Suzumiya Haruhi ~Norwegian~:Volume1 Chapter4

Kapittel 4

Hva slags spøk er dette? Spørre oss om å møte ni på morgenen i en helg! Til tross for dette, tråkket jeg likevel hardt på pedalen på sykkelen min på vei mot stasjonen. Jeg er så håpløs!

Kitaguchi stasjon fungerer som en viktig midtpunkt for togene, fordi den befinner seg i midten av byen, og i hver helg, ble kvartalet foran stasjonen pakket med vindu-shoppende ungdom. Utenom å dra til en større by finnes det egentlig ikke mye å gjøre i denne byen annet en å gå til kjøpesenteret nær stasjonen. Det overrasker meg alltid hvordan folk kan leve normale liv i denne byen med så lite å gjøre.

Jeg løp til korsbommen på den nordlige inngangen til stasjonen etter å ha tilfeldig plassert sykkelen min ved den stengte inngangen til banken. Det var fortsatt fem minutter til ni, men alle andre hadde ankommet.

Haruhi snudde hodet sitt og sa. ”Du er sen! Du skal bli straffet!”

”Men klokka er ikke ni ennå.”

”Selv om du ikke ankommer for sent, den siste personen som ankommer vil fortsatt bli straffet. Det er regelen!”

”Åssen har det seg til at jeg aldri har hørt den regeln før?”

”Fordi jeg nettopp fant den opp!”

Haruhi, kledd i en langermet T-skjorte og et kort dongeriskjørt ,så veldig munter ut.

”Du må spandere drinker til oss alle.”

Haruhi, som plasserte armen sin på hofta med letthet, så mye mer omgjengelig ut enn sitt vanlige skulende selv. Ute av stand til å argumentere, aksepterte jeg imøtekommende ordren hennes og fulgt alle til en kafé i nærheten.

Asahina var kledd i en hvit ermeløs kjole i ett stykke med en lyseblåstrikket skjorte oppå. Det lange bølgete håret hennes var holdt fast på baksiden av hodet med en hårklype. Hver gang hun beveget på seg, ville håret sprette litt, noe som fikk henne til å se søt ut. Smilet hennes ga et intrykk av en velkulturell,søt ung dame. Selv veska hennes så trendy ut.

Koizumi, stående ved siden av meg, hadde på seg en rosa skjorte med en jakke over, i tillegg til å gå med et lyserødt slips som fikk han til å se veldig formell ut. Jeg var irritert, men jeg må innrømme at han så snarere kul ut, pluss at han er høyere enn meg.

Nagato, som alltid, stod bakerst, iført sin matrosuniform. Selv om hun helt og holdent så på seg selv som et medlem av SOS brigaden, var hun teknisk sett fortsatt i Litteraturklubben. Å høre henne si alle disse rare tingene til meg den andre natten gjorde meg enda mer urolig av hennes kalde uttrykk. Forresten, hvorfor hadde hun på seg skoleuniform selv i helga?

Idet vi Mystiske Fem gikk inn i kafféen ved rundkjøringen og satte seg ned i stolene våre, hadde vertinnen begynt å ta imot våre bestillinger. Bare Nagato studerte menyen alvorlig – fortsatt ingen uttrykk å se, såklart – tok sin tid til å velge. Alvorlig talt, den tiden det tok for henne å bestemme seg for hva hun skulle drikke var nok til å koke en bolle ramen!

”Mandelte.” Sa hun endelig.

Det spiller ingen rolle hva du bestiller egentlig, siden det er jeg som betaler.

Haruhi kom opp med følgende forslag.

Vi skulle splitte oss i to. Hvis noen av oss fant noe som så mystisk ut, skulle vi kontakte hverandre over mobil med en gang for deretter å møte opp for å diskutere hva som skulle gjøres så. Med en gang det var over skulle en utspørring bli holdt for å se over og forberede oss på fremtidige utviklinger.

Det var alt.

”Nå, la oss trekke lodd!”

