Editing Suzumiya Haruhi ~Norwegian~:Volume1 Chapter7

Kapittel 7

Et kunstig menneske som påstod å ha blitt skapt av romvesener, en jente som reiste fra fremtiden, og en ung esperkriger har alle vist meg bevis for deres identiteter for å få min tillit. De kretser rundt Haruhi av tre forskjellige grunner. For å være ærlig er det ikke så dårlig i det hele tatt. Nei, det ''er'' dårlig. Fordi jeg fremdeles ikke forstår denne ene tingen.

Hvorfor meg?

Koizumi sa at grunnen til at romvesener, tidsreisere og espere alle har samlet seg rundt Haruhi er fordi hun ønsket det.

Så, hva med meg?

Hvorfor er jeg involvert i alt dette? Jeg er bare et menneske. Et hundre prosent normal. Jeg har ikke noen plutselige minner fra et rart forrige liv, eller noen ubeskrivelige krefter. Jeg er bare en ypperlig, normal høyskolestudent!

Hvem i verden skrev manuset for denne historien forresten?

Eller har noen dopet meg og sørget for at jeg hallusinerte alt dette? Eller kanskje har jeg blitt truffet av en giftig, elektrisk bølge? Hvem i helvete fikk meg sittende fast i alt dette?

Er det deg, Haruhi?





Tullet bare.





Jeg vet egentlig ikke noe.

Hvorfor er jeg så bekymret? Det virker som om alle svarene hviler med Haruhi. Hun burde være den som bekymret seg. Hvorfor må jeg være så frustrert for henne også? Dette gir ikke mening! Det har jeg bestemt! Hvis ting er som Nagato, Koizumi og Asahina sier, så er det de som burde fortelle Haruhi det selv! Hva som skjer med verden så er hennes ansvar; jeg har ingenting å gjøre med det.

Bare sett henne på din karusell! Sett meg utenfor dette!

Mens dagene telte ned til sommer, gikk jeg svett opp skråningen, tørket bort svetten min med jakka, mens jeg dro slipset mitt og åpnet skjortas tredje knapp. Det var allerede så varmt på morgenen, og det ville bli jævlig ved ettermiddag. Idet jeg bet tennene sammen og gikk opp skråningen til skolen, dasket noen til skulderen min. Idet jeg skrek ”Ikke rør meg! Det er varmt! Og snudde meg rundt, kom Taniguchis ansikt til syne.

”Yo!”

Taniguchi, som gikk side om side med meg nå, svettet også. ”Så irriterende, mitt velforberedte hår er ruinert av all denne svetten.” selv om har så det, så han fremdeles munter ut.

”Si meg, Taniguchi,” jeg avbrøt idet Taniguchi fortsatte med å skryte meningsløst av åssen hunden hans hadde det, ”Jeg er en normal høyskolestudent, ikke sant?

”Hva?”

Taniguchi slapp ut en latter som om han hadde hørt en veldig morsom vits.

”Kanskje du burde definere hva ’normal’ er. Ellers ville ikke denne samtalen gjøre noen mening.”

”Virkelig?”

Jeg angret på å ha spurt han det spørsmålet.

”Tullet bare! Du, normal? Jeg tror ikke en normal høyskolestudent ville dytte ned en jente i et tomt klasserom!”

Så klart, Taniguchi ville ikke glemme sånne ting.

”Jeg er en kar også, så jeg kjenner grensene mine. Din hemmelighet er trygg hos meg, du forstår hva jeg mener?”

Jeg forstår det ikke i det hele tatt.

”Når begynte du og hun å ha et slikt forhold? Nagato Yuki er hva jeg ville gradere som en A-!”

Så, Nagato er en A- ifølge hans gradering. Jeg prøvde å forklare til Taniguchi.

”Det er fordi...”

Jeg skulle tro at Taniguchis hode nå er full av urealistiske ønsker og fantasier. Så, jeg bestemte meg for å bruke følgende forklaring.

Stakkars Nagato er offeret av Haruhis urimelige okkupasjon av Litteraturklubbens rom. Hun var veldig bekymret av å ikke være i stand til å holde aktivitetene for klubben sin, så hun kom til meg etter hjelp. Hun spurte meg om det var noen måter for å få Haruhi til å gi opp Litteraturklubbens rom og gå et annet sted. Jeg var rørt av oppriktigheten hennes, så jeg bestemte meg for å hjelpe den stakkars jenta, og diskuterte det med henne i et sted hvor Haruhi ikke ville finne ut av. Idet vi snakket om hva vi skulle gjøre etter at Haruhi hadde gått, besvimte Nagato som et resultat av blodmangelen hennes. Jeg klarte å fange henne før hun falt i bakken, og så kom du busende inn. Det er virkelig ingenting!

”Ja særlig!”

Hun sparket meg til og med etter å ha sagt det. Pokker! Det tok meg lang tid å komme opp med en sånn perfekt dekkhistorie! Jeg kan ikke tro at jeg ikke kunne lure han!

”La oss si at jeg tror på det sludderet; jeg tror fremdeles ikke at du er normal. Du klarte faktisk å få den nesten usosiale Nagato Yuki til å komme til meg etter hjelp, og det er virkelig noe.”

”Vær så snill, er Nagato virkelig så berømt?”

”Dessuten er du Suzumiyas underordnede. Hvis du er en normal høyskolestudent, er jeg så normal som en flue.”

Så spurte jeg, ”Taniguchi, har du noen superkrefter?”

”Hva-?”

Det allerede tåpelige uttrykket på ansiktet hans gikk opp et hakk. Han så ut som en nanpa, den typen unge skolejenter må være forsiktige med.

Han sa, ”Jeg forstår, så ikke engang du er immun mot Suzumiyas toksiner... Selv om vi ikke tilbringer mye tid sammen, er du virkelig en hyggelig person. Så prøv ikke å komme deg altfor nær meg er du snill; jeg vil ikke bli infisert med Suzumiyas virus også.”

Jeg slo svakt Taniguchi, noe som fikk han til å le ukontrollert. Ha, hvis denne fyren er en esper, så er jeg generalsekretær av de Forente Nasjoner.

Idet jeg ankom trappene som førte til skoleinngangen, var jeg på en måte takknemlig overfor Taniguchi, for at han hadde en samtale med meg, siden heten hadde kjølt seg ned etter å ha snakket med ham.

I et slikt varmt vær, kunne selv Haruhi bare ligge utmattet på pulten sin, og sorgfullt kikke ned på kollene i det fjerne.

”Kyon jeg er varm!”

Virkelig? Det samme er jeg.

”Vift meg med boka di.”

”Istedet for å finne noen andre, vil jeg heller vifte meg selv. Jeg har ikke nok energi tidlig på morgenen til å hjelpe deg.”

Haruhi forble dovent, liggende på pulten, uten sin vanlige pompøse og artikulerte aura.

”Hva synes du det neste Mikuru-chan burde ha på seg?

Etter bunny-jente og maidkostymet burde det være......vent, kommer det til å bli en annen kostyme!?

”Burde det være katteører? Eller en sykepleier? Kanskje hun burde kle seg som en dronning denne gangen?”

Bilder av Asahina blinket gjennom hodet mitt: av henne kraftig blussende med sin lille figur vrikkende og tvunget til å ha på seg alle typer kostyme. Jeg begynner å bli svimmel. Ah, hun er bare så altfor søt.

