Editing Suzumiya Haruhi ~Norwegian~:Volume3 Bambus

Bambusblad Rhapsody

Måneden mai var varm nok alt, men juli var bare uutholdelig. Fuktigheten var til og med verre, og økte min ulykkelighetsindeks til rekordhøye nivåer. Det var ingen sjanse en billig høyskolebygning som vår ville bli installert med sånne høyklassesenheter som air condition. Det putrende klasserommet 1-5 var som et venterom for bussen til helvete. Jeg tror fast på at arkitekten ikke hadde noe konsept på hva ”komfortabelt livsmiljø” betydde.

For å gjøre ting verre, var denne uka den første uka av juliterminens slutteksamener, lykkeligheten av hjertet mitt hadde nå somlet seg rundt Brasil, og ville ikke komme tilbake ennå.

Mine eksamensresultater for midtterminen var allerede katastrofale, så jeg kan ikke forestille at mine eksamener for slutterminen noen gang ville få et tilfredsstillende resultat. Det var mest sannsynlig på grunn av at jeg brukte for mye tid med SOS Brigaden, og  ikke være i stand til å konsentrere om studiene min som et resultat. Jeg ville ikke ha noe å gjøre med det, men helt siden våren dette året, vil jeg mystisk følge henne rundt hver gang hun foreslo noe. Dette har blitt en del av mitt daglige liv, og jeg begynner å hate meg selv for å bli vant til dette livet.

Det var etter skolen da sola skinte ifra vest i klasserommet. Jenta som satt bak meg pirket meg med sin mekaniske blyant.

”Vet du hvilken dag det er i dag?”

Suzumiya Haruhi spurte meg med et festlig uttrykk av et barn på julaften. Hver gang hun viser slike detaljerte uttrykk, var det et tegn på at hun sikkert hadde planlagt noe ondskapsfullt. Jeg latet som om jeg tenkte i omtrent tre sekunder, så sa jeg,

”Fødselsdagen din?”

”Nei!”

”Asahinas fødselsdag.”

”Ni~~ks!”

”Koizumis eller Nagatos fødselsdag.”

”Hvordan skulle jeg vite når fødselsdagene deres er!?”

”Forresten, min fødselsdag er på......”

”Hvem bryr seg om det? Du vet virkelig ikke hvilken en viktig dag det er?”

Uansett hvor viktig du sier det, er det fremdeles en veldig varm, normal dag for meg.

”Si meg, hva er datoen i dag?”

”7.juli......Jeg vil egentlig ikke tenke på det, men du tenker ikke på Tanabata festivalen, gjør du?

”Så klart jeg gjør! Det er Tanabata festivalen! Du burde huske det hvis du kaller deg selv japaner.”

Denne festivalen kom faktisk fra Kina. Og ifølge den kinesiske kalenderen, skulle Tanabata være neste måned.

Haruhi holdt den mekaniske blyanten og veivet den foran ansiktet mitt,

”Asia rekker fra Rødehavet helt veien hit.”

Hva slags geografisk konsept er det?

”Grupperer de ikke alle disse stedene sammen for VM-kvalifiseringene? Det er akkurat som juli og August, de er begge sommermåneder.

Å, virkelig?

”Uansett, likevel, kommer vi til å ha Tanabata aktiviteter også. Jeg insisterer på at denne festivalen burde bli behandlet seriøst.”

Jeg følte at det var andre ting som mer fortjente å bli behandlet seriøst enn dette. Men må du egentlig fortelle meg dette? Jeg vil egentlig ikke vite hva du planlegger å gjøre.

”Det ville vært mer gøy om vi kunne holde den sammen. Jeg kunngjør herved at vi skal organisere noe stort for Tanabata hvert eneste år fra dette året av.”

”Ikke bestem dette på egen hånd.”

Selv om jeg sa det, visste jeg, av å se Haruhi som så ekstraordinært spent ut, at det var en dum ting det å prøve å motbevise henne.

”Vent på meg i klubbrommet! Ikke gå hjem på egen hånd!” Sa hun til og med.

Jeg trengte ikke henne til å fortelle meg, jeg planla å dra til klubbrommet likevel. Fordi den fantes en person som jeg i det minste må se på en gang. Bare den personen alene.

De andre medlemmene var allerede samlet i klubbrommet, som befant seg på andre etasje på kunstklubbhuset. Istedet for å kalle det et klubbrom som SOS Brigaden lånte fra Litteraturklubben, ville det være en bedre beskrivelse å si som det de-facto hovedkvarteret som brigaden hadde okkupert med makt.

”å, hallo.”

Den som smilte og hilste på meg munter var Asahina-san. Hun er kilden til mitt hjertes komfort, uten henne ville SOS Brigaden vært like meningsløst som karriris uten noen karrikuber tilsatt.

Siden juli hadde Asahina-san skiftet til en maidkostyme for sommeren. Det var Haruhi som brakte hennes kostyme, jeg har absolutt ingen idé hvor hun fikk alle sidde fargerike kostymene fra, men Asahina-san alltid ville takke henne ivrig, ”Ah......t...tusen takk skal du ha.” I dag var hun fortsatt SOS Brigadens reservetjenestepike, som flittig brygget hveteteen for meg. Jeg nippet teen min og studerte rommets omgivelser.

”Hei, åssen går det?”

Koizumi kikket opp og hilste på meg. Han satt foran et sjakkbrett, som var blitt lagt på bordet, og holdt en sjakkbok med den ene hånden mens hun flyttet sjakkbrikkene med den andre,

”Ting har aldri vært normalt for meg siden jeg startet høyskolen.”

Koizumi sa at hun var lei av Othello, så han bestemte seg for å ta med et sjakkbrett forrige uke. Men siden hverken jeg eller noen andre visste hvordan man spiller sjakk, måtte han spille det helt alene. Hun ser sannelig avslappet ut selv om eksamene snart kommer.

”Vel, jeg ikke fullt så avslappet. Jeg bare bruker bare tiden når jeg ikke studerer til å trene hjernen min. For hvert løst problem, vil blodsirkulasjonen i hjernen strømme fortere. Hva med et runde?”

Nei takk, jeg føler ikke at jeg vil trene min allerede utmattede hjerne akkurat nå. Hvis jeg tenker på noen flere rare ting, vil da alle de engelskordene som jeg har brukt så lang tid på å huske bli slynget ut av hjernen min.

”Det er synd. Kanskje jeg burde ta med et Monopol- eller Kampskip-brett til neste gang? Ah ja, hva med noe som vi alle kan spille? Hva har du i tankene?”

Hva som helst, eller kanskje ikke. Dette er ikke Studiegruppen for Brettspill, dette er SOS Brigaden. Forresten er jeg fortsatt forvirret over hvilke aktiviteter SOS Brigaden er involvert i. Jeg var ikke sikkert på hva denne mystiske klubben skulle gjøre. Jeg ville heller ikke vite det, siden å ikke vite noe øker sjansen for overlevelse. Så jeg var ikke motivert til å gjøre noe, det er min perfekte logikk.

Koizumi trakk på skuldrene og gikk tilbake til å lese sjakkboka si. Han plukket opp den svarte knekten og lyttet den tvers over brettet.

Nagato Yuki, med færre følelser enn en robot,  satt ved siden av Koizumi, og var opptatt med å lese boka si. Dette stille og kalde romvesenet har skiftet sin interesse fra oversatte romaner til originale utenlandske bøker. Akkurat nå leste hun en bok, hvis cover var skriblet i et språk jeg ikke kunne gjenkjenne, som en av de gamle, tykke, magiske, trylleformularbøkene. Jeg tipper det må være skrevet i eldgammelt Etruskisk eller noe annet rart språk. Jeg er sikker på at Nagato ikke noe ville ha noe problem med å lese de Linear A steintavlene.

Jeg dro ut en utfoldbar stol og satt på den. Asahina-san leverte kjapt en kopp foran meg. ′′hvem ville drikke varm te på en slik varm dag′′...... Jeg har ingen intensjoner av å klage som kan pådra meg himmelens vrede, og nippet hveteteen min med en følelse av takknemlighet. Hmm, den er glovarm.

Stående i et hjørne av rommet var en elektrisk vifte som Haruhi rappet fra et sted. Likevel var dens kjøleegenskaper som å helle varmt vann over en haug med fresende steiner på sitt beste. Hvis du kan rappe, hvorfor ikke ta en av de vertikale luftkjølerne fra personalrommet istedet?

Jeg vendte blikket mitt vekk fra Engelsktekstboka, hvis sider flagret med vinden, og buet meg tilbake til den utfolbare stolen og strakk meg,

Jeg ville se om det ville være bedre for meg å studere i klubbrommet etter skolen, siden jeg godt visste at jeg ikke kom til å studere når jeg kom hjem, meg jeg innså at så lenge jeg ikke var interessert i noe, ville jeg aldri noensinne klare å få gjort det på noen måte uansett hvor jeg var. Det ville ikke være bra fysisk eller mentalt å tvinge meg selv til å gjøre ting som jeg ikke vil. Med andre ord, det er sunnere hvis du ikke tvinger deg selv. Sånn er det, jeg studerer ikke. Jeg snurret trykkblyanten min og lukket boka mi, og bestemte meg for å ta en titt på men mentale stabilisator. Stabilisatoren som kunne berolige min det kyniske hjertet mitt var nå kledd i en maidkostyme og satt tvers over meg, og arbeidet med sine matteproblemer.