Haruhi tok fem tannpirkere fra tannpirkerholderen, så markerte hun to tannpirkere med en penn hun lånte fra vertinne. Hun innhyllet så fingerene sine rundt tannpirkerene for at vi skulle trekke.

Jeg trakk en markert en; det samme gjorde Asahina som sa mens hun tittet på hennes markerte tannpirker, ”Hmm, for en kombinasjon, huh...”

Av en eller en annen grunn glante Haruhi kaldt på meg og Asahina, og skrek så, ”Kyon, hør du, dette er ikke en date! Vær alvorlig, forstår du?”

”Ja da!”

Viste jeg nettopp mine tanker til henne? Uansett, dette er storartet! Jeg danset med glede inne i meg mens jeg så Asahina, voldsomt blussende, stirre på den markerte tannpirkeren. Oh yes!

”Eksakt hva er det vi leter etter?” spurte Koizumi nonchalant, mens Nagato drakk teen sin metodisk.

Haruhi, som gjorde rent bord av den siste dråpen med iskaffe, flikket lett håret bak ørene.

”Alle ting som ser mistenkelige ut. Alt og alle som ser merkelige ut. Se også etter portaler som kan lede til en annerledes dimensjon og romvesener forkledd som mennesker.”

Jeg spyttet nesten mynteteen jeg drakk. Det er rart, hvorfor har Asahina det samme uttrykket. Såklart, Nagato forble den samme som alltid.

”Jeg forstår.” sa Koizumi.

Er du sikker på at du virkelig forstår?

”Så alt vi trenger å gjøre er å se etter romvesener, tidsreisere og espere med overnaturlige evner og sporene de etterlot på jorda. Jeg forstår helt.” sa Koizumi muntert.

”Det er korrekt! Du er virkelig en flink person, Koizumi! Det er som du nettopp sa! Kyon, du skulle lære av han!”

Stopp å mate hennes ego! Irritert så jeg på Koizumi som bare smilte tilbake til meg og nikket.

”Greit! La oss gå!”

Haruhi dyttet regningen på meg og skrittet ut av kaféen.

Enda jeg har sagt det mange ganger, må jeg fortsatt si det:

”Oh jøss.”

Husk, dette er ikke en date! Hvis jeg finner deg gå for å ha det morsomt med henne, vil jeg drepe deg! Dette sa Haruhi som dro med Koizumi og Nagato. Vi satte kursen for Øst og Vest henholdsvis. Jeg vet enda ikke hva det er vi er ment skal lete etter.

”Hva skal vi gjøre?”

Asahina så på meg, grep veska hennes med hendene. Jeg ville gå hjem, men visste at det var umulig. Så, jeg latet som om jeg tenkte en stund før jeg sa, ”Det er meningsløst å bare stå her, så la oss ta en spasertur rundt.”

”OK”

Asahina gikk imøtekommende med meg. Hun var nervøs da hun gikk skulder mot skulder med meg. Hver gang hun tilfeldigvis dumpet borti skulderen min ville hun vike seg sky tilbake. Hun virket så uskyldig ut på den måten. Vi fulgte en vei ved elvebredden og satte kursen planløst mot nord. Hvis vi hadde kommet for en måned siden, kunne vi fortsatt nyte kirsebærtrærnes blomstring, men nå var det bare en alminnelig tur langs elvebredden.

Siden dette er en populær plass for å gå, er det mange familier og par som gikk sammen. Hvis en ikke visste det, ville de tenke at vi var et ungt par, og ikke en gruppe som lette etter noe mystisk.

Asahina hvisket lavt til seg selv, ”Dette er den første gangen jeg har hatt en spasertur som dette!”

”Hva mener du?”

”......Det er, men en gutt, bare to av oss......”

”Det overrasker meg virkelig. Kan det være at du aldri har gått ut med en gutt før?”

”Nei...”

Jeg snudde meg mot Asahina hvis myke hår flagret lett i vinden og spurte, ”Wow! Men det er massevis av gutter som har betrodd sin kjærlighet til deg, ikke sant?”