Haruhi så ut til å ha gjettet hva jeg tenkte og skulte på meg. Så knipset hun lett håret sitt bak ørene.

”Du ser ut som en idiot,” avgjorde Haruhi.

Hei, var det ikke du den som la fram temaet? Men kanskje hun hadde rett, så det er ikke noe poeng i å krangle med henne.

Mens hun viftet nakken av uniformen sin med en tekstbok, plumpet hun ut med, ”Jeg kjeder meg så!”

Haruhis munn var perfekt lik en heno-ji. Hun så ut som en karakter fra en tegneseriebok.





Selv under den intense strålingen fra solen, klarte vi å overleve den jævla ettermiddagens gymtimer. Etter timen forbannet alle ”Pokker den Okabe! Få oss til å løpe maraton i to hele timer!”, men vi tok av oss gymtrøyene våre, som hadde blitt stykker av våte klær, i klasserom 1-6, før vi returnerte til klasserom 1-5.

De fleste av jentene hadde skiftet alt, men siden siste økt var klassens time, var det noen, som tilhørte sportsklubbene, som forble kledd i sine gymtrøye for sine aktiviteter etter skolen. Likevel, det som forvirret meg var hvorfor Haruhi, som ikke var organisert i noen sportsklubb også var ikledd sin gymtrøye.

”Det er altfor varmt!”

Det er sant, det er grunnen hennes.

”Hva spiller det noen rolle? Jeg må fremdeles skifte når jeg kommer til klubbrommet! Ikke for å nevne at jeg er i tjeneste denne uka, og jeg kan bedre bevege meg i dette.”

Haruhi holdt haka si med hånden og så ut på de samlende regnskyene utenfor.

”Det er ikke en dårlig idé.”

Å ha en gymtrøye som det neste cosplay-teamet er ikke en dårlig idé! Hva? ’Cosplay’ er ikke det rette ord? Jeg vet ikke hva hun planlegger, men akkurat nå prøver hun sitt beste med å cosplaye som en høyskolestudent!

”Hva i all verden tenker du på?”

Haruhis treffsikre gjetning fikk meg til å lure på om hun kunne lese tanker.

”Før jeg ankommer klubbrommet, forbyr jeg deg fra å gjøre noe rart med Mikuru-chan.”

Betyr det at jeg kan gjøre noe rart med henne etter at du ankommer?

Jeg beholdt den tanken for meg selv og hevet armene mine kraftig som en kriminell som blir pekt på av sheriffens pistol i en westernfilm.





Som vanlig banket jeg på først og ventet på et svar før jeg gikk inn. Som en dukke sittende på en stol, ble jeg hilst av en søt tjenestejente med de lyseste smil av alle smil, som en solsikke som hilser solen. Ah, jeg føler meg så varm!

Nagato satt ved bordet og lese boka si, som en Camellia som blomstret opp på våren. Argh, hva slags sammenlikninger er det jeg lager?

”Jeg skal gå og lage te.”

Asahina, la på hodebåndet sitt, og gikk til siden av det rustne bordet og plasserte forsiktig teblader inn i tekanna.

Jeg satt på kommandørens sete, og så lykkelig på Asahina beskjeftige seg, da jeg plutselig tenkte på noe.

Jeg skrudde kjapt på datamaskinen og ventet på at harddisken skulle boote. Men en gang skjermbildet dukket opp, åpnet jeg en fil og tastet passordet ”MIKURU”. Som forventet, prosesseringshastigheten var utrolig på Studiegruppen for Datamaskiners nye modell. På et øyeblikk dukket bilder av Asahinas maidkostyme opp på skjermen.

Etter ha vært sikker på at Asahina var opptatt med å brygge te, forstørret jeg en av bildene igjen og igjen.

Det bilder var fra den ganger Asahina ble tvunget til å innta sexy poseringer av Haruhu. Hennes forførende kløft kunne bli sett, og der på hennes lokkende venstre bryst var et lite sort merke. Jeg merket flekken og forstørret det videre; bildet var litt utydelig, men sikkert nok, det var en stjerneformet føflekk.

”Så det er den.”

”Fant du noe?”

før Asahina plasserte tekoppen på pulten, lukket jeg alle bildefilene. Jeg er ganske omhyggelig når det kommer til slike ting. Så klart, innen Asahina kom ved siden av meg, ville hun ingenting finne på skjermen,

”Huh, hva er dette? Hva er inne i denne ”MIKURU” filen?”

Å nei! Jeg var altfor uforsiktig!

”Hvorfor har den filen navnet mitt? Hva er inne i den? La meg seg, kom igjen! La meg se!”

”Er, hva er inne i... huh? Jeg undrer på det? Jeg tror ikke det er noe. Jepp, det er det, det er ingenting inne i den.”

”Løgner!”

Asahina strakk muntert ut armen sin og lente seg over meg mens hun prøvde å gripe musa fra den høyre hånden min. Ikke på noen måte, Jose! Jeg holdt på musa, nektet å gi slipp. Asahina draperte så sin myke kropp over meg, og prøvde å kravle over skulderen min. Jeg kunne lukte hennes søte lukt nær ansiktet mitt.

”Asahina-san, kan du slippe er du snill...”

”Kom igjen, bare en titt!”

Asahina, som plasserte sin venstre hånd på skulderen min mens hun rakte etter musa med sin høyre, var nå helt på på meg; jeg følte at situasjonen gikk fra dårlig til verre.

Den søte latteren hennes drypper mykt i ørene mine. Ute av stand til å motstå en sånn fristelse, slapp min hånd taket, og i dette øyeblikk...

”Hva er det dere to driver med?”

Vi ble fryst av en iskald, minus 273 graders stemme. Haruhi, ikledd sin gymtrøye og bærende på sin sekk, hadde et skremmende uttrykk som om hun nettopp hadde vitnet sin far overfalle en uskyldig jente.

Det neste øyeblikket begynte den lamslåtte Asahina å bevege seg. Hun gikk klumsete av ryggen min, og trakk seg tilbake sakte, og deretter satte hun seg sakte på stolen som en ASIMO-robot hvis batterier var nesten døde. Det bleke ansiktet hennes var nå nesten i tårer.

Haruhi lagde en ”humph”, og skrittet til pulten og glante på meg.

”Så, du er interessert i maidkostymer?”

”Hva prøver du å si?”

”Vi er nødt til å skifte.”

Gjør det som det passer deg! Jeg kommer bare til å stille nippe teen Asahina brygget til meg.

”Sa jeg ikke at vi trenger å skifte?”

Så?

”SÅ KOM DEG UT!”

Jeg var ganske mye sparket ut og falt på korridoren, med døra bak meg dundrende igjen.

”Hva i helvete var det for!?”

Jeg hadde ikke engang til til å legge ned koppen min, Jeg tørket av den spilte teen fra skjorta min med fingrene og deretter lente jeg på døra.

Det er rart. Noe er ikke riktig.

”Ah, det er sant!”

Normalt ville Haruhi åpent skifte klær i klasserommet, men nå jagde hun meg faktisk fra rommet.