Hun kikket anspent på spørsmålene, så skriblet hun på notatblokka; og så nonchalant ut med hun tenkte, så plutselig skrev hun som en gal som om hun ble inspirert av noe – den som repeterte disse handlingene var ingen andre enn Asahina-san.

Jeg følte meg så mye mer avslappet bare av å se. Jeg følte plutselig en stor følelse av medfølelse, som om det å kaste alle pengene mine, med unntak fra ukelønna, i en veldedighetsbøsse på gata ikke var så mye av et problem. Asahina-san merket ikke at jeg så på henne, og konsentrerte seg med å studere matten sin. Hver eneste handling var nok til å få meg til å smile, faktisk smilte jeg allerede. Jeg følte at det var som å se på en babysel.

Øynene våre møttes.

”Ah, h, hva er det? G, gjorde jeg noe rart?”

Asahina-san ryddet hektisk over seg selv, dette fikk hjertet mitt til å smelte enda mer. Akkurat idet jeg skulle til å synge mine himmelske priser......

”Ya-ho!”

Døra ble åpnet voldsomt, og inn stormet den barske jenta i lange skritt.

”Unnskyld for at jeg er sen.”

Du behøver ikke å unnskylde siden ingen ventet på deg.

Haruhi dukket opp på scenen, bærende på et stykke bambusskudd på skulderen sin. Det var et langt stykke med levende bambusstokk, med grønne bambusblader voksende på den. Hva bringer du denne tingen her for? For å lage en bambussparegris?

Haruhi løftet opp brystet ditt og svarte,

”Hvorfor, det er for å henge ønsker så klart.”

Hvorfor, For hva?

”Ingenting egentlig, siden jeg ikke har hengt disse ønskebambusstokkene på en god stund, kunne vi like godt gjøre det nå, det er Tanabata i dag tross alt!

......Som alltid, hadde dette overhodet ingen mening.

”Hvor har du fått denne?”

”Bambusskogen på baksiden av skolen.”

Hvis jeg husker riktig er det et privat område din bambustyv.

”Spiller det noen rolle? Bambusrøttene vokser under jorda, så de vil ikke bli berørt selv om den øverste halvdelen av skuddet var kuttet av! Det vil være en krenkelse hvis jeg stjal hele skuddet da. Men jeg ble bitt av en par mygg, jøss det klør så. Mikuru-chan, kan du legge på noe krem mot kløe på ryggen min?”

”Ja, med en gang!”

Asahina gikk i med små skritt mens hun bar på et førstehjelpsett. Hun så ut som en sykepleierske. Hun tok hun salven og plasserte sin hånd inni kragen på matrosuniformen og på Haruhis rygg. Haruhi bøyet seg forover og sa,

”Litt den høyre.....til høyre. Ja, akkurat der.”

Haruhi så nå ut som en kattunge hvis kinn var blitt kjælt med og blinket øynene sine i avslappelse. Hun plasserte bambusskuddet ved vinduet, og sto rolig på kommandørens skrivebord, så tok ut hun et par stykker med tanzaku fra et sted og smilte lykkelig.

”La oss nå skrive ned ønskene våre!”

Nagato løftet sakte på hodet sitt, Koizumi smilte forsiktig, og Asahina-san sperret opp øynene. Hva planla hun denne gangen? Haruhi hoppet fra skrivebordet, skjørtet hennes flagret med vinden idet hun sa,

”Men det er betingelser.”

”Hva betingelser?”

”Kyon, vet du hvem som oppfyller folks ønsker på Tanabata?”

”Er ikke det Orihime og Hikoboshi?”

”Korrekt! Det blir ti poeng. Så, vet du hvilke stjerner Orihime og Hikoboshi refererer til?”

”Niks.”

”Er ikke det Alpha Lyrae og Alpha Aquilae?”

Svarte Koizumi kjapt.

”Det er riktig! 85 poeng! Det er de to stjernene! Med andre ord, du må peke bambusskuddet med tanzakuene mot disse to stjernene. Forstått?”

Hva prøver du å si? Og i akkurat hvilken kategori tilhører de gjenværende 15 poengene til?

′′heh heh′′. Haruhi viste brått et slu uttrykk av ingen grunn.

”La meg forklare. Det er på ingen måte vi kan reise raskere enn lysets hastighet, ifølge den Spesielle Relativitetsteorien.”

Er det en mening i å plutselig fortelle meg alt dette?  Haruhi tok ut en notisblokk fra skjørtelomma si og sa høyt mens hun lese med det,

”Bare så dere vet. Avstanden mellom Jorda og Alpha Lyrae og Alpha Aquilae er henholdsvis tjuefem og seksten lysår. Dette betyr at det vil ta tjuefem år og seksten år å sende en besked fra Jorda til disse stjernene. Dette er faktaene – forstår du det?”

Så hva? Siden vi snakker om det, gadd du faktisk å lete etter slik informasjon?

”Så dette vil tilsvare den tiden den krever or en gud til å motta ønskene våre, ikke sant? Vi måtte så vente så lenge for å å ønskene våre oppfylt. Så skriv ned det som du ville ønske deg om tjuefem eller seksten års tid. Å skrive ned ønsker som ”jeg vil ha en et flott mannfolk til kjæreste innen neste jul!” ikke kommer til å virke, fordi ønsket ikke vil bli oppfylt i tide!”

Haruhi veivet vilt med armene sine og fortsatte å forklare.

”Stopp litt, hvis det tar tjue-og-noe mange år for ønsket å rekke dit, ville det ikke ta like mange for at den skal komme tilbake? Betyr ikke det at vi må vente henholdsvis femti og tretti-to år på at ønskene våre skal bli sanne istedet?”

”Vel, de er guder. Så klart kommer de til å komme opp med noe or å hjelpe oss. Det er alltid et auksjonssalg med 50% avslag hvert år!”

Hver gang det passet henne, ville hun overse Relativitetsteorien fullstendig og kaste dem ut av vinduet.

”Nå, forstår alle hva jeg sier? Det er to typer med tanzakuer, en for Alpha Lyrae, og den andre for Alpha Aquilae. Så skriv ned det som dere ville ønske dere i en tjuefem og seksten års tid.”

Dette er totalt latterlig. Å prøve å be for at to ønsker skal bli oppfylt på samme tid er bare altfor skamløst. Dessuten er det umulig å vite hva vi vi kom til å gjøre i en tjuefem år eller seksten års tid. Hvordan skulle vi nå vite hva ønskene våre ville være innen da? Det beste en kan håpe på er at ens plan om å gå av med pensjon eller investeringsmidler ikke går galt og virker ordentlig innen da, tipper jeg.

Hvis Orihime og Hikoboshi skulle høre slike ønsker, er jeg sikker på at du vil lide hodepine. De kan bare møte hverandre en gang hvert år, og likevel blir de bedt om å oppfylle slike tåpelige ønsker.′′Hvorfor spør dere ikke deres egne politikere om hjelp istedet′′? Hvis jeg var dem ville jeg definitivt sagt det.

Dog, som alltid, tenkte denne jente på alle slags meningsløse saker. Jeg kan ikke annet enn å lure på om det er et hvitt hull inni hodet hennes, siden den alminnelige fornuften hennes virker til å komme fra et helt annen univers.

”Vel, det er ikke helt sant.”

Koizumi låt som om han forsvarte Haruhi. Men han sa det veldig svakt, noe som bare jeg kunne høre.

”Det er sant at Suzumiya-san tale og oppførsel er unike, men å dømme ifra nåværende situasjon, er det tydelig at hun vet hva alminnelig fornuft er.”

Koizumi viste det vanlige, lystige smil sitt til meg og fortsatte,

”Hvis hennes tankemønster var unormale, ville ikke denne verden vært så stabil. Hvis det var saken ville denne verdenen allerede ha blitt et rart sted diktert av merkelige lover.”

”Hvordan vet du det?” spurte jeg.

”Suzumiya ønsker at hele verdenen ville forandre seg litt, og hun selv har evnen til å rekonstruere verdenen fra bunnen av. Du burde vite det godt.”

Så klart visste jeg. Selv om har mine tvil.

”Så langt har verden ikke blitt helt irrasjonelt likevel, det er fordi hun verdsetter alminnelig fornuft mer enn sine egne ønsker.”

”Dette kan låte barnslig,men,” Koizumi løftet hodet sitt og sa,

”La oss ta et eksempel, hun ønsker at julenissen skal eksistere. Utifra alminnelig fornuft eksisterer ikke julenissen. Fordi, når vi gjelder alene, er det ikke mulig for noen å gå inn i et låst hus midt av natta, og legge igjen en presang uten å bli oppdaget. Hvordan vet julenissen hva hvert barn i hele verden ønsker seg til jul? Og det er ikke mulig at hun kunne legge igjen en presang i huset til hvert eneste barn i hele verden på bare en natts tidsperiode. Det er fysisk umulig.”

For noen til å faktisk overveie disse tingene alvorlig, må de sannelig være mental.

”Eksakt, så det er derfor julenissen ikke kan eksistere.”

Grunnen til at jeg tilbakeviste ham var fordi han sto på Haruhis side, og det gjør meg virkelig forbanna. Derfor stilte jeg spørsmålet mitt,

”Du du har rett, betyr ikke det at det er umulig for romvesener, tidsreisere og espere å eksistere? Så hvorfor er dere her?”


