den eldre fyren som driver med internasjonal frivillighetsarbeid. Ve, det er den samme jenta som hang opp ønskemeldinger til Orihime og Hikoboshi, så det er ikke umulig. Men jeg holdt tvilen min for meg selv. Jeg mener, hei, Sankta Asahina hadde vist seg i dette rommet! Det var det, en forfalskning som overgikk den ekte. Hva mer kunne du ønske deg? Hvis en ønsket seg noe mer, ville klager komme fra hvilken som helst av de skandinaviske landene.
Jeg undret meg over inntektkilden innenfor skyggene av denne trege, gamle mannen som bare arbeidet en gang i året.
”Hei, Kyon. Ideen om å ha et stort juleparty er i god nok i seg selv. Dette året kom ideen altfor sent, så det kan bare være for Kristus fødselsdag. Men neste år mp vi inkludere fødselsdagsselskap for Buddha og Mohammed. Det ville ikke være rettferdig ellers!”
Hvorfor ikke kaste inn bursdagene for grunnleggerne av Manikaeisme og Zoroastrianisme? Disse figurene, som skulle være ovenfor skyene nå, kan ikke gjøre noe annet enn å tvinge ut en latter av å se denne bunken av ikke-troende personer feire. Vel, Haruhi gjorde ikke alt dette for å feire forresten; hun ville bare ha en unnskyldning for å lage leven, så jeg tror det jevnes ut. Men hvis noen kommer til å motta guddommelig straff, legg skylden kun på Haruhi vær så snill. Min rolle som hennes medsammensvoren var virkelig liten vet dere.
I det tilfellet, til hvilke guddom skulle jeg unnskylde meg for? Jeg overveide dette mens Haruhi slo seg ned i Brigadelederens stol, og ga meg et foraktelig øyekast.
”Hva ville vært fint? Hotpot? Sukiyaki? Krabbe er fy-fy. Jeg takler det ikke. Plukke ut kjøtt fra skallet driver meg til vanvidd. Hvorfor kan ikke krabber gjøre sin skall spiselige? Åssen har det seg til at de ikke gjorde noen ting med det i løpet av evolusjonen, kan jeg spørre?”
Det er derfor de utviklet skall! Det undergår ikke i naturlig utvalg i havets dybder bare for din mages skyld!
Koizumi løftet opp armen sin og snakket ut.
”Så vi må booke et sted i forveien. Ferien nærmer seg, og alle steder vil bli helt booket hvis vi ikke skynder oss.
Vel jeg tror ikke jeg tilbøyelig til å dra til steder han anbefaler. Kanskje nuthead-butikkens eier ville poppe opp midt i middagen og sette i gang enda en morderkomedie hinsides våre villeste forventninger.
”Å, ingen vits å bekymre seg for deg.”
Som om hun hadde det samme inntrykket som jeg hadde, ristet Haruhi på hodet med et smilende fjes. Men dette var det hun så sa:
”Jeg skal ha det her. De nødvendige jernvarene er her alt. Det eneste som gjenstår er maten. La oss se… burde ta med en riskoker. Forresten, alkohol er strengt forbudt, siden jeg har lovet mitt hjerte at jeg i hele mitt liv ikke skal drikke.”
Jeg ville heller hatt deg til å love noe annet... Men et annet poeng som ikke kunne bli skjøvet vekk uten overveielse kom først. ”Ha det her? Jeg så rundt i rommet.
Rommet hadde allerede en gryte og en portabel ovn klar, og det fantes til og med en fryser her. Haruhi brakte med alt i løpet av SOS Brigadens morgen, men ikke fortell meg at de alle var av hensyn til denne dagen! Til nå har den portable ovnen vært hjelpsom i å hjelpe Asahina-san med å servere ekte te. Men på skolen, og i en slik gammel og loslitt klubbromsblokk, var det egentlig en god ide å koke for det første? Det er ikke klokt å ignorere dette. En åpen flamme er forbudt i denne bygningen!
”Det vil gå bra.”
Uskremt strålte Haruhi som en kulinarisk vidunder som av en eller annen grunn hadde solide evner uten selv en kokkelisens.
”I så fall er det mye morsommere å gjemme seg. Hvis elevrådet eller en av lærerne braser inn, vil jeg vise dem den spektakulære hotpot-forberedelsen min. Dette er planen: vent til da og de vil bli så overveldet av delikatessen at de i tårer vil gi oss spesiell tillatelse for festen vår! Feilfri! Perfekt!”