Det ser ut som om at hun har begynt å forandre seg. Kanskje hun har nådd den alderen hvor hun begynner å bli flau av sånne ting? Fordi guttene i 1-5 alltid ville storme ut av klasserommet med en gang gymøktas bjeller ringte, var det egentlig ingen som merket at hun har forandret seg. Å ja, personen som fikk guttene inn i denne vanen med å storme ut før gym, Asakura, er ikke lenger hos oss.

Jeg satt utenfor døra en stund. Lyden av glidende klær hadde stoppet, men jeg har fremdeles ikke hørt noen kalle meg inn. Også satt jeg og ventet ti hele minutter.

”Bare kom inn...”

Asahinas lille stemme kom fra bak døra. Idet den feilfrie tjenestejenta åpnet døra for meg, så jeg bak skuldrene hennes, Haruhi sittende morskt ved pulten med sine hvite legger på bordet. Hun hadde på seg et par lange kaninører på hodet mens hun hadde den nostalgiske bunny-girl drakten. Kanskje hun ikke kunne bli plaget fordi han ikke hadde på seg sine mansjetter eller slips. Hun hadde ikke engang på seg noen strømper.

”Selv om armene og ryggen er litt kjølige, er dette kostymer faktisk ganske trangt.” Etter å ha sagt dette, plukket Haruhi opp tekoppen sin og drakk teen som om hun nøt den, mens Nagato fortsatte med å lese boka si.

Av å være omringet av en tjenestejente og en bunny-jente, visste jeg ikke hvordan jeg skulle reagere. Hvis jeg brakte med disse to jentene ut for å tiltrekke kunder, ville jeg definitivt lage profitt. Idet jeg tenkte på dette...

”Whoa, hva er dette?

Koizumi slapp plutselig ut en rar lyd idet han hilste alle med smilet sitt.

”Er det et cosplayparty i dag? Unnskyld for å ikke ha kledd meg ut i dag.”

Stopp det vrøvlet, du vil ikke gjøre ting noe mer komplisert!

”Mikuru-chan, du sitter her.”

Haruhi pekte å stolen foran seg. Asahina satt lydig foran, så vettskremt ut av den skumle Haruhi. Jeg lurte på hva Haruhi kom til å gjøre, bare for å se henne lage en hestehale av Asahinas brune, bølgende hår.

Ved første øyekast så det ut som en eldre søster som rydde opp håret til sin yngre søsters hår. Men siden Asahina var forsteiner med Haruhis uttrykk var blankt, gjorde det det som skulle være en varm scene veldig ubekvemt. Øyensynlig prøvde Haruhi bare å lage en hestehale for tjenestejenta Asahina, og det var alt.

Jeg så på Koizumi, som smilet hele tiden mens jeg så på denne scenen, og sa omsider,

”Vil du spille Othello?”

”Så klart, har ikke spilt på årevis.”

Mens de svarte og hvite sloss for kontroll av brettet, (jeg trodde aldri at Koizumi, som kunne forandre seg til en glødende sfære, ville være så lusete i brettspill) knyttet Haruhi et hestehale av Asahinas hår, så løsnet hun den, så knyttet hun to hestehaler, og en hårtopp...

(Hver gang Haruhi rørte Asahina, ville hun skjelve over over hele seg) mens Nagato fortsatte med å hengi seg til boka si.

Jeg blir mer og mer forvirret når det gjelder hva denne samlingen er om!





Det er sant, den dagen ledet vi SOS Brigadens klubbaktiviteter fredsomt. Ingenting assosiert med romvesener fra en annen dimensjon, tidsreisere fra fremtiden, blå kjemper,  eller røde sfærer skjedde på den tida. Ingen ville gjøre noe spesielt, heller ikke visste noen hva de skulle ha gjort. Vi lot bare oss selv ri på tidas strøm, og levde vårt høyskoleliv uvirksomt. Alt virket fullstendig normalt.

Selv om jeg var utilfreds med et sånt normalt liv, ville jeg alltid si til meg selv, ”Hvorfor tenke så mye? Du har så mye tid.” Og deretter ville jeg nok en gang glede meg til neste dag.

Selv da var jeg ganske lykkelig. Jeg kom formålsløst til denne klubben og så Asahina travelt opptatt med å arbeide som en ekte tjenestejente, Nagato sittende som en Buddhastatue, Koizumi med hans klare smil, og Haruhi med sine humørsvinginger. Alle disse tingene ga en aura av fullstendig normalitet, likevel hadde alt dette blitt en del av min overraskende tilfredstillende høyskoleliv. Selv om jeg har hatt ut-av-virkeligheten opplevelser av en klassekamerat som prøvde å myrde meg, og av å se ville monstre dukke opp i en grå verden, var jeg ikke sikker på at de ikke var fantasibilder av innbilning, et resultat av hypnose, eller til og med en slags hallusinasjon.

Jeg var på en måte fortsatt ergerlig overfor Haruhi for å ha dratt meg inn i klubben sin, men fra et dypere perspektiv var det bare på grunn av henne at jeg kunne henge fredfylt rundt med så mange interessante mennesker. Legg til side spørsmål som ”Hvorfor meg?”, kanskje det en dag vil være andre normale mennesker som meg som vi være med i denne klubben.

Ja, jar har tenkt på dette problemet i stund nå.

Alle ville ha tenkt på dette, ikke sant?

Likevel er det fortsatt noen som aldri har tenkt på dette.

Jepp, den noen er Suzumiya Haruhi.





Den natten, etter å ha spist middag og tatt meg et bad, og blitt ferdig med gjennomgåelsen av morgendagens engelsktime, kikket jeg på klokka og oppdager at det var tid for å gå i sengs. La la meg på sengen og åpnet den tykke hardbindsboka Nagato hadde stappet i armene mine. Jeg trodde at en kjapp lesning ikke ville skade, så jeg leste henslengt de første par sidene. Historien var overraskende interessant, så jeg fortsatte side etter side. Du virkelig må lese gjennom en for å forstå hvor hyggelig en bok kan være. Lesing er slett ikke så verst allikevel!

Selfølgelig er det umulig å bli ferdig med en sånn tykk bok i en natt, så jeg la ned boka etter å ha lest en veldig lang monolog av en av hovedpersonene. Søvnen overvant meg, og etter å ha plassert bokmerket med Nagatos håndskrift i boka, skrudde jeg av lyset og krøp under dyna. På et par minutter var jeg i drømmeland.

Vet du hvorfor mennesker har drømmer? Søvn er delt opp i Rapid Eye Movement (REM) og Non Rapid Eye Movement (NREM), og de går i periodiske sykluser. NREM forekommer de første timene etter at en person har falt i søvn, med hjernen vanligvis i en stasis-liknende tilstand i løpet av dette stadiet. Stadiet der kroppen er ubevisst, mens hjernen blir litt aktiv er kjent som REM, og drømmer vil forekomme i dette stadiet. Om morgenen, vil REM ha økt i frekvens, som betyr at nesten alle vil drømme til de våkner opp. Jeg drømmer hver natt, men siden jeg vanligvis våkner opp sent hver gang, jeg er i en sånn hast med å dra til skolen at jeg vanligvis glemmer det har har drømt. Likevel vil jeg noen ganger plutselig huske en lenge glemt drøm som jeg hadde årevis siden. Det er virkelig utrolig hvordan menneskers minner er strukturert.

Greit, nok med tilfeldig snakk. Faktisk gir jeg blaffen i det.