”Det er derfor jeg kan forestille meg at Suzumiya-san føler seg veldig ukomfortabel med den alminnelige fornuften som eksisterer inni henne. Hennes vanlige fornuft er gang på gang avvist ønsket hennes – det er å ha en verden hvor supernaturlige hendelser er normen.”

Betyr det at de ville tankene hennes hadde et lite overtak over hennes alminnelig fornuft?

”Kanskje hun ikke er i stand til å undertrykke disse tankene, noe som er grunnen til at jeg, Asahina-san og Nagato-san ble kalt til hennes side, og grunnen til at jeg ble gitt overnaturlige krefter. Men jeg er ikke sikker på hva du ville tenke om det.”

Det er best å forbli usikker. I det minste er jeg ikke som deg, jeg er helt klar over at jeg er et normalt menneske.

Men jeg har ingen måte å finne ut av om det er en velsignelse eller en forbannelse.

”Hei dere! Ingen privat snakking! Jeg diskuterer noe alvorlig her!”

Ikke  fornøyd med at vi hvisker mellom oss, ble Haruhis øyner trekantformede idet hun glante på oss og hylte til oss. Så vi måtte lydig motta tanzakuene og blyantene fra Haruhi og returnerte til plassene våre.

Haruhi nynnet og begynte å skrive; Nagato satt stille og stirret på tanzakuen; mens Asahina-san hadde et trøblet uttrykk av støte på noe vanskeligere enn et vanskelig matteproblem. Koizumi sa på en avslappet måte, ”Hmm, nå, det er bry”, mens han tippet hodet sitt i dyp tanke. Må dere tre virkelig tenke så seriøst for en sånn ting? Vil det ikke vært enklere å bare ta det enkelt, og skrive det dere ville?

......Og ikke fortell meg at ønskene dere skrev kommer til å bli sanne!

Jeg snurret blyanten rundt fingrene mine og så til side. Bambusskuddet som Haruhi ”stjal” lå utenfor av det åpne vinduet, dets blader lurvete som et resultat. Den brisen nå og da lagde en krusende lyd langs bladene, noe som fikk en til å føle seg kjølig og avslappet på en gang.

”Er alle ferdige?”

Haruhis stemme brakte sjelen min tilbake til virkeligheten. På bordet foran henne var to notater der følgende var å lese:

    ′′′”La verden dreie seg rundt meg som dens midtpunkt!”
    ”Jeg ønsker at jorda ville rotere baklengs.”′′′

Den var fylt med hva et bortskjemt, uskikkelig barn ville skrive. Det hadde vært fint hvis det var ment som en spøk, likevel så Haruhi så dødsseriøs ut da hun hengte opp tanzakuene sine på banbusbladet.

Asahina skrev i sin søte og ryddige håndskrift:
    ′′′”Jeg ønsker at syingen min skal forbedre seg”
    ”Jeg ønsker at min matlaging skal forbedre seg”′′′

Ønskene som Asahina-san lagde var bare så altfor bedårende. Hun foldet hendene sammen og ba til tanzakuene som hun hang på bambusbladet. Jeg tror hun må ha gjort noe galt.

Det er ikke noe interessant på Nagatos tanzaku, i en veldig ordinær skrift, skrev hun abstrakte ord som ”harmonisere” og ”reorganisere”.

Koizumi var ikke annerledes fra Nagato, i en skriblet håndskrift, skrev han enkle fraser som ”verdensfred” og ”broderlig familie”.

Hva med meg? Mitt var også enkelt. Siden det er tjuefem år og seksten år i fremtiden, ville jeg være en gammel gubbe innen da, så jeg tipper den fremtidige meg ville ønsket seg følgende:

    ′′′”Jeg vil ha penger”
    ”Jeg vil ha et frittstående hus med en hage hvor jeg kan gi en hund et bad”′′′

”Så kjedelige ønsker!”

Haruhi erklærte sine tanker og så forbløffet ut etter å ha sett lappene mine. Hun var den minst kvalifiserte til å føle overraskelse over ønskene mine. I lengden er mine ønsker langt sunnere enn en som spurte jorda om å rotere baklengs!

”Glem det! Alle sammen, vær sikker på å huske ønskene dere har skrevet ned! Den første nøkkelperioden vil være seksten år fra nå av. La oss ha et kappløp for å se hvem sitt ønske Alpha Aquilae vil oppfylle først!”

”Ah, ja visst, så klart.”

Jeg kikket idet Asahina-san nikket på hodet med et seriøst uttrykk mens eg satt på den utfodbare stolen. Da jeg kikket nærmere, hadde Nagato vendt tilbake til sine bøkers verden alt.

Haruhi stakk bambusskuddet ut av vinduet og la den så i en fast posisjon. Hun dro så ut en stol ved vinduet og satt på den. Hun plasserte albuen sin på vinduskarmen og så opp på himmelen. Den siden av ansiktet hennes så litt melankolsk ut, som om hun ikke visste hva hun skulle gjøre så. Hun er den slags person hvis humør svinger veldig fort, og hun som skrek så oppspilt i sted. 

Jeg åpnet tekstboka mi og begynte mitt forsøk på å takle eksamene en gang til. Idet jeg prøvde å huske de forskjellige typer adjektiv,

”......Seksten år huh? Det er lang tid.”

Jeg hørte Haruhi mumle bak meg.






Nagato lese stille sitt utenlandske roman, Koizumi begynte å spille sjakk på egen hånd, mens jeg var opptatt med å prøve å huske engelskoversettelsene mine. Hele denne tiden, satt Haruhi ved vinduet og så opp på himmelen. Hun var faktisk et ganske vakkert syn å skue hvis bare sitter der og ikke beveger seg. Først trodde jeg at hun hadde bestemt seg for å ta et blad fra Nagatos bok, men synet av Haruhi som satt der og oppførte seg gjorde meg på en måte ende mer urolig. Jeg mistenker at hun sannsynligvis sitter der og tenker ut nye ting som vil gi oss massiv hodepine.

Imens, av en eller annen grunn, virket Haruhi spesielt deprimert i dag. Noen ganger ville hun kikke opp mot himmelen og puste et dypt sukk. Dette fikk meg til å grøsse enda mer. Denne stillheten var sikkert stillheten før stormen, det er altfor skrekkelig. Keiser Sutoku var som dette for de første to til tre dagene etter å ha blitt forvist til Saniku.

′′Rusle′′ Jeg hørte en lyd av raslende papir og løftet hodet mitt. Asahina-san, som satt tvers over meg og arbeidet hardt med matteproblemene en stund siden, plasserte en finger på leppene sine og lukket sitt det høyre øyet sitt, hun ga meg et ekstra tanzaku som hun tok i forveien en stund siden. Asahina-san sniktittet på Haruhi, så trakk hun hånda si tilbake og senket hodet sitt med en ansikt av en liten jente som nettopp hadde gjennomført en rampestrek. Min trang til å bli en medsammensvoren i forbrytelsen har nå våknet for fullt, jeg dro kjapt over tanzakuen Asahina-san ga meg og leste det nøye.

”Vær så snill å bli igjen i klubbrommet etter at dagens aktiviteter har sluttet. - Mikuru-chan”

Meldingen over var skrevet på en notis i en liten rund håndskrift.

Så klart ville jeg etterkomme det.





”Det er alt for i dag.”

Sa Haruhi og plukket kjapt opp bagen sin og forlot rommet. Hun oppførte seg heller uvanlig i dag. Hun var som en dieselmotortruck som plutselig hadde blitt like som som en soldrevet bil. Ting går jammen fint for meg i dag, tenkte jeg.

”Så, jeg unnskyld meg også.”

Koizumi ryddet sjakkbrettet sitt og stod opp. Etter å ha utvekslet blitt med meg og Asahina-san, forlot også klubbrommet for litteratur.

Nagato lukket igjen den tykke boka si med en høyt dunk. Å, så du drar du også? Takk for forståelsen......Akkurat idet jeg følte takknemlighet for henne, gikk Nagato mot meg like stille som en katt.

”Ta dette.”

Hun tok ut en stykke papir. Det var en annen tanzaku.′′Jeg kan ikke hjelpe deg å sende dette til verdensrommet selv om du gir det til meg!′′ tenkte jeg for meg selv mens jeg så på tanzakuen.

Rare geometriske former var tegnet på det. Hva i all verden er dette? Noe slags Sumerisk språk? Jeg er redd ikke engang Enigma-maskinen ville være i stand til å dechiffrere denne meldingens mening.

Jeg rynket panna og studerte disse mønstrene, som verken var tegninger eller ord, men trekanter, sirkler og bølgeliknende former overalt. Innen nå hadde Nagato snudd rundt og pakket sammen bagen sin, og forlatt rommet alt.

Glem det. Jeg la stykket av tanzaku i jakkelomma mi, så snudde jeg rundt og vendte meg mot Asahina-san.

”J, Jeg beklager, men jeg håper at du kan bli meg meg til et sted.”

Denne invitasjonen kom ikke fra noen andre, men fraAsahina-san selv. Eg vil bli fordømt av himmelen hvis jeg avslår henne. Jeg ville til og med hoppet ned en grop med smeltet jern så lenge hun kommanderer meg til det.

”Så klart, hvor går vi?”

”Det......um......det er tre år siden.”

Jeg spurte for et sted, men hun svarte med et tidspunkt istedet. Men......