”Um...”

Asahina senket sky hodet hennes. ”Men, det kan ikke gå ann. Jeg kan ikke involvere meg i et forhold med noen, i det minste ikke i denne tid...”

Hun ble plutselig stille. Mens jeg ventet på at hun skulle fortsette, gikk tre muntre par forbi.

”Kyon-kun...”

Jeg telte allerede antallet blader som hadde falt ned i elva da Asahina kalte på meg.

Asahina så forlegent på meg, strammet seg opp, også sa hun, ”Jeg har noe å fortelle deg.”

De runde dådyraktige øynene hennes røpte hennes sterke besluttsomhet.

Vi satt på en benk ved kirsebærstrærne og Asahina snakket ikke på en lang stund. Hun senket hodet sitt og mumlet, ”Hvor skal jeg starte? Jeg er ikke god til å forklare ting. Kanskje han ikke kommer til å tro meg.”

Endelig løftet hun hodet sitt og startet med å snakke i en litt forlegen tone. ”Jeg er ikke fra denne tiden og alder. Jeg er en person fra framtiden. Jeg kan ikke fortelle deg når jeg kom fra, eller fra hvilken tidsplan. Jeg er ikke i stand til det uansett, selv om jeg ville. Formidling av informasjon omgående framtiden med noen person fra fortiden er strengt forbudt – og det er derfor – før jeg gikk om bord i tidsmaskinen måtte gå gjennom streng mental kondisjonering. Hvis jeg aktet å si noe som ikke skulle bli sagt, vil mitt minne angående den informasjonen bli forseglet.”

Asahina tok et dypt pust og fortsatte,” I motsetning til strømmende vann i en elv, er hver eneste tidsramme lagd av forskjellige todimensjonale flatplan.”

”Du mistet meg fra starten av.”

”Hmm, hva med denne, prøv å forestille seg den som en tegnefilm. Når vi ser på en tegnefilm ser vi at karakterene inne i den beveger seg sømløst, men faktisk, de er alle laget utifra en serie med stillbilder. Liknende, tid er som det, en digitalisert versjon. Men hvis jeg bruker en serie stillbilder som en beskrivelse vil du kanskje forstå bedre.”

”Mellom en tidsramme og en annen finnes det såkalte tidsforkastningslinjer. De eksisterer, selv om frekvensen av forkastningslinjer er nær null; så, det er ingen kontinuitet mellom forskjellige tidsrammer. Tidsreising er forsøket på å lage en tredimensjonal forflyttelse mellom det todimensjonale tidsplanet. For meg som har ankommet fra fremtiden til dette tidsplanet, er det som å legge til et ekstra objekt, tegnet på stillbildet. Selv hvis jeg prøvde å forandre historier i denne alderen vil den ikke påvirke fremtiden, fordi det ikke er noen kontinuitet mellom tidsrammene. Alt vil forbli i dette tidsplanet. Det er som å prøve å legge til et par ord på et stillbilde utifra hundrevis av stillbilder: Den generelle historien ville ikke bli påvirket, ikke sant?”

”Tid er ulik denne elva her: hvert eneste øyeblikk tilhører et digitalisert tidsplan. Følger du med meg nå?”

Jeg nølte på om jeg skulle legge hånda mi på panna eller ikke, noe som jeg omsider gjorde. Tidsplan, digitalisert. Disse fagordene har ikke noe med meg å gjøre, men, hva er det med tidsreisingen?

Asahina kikket på tærne i sandalene hennes og fortsatte, ”La meg fortelle deg grunnen til at jeg har kommet til dette tidplanet...”

Et par med et ungt barn passerte oss i dette øyeblikket.

”For tre år siden oppdaget vi begivenheten av et massivt tidsskjelv. Hmm, det skulle være rundt tre år siden før i dag, akkurat da Suzumiya startet Junior High. Vi ble skjokkert da vi reise tilbake for å etterforske, men vi var ute av stand til å reise noe lengre tilbake i fortida.”