Jeg følte at noen klasket til ansiktet mitt. Gå vekk! Jeg er trøtt! Ikke forstyrr drømmene min!

”......Kyon.”

Vekkerklokka hadde ikke engang ringt ennå. Selv om den hadde, ville jeg ha slått den av med en gang, og det var fremdeles noe tid før moren min ville sende søstera mi for å dra meg ut av sengen.

”Våkn opp allerede.”

Nei! Jeg vil sove noe mer. Jeg har ikke tid til rare drømmer.

”Jeg sa våkn opp! Kan du ikke høre meg?”

Hendene rundt nakken min ristet meg uten stans. Jeg åpnet til slutt øynene min da jeg følte baksiden av hodet mitt dunke mot hardt gulv.

Hardt gulv?

Jeg satte meg rank, og så forvirret ut. Haruhi kikket ned på meg og trakk seg vekk for å unngå å dunke hodene våre sammen.

”Er du endelig våken?

Knelende ved siden av meg var Haruhi i sin matrosuniform. Det hvite ansiktet ga et uttrykk av engstelse.

”Vet du hvor dette er?”

Så klart jeg gjør; vi er på North High, skolen vi går på, og akkurat nå er vi ved trappene foran skoskapene ved skoleinngangen. Det var ingen lys på, og skolen skolen om natten kom ut som grått foran oss......

Nei, noe er galt.

Det var ingen himmel ovenfor.

Bare en bred grå horisont. En monoton himmel. Det var ingen måne eller stjerner, ikke en eneste sky engang. Bare en himmel like grå som betongmurene.

Dette er en Forseglet Virkelighet.

Jeg sto sakte opp. Jeg var forbløffet av at jeg ikke var ikledd pyjamasen min, men skoleuniformen.

”Da jeg våknet, fant jeg meg selv her, deretter deg ved siden av meg. Hva er det som skjer her? Hvorfor er vi på skolen?”

Spurte Haruhi med en unormal myk stemme. Jeg svarte ikke henne med en gang, istedet rakte jeg armene min ut for å føle veien min. Fra smerten av å bli klype håndbaken, til å følelsen av uniformen på kroppen min, føltes det ikke ut som en drøm. Jeg dro ut to av mine hårstrå ut. Jeg fant ut at det virkelig gjorde vondt.

”Haruhi, er vi de eneste her?”

”Ja, jeg var ment å være i søvn under dyna mi. Hvorfor dukket vi opp her? Og himmelen ser rar ut......”

”Har du sett Koizumi?”

”Nei......hvorfor nevnte du ham?”

”Ingenting, bare spurte.”

Hvis denne Forseglede Virkeligheten ble skapt av en skjelv i en dimensjonal forkastning eller ved eksterne faktorer, burde det være en glødende kjempe og Koizumi her i tillegg.

”Uansett, la oss forlate skolen nå! Kanskje vi skumper borti noen”

”Åssen har det seg at du ikke ser engstelig ut i det hele tatt?”

Jeg er mer enn sikkert engstelig, spesielt av å se at du også er her. Er ikke ikke dette lekeplassen for kjempene du lager? Eller har jeg blitt overfølsom og bare drømmer alt dette? Helt alene med Haruhi i en tom Virkelighet......Hvis Sigmund Freud var her, kunne han analysert alt dette for meg!

Jeg forble en avstand fra Haruhi mens vi gikk mot skoleinngangen, da vi ble blokkert av en usynlig vekk. Jeg husker fortsatt den elastiske følelsen av denne veggen. Den kunne bli dyttet innover litt, men straks etter ville en annen hardere vegg blokkere alle forsøk på å trenge videre gjennom.

”......Hva er dette?

Haruhi rakte ut armene sine og prøvde å dytte denne usynlige veggen, mens hun spurte meg øynene sine vid åpne. Jeg gikk langs løpebanen og fulgte sporet av veggen.

Det virker som om vi har blitt fanget inne på skolen.

”Det ser ikke ut til å være en vei ut av skolen.”

Jeg kunne ikke føle noen bris. Det var som om selv lufta hadde stoppet å strømme.

”La oss prøvde inngangen bak!”

”Å ja, er det noen måte vi kan kontakte noen på? La oss se etter en telefon. Jeg brakte ikke med meg mobilen.”

Hvis dette var den Forseglede Virkeligheten Koizumi fortalte meg om, ville det å finne  en telefon være nyttesløst. Til tross for det bestemte vi oss for å gå inn i skolebygningen for å ta en titt. Det burde være en telefon i personalrommet.

Skole så nifs ut i mørket med alle lysene av. Vi passerte skoskapene og gikk stille inn i skolebygningen. Langsmed veien, skrudde vi på lysene for den første etasjen, og taklampene lyste opp med en gang. Selv om de var kalde, kunstige lys, var de nok til å få frem et sukk av lettelse fra meg og Haruhi.

Etter å ha vært sikkert på at det ikke var noen i klasserommene på deg etasjen, satte vi kursen for personalrommet. Naturligvis var personalrommet låst, så jeg plukket opp en brannslokker i nærheten og knuste vinduet åpent, og gikk inn gjennom det.

”......Ser ikke ut til å virke.”

Haruhi holdt telefonen inntil ørene sine, men kunne ikke høre noenting. Hun prøvde å ringe noen numre, men ingenting kom ut av det.

Vi forlot personalrommet, skrudde på alle lampene langsmed veien, og gikk opp trappene, siden Haruhi hadde foreslått at vi skulle returnere til klasserommet vårt. Siden det Femte Klasserom for førsteklassingene befant seg på den øverste etasjen, kunne vi kanskje finne ut noe av å se ned derfra.

Haruhi fortsatte med å holde på jakken min mens vi gikk langs korridoren. Ikke regn med meg; jeg har ikke noen superkrefter i det hele tatt. Hvis du er redd, så hold på armen min! Det ser mer naturlig ut på den måten!

”Idiot!”

Haruhi skulte på meg, men fingrene hennes slapp aldri taket på jakken min.

Det var ingen forandring i klasserom 1-5; det var akkurat som vi hadde etterlatt det etter skolen.

”......Kyon, se......”

Haruhi ble stille etter å ha gått mot vinduene. Jeg gikk ved siden av henne og så ned på situasjonen.

Det var en dyp grå verden overalt. Jeg kunne ikke engang se horisonten bortenfor kysten, av å se ned fra fjerde etasje på toppen av kollen. Det var alt mørkt innen panoramaet, uten et eneste lys på. Det var som slutten av verden.

”Hva er dette stedet......”

Det var ikke hele befolkningen som hadde forsvunnet, men heller vi som hadde forsvunnet. Det så ut som om vi hadde snublet borti denne Forseglede Virkeligheten ved en tilfeldighet.

”Dette føles rart.”

Haruhi rørte skuldrene på sine og hvisket.





Siden vi ikke visste hvor ellers vi skulle dra, returnerte vi til klubbrommet hvor vi nettopp hadde tilbrakt ettermiddagen før. Siden jeg alt hadde stjålet nøklene fra personalrommet, var vi i stand til å låse opp døra og gå inn.

Vi begge pustet ut et lettelsens sukk av å ha returnert til et velkjent, belyst rom.