′′Ikke tre år igjen?′′′tenkte jeg for meg selv, likevel var jeg brått interessert. Asahina-san påstår å være en tidsreiser fra en ukjent framtid tross alt, selv om jeg stadig glemmer det siden hun bare er så søt. Men tre år siden? Vi skal dra tre år siden tilbake? Betyr det at vi må reise gjennom tid?

”J......ja.”

”Så klart, jeg er mer enn villig til å dra, men hvorfor meg? Hva er det skal vi gjøre der?”

”Det......vil du vite når du kommer dit......tror jeg.”

Huh?

Kanskje det var det forvirrende uttrykket på ansiktet mitt, Asahina-san ristet oppjaget med hendene og ba meg med tårer i øynene sine,

”Jeg ber deg! Vær så snill å ikke spør noe og bare aksepter for nå. Ellers vil jeg være i......um.....det vil bli et problem.”

”Vel......greit, la oss dra.”

”Virkelig? Takk skal du ha!”

Asahina-san ble glad og grep hånden min lystig. Ah, Asahina-sans lykke er min lykke, hahaha!!!

Nå som jeg tenker over det, da Asahina-san erklærte at hun var fra framtiden, var det ingen andre som kunne bekrefte påstanden hennes.. Det var ikke inntil jeg møtte en annen voksen versjon av Asahina-san at jeg virkelig trodde på historien hennes, likevel kan jeg ikke nekte for at jeg fortsatt har mine tvil om det var noe slags konspirasjon ba dette. Så vil ikke dette være en stor sjanse til å virkelig bevise at ”Asahina-san kommer fra fremtiden?”

”Så, hvor er tidsmaskinen?”

Jeg hadde trodd at ve bare trengte å kravle inn i et kommode, men Asahina-san sa at det ikke fantes en sånn innretning. Så hvordan skulle vi begynne tidsreisen? Asahina-san vridde seg og tok et fast tak på forkleet sitt, deretter sa hun,

”Fra her.”

Huh? Her? Jeg snudde meg og så nonchalant rundt i klubbrommet, som var tomt med unntak fra de to av oss.

”Ja, vær så snill å sitt ned. Og kunne du være så snill å lukke øynene dine? Ja, slapp av skuldrene også.”

Jeg gjorde som hun fortalte meg. Jeg håper jeg ikke plutselig blir slått på baksiden av hodet mitt.

”Kyon-kun......”

Asahinas undertrykte stemme kom fra bak øret mitt. Slik en myk pust.

”Jeg beklager.”

Jeg hadde en dårlig følelse om dette. Idet jeg skulle til åpne øynene min, ble alt plutselig mørkt rundt meg. Jeg ble slått bevisstløs idet jeg følte en kraftig kvalmende følelse som om jeg mistet balansen. Før mørket kom, tenkte jeg til meg selv, at jeg ikke ville ha samtykket med dette hvis jeg hadde visst.





Da jeg fikk igjen sansene mine, var synsfeltet snudd med 90 grader. Alt som i hensikten skulle stå, lå nå flatt, og da jeg så gatelysene stikke ut fra min venstre side til min høyre, innså jeg at jeg lå nede. Det var da jeg følte en varm følelse ved den venstre siden av hodet mitt.

”Å, du har våknet?”

Sa en engelsk stemme. Jeg var helt våken nå. Hva var den snoingen under det venstre øret mitt?

”Um......hvis du ikke løfter hodet ditt......så vil jeg bli......”

Asahina-san låt engstelig. Jeg dro meg selv opp og bekreftet hvor jeg var.

En benk i parken på natta.

Hva foregår her? Jeg sov på Asahina-sans knær, og fordi jeg sov, hadde jeg absolutt ingen minner om det. Det er så synd.

”Bena mine begynner å bli numne allerede, det har blitt slitsomt.2

Asahina-san smilte med forlegenhet og senket hodet sitt. Jeg vet ikke hvor hun gikk for å skifte, men maidkostymen hennes har nå blitt erstattet med hennes North High-matrosuniform. Det var mer en nok tid fra skumring til sent på natten for henne til å skifte, siden jeg hadde falt i søvn hele denne tiden. Men, hvorfor sov jeg?

”Det er fordi jeg ikke kan la deg få vite metodene av tidsreising, siden det er hemmelighetstemplet informasjon......er du sint?”

Nei, jeg er ikke sint i det hele tatt. Hvis det var Haruhi ville jeg allerede slått vrøvlet ut av henne; men siden det er Asahina-san har jeg ikke noe imot det.

Siden vi snakker om det, jeg lukket nettopp øynene mine og satt på en stol i klubbrommet en stund siden, hvorfor var jeg plutselig i parken  midt på natta nå? Og det føles som om jeg har vært i denne parken før. Jeg husker at Nagato også spurte meg å møte i denne verden den dagen, er dette noe hellig grunn for rare folk?

Jeg klødde hodet mitt, det var noe jeg trengte å spørre,

”Hvilket tidsplan er dette?”

Asahina-san, som satt ved siden av meg, svarte,

”Fra vår opprinnelsestid, er det nå 7.juli for tre år siden. Det er omtrent ni på natta, tror jeg?”

”Er det så?”

”Ja.”

Hun så alvorlig ut.

Jeg trodde aldri at vi ville komme hit så enkelt. Selvsagt var jeg ikke naiv nok til å tro alt hun fortalte meg, så meg måtte bekrefte det først. Jeg skal prøve å ringe tid- og værs direktelinje.

Idet jeg skulle til å fortelle Asahina-san om hva jeg planla å gjøre, føltes den venstre skulderen min plutselig tyngre. Huh? Asahina-san la nå hodet sitt på skulderen min. En utmattet Asahina-san lente nå på meg; hva er meningen bak dette?

”Asahina-san.”

Ingen respons.

”Um......”

”(Snork)......”

Snorking?

Jeg lente hodet mitt forover og snudde 85 grader til venstre, og så Asahina-san med øynene sine lukket, leppene hennes halvåpne idet hun pustet et stille snork. Hva foregår her?

′′Rusling′′......

Buskene bak ruslet brått. Jeg følte hjertet mitt hoppe ut av munnen min, hva var det?

”Sover hun?”

Kommende ut av buskene var ingen andre enn......en annen Asahina-san.

”God kveld, Kyon-kun.”

Det var den deluxe-versjonen av Asahina-san. En pen, ung dame, enda hun var mye eldre enn den Asahina-san som sov på skulderen min, har denne Asahina-san vokst helt ut i hver del. Mens hun fortsatt så søt ut, hadde sjarmen hennes tidoblet. Jeg har møtt henne en gang før, og som sist gang, var hun ikledd en hvit bluse og et blått, tettsittende miniskjørt. Denne Asahina-san gikk nå foran oss.

”Hee hee, fra denne synsvinkelen,”

Den voksne Asahina-san kløp på den sovende Asahina-sans kinn og sa,

”Ser hun bare ut som et barn.”

Asahina-san, så nostalgisk mens hun kjærtegnet matrosuniformen til Asahina-san (liten),

”Så er dette hvordan jeg så ut på den alderen?”

Av å føle den pusten fra Asahina-san (liten) på armen min, kunne jeg ikke bevege på meg og satt stille, kikket med æresfrykt på Asahina-san (stor).

”Det var hennes oppdrag å bringe deg hit, men fra nå av, vil det være mitt oppdrag å lede deg.”

Jeg spurte Asahina-san, som ga en moden aura selv mens hun smilte, mens jeg så ut som en idiot,

”Um......akkurat hva er......”

”Jeg kan ikke forklare i detalj, siden det er hemmelighetsstemplet. Alt jeg kan gjøre nå er å lede deg.”

Jeg snudde meg for å se på den Asahina-san som sov på skulderen min.

”Det var jeg som fikk henne til å sove, siden jeg ikke kan bli sett av henne.”

”Hvorfor det?”

”Fordi da jeg var henne, så jeg ikke meg selv.”

Den grunnen låt klar, men forvirrende på en gang. Den sjarmerende Asahina-san lukket et øye og sa,

”Gå sør og følg jernbanesporet over dit, du vil komme til en offentlig juniorhøyskole. Kunne du være så snill å hjelpe personen som står på utsiden av skolegjerdet? Kan du gå nå? Og jeg håper du ikke har noe imot å bære denne meg med også, jeg skulle ikke være altfor tung.”

Hun låt som en av de landsbyboerne i de rollespillene. Jeg undrer på hva slags skatt jeg ville få som belønning?

”Belønning? Vel......”

Den voksne Asahina-san plasserte elegant hendene sine under haka si og tenkte dypt, så gå viste hun et modent smil,

”Jeg har ingenting å tilby, men du kan kysse meg mens jeg sover mykt. Og vær sikker på at det bare er mens jeg sover.”

Slik et attraktivt tilbud! Det er eksakt hva jeg har ønsket etter. Synet av Asahina-san som sov tungt var så søtt at jeg var fristet til å gjøre det, men......

”Det er litt......”

Om det var humøret mitt eller situasjonen følte jeg bare at ikke ville vært riktig for meg. Ærlig talt foraktet jeg meg selv for å være så rasjonell da.

”Snart ikke mer tid, jeg må gå nå.”

Er dette hintet du gir meg denne gangen?

”Å, ja, ikke la henne vite at jeg har vært her. La oss hekte fingrene våre og lage et løfte.”

Jeg løftet automatisk lillefingeren min og hektet den med Asahina-sans (stor) lillefinger. Kan jeg hekte den et minutt lenger?

”Farvel da, Kyon-kun.”