Selv om hun var foraktelig mot alt plagsomt, kunne Haruhi gjøre hva som helst bra hvis hun måtte gjøre det. Så jeg tipper at kokeekspertisen hennes definitivt levde opp mot ordene hennes. Men en hotpot? Når hadde det blitt bestemt? Samtalen hadde nådd et punkt der krabbe ble bestemt til å ikke være bra, men hun latet som om hun samlet meninger og så plutselig komme til konklusjonen selv – vel der er ikke som om dette var første gangen. Tilgi og glem…
Og dette var det som skjedde i går. Mens jeg fortalte Taniguchi er forkortet versjon av denne, ankom vi skolen vår.
”Juleparty…”
Da vi passerte skoleporten hadde Taniguchi problemer med å hjemme latteren sin.
”Det er definitivt Suzumiyas varemerkede handlinger. Et hotpot party i klubbrommet. Vel, vær sikker på at ikke lærerne finner det ut! Det vil bli problemer hvis de gjorde det.”
”Så kommer du da?”
Grunnet det vi diskukerte tidligere, prøvde jeg å invitere ham. Hvis det var Taniguchi ville selv ikke Haruhi ha noe imot det. Han, Kunikida og Tsuruya-san hadde blitt Filler Trioen når vi hadde problemer med å finne folk.
Men Taniguchi ristet på hodet.
”Beklager så mye Kyon, Det dagen har jeg ikke fritid til å tulle rundt og spise en dum hotpot! Wuahaha”
Hva i all verden er den motbydelige latteren for?
”Hør: å smale en gruppe rare venner og skubbe seg inn i en hotpot på et juleparty er kun for upopulære nerder. Jeg beklager veldig, men jeg må by farvel til gruppa.”
Er du seriøs?
”Vel, tenk på meg som en som eksakt har overgått dine forventninger. Jeg har alt tegnet et rødt hjerte rundt den 24. på planen min! Jeg beklager. Jeg beklager så INDERLIG. Jeg er SÅ, SÅÅ LEI MEG!”
Hva i helvete er det som skjer? Åssen har det seg til at den dusten Taniguchi klarte å hale i land en kjæreste, mens jeg leker mystiske leker med Haruhi og de andre i SOS Brigaden?
”Hvem er hun?”
Jeg spurte og prøvde så hardt jeg kunne å ikke låte kynisk.
”En tiendeklassing fra Kouyouen. Et sikkert kort er det ikke?”
Kouyouen Akademi. En høyskole kun for jenter ved siden av stasjonen nedenfor bakken. Den befinner seg nøyaktig på startpunktet for den pinefulle klatringen vår, så det er et normalt syn på morgenen å se Daimyos Parade med jenter ikledd svarte blazere som uniform. Skolen er kjent for sine stilige jenter, men at de slipper å gå den morderiske skråningen er enda mer misunnelsesverdig. Nei, jeg var ikke sjålu på Taniguchi i det hele tatt.
”Hva er problemet? Du har Haruhi alt! Hotpot... Og hun skal lage den, ikke sant? Hotpot som en selvlaget matrett låter jammen litt dumt og billig for meg, men jeg er sikker på at det kommer til å mette deg. Jeg er misunnelig, Kyon!”
Den drittsekken. Tok han opp julaftenen bare for å tilfredsstille ønsket sitt om å vise seg frem?
”Hmm, jeg tipper det er på tide å bestemme seg for noen innledende planer for hvor og hvordan vi skal tilbringe tida. Jeg er så urolig!”
Jeg mistet viljen min og ordene mine.
Etter skolen skjedde det ikke noe spesielt. Koizumi og jeg ble jagd rundt i klubbrommet og hengte opp de nye dekorasjonene som Haruhi hadde brakt med seg. Haruhi ga ordre og pekte rundt med fingeren sin. Asahina-san, ikledd en Santa-kostyme, var maskot-te-serverer. Og i dag leste Nagato hardbindsboka si... mens hun, nok en gang, hadde på seg den triangulære hatten på hodet.
Så kom slutten på dagen. Innholdet for hotpoten hadde fremdeles ikke blitt bestemt. Den eneste avgjørelsen i mellomtida var at jeg ville bli tilordnet som bærer av ingrediensene og sendt ut for å handle. Åssen i all verden ville den hotpoten bli? Jeg vil helst ikke ha en lykkepot, med lukta av ondsinnede planer.
Dette er altfor lang for en prolog. Men det ovenfor er faktisk bare en prolog, ikke noe annet. Den ekte handlinger starter fra og med dette punktet og videre, med starten neste dag. Det kan ha startet i natt, men det spiller ingen rolle.
Den neste dagen var 18. Desember, da selv brisen fra fjellene var forfrosne. Den dagen, ble jeg kastet inn i fryktens avgrunn.
La meg si dette på forhånd: det var ikke noe å le av.