Vi skrudde på radioen, men vi kunne ikke engang høre noe radiostøy. Klubbrommet var så stille at bare lyden av meg helle te kunne bli hørt. Jeg er ikke så interessert i å bytte teblader, så jeg brygget teen med helt igjennom overbrukte og smaksløse teblader. Haruhi sto ved siden av meg og stirret livlig på den grå verden utenfor.

”Vil du ha noe te?”

”Nei.”

Jeg tok tekoppen, dro ut en stol, og satte meg ned. Jeg nok en slurk. Sigh, teen brygget av Asahina er så mye bedre enn dette.

”Hva er det som foregår her!? Jeg forstår det ikke! Hva er dette stedet? Hvorfor er jeg her?”

Haruhi sto ved vinduet og vendte seg utenfor; silhuetten hennes så veldig skrøpelig ut.

”Og, hvorfor er jeg med deg av alle folk?”

”Åssen i helvete skulle jeg vite!?” Haruhi flikket bare håret sitt og skulte av min respons.

”Jeg går ut for å ta en titt.” sa hun og gikk for å forlate rommet. Akkurat idet jeg også skulle til å stå opp......

”Du blir her, jeg kommer tilbake straks.”

Hun forlot rommet rett etter å ha sagt dette. Det er så Haruhi å gjøre slikt! Mens jeg hørte på Haruhis energiske skritt forsvinne og nippet til min smaksløse, varme te, dukket den tingen opp.

Det var en liten glødende sfære. Med det første var den på størrelsen av en bordtennisball, så, sakte vokste sfæren seg større, og skinte som en ildflue før den til slutt tok en menneskeliknende form.

”Koizumi, er det deg?”

Foran meg var et glødende menneskeliknende vesen, men jeg kunne ikke se Koizumis utseende tydelig, inkludert øynene, nesa, og munnen hans.

”Hei der.” En rolig stemme kom ifra det glødende objektet.

”Tok deg lenge nok! Jeg trodde du ville dukke opp i din menneskeform......”

”Ting begynner å bli litt komplisert, så det kommer til å ta litt tid å forklare. Jeg skal være ærlig; dette er en unormal hendelse!” Det røde lyset blafret litt. ”Hvis det var en normal Forseglet Virkelighet, kunne jeg enkelt ha trengt igjennom, men ikke denne gangen. Jeg måtte dukke opp i denne ukomplette formen, og siden jeg trengte noe hjelp fra min arbeidskolleger før jeg endelig kunne komme meg inn her, kan jeg ikke forbli i denne tilstanden altfor lenge. Våre krefter forsvinner sakte, selv mens vi snakker.”

”Akkurat hva er det som foregår? Er det bare meg og Haruhi her?”

”Ja,” svarte Koizumi.

”Dette betyr at det vi fryktet, omsider har skjedd. Suzumiya-san har blitt lei av denne virkeligheten, og hun har bestemt seg for å lage en ny.”

”......”

Våre overordnede er nå i total panikk. Ingen vet hva verden vil bli når guden dens har forsvunnet. Selv om det er mulig at verden vil overleve så lenge Suzumiya-san bestemmer seg for å ha nåde på den, er det også mulig at den vil fordufte på et øyeblikk.”

”Hva prøver du å si......?”

”For å si det enkelt,” det røde lyset blafret nå som en flamme, ”Du og Suzumiya-san har nå forsvunnet fra vår verden. Denne verden er ikke en Forseglet Virkelighet, men heller en helt ny virkelighet skapt av Suzumiya-san. De Forseglede Virkelighetene vi har sett før var sannsynligvis bare øvelser før hun bestemte seg for å omskape verdenen på alvor.”

Slik en interessant spøk, men jeg vet ikke hvordan en ler nå. Ha ha ha.

”Jeg spøker ikke. Denne verdenen er sannsynligvis nærmest til den verden som Suzumiya-san ønsker. Vi er fremdeles ikke sikre på hva slags verden hun ønsker, men vi skulle få et svar på det snart.”

”La og legge det til side, det virkelig problemet er hvorfor jeg er her?”

”Vet du virkelig ikke? Du er den personen valgt av Suzumiya-san. Du er den eneste personen i vår verden som Suzumiya-san vil være med. Jeg trodde du hadde oppdaget det innen nå.” Lyset rundt Koizumi glimtet nå som en fakkel som gikk tom for batterier, dens klarhet tydelig minkende. ”Jeg er nær grensen min nå. Med denne farten vil jeg aldri være i stand til å se dere igjen; på den andre siden derimot, er jeg på en måte lettet siden jeg ikke lenger må jakte på de Avatarene mer.”

”Må jeg leve alene med Haruhi i en sånn grå verden?”

”I denne verden er dere som Adam og Eva. Bare jobb hard med å befolke verdenen, så vil det bli bra.”

”......Jeg kommer til å slå dritten ut av deg.”

”Bare spøkte! Akkurat nå er denne forseglede tilstanden sannsynligvis bare midlertidig, men veldig snart vil den bli liknende til verden som du kjenner. Likevel vil denne verdenen være fullstendig forskjellig fra den verdenen vi er fra. Hva angår akkurat nå, kunne denne verdenen bli betraktet som den virkelige verdenen, mens den originale virkeligheten burde være betraktet som en Forseglet Virkelighet. Når det angår forskjellene det er mellom disse to verdenene, vet vi uheldigvis ikke. Hvis jeg er heldig nok til å bli gjenfødt i den nye virkeligheten, regner jeg med til til å vise meg rundt.”

I dette øyeblikket, begynte Koizumi det glødende menneskeliknende objektet å sakte løse opp og så, som en stjerne som gikk tom for brensel, krympet den nå til dens opprinnelige bordtennisballstørrelse.

”Er det umulig for oss å returnere til den originale verdenen?”

”Så lenge Suzumiya-san ønsker for det, kan det være mulig. Jeg kjente deg bare i en kort periode; det er synd egentlig, men jeg nøt min tid med SOS Brigaden......Ah, ja, jeg glemte nesten, jeg må videreføre både Asahina Mikuru og Nagato Yukis meldinger til deg.

Før Koizumi forsvant helt, la han igjen denne meldingen.

Asahina Mikuru spurte meg om å unnskylde meg i hennes sted: hun sa, ’Jeg beklager, det er alt min feil.’ Også, Nagato Yuki forteller deg om å ’Huske å slå på datamaskinen.”

Etter meldingen forduftet han som et stearinlys blåst ut av vinden.

Jeg vet ikke hvorfor Asahina måtte unnskylde seg til meg. Hadde Asahina gjort noe galt med meg? Meg jeg bestemte meg for å ikke tenke på det nå; heller, jeg fulgte Nagatos anmodning og skrudde på datamaskinen. Etter harddisken lager en pipende lyd, skulle OS varemerket begynne å dukke opp på skjermen......Det er rart, hvorfor er ikke noe vist? OS skjermen som skulle vise seg etter et par sekunder dukket ikke opp; skjermen var bekmørkt med bare en hvit skrivepeker blinkende i den øvre venstre hjørne av skjemen. Så, begynte pekeren å bevege seg stille, og en linje med kalde ord viste seg.




   YUKI.N  >  Kan du lese dette?

Jeg var lamslått i en stund, og så dro jeg tastaturet nærmere og begynte å skrive.