Sa Asahina-san muntert og gikk vekk inn i mørket, hun var ute av syne på null niks. Hun forlot sannelig glatt denne gangen.”

”Så nå......” mumlet jeg til meg selv. Jeg lurer på når jeg vil møte denne voksne Asahina-san igjen? Jeg hadde et følelse av at hun ikke hadde forandret seg stort siden hun ga meg det rare hintet sist gang vi møttes. Kanskje denne Asahina-san som dukket opp kom fra et tidligere tidsplan enn den jeg møtte før. Jeg forstår det ikke. Det er ikke mulig at jeg kan. Dømt utifra humøret akkurat nå, var det mulig at jeg ville møte mange flere Asahina-san fra forskjellige tidsperioder.

Asahina-san, som jeg bar på ryggen min, var ikke lett, men hun var ikke spesielt tung heller. Det var naturlig at tempoet mitt sakket ned. Det himmelske ansiktet pustet slik myk pust inn i ørene mine som om det nesten var kriminelt. Nakken min klødde fra pustingen hennes.

Jeg unngikk blikkene fra fotgjengerne (enda det var nesten ikke var noen andre på gata), og satte kjapt kursen mot retningen den voksne Asahina-san hadde pekt ut for meg. Jeg tror jeg gikk enda ti minutter, og fotgjengerne på veien ble færre og færre mens vi gikk. Etter å ha rundet et hjørne ankom vi omsider destinasjonen vår.

East Junior High. Jeg har hørt om dette stedet. Dette var Taniguchis og Haruhis ungdomskole. Siden vi snakker om det, sto det nå en velkjent person foran skolegjerdet. Jeg gjenkjente øyeblikkelig den lille figuren som skulle til å klatre opp metallgjerdet.

”Hei!”

Etter å ha skreket, følte jeg meg overrasket. Hvordan visste jeg hvem denne personen var? Det er altfor utrolig. Jeg så på den personens rygg, høyden var mye lavere, mens det mørke, rette håret verken var langt eller kort.

Selvsagt, det var bare en person som jeg kjente som ville snike ut på natta og bestige skolegjerdet.

”Hva?”

Det var nå jeg virkelig begynte å føle at jeg akkurat var ansikt til ansikt med fortidens realitet for tre år siden. Ingen spøk, det ser ut som om jeg virkelig har reist tre år tilbake i tid.

Det ansiktet, som lente seg på gjerdet, snudde rundt og kikket på meg var sannelig yngre enn kommandøren av SOS Brigaden som jeg kjente. Likevel var det ikke til å ta feil av det paret med glitrende øyner, disse var Haruhis øyner. Enda hun var kledd skjødesløst i en T-skjorte og et par shorts, så hun fremdeles lik ut for meg. Tre år siden gikk Haruhi på sitt første år på ungdomskolen. Kan hun være den personen som Asahina-san ville at jeg skulle hjelpe?

”Hver er du? En Sexkriminell? Eller en kidnapper? Uansett ser du mistenksom ut.”

De utydelige gatelysene badet gata i en slørete hvitt lys. Jeg kunne ikke klart skilne Haruhis uttrykk, likevel så Haruhi, førsteårsstudenten, nå på meg med øyner som hadde sett noe mistenkelig. Hvem så mer mistenkelig ut? En jente som prøvde å klatre over skolegjerdet midt på natta? Eller meg som slengte rundt mens jeg bar en sovende jente? Jeg føler meg ikke egentlig villig til å gi dette spørsmålet en tanke.

”Du er den som ser mistenkelig ut istedet. Hva er det du gjør her da?”

”Hva annet ville jeg være her for? For å illegalt trenge inn eiendommen så klart.”

Ikke erklær åpent de kriminelle intensjonene dine som det, det er en grense til å bli skamløs!

”Du kom akkurat i tide. Jeg kjenner deg ikke, men hvis du er ledig, så hjelp meg litt! Ellers vil jeg ringe politiet.”

Jeg burde være den som ringe politiet, men jeg har allerede lovet den andre Asahina-san. På den annen side, hvorfor føler jeg alltid at eksistensen kjent som Suzumiya Haruhi klynge seg til meg?
Selv her i denne tidsperioden?

Haruhi sprang over til innsiden av gjerdet, og åpnet låsen på gjerdet med en nøkkel. Hvor har du fått de nøklene fra?

”Jeg stjal dem da ingen så. Det var altfor lett.”

Hun var virkelig en lommetyv. Haruhi skjøv åpen metallgjerdet og vinket til meg. Jeg gikk mot den lille jenta, som var et hode kortere enn sin fremtidige selv tre år senere, og holdt Asahina-san ordentlig oppe.

Ved siden av inngangen til East Junior High var løpebanen. Skolekomplekset var i motsatt retning av oss. Haruhi begynte å ga diagonalt tvers over den mørke løpebanen.

Det er bra et det var så mørkt, siden hun ikke var i stand til å se ansiktet mitt eller Asahinas klart. Om tre års tid ville aldri Haruhi ha trodd at hun hadde møtt meg og Asahina-san mens hun gikk i sitt første år av ungdomskolen. Så det var bra sånn, ellers ville det bli problematisk.

Haruhi gikk rett til hjørnet av løpebanen og ledet meg til baksiden av lageret for sportsutstyr. Det var en rusten vogn på inne, og en kalk-tegnende maskin som hang bak hjulene dens, i tillegg til et par poser med kalkpulver.

”Jeg hadde disse gjemt på forhånd i lagerhuset iløpet av kvelden, ganske smart huh?”

Haruhi strålte, så bar hun posen med kalkpulver, som nesten var like tung som henne, oppå vognen og dyttet håndtaket. Måten hun sakte dytter vognen på fikk meg til å innse hvor ung hun egentlig var. Jeg tipper ungdomstudenter fremdeles er mer eller mindre barn i deres første år.

Jeg la forsiktig den sovende Asahina-san ned og lot henne lene seg mot veggen av lagerhuset, sitt her som et god jente nå, er du snill.

”La meg gjøre det! Gi meg den tingen, du går og bærer kalk-tegne maskinen.”

Skulle jeg egentlig hjelpe henne? Hele denne tiden har jeg kjørt rundt som slave av Haruhi, hun var som en robot som gikk berserk og ikke ville stoppe til hun hadde ødelagt alt. Hun var fortsatt den samme fra fra fortiden helt til nåtiden. Det virker som om en persons medfødte natur ikke vil forandre seg så lett i tidsrommet av tre år.

”Følg mine instruksjoner og tegn linjene. Det er riktig, du der. Fordi jeg trenger å holde vakt over deg fra et sted langt unna og se om du har gjort noen feil. Ah! Du har tegnet den galt der! Hva er du du gjør!?”

Til å være i stand til å beordre en høyskolestudent som hun aldri møtt før uten å engang å forfjamse, det er ingen tvil at dette virkelig er Haruhi. Hvis jeg hadde møtt den slags ungdomskolejente for første gang, ville jeg sannsynligvis ha trodd hun var mentalt syk.

Det er, hvis jeg kjente henne før jeg møtte Nagato, Asahina-san og Koizumi.





Jeg fulgte Haruhis ordre og tegnet hvite streker langs den venstre og høyre siden av banen. I nesten tretti minutter, dukket ikke en eneste lærer på nattskift opp, og heller ikke kom en politibil for å undersøke etter å ha mottatt klager fra naboene.

Kunne det rare, symbolske mønsteret som Taniguchi sa plutselig dukket på på løpebanen, ikke være tegnet av ingen andre enn meg selv?

Jeg kikket stille på mønsteret som jeg arbeidet så hardt med å tegne. Haruhi kom nå til siden min og snappet vekk tegnemaskinen fra meg. Så begynte hun å tegne et par linjer til og sa,

”Hei, tror du at det finnes romvesener?”

Nå det var brått. 

”Jeg tipper det gjør.”

Bildet av Nagatos ansikt glimtet i hodet mitt.

”Så hva med tidsreisere?”

”Hmm, det er ikke overraskende om de fantes.”

Akkurat nå er jeg en tidsreiser selv.

”Så hva med espere?”

”De er hvor som helst, tipper jeg?”

Jeg tenkte plutselig på de tallrike røde prikkene flygende rundt.

”Og slidere?”

”Jeg har ikke møtt dem enda.”

”Hmph.”

Haruhi kastet vekk den kalk-tegnende maskinen og gned kalken vekk fra ansiktet sitt med skuldrene.

”Hmm, dette burde holde.”

Jeg begynte å føle meg engstelig, var det fordi jeg sa noe som jeg ikke skulle si? Haruhi så opp på meg og sa,

”Er det en North High uniform?”

”Jepp.”

”Hva er navnet ditt?”

”John Smith.”

”......Er du en idiot?”

”Kan jeg ikke bruke et alias for en gangs skyld?”

”Og hvem er den jenta?”

”Det er søstera mi. Hun lider av en søvnforstyrrelse kalt narkolepsi. Hun har vært slik for en stund nå, plutselig faller hun i søvn hvor som helst og når som helst, som er grunnen til at jeg må bære henne rundt.”

”Hmph.”

Haruhi bet sin underleppe og vendte seg til siden, og viste fram et uttrykk av tvil. Jeg bestemte meg for å forandre temaet.

”Forresten, hva er denne for?”

”Kan du ikke se? Det er en melding.”

”Til hvem? Ikke fortell meg at den er for Hikoboshi og Orihime?”