Åssen har det seg til at det er tre år siden igjen?

”Vi kom fram til en konklusjon om at det eksisterer en massivn tidsforkastningslinje, men vi vet ikke hvorfor den bare fremkommer spesielt i den den tidsrammen. Det er bare nylig at vi oppdaget grunnen...unnskyld, jeg mente nylig fra den alderen jeg kom fra.”

”Og hvorfor det?”

Gjerningskvinnen kunne ikke være henne, kunne det vel?

”Det er på grunn av Suzumiya-san.”

Asahina sa ordene jeg ikke ville høre.

”Hun befinner seg akkurat i sentrum av den fjerde dimensjon. Vær så snill å ikke spør meg hvorfor, siden det er forbudt, så jeg kan ikke fortelle deg. Dog, vi er sikre på at det er Suzumiya-san som har blokkert passasjen for reising til fortiden.

”...Jeg tror ikke Haruhi er i stand til noe sånt...”

”Ikke vi heller. Ærlig talt, det er umulig for et normalt menneske å forstyrre tidsplanene. Dette er fortsatt et uløst mysterie, og Suzumiya-san selv er ikke klar over at hun er kilden til alle tidsfordreiningene og tidsskjelvene. Jeg kom til Suzumiya-sans side for å jeg kunne observere alle nye forandringer av tidsplanene... unnskyld, jeg kunne ikke finne noen bedre måte å beskrive det på, la oss bare si at det er min oppgave å overvåke.”

”......” Jeg var altfor målløs til å svare.

”Du tror meg ikke, gjør du?”

”Nei...vel, så hvorfor forteller du dette til meg?”

”Fordi du har blitt valgt av Suzumiya-san.”

Asahina snudde og vendte seg mot meg,

”Jeg kan ikke gå inn på detaljene. Men, hvis jeg har gjettet riktig, er du en veldig viktog person for Suzumiya-san. Det er en grunn for alt som hun gjør.”

”Så Nagato-san og Koizumi er...”

”De likner på meg, men Suzumiya-san er fortsatt ikke klar over at det var hun som samlet oss til henne”

”Så vet du hva de er?”

”Det er hemmelighetstemplet informasjon.”

”Hva vil skje hvis du bare lar Haruhi være?”

”Hemmelighetstemplet informasjon.”

”Siden du er fra fremtiden, burde du vite hva som kommer til å skje, ikke sant?”

”Hemmelighetstemplet informasjon.”

”Hva hvis jeg fortalte Haruhi alt dette?”

”Hemmelighetstemplet informasjon.”

”...”

”Unnskyld, jeg kan ikke fortelle deg. Spesielt akkurat nå, siden jeg ikke har rett til å gjøre det.”

Sa Asahina med en unnskyldende uttrykk på ansiktet.

”Det spiller ingen rolle selv hvis du ikke tror meg; jeg ville bare at du skulle vite om dette.”

Jeg husket å ha hørt de samme tingene blitt sagt før i en kjedelig, stille leilighet.

”Unnskyld.”

Asahinas øyne så deprimerende røde ut av å se at jeg var stille.

”Unnskyld, for plutselig å fortelle deg alt dette.”

”Det er greit, virkelig......”

Først er det Nagato som forteller meg at hun er et Levende Humanoid Grensesnitt laget av romvesener, nå er det Asahina som påstår at hun er fra fremtiden. Åssen skal jeg liksom tro på det? Noen, hjelp meg!

Da jeg plasserte hendene mine på benken, rørte jeg tilfeldigvis Asahinas hender. Selv om jeg bare børstet de små fingerne hennes, trakk hun vekk sine fingre like som fort som lynet, og senket hodet.

Vi stirret så stille på elva.

Tiden gikk.

”Asahina-san.”

”Ja...?”

”Kan jeg late som om denne samtalen aldri fant sted? Om jeg tror deg eller