Editing Suzumiya Haruhi ~Norwegian~:Volume1 Prologue

Prolog

Når sluttet jeg å tro på julenissen? Sannheten er at spørsmål som dette ikke har noen betydning for meg. Men hvis du skulle spørre meg om når jeg sluttet å tro at den gamle mannen iført det røde kostymet var julenissen, da kan jeg selvsikkert si: Jeg har aldri trodd på julenissen noen sinne. Jeg visste at julenissen som dukket opp i juleselskapet på min barneskole var en bedrager, og nå som jeg tenker over det, delte hver eneste av mine klassekamerater det samme mistroende blikket da vi så læreren vår, late som om han var julenissen. Selv om jeg aldri har sett mamma kysse julenissen, var jeg allerede vis nok til å være mistenksom på eksistensen av en gammel mann som som bare arbeidet på julaften.

Likevel tok det meg lengre tid å innse at romvesener, tidsreisere, spøkelser, monstre og espere i de effektsfylte “gode folk mot ond organisasjon” tegneseriene faktisk ikke eksisterte heller. Nei vent, jeg innså det sikkert, jeg ville bare ikke innrømme det. Dypt i mitt hjerte ønsket jeg at disse romvesenene, tidsreiserne, spøkelsene, monstrene, esperene og onde organisasjonene plutselig skulle dukke opp. Sammenlignet med dette kjedelige, normale livet mitt, var verden i disse prangende seriene mye mer spennende; Jeg ville også leve i den verden!

Jeg ville være den som reddet jenta som ble kidnappet av romvesener og fanget i et bolle-liknende fort. Jeg ville være den som brukte mitt mot, intelligens og trofaste laserpistol til å kjempe mot skurker fra fremtiden som ville forandre historien for deres egen vinning. Jeg ville være den som kunne fordrive demoner og monstre med en enkel trylleformular, kjempe mot mutanter eller telepater fra onde organisasjoner, og delta i telepatiske slag.

Men vent, jeg må roe meg ned. Hvis jeg virkelig ble angrepet av romvesener eller hva som helst, hvordan kunne jeg noensinne sloss mot dem. Jeg har ikke engang noen spesielle evner!

Greit hva med denne: En dag overføres en ny mystisk student til klassen min. Men han er egentlig et romvesen eller fra fremtiden, og han har telepatiske evner. Når han havner i et slag med de onde folka, trenger jeg bare å finne en måte å bli involvert i hans kamp på. Han vil gjøre all slåssinga og jeg han bli hans trofaste sidemann. Herregud, dette er supert, jeg er så smart!

Eller kanskje, hvis det ikke går an, hva med denne: En dag våkner en mystisk kraft i meg, noe som telekinese eller telepatiske evner. Jeg oppdager så at det er mange andre i verden som har liknende krefter, og deretter blir jeg rekruttert til et paranormalt samfunn. Jeg vil bli en del av denne organisasjonen for å beskytte verden mot onde mutanter.

Dessverre er virkeligheten så overraskende grusom... Ingen ble overført til klassen min. Jeg har aldri sett en UFO. Da jeg dro til steder som ryktes å være hjemsøkt, dukket ikke noe opp. To timer med intenst stirring klarte ikke å flytte min blyant en eneste millimeter, og glaning på min klassekamerats hode avslørte ikke tankene hans for meg heller. Jeg kunne ikke noe for å være deprimert over hvor vanlige fysikkens lover var. Jeg sluttet å kikke etter UFOer og følge med paranormale TV-serier fordi jeg endelig overbeviste meg  selv at det var umulig. Jeg hadde også kommet til punktet der jeg bare hadde en følelse av nostalgi for disse tingene.

Etter ungdomskolen vokste jeg ut av den fantasiverdenen og ble fullstendig plantet i virkeligheten. Ingenting skjedde i 1999 selv om jeg fortsatte å håpe på at noe, bare noe, skulle skje; menneskeheten hadde ikke returnert til månen eller kommet forbi den. Jeg antar på bakgrunn av slik ting ser ut, at det vil bli lenge til du kan bestille en tur-retur reise fra jorda til Alpha Centauri.

Med denne slags alminnelige tanker i hodet ble jeg en normal, ubekymret høyskolestudent. Det er inntil den dagen jeg møtte Suzumiya Haruhi.