Haruhi så overrasket ut og spurte meg tilbake,

”Hvordan visste du?”

”......Vel, det er Tanabata i dag. Jeg kjenner tilfeldigvis noen som gjør dette også.”

”Virkelig? Jeg ville sikkert likt å møte den personen. Finnes det virkelig en sånn person på North High?”

”Jepp.”

Fra nå den da, ville den eneste personen som ville gjøre sånne ting være deg.

”Hmm, North High......”

Mumlet Haruhi til seg selv som om hun var i dyp tanke. Hun var stille en stund som en saltet grønnsak, så vendte hun seg rundt det neste øyeblikket.

”Jeg går hjem nå. Jeg har oppnådd det jeg kom for, Ser deg.”

Hun gikk vekk i store skritt. Ikke engang et ord av takk? Så uhøflig, likevel var det sannelig hvordan Haruhi ville oppføre seg. Dessuten ha hun meg aldri navnet sitt hele denne tiden. Jeg hadde en følelse av at det sannsynligvis var godt at hun aldri gjorde.





Vi kan ikke bli her for alltid, så jeg bestemte meg for å vekke Asahina-san. Så klart, ikke før jeg returnerte til vognen og kalkpulveret som Haruhi forlot tilbake inn i lagerhuset.




Asahina-san, som sov som et lite barn, så bare så søt ut at jeg var fristet til å gjøre noe uskikkelig med henne, men til slutt motstod jeg denne trangen og ristet sakte på skuldrene hennes.

”Um......huh, Eh?......”

Asahina-san åpnet øynene sine og begynte å se seg rundt uten stopp.

”EH!?”

Skrek hun og stå opp straks.

”H,h,h......hvor er dette stedet? Hvorfor? Hva er tiden nå?”

Hvordan skulle jeg svare henne? Akkurat i det jeg skulle til å lete etter et svar, hylte Asahina-san plutselig, ”AH!!!” Selv i mørket kunne jeg se at ansiktet hennes nå var blekere enn vanlig.

Asahina-san søkte over seg selv med begge hendene sine,

”TPDDen......den er borte. Jeg kan ikke inne den~~.”

Asahina-san på på grensen til tårer, så etter en stund begynte hun virkelig å gråte. Hun så akkurat ut som et barn som gikk seg vill mens hun gned øynene med hendene sine og gråt over. Men det er ikke tid for å dyrke hennes søthet.

”Hva er en TPDD?”

”Snufs~~......Det er hemmelighetsstemplet informasjon, det er ikke meningen at jeg skal si det......det er noe som en tidsmaskin. Jeg brukte den for å få oss til dette tidsplanet......men jeg kan ikke finne den. Uten den kan vi ikke vende tilbake til tiden vi kom fra......”

”Så hvordan ble den borte?”

”Jeg vet ikke......det er ikke meningen å miste den, men den er virkelig borte.”

Jeg tenkte på den andre Asahina-san, som rørte henne en stund siden.

”Ville ikke noen komme og hjelpe......”

”Det er umulig. Snufs~~.”

Asahina-san forklarte meg mens hun snufset, at hver hendelse på et tidplan har blitt bestemt, så hvis de fantes en TPDD så ville den være med henne. Og akkurat nå har hun ikke lenger den med seg, så det betyr at det allerede er uunngåelig at hun ville miste den, så det har vært bestemt at hun ”ikke lenger har den”......noe som det. Hva er det skal bety?

”Med andre ord, hva kommer til å skje med oss nå?”

”Snufs, snufs, det betyr, hvis ting forblir som dette, vil vi sitte fast på dette tidsplanet for tre år siden og ikke vil være i stand til å vende tilbake til vår opprinnelige tid.”

′′Nå det er alvorlig!′′ tenkte jeg for meg selv, likevel følte jeg meg av en eller annen grunn ikke alarmert. Den voksne Asahina-san fortalte meg aldri om dette. Jeg tipper at det var hun som tok TPDDen vekk og laget en sånn situasjon. Jeg sluttet meg til at Asahina-san kom hit til fortiden bare for dette formålet alene. For den Asahina-san som kom fra en fjernere tid enn denne Asahina-san var dette uunngåelig.

Jeg flyttet øynene min vekk fra Asahina-san, som gråt bedrøvet, og mot løpebanen. Det mystiske mønsteret som Haruhi fant opp og som var tegnet av meg så veldig rørt opp ut. Lærerne og elevene av East Junior High kommer sikkert til å fra seg et sjokk når de ser denne neste morgen. Jeg bare håper at disse skribleriene ikke er noen forbannelser ment mot romvesener....Akkurat idet jeg undret meg vekk slo det omsider meg.

Det var mørkt overalt, skolen var bare slørete lyst opp av de utydelige gatelysene utenfor. Siden de hvite linjene som jeg tegnet var så store ville jeg ikke kunne se dem i det hele tatt hvis jeg ikke sto på avstand.

Som er grunnen til at det tok meg så lang tid på å merke det.

Jeg rakk etter lomma mi og tok ut tanzakuen som Nagato ga meg. På den var det tegnet noen mystiske geometriske former.

”Det må finnes en vei ut av dette.”

Sa jeg, Asahina-san så på meg og blunket øynene mens jeg fortsatte å studere tanzakuen.

Det symbolske mønsteret tegnet på det var eksakt likt som Haruhis melding til stjernene, grafittien som Haruhi og jeg tegnet på skolegården for ikke lenge siden.

Vi forlot hektisk East Junior High og kom til et høyklasses boligkompleks nær stasjonen.

”Er ikke dette......Nagatos hjem?”

”Ja. Jeg spurte ikke henne spesielt når hun kom til jorda, men jeg er sikker på at hun var her for tre år siden...... tipper jeg.

Jeg stod ved hovedinngangen til boligkomplekset og trykket på knappen for Rom 708. Et pipende lyd kunne bli hørt gjennom intercomen, jeg kunne føle varmen fra Asahina-sans nervøse hender gjennom ermene min. Jeg snakket til høytaleren,

”Er dette Nagato Yukis bolig?”

”......” Intercomen svarte slik.

”Um, jeg vet ikke hvordan jeg skal dette......”

”......”

”Jeg er en venn av Suzumiya Haruhi......gir det deg noen mening?”

En frostaktig pust kunne bli hørt gjennom intercomen. En kort pause, og deretter......

”Kom inn.”

′′Piip′′ Hovedinngangen åpnet seg. Jeg førte Asahina-san, som så forferdet ut, inn heisen. Vi ankom sjuende etasje og sto foran Rom 708, som har har besøkt en gang før. Jeg dyttet svakt på døra, som så åpnet seg sakte.

Der stod Nagato Yuki i døra. Alt føltes surrealistisk ut for meg. Var det virkelig sant at jeg og Asahina-san hadde reist tilbake i tida?

Nagato så helt lik ut som da jeg så henne før, noe som fikk meg tvile på om vi egentlig reiste gjennom tid. Måten hun var ikledd sin North High-uniform, så på meg med de uttrykksløse øynene sine, og sin tilsynelatende mangel på kroppsvarme og følelse av eksistens var ikke annerledes enn den Nagato som jeg kjente. Likevel var den eneste forskjellen at Nagato nylig hadde sluttet ut ha på seg briller, mens denne Nagatoen her hadde på en akkurat som jeg først møtte henne.

Denne Nagatoen hadde på ansiktet sitt, et par med briller som jeg ikke har noen idé om når nåtidas Nagato sluttet å ha på seg.

”Hei!” Jeg løftet armen min og ga henne en vennlig smil. Nagato var like blottet for følelser som alltid. Asahina-san gjemte seg bak ryggen min og skalv uopphørlig.

”Kan vi komme inn?”

”......”

Nagato vendte seg stille inn mot leiligheten sin. Jeg tok det som at hun hadde gitt meg og Asahina-san tillatelse til å gå inn. Vi tok av oss skoene våre og satte kursen for stua. Den var den samme som den tre år senere, stedet var fortsatt tom som alltid. Nagato stod stille og ventet for oss til å komme inn. Jeg, som ikke hadde noe annet valg, bestemte meg for å fortsette å stå og forklare alt til henne.
Hvor skulle jeg begynne? Fra den første skoledagen da jeg først møtte Haruhi? Det er en helvetes lang historie.

Jeg hoppet over detaljene og ga henne en kort oppsummering av hva som hadde skjedd. De uttrykksløse øynene hennes fortsatte å stirre på meg gjennom brillene. Jeg tror jeg brukte rundt fem minutter på å forklare, selv om jeg personlig trodde oppsummeringen for denne Haruhifortellingen var minst uten mening.

”......Og deretter ga den du om tre år senere meg denne.”

Nagato stirret på tanzakuen som jeg tok ut, fingrene hennes svevde over de rare symbolene som om hun leste en strekkode.

”Forstått.”

Nagato nikket simpelt på hodet sitt. Er det så? Vent, jeg har plutselig tenkt på noe som  plager meg ordentlig.

”Jeg plasserte hånda mi på tinnngen og sa,

”Det er sant at jeg har kjent Nagato i en stund nå, men deg var den for tre år siden. Det er, for deg akkurat nå er det den første gangen vi har møttes, ikke sant?”

Selv jeg forsto ikke hva jeg snakket om. Likevel glimtet Nagatos briller mens hun svarte rolig som om ingenting hadde skjedd.

”Ja.”

”Så......”

”Skaffer tillatelse til minnedeling med alternativ tidsforskjell. Laster ned reverserbar bevegende tidsplandata.”