  ′Ja.′

  YUKI.N  > Akkurat nå har jeg ikke helt mistet kontakt med verdenen du er i.
   Men det er bare et spørsmål om tid, siden avkoblingen burde skje veldig snart.
   Hvis det er sant, vil dette bli vår siste samtale.

  ′Hva burde jeg gjøre?′

  YUKI.N  >  Jeg vet det ikke heller. Den unormale datastrålen har forsvunnet fullstendig her.
  Den Integrerte Data Sentientielle Eksistens er veldig skuffet med dette, fordi de vil miste sjansen for utvikling.

  ′Hva mener du med sjansen for utvikling? Akkurat hvordan utvikler Haruhi seg?′

  YUKI.N  >  Det å være høyt sentientiell betyr å være i stand til å prosessere data kjapt og nøyaktig.
   Sentientielle organiske livsformer er begrenset av den overdrevne, unøyaktige og oppblandet datastrømmer.
   forårsaket av deres fysiske kropper, og er ute av stand til å prosessere data kjapt og nøyaktig.
  Så etter å ha utviklet seg til et visst stadium vil organiske livsformer slutte å utvikle seg.

  ′Er det mulig å utvikle seg uten å engang ha en fysisk kropp?′

  YUKI.N  >  Den Integrerte Data Sentientielle Eksistens er også laget av data.
   De har også trodd at deres evne til å prosessere data ville øke uendelig.
   Helt til universet overopphetet seg selv. Med de tok feil.
   Som med at universet har et kant, har også deres evolusjon en grense,
   I det minste for sentientielle eksistenser som regner med data for å overleve.

  ′Hva med Suzumiya?′

  YUKI.N  >  Suzumiya er i besittelse av evnen til å skape massive mengder av data ut av ingenting.
   Det er den evnen som den Integrerte Data Sentientielle Eksistens ikke har.
   Hun kan slippe ut data som aldri kunne ha blitt prosessert av et menneske,
   som bare er en organisk livsform, det dens livstid. Den Integrerte Data Sentientielle Eksistens tror
   at dersom data-skapende evner blir analysert, vil de så være i stand til å finne hint til
   hvordan en auto-autvikler.

Pekeren blinket midlertidig. Kanskje nølte Nagato på hva slags ord hun skulle bruke. Det neste sekundet, flommet ordene som vann.

  YUKI.N  >  Jeg satser alt på deg.
  ′Satser på meg for hva?′
  YUKI.N  >  Jeg håper at dere begge kan returnere til denne verden.
  Suzumiya Haruhi er et viktig observasjonsobjekt,
   en viktig skatt som kanskje bare dukker opp en gang i dette universet.
   Foruten det, ønsker jeg selv for at dere skal returnere.

Ordenes farger begynte å falme som en strømforsyning som ble svakere. Pekeren fortsatte å skrive ut ord.

  YUKI.N  >  La oss gå til biblioteket igjen neste gang.

Ordene vokste seg mørkere; selv å justere skjermens lysstyrke hjalp ikke. Til slutt, skrev Nagato følgende to ord.

   YUKI.N  >  tornerose





Brr Lyden av harddisken spinne fikk meg til å hoppe fra stolen min. Lyset på CPU-indikatoren blafret, og det velkjente OS varemerket viste seg. Lyden av datamaskinens vifter spinne var alt som kunne bli hørt i denne verden.

”Hva skal jeg gjøre? Koizumi! Nagato!”

Jeg sukket dypt og snudde hodet mitt fortvilet mot vinduet.





Et blått lys skinte fra utsiden av vinduet. Fordi den var så nærme, så den ut som en svær blå vegg.

Haruhi stormet inn i rommet.

”Kyon! Noe har dukket opp!”

Haruhi så at hun skulle til å dunke borti meg, som sto ved vinduet, og stopp kjapt og sto ved siden av meg.

”Hva er det? Det er enormt! Er det et monster? Det ser ikke ut som en illusjon.”

Haruhi låt veldig spent. Den deprimerte engstelsen hennes fra i sted hadde forsvunnet. Akkurat nå glimtet øynene hennes med entusiasme. Ingen redsel kunne bli funnet i dem.

”Tror du det er et romvesen? Eller kan de være et supervåpen lager av de eldgamle, som våknet opp fra dens dvale? Et den tingen grunnen til at vi ikke kan stikke av fra skolen?”

Den blå veggen bevegde seg. Bildet av en kjempe knuse bygninger med letthet blinket gjennom hodet mitt. Jeg grep hastig Haruhis arm og boltet ut av klubbrommet.

”Vent! Vent litt, hva er det du gjør!?”

Mens vi stormet til korridoren, og nesten falt ned, vibrerte et høyt skjelv gjennom lufta; jeg dytter kvikt Haruhi ned på bakken og skjermet henne med kroppen min, Klubbkomplekset ristet voldsomt. Lyden og vibrasjonen av et hardt, tungt objekt trampe på bakken ble overført til ørene mine. Fra denne visste jeg at kjempens mål ikke var klubbkomplekset men heller skolekomplekset i motsatt retning.

Jeg grep Haruhi, som var så sjokkert at munnen hennes åpnet og lukket seg som en gullfisk, og begynte å løpe. Utrolig nok fulgte Haruhi lydig etter meg og løp.

Håndflaten min begynte å bli svett. Samme ble Haruhis.

Det gamle klubbkomplekset var blottet for støv. Men all min styrke løp jeg med Haruhi på slep mot trappene. Lyden av kjempen som forårsaket ødeleggelse kunne bli hørt.

Jeg løp ned trappene mens jeg følte Haruhis kroppsvarme bli overført mellom håndflatene våre. Etter å ha krysset skolegården, satte vi kursen forbi skråningen og mot løpebanen. I dette øyeblikket tok jeg en kjapp titt på Haruhi. Jeg kan ha misforstått, men hun så ut til å være ganske lykkelig. Det var som å se et barn våkne på 1.juledag og oppdage at presangene hun hadde ønsket seg, nå var ved sengekanten hennes.

Etter å ha løpt en temmelig avstand fra skolebygningene, snudde vi oss og kikket oppover, og oppdaget hvor enorm kjempen var. Kjempen inne i den Forseglede Virkeligheten som Koizumi viste meg var akkurat så stor som denne, nesten like høy som en bygning.

Kjempen veiet hånda si og skolebygningen kollapset. Siden det fjerdeetasjekomplekset allerede var revet åpen av dens forrige angrep, falt den nå lett. Restene falt og spredte seg i alle retninger sammen med de øredøvende lydene det skapte.

Vi løp hektisk til midten av den tohundremeters-banen før vi stoppet. En utrolig blå kjempe hadde nå dukket opp i den mørke monotone skolen.

Hvis du vil ta bilder, burde du ta bilder av disse, og ikke bilder av Studiegruppen for Datamaskiners president plukke på Asahinas bryster, og definitivt ikke bilder av Asahina ikledd alle slags kostymer. Hjemmesiden burde ha bilder av det som så ser nå!

Mens jeg tenkte på dette, sa Haruhi kjapt i øret mitt.

”Tror du han vil angripe oss? Jeg tror ikke han er slem i det hele tatt, hva tror du?”

”Vet′kke.”