Hva i helvete er det?

”Den ′meg′ som eksisterer på tidsplanet tre år fra nå av, og den ′meg′ som eksisterer i denne tidsperioden er en og samme person.”

Så hva? Er det ikke det som er saken? Men det kan ikke være mulig for den Nagato for tre år siden å dele samme hukommelse som Nagato tre år senere.

”Det er mulig.”

Hvordan gjør du det?

”Synkronisering.”

Um, jeg forstår det fremdeles ikke.

Nagato stoppet å svare og tok sakte av brillene sine. De uttrykksløse øynene blinket til meg. Det var sannelig ansiktet av den bokormen av en jente som jeg gjenkjente. Det var den Nagato Yuki som i kjente

”Hvorfor er har du på deg den North High-uniformen? Har du begynt på skolen alt?”

”Nei, akkurat nå er jeg i beredskapsmodus.”

”Beredskap...... har du til hensikt å være i beredskap i tre år?”

”Ja.”

”Det er virkelig......”

Tålmodig av deg. Finner du det ikke kjedelig? Nagato ristet på hodet og sa,

”Dette er et oppdrag.”

De klare øynene så rett mot meg.

”Det finnes mer en en måte å bevege seg gjennom tid på.”

Sa Nagato med sitt blanke uttrykk,

”TPDD er bare et verktøy for å kontrollere romtid, den rommer usikkerhet og unøyaktigheter. Mange teorier eksisterer for forflyttelse gjennom tidsromkontinuum.”

Asahina-san grep en gang til stramt om hånda mi,

”Um......hva betyr det??”

”Bruk av TPDD for å overføre organiske livsformer gjennom tid er tillatt, men det vil generere støy. For oss er det ikke et ideelt verktøy.”

”Når du sier ”oss” mener du den Integrerte Data Sentientielle Eksistens?

”Kan Nagato-san utføre et hopp gjennom tidsplaner i dets helhetlige form?”

”Form er ikke nødvendig. Det er nok for tidsreiser så lenge den holder de samme dataene.”

Pendle bak og foran mellom fortid, nåtid og fremtid huh?

Hvis Asahina-san kan gjøre det, ville det ikke være vanskelig for Nagato i det hele tatt. Siden Nagato innehar tilstrekkelige krefter til å gjøre det. Jeg begynte å undre, når man sammenlikner Nagato og Koizumi, ville ikke det gjøre Asahina-san til en utenomforstående?

”Så da er det greit.”
Jeg avbrøt Asahina-san og Nagatos samtale, nå er det ikke tid for å diskutere teorier og mekanikken bak tidsreising. Spørsmålet nå er hva vi skal gjøre slik at jeg og Asahina-san kan vende tilbake til fremtiden tre år senere.

Likevel nikket Nagato simpelt på hodet igjen og sa,

”Det kan bli gjort.”

Hun stod så opp og åpnet papirdøra til rommet som var forbundet med stua.

”Her.”

Det var et japansk soverom belagt med tatami, det fantes ingenting annet enn tatami. Det så ordentlig ensomt ut, som forventet av Nagatos sted. Dette kunne jeg forstå, men hvorfor har hun brakt og hit til dette gjesterommet? Er den en tidsmaskin gjemt i dette rommet? Akkurat idet jeg skulle til å spørre alle slags spørsmål, tok Nagato ut en futon fra skapet og la det flatt ned. Hun brakte til og med to tepper ut.

”Jeg håper det bare er meg som tenker for mye......men du spør oss ikke om å sove her, gjør du?”

Nagato bar teppet og så på meg. Figurene av meg og Asahina-san var tydelig reflektert i de krystallklare pupillene hennes.

”Ja.”

”Her? Men Asahina-san? Vi to?”

”Ja.”

Jeg stjal et blikk ved siden av meg og så Asahina-san som så forlegen ut, ansiktet hennes rødmet voldsomt rødt. Den reaksjonen var som forventet tipper jeg.

Men Nagato virket ikke til å være bekymret i det hele tatt,

”Nå sov.”

Ikke vær så direkte!

”Det er bare å sove.”

Sukk......det er hva jeg hadde til hensikt å gjøre uansett. Jeg vekslet blikk med Asahina-san. Hun rødmet mens jeg trakk på skuldrene mine. Det var vi som kom til Nagatos for hjelp, hvis hun vil at vi skal sove, så la oss sove! Hvis vi våknet og og fant oss tilbake til der vi kom fra, ville det være en ganske enkel løsning.

Nagato skrudde av bryteren til lampa med hånda si og begynte å mumle noe. Idet jeg undret på at ′′hun ikke kunne si god natt til oss, kunne hun?′′ blafret lampa og slo seg av.

Kunne like godt sove! Jeg la meg ned og dro teppet over meg.






I det neste øyeblikket skrudde lysene seg på igjen. Det fluoriserende røret blafret sakte mens lyset ble stabilisert. Huh? Hva er denne merkelige følelsen? Det var den samme nattehimmelen utenfor vinduet som før.

Jeg satte meg rett opp, Asahina-san satte seg også opp og grep teppet sitt.

Det uskyldige, barneaktige ansiktet hennes så engstelig ut, og hun så på meg med et spørrende blikk, men så klart visste ikke jeg åssen jeg skulle svare spørsmålet hennes.

Nagato stod der som før hun skrudde på lysbryteren.

Jeg har en følelse av at dette ikke var Nagatos vanlige ansikt, det er som om det var noen følelser inne i denne. Jeg så nøye på det bleke, hvite, ansiktet, det er som om hun ville uttrykke noe men ikke var i stand til det på grunn av en eller annen konflikt inni hjertet hennes. Hvis jeg ikke hadde observert ansiktet hennes for en ganske lang stund, ville jeg knapt merket det. Men jeg kan ikke garantere at det ikke bare var min innbilning.

Lyden av pusting kunne høres ved siden av meg, jeg vendte meg og så Asahina-san fikle rundt med den flytende skjermklokka på det høyre håndleddet sitt.

”Eh? Det kan ikke være?......Eh? Er dette sant?”

Jeg tok et blikk på klokka hennes, kunne denne tingen være den såkalte TPDD?

”Nei, det var bare en automatisk, digital klokka.”

Du mener de klokkene som automatisk synkroniserer seg med standardtiden? Asahina-san smilte lykkelig til meg og sa,

”Vi har returnert. Vår opprinnelige tid var 7.juli......akkurat etter ni tretti om natta. Dette er slik en lettelse......Phew!”

Hun pustet ut en lettelsens sukk fra bunne av hjertet sitt.

Stående ved døra var den Nagato som jeg kjente. Hvis jeg måtte skjelne om hun hadde på sine briller eller ikke, var denne Nagato Yuki den ene som hadde myknet opp litt. Av å se henne tre år senere, forsto jeg det endelig. Den Nagato foran meg har sannelig forandret seg en smule siden jeg først så henne i Litteraturklubbrommet da Haruhi brakte meg dit. Forandringen var så liten at hun sannsynligvis ikke innså det selv.

”Men hvordan gjorde du det?”

Nagato forklarte til Asahina-san uten noen følelse,

”Selektiv frysning av flytende, forbundet data inne i romtid og bevare den inntil den kjente destinasjon inne i romtidskontinuum, og til slutt fryse ut data.”

Hun sa noen veldig abstrakte uttrykk, så stoppet hun litt hun og la til,

”Og det er nå.”

Asahina-san forsøkte å stå opp, så myknet knærne hennes og hun knelte ned igjen,

”Kan det være......umulig......Nagato-san, du......”

Nagato hørte stille på.

”Hva er galt?” spurte jeg.

”Nagato-san......har stoppet tiden selv. Hun hadde sannsynligvis tiden i dette rommet fryst sammen med oss i tre år, helt til å dag da hun endelig fryste ut tiden......ikke sant?”

”Ja.” svarte Nagato og nikket.

”Dette er utrolig, å være i stand til å stoppe tid......wah~.”

Asahina-san knelte utmattet og sukket.

Jeg tenkte for meg selv, ser ut som om vi trygt har returnert tilbake til tre år i fremtiden. Jeg var sikker på det bare ved å se på Asahina-sans reaksjon, hun var den slags som har på seg sine tanker på ansiktet sitt. Uansett tror jeg på grunnen til åssen vi returnerte fra tre år siden, og åssen tid hadde blitt fryst nå. Akkurat nå kan jeg tolerere nesten alt, uansett hva det er, jeg kan i grunnen akseptere det uten noen problemer. Det er alt godt......meb,

”Dette var ikke den første gangen jeg har besøkt Nagatos hjem. Hun hadde invitert meg en gang,  for mer en en måned siden, men den gangen så jeg bare stua og hadde ikke gått inn i dette gjesterommet, som jeg ikke var klar over at eksisterte. Så......um, med andre ord, hva foregår her?”

Jeg så på Nagato, og Nagato så på meg.

......Med andre ord, da jeg besøkte den første gangen og hørte historien hennes angående dataeksplosjoner, var det en annen ′meg′ som sov i rommet ved siden av oss.

Hva foregår? Det var ifølge logisk slutning.

”Ja.” sa Nagato. Jeg følte meg brått svimmel.

”......Hei, betyr det at du visste du hva som skulle skje da? Inkludert meg og dagens hendelser?”

”Ja.”

Fra mitt perspektiv var den første gangen jeg møtte Nagato på starten av skoleterminen da Haruhi tenkte på å sette opp SOS Brigaden. Likevel hadde Nagato alt møtt meg på Tanabataen for tre siden. For meg, skjedde det for ikke så veldig lenge siden, men hun fortalte meg at det allerede var for tre år siden. Jeg tror jeg blir galt alt.

Både meg og Asahina-san virket lamslåtte og forbløffede av denne vendingen av hendelser. Jeg visste alltid at Nagato var dyktig, men jeg tenkte aldri at hun til og med kunne fryse tid. Siden det er saken, ville ikke det gjøre henne til en forbløffende Wonder Woman?

”Ikke helt sant.”

Hun avslo flatt mine lovord.

”Dette var et spesielt unntak. En nødstilfelle. Med mindre det er veldig viktig, er denne metoden sjeldent brukt.

Og vi var sett på som ”veldig viktig”.

”Takk skal du ha, Nagato.”

Jeg bestemte meg for å takke henne først, men å takke henne var det beste jeg kunne gjøre.

”Det spiller ingen rolle.”

Nagato nikket det øyensynlig kalde ansiktet sitt og rakk meg tanzakuen med geometriske symboler tegnet på den. Jeg mottok den og merket meg at papirkvaliteten hadde blitt slitt ut en del, som om det hadde blitt forlatt i tre år.

”Å ja, symbolene på denne tanzakuen, kan du fortelle meg hva det står?”

Spurte jeg lett. Jeg trodde ikke at noen kunne lese noen meningsløse symboler tegnet av Haruhi, så jeg tenkte simpelthen at det bare ville være en spøk.

”Jeg er her,”

Svarte Nagato. Jeg ergret meg.

”Det er det som står på det.”

Jeg blir mer og mer forvirret nå.

”Kan disse Nazca-liknende tegningene eller symbolene være en slags form for romvesenspråk?”

Nagato svarte ikke på det spørsmålet.

Asahina-san og jeg forlot Nagatos hjem og gikk under den månebelyste himmelen.

”Asahina-san, var det noen mening for deg å bringe meg tilbake til fortiden?”

Asahina-san prøvde å tenkte så hard hun kunne, så løftet hun hodet sitt og sa i en veldig myk stemme,

”Jeg beklager. J......vel......um......Jeg er ikke sikker......Jeg er lik......sluttgrensesnittet......nei, bunnen......nei, jeg er bare som en lærling......”

”Likevel er du ved Haruhis side.”

”Det er fordi jeg aldri trodde at jeg ville bli fanget av Suzumiya-san til å melde meg inn i klubben.”

Furtet hun og sa. Asahina-san, du ser søt ut med det uttrykket også.

”Jeg fulgte bare ordrene......fra mine overordnede, eller de høyere oppe. Jeg selv jeg vet ikke om det er noen mening bak tingene jeg gjør.”

Jeg tenkte til meg selv, mens jeg så på den rødmende Asahina-san, kunne denne overordnede ikke være noen andre enn den voksne Asahina-san? Det var grunnløs spekulasjon, men siden de eneste tidsreiserne jeg visste om var henne og den normale Asahina-san kan jeg ikke bli skyldt på for å tenke det.

”Jeg forstår.”

Likevel kunne jeg fremdeles ikke forstå det. Hvis Asahina-san ikke forsto det kunne jeg umulig kunne forstå det. Nagato sa at det fantes mer enn en måte å reise gjennom tiden på. Fremtidige tidsreisere hadde deres egne regler tipper jeg? Jeg håper noen kan forklare meg disse til meg når alt har falt i ro.

Jeg skilte lag med Asahina-san ved stasjonen. Den smale figuren henne takket meg nok en gang, så dro ut som om det ganske synd. Etter at hun var ute av syne, satte jeg kursen hjem jeg også, og det var nå jeg innså at jeg hadde etterlatt bagen min i klubbrommet.

Neste dag, som var 8.juli; for bevisstheten min, det var sannelig neste dag, men for kroppen min føltes det som om tre år og en dag hadde passert siden sist jeg gikk til skolen. Jeg dro til skolen tomhendt og satte kursen rett mot klubbrommet, så dro jeg til klasserommet etter å ha tatt bagen min. Asahina-san kom tidligere enn meg ser det ut som, siden bagen hennes var ingensteds å se.

Da jeg ankom klubbrommet, så jeg Haruhi sitte der og kikke anspent ut av vinduet som om hun fullt forventet ankommelsen av romvesener.

”Hva er galt? Du har sett deprimert ut siden i går. Har du plukket og spist giftig sopp?”

Sa jeg og satte meg. Haruhi ha et overbelagt sukk og sa,

Ingenting egentlig. Føler meg bare melakolisk av å tenke på noe i fortiden. Noen minner som jeg hadde under Tanabata.

Jeg grøsset straks. Hva slags minner var det......jeg spurte ikke.

”Jeg forstår.”

Haruhi snudde hodet sitt og observerte forandringene i skyene. Jeg trakk på skuldrene min. Jeg har ingen intensjon om å tenne på lunta for denne bomben. Alle med alminnelig fornuft ville gjort det samme.

Etter skolen ble Litteraturklubbrommet nok en gang det illegale hovedkvarteret for SOS Brigaden.

Haruhi sa bare, ”Kast bambusskuddet vekk, er det ubrukelig nå.” Så dro hun med en gang. ”Kommandør”-armbåndet så heller ensom ut etter å ha blitt etterlatt på bordet. Sukk, i morgen vil hun vende tilbake til å være den eksentriske jenta som spør oss til å gjøre umulige, urimelige ting. Hun er den slags person.

Asahina-san var ikke her heller. Bare Nagato Yuki var i rommet, sammen med meg som spilte sjakk med Koizumi. Ute av stand til å motstå den ”evangeliske” lidenskapen hans for sjakk, samtykket jeg med å la han lære meg åssen en spiller spillet.

Jeg hadde trodd at Koizumi byttet til å spille sjakk fordi han var elendig i Othello, men det ser ut som om jeg har tatt feil. Han er like elendig i sjakk.

Jeg tok ut en av Koizumis bønder med hesten min mens jeg kikket på Nagato, som så anspent på sjakkbrettet med det blanke ansiket sitt.

”Si, Nagato, jeg forstår det ikke i det hele tatt. Er Asahina-san virkelig fra fremtiden?”

”Nagato vippet sakte hodet sitt.

”Ja.”

”Men jeg har bare en fornemmelse av paradoks mellom å sette kursen for fortiden og vende tilbake til framtiden.”

Det var som forventet. Hvis det ikke var kontinuitet mellom fortiden og fremtiden – hvis vi dro tre år tilbake, sov der og gjenoppvåknet i nåtiden, så er den ”nåtida” som vi nå er i være en annerledes verden fra den ”gårsdagen” som vi dro fra. Likevel, fra utfallet hadde jeg gitt Haruhi en idé som hun ikke skulle ha, og den idéen hadde ført Haruhi til North High, og forsterket interessen hennes for alt ikke-menneskelig liv......denne muligheten eksisterer.

Hvis jeg ikke reiste tilbake til tre år siden, ville kanskje alt ikke ha skjedd. Utifra tonen fra den voksne Asahina-san, virker det som om hun vet mer enn oss. Med andre ord, kontinuitet eksisterer mellom fortiden og fremtiden. Dette går imot det Asahina-san hadde fortalt meg tidligere. Jeg kan fremdeles regne ut dette i det minste, uansett hvor dum jeg er.

”Siden et ikke finnes en konklusjon til en paradoksal historie, er det umulig å bevise at det ikke er noen paradokser.”

Sa Nagato rolig, å viste fram et uttrykk som sa ′′Det skulle forklare alt′′. Den forklaringen kan visst være nok for deg, men jeg forstår det ikke i det hele tatt. Nagato løftet den glatte, hvite nakken sin og så på meg.

”Du vil forstå det snart.”

Så vendte hun tilbake til sitt vanlige selv og returnere til bokverdenen sin. Koizumi sa nå,

”Det er saken. Akkurat nå er min konge i sjakk av tårnet ditt. Dette er sannelig et problem for meg, hvor skal jeg flykte?”

Sa Koizumi mens han tok opp den svarte kongen, deretter plasserte han den skjødesløst i jakkelomma si. Han viste meg så neven sin som en magiker som avslørte triksene sine.

”Vel, finnes det et paradoks med at jeg gjør dette?”

Jeg lekte rundt med det hvite tårnet med fingrene min og tenkte, ′′Jeg kommer ikke til å leke noen dumme Zen-filosofiske spill med deg, og jeg har ikke planlagt å tilfredsstille meg selv med abstrakte emner. Så jeg nekter å svare på spørsmålet ditt′′.

Uansett – det er ingen tvil at Haruhi er en paradoksal eksistens, det sammen kan bli sagt om denne verdenen.

”Dessuten betyr en konge ingenting for oss, istedet er det dronningen som spiller en viktige rolle.”

Jeg la det hvite tårnet i ruta der den den sorte kongen sto. Dronning til Hest 8.

”......Jeg vet ikke hva som kommer til å skje, men jeg håper bare at det ikke er noe som vil gi meg en storstilt hodepine.”

Nagato forble stille, mens Koizumi smilte og sa,

”Jeg tror det er best for ting å forbli fredelige, eller ville du foretrukket at noe skulle skje?”

Jeg fnøs og tegnet en sirkel ved navnet mitt på poengskjemaet.