Mens jeg svarte Haruhi, tenkte jeg samtidig på hva Koizumi fortalte meg da han brakte meg til den Forseglede Virkeligheten. Hvis vi lar disse ”Avatarene” fortsette med sin herjing, så etter ødeleggelsen, vil den Forseglede Virkeligheten erstatte den ekte verdenen, noe som betyr at denne grå verdenen vil erstatte den verdenen vi kom fra, også......

Hva vil det bli av vår verden?

Ifølge det Koizumi fortalte meg, ser det ut som om Haruhi skaper en helt ny verden. Vil den Asahina og Nagato jeg kjenner være i denne nye verdenen? Eller vi det være en surrealistisk verden hvor disse ”Avatarene” går runft fritt, og romvesener, tidsreisere og espere bli dagligdags?

Hvis verden blir som det, hva slags rolle ville jeg spille?

Argh, glem det, det er nyttesløst å prøve å tenke på det mer, fordi jeg ikke forstår det. Jeg forstår ikke hva Haruhi tenker, og jeg er i besittelse av telepatiske evner som lar meg lese hva andre tenker.

I dette øyeblikket hørte jeg Haruhi snakke til meg,

”Akkurat hva forgår her? Om det er denne verdenen eller den kjempen, er det veldig rart!”

Disse tingene ble skapt av deg, frøken! Jeg burde være den som spør, hvorfor har du dratt meg inn i alt dette!? Adam og Eva? Dette er bare dumt! Jeg vil ikke tro på en sånn vrøvl av en historie! Aldri!

”Vil du ikke returnere til deg originale verdenen?”

Spurte jeg rolig.

”Hva sa du?”

Haruhi snudde seg mot meg. Ansiktet hennes var glatt hvitt selv i denne grå verdenen, og de glimtende øynene hennes var svøpt i mørke.

”Vi kan ikke bli her for alltid! Det er ikke en eneste butikk, så det er ingensteds å spise når vi bli sultne. Dessuten er skolen omringet av en usynlig vegg: det er ingen vei ut herfra. På denne farten kommer vi til å sulte oss til døde.”

”Hmm, det hele er rart, men jeg bryr meg ikke. Ting vil omsider bli sortert ut. Av en eller en annen grunn, føler jeg meg bare veldig glad.”

”Så hva med SOS Brigaden? Du laget den klubben! Du skal bare forlate den?”

”Jeg bryr meg egentlig ikke om det mer, fordi jeg har opplevd noe spennende nå alt; det er ikke nødvendig for meg å gå ut og lete etter mystiske hendelser.”

”Men, jeg vil dra tilbake til den opprinnelige verdenen.”

Kjempen stoppet midlertidig dens rasering av skolen.

Før vi endte i denne rare situasjonen, innså jeg ikke hvor mye jeg likte livet mitt som det var. Det har jeg idioten Taniguchi, Kunikida, Koizumi, Nagato og Asahina, og til og med lenge-forduftende Asakura.

”.....Hva er det du snakker om?”

”Jeg vil virkelig se de vennene igjen. Jeg har mange mange ting til vil fortelle dem.”

Haruhi senket hodet sitt, også fortsatte hun etter en stund,

”Vi kommer til å se dem; denne verdenen vil ikke bli dekket av mørke for alltid. Med en gang morgenen kommer, vil solen stå opp. Jeg er sikker på det.”

”Det er ikke det. Denne verdenen er ikke hva du tror den er. Jeg vil virkelig se disse vennene i den opprinnelige verdenen.”

”Jeg forstår ikke hva du snakker om.”

Haruhi skulte på meg, som et barn som hadde fått sin kostelige presang revet bort, og avslørte raseriet og tristheten sin.

”Er du ikke syk og lei av den kjedelige verdenen også? Den verdenen er så normal at det ikke er noe spesielt i det hele tatt. Vil du ikke oppleve noe interessant også?”

”Jeg pleide å tenkte slik.”

Kjempen begynte å bevege seg. Kan sparket vekk ve resterende delene av skolekomplekset og satte kursen for skolegården. På veien, slo han hardt på skolekorridoren med armen sin, så ga han klubbkomplekset et enormt spark. Skolen blir sakte jevnet ut, inkludert klubbrommet vårt.

Jeg så over Haruhis skulder og var forbløffet av å oppdage andre glødende blå vegger rundt omkring. En, to, tre......da jeg kom til fire, bestemte jeg mg for å gi opp å telle.

Uten de røde sfærene i veien begynte de blå kjempene nå med deres ødeleggelse av denne grå verdenen uten en pause. Jeg forstår ikke hva som er interessant med all denne ødeleggelsen. Hver gang de flyttet armene eller bena sine, forsvant alt de rørte på et øyeblikk.

Noen øyeblikk senere var halve skolen borte.

Jeg kunne ikke si hvor stort denne Forseglede Virkeligheten var, og jeg visste ikke om denne dimensjonen ville utvide seg og bli en annen virkelighet. I dette øyeblikket, var hodet mitt fylt av usikkerhet. Hvis det, på dette tidspunkt, satt på gammel fyllik ved siden av meg på et tog og sa til meg, ”La meg fortelle deg noe, men ikke fortell noen andre! Jeg er faktisk et romvesen,” ville jeg ha trodd ham med en eneste gang. Fordi antallet mystiske hendelser jeg har opplevd nå har tredoblet sammenliknet med en måned siden.

Hva kunne jeg egentlig gjøre? Hvis det var en måned siden ville jeg kanskje ikke ha tenkt på noe, men akkurat nå trodde jeg at jeg kunne. Fordi jeg har mottatt noen hint alt.

Med en gang jeg bestemte meg, sa jeg følgende,

Haruhi, jeg har gått gjennom noen veldig interessante ting disse par dagene. Selv om du kanskje ikke vet det, er det alle slags typer folk som er veldig bekymret over deg. Det er ikke latterlig å si at verden bokstavelig talt dreier seg rundt deg. Alle tror at du er en veldig spesiell person, og de har prøvd å backe up de overbevisningene med handlinger. Du vet det kanskje ikke. Men verden går i en veldig interessant renting.”

Mens jeg grep Haruhis skuldre, innså jeg at jeg fortsatt holdt hånda hennes, men Haruhi så på meg med et uttrykk som sa, ”Hva har skjedd med deg?”

Og så flyttet hun øynene sine vekk fra meg og mot de herjende blå kjempene, med et nøkternt uttrykk.

Av å se det unge og glatte ansiktet hennes, husket jeg Nagatos ”evolusjonsmulighet”, Asahinas ”Tidfordreining”, og Koizumi som behandlet Haruhi som ”Gud”. Men for meg, hva er Haruhi for meg? Akkurat hva behandler jeg henne som?

Haruhi er Haruhi, hva annet er det å si? Jeg hadde ikke til hensikt å bare svare som det forresten. Likevel, jeg hadde ikke et definitivt svar. Jeg visste det skulle komme til dette, ikke sant? Hvis du hadde pekt på klassekameraten bak meg og spurt, ”Hva representerer hun for deg?” - hvordan tror du jeg ville ha svart? ......Dette, jeg beklager. Jeg går i sirkler igjen! For meh, er ikke Haruhi en ordinær klassekamerat, og ihvertfall ikke noen ”evolusjonsmulighet”, ”tidsfordreining” eller engang ”Gud”.

Kjempen snudde seg mot løpebanen. Han skulle ikke ha øyne, men likevel kunne jeg livlig føle hans syn. Han tok et skritt i vår retning. Hans ene skritt var mest sannsynlig et par hundre meter, ellers ville han ikke ha kortet ned avstanden mellom oss så kjapt til tross for at han gikk så sakte!

Jeg forstod det! Sa ikke Asahina noe om dette? Spådommen! Og Nagatos siste melding. Snøhvit og Tornerose. Vær så snill, selv jeg vet hva Tornerose betyr! Hva er likheten mellom disse to fortellingene? I vår desperate situasjon ropte praksis talt svaret ut høyt.

Jøss, dette er så sykt.

Det er altfor sykt! Asahina, Nagato. Jeg vil aldri akseptere en slik utvikling! Aldri!

Min rasjonalitet insisterte på det. Men mennesker var aldri en livsform som bare stolte på grunn for å overleve. Kanskje de trengte litt av det som Nagato kalte ”oppblandet data”. Jeg ga slipp på Haruhis hånd, tok på skuldrene hennes, og vendte henne mot meg.

”Hva nå......”

”Du vet, jeg liker deg ordentlig med hestehale.”

”Hva?”

”Jeg vet ikke når, men siden da, kan jeg ikke stoppe å tenkte på deg med en hestehale. Jeg synes det passer deg best.”

”Hva er det du prøver deg på?”

De svarte øynene sto imot meg. Jeg ignorerte Haruhis protester og kysset henne på leppene. Det er mer høflig å lukke øynene dine i stunder som dette, så jeg lukker min. Og derfor, visste jeg ikke hvilket uttrykk Haruhi hadde. Var øynene hennes åpne fra sjokket? Eller lukket hun også sine øyner? Eller prøvde hun å heve hånda si og daske meg? Men selv hvis hun virkelig dasket meg, spiller det ingen rolle, siden jeg satset alt på dette. Hvis noen andre gjorde dette med Haruhi tror jeg de ville visst hva jeg følte da. Jeg tok armen hennes og holdt stramt, ville ikke slippe ennå.

Jeg kunne fortsatt høre rumlingen i det fjerne; de virker som om kjempen fremdeles ødela skoleområdet. Akkurat idet jeg tenkte på dette, mistet jeg plutselig balansen og falt nedover, og deretter snudde alt opp-ned. Det var et støt på min venstre side. Uansett hva jeg gjorde, kunne jeg ikke holde balansen min. Da jeg prøvde å sitte opp og åpne øynene min, så jeg et velkjent tak over hodet mitt og ble lamslått.

Jeg var på rommet mitt, og snudde rundt, jeg innså at jeg hadde falt ut av senga og ned på bakken. Så klart var jeg ikledd pyjamasen min. Halvparten av den rotete dyna lå på bakken. Jeg la hånda bak ryggen, og åpnet munnen min som en idiot.

Det gikk en stund før jeg kunne tenkte igjen.

Under en halvdrømmende tilstand, sto jeg sakte opp, åpnet vinduet, og kikket ut. Jeg så et par blinkende stjerner og de skinnende gatelysene. Jeg bekreftet at lys kom ut fra andre folks vinduer og silhuettene som til tider beveget seg bak dem.

Var det en drøm? Har jeg drømt alt dette?

Jeg hadde en drøm hvor jeg falt i en surrealistisk verden med en jente jeg kjente, og deretter endte med å kysse henne! En drøm så enkel å forstå at selv Sigmund Freud ville le ut høyt.

Urgh, jeg ville virkelig henge meg selv meg en gang nå.

Kanskje jeg skulle være takknemlig for at denne landet har forbydd pistoler, ellers ville jeg ha tatt en helautomatisk pistol og siktet på hodet mitt uten å nøle. Hvis det var med Asahina kunne jeg i det minste ha fått en eller annen slags vel-detaljert personalitetsanalyse fra denne drømmen, men jeg måtte drømme meg selv kysse Haruhi, av alle folk! Hva i all verden tenkte min underbevissthet på!?

Jeg satt trett på gulvet og holdt hodet mitt, tenkende at hvis alt dette var en drøm, hvorfor føltes det så ekte? Den svette høyrehånda, og varmen som forble på leppene mine......

......Betyr det...betyr det at dette ikke lenger er den opprinnelige verdenen? Er dette en helt ny verden skapt av Haruhi? Er de noen måte for meg å få bekreftet det på?

Uansett hvor mye jeg tenker, finnes det ikke. Heller, jeg ville aldri tenkte på et sånt problem. Hvis jeg måtte innrømme at alt det var en drøm fordi hjernen min var i ustand, ville jeg heller ha trodd at verden har blitt ødelagt. Dessuten er jeg akkurat nå benektende.

Så kikket på vekkerklokka. To tretti på morgenen.

......Jeg går tilbake til sengs.

Jeg dro dyna over hodet, og spurte mitt allerede klare hode om å gi meg litt dyp søvn.





Jeg kunne ikke sove.

Det er derfor jeg er så utmattet at jeg nesten behøver å kravle for å klatre opp skråningen. Dette dreper meg, for å være ærlig. Jeg er bare glad for at jeg ikke møtte Taniguchi på veien, ellers ville jeg bli tvunget til å høre han fortsette og fortsette. Solen fortsatte å slippe ut heten sin fra dens endeløse nukleære fusjon. Herr Sol, jeg ber deg, kan du ikke ta en pause en gang i blant? Jeg kommer til å bli stekt til døde!

Søvndemonen som nektet å komme når jeg trengte den, sirklet nå rundt hodet mitt når jeg minst ville det. Hvis dette fortsetter vet jeg ikke hvor lenge jeg kan være våken i den første timen.

Da jeg så skolekomplekset stoppet jeg og så på den tarvelig, gamle fireetasjers-bygningen. De svette studentene kravlet alle inn i skolebygningen som en haug med maur.

Jeg dro mine føtter opp trappene, og deretter inn i den velkjente første års Femte Klasserom, og stoppet tre skritt fra vinduet.

Der, sittende bakerst ved vinduet, så jeg baksiden av Haruhis hode. Hvordan skulle jeg si det? Hun hadde haken hennes hvilende på hendene sine som alltid og stirret ut med et veduttrykk.

Fra baksiden av hodet hennes kunne jeg se en lite hale hengende dra håret og ned på skulderen. Håret hennes var litt kort nå til å knyte en hestehale med, så jeg tipper hun bare knyttet den tilfeldigvis?

”Yo, åssen har det vært?”

”Elendig, jeg hadde nettopp et forferdelig mareritt i går natt.”

Sa Haruhi i en rolig tone. Hei, du gikk faktisk gjennom en virkelig utrolig begivenhet i går natt!

”Det er derfor jeg ikke kunne sove i hele natt. Jeg ville ta sykemelding, men så ville min deltakelsesrate ha blitt altfor lav.”

”Jeg forstår.”

Jeg satte meg ned på den harde stolen og studerte Haruhis ansikt. Håret hennes dekket til siden av ansiktet fra øret hennes og nedover, så jeg kunne ikke se uttrykket hennes tydelig. Uansett var hun i dårlig humør. I det minste fortalte ansiktet hennes meg det.

”Si meg, Haruhi.”

”Hva?”

Jeg sa til Haruhi, hvis øyne fortsatt stirret utenfor,

”Du ser bra ut med hestehalen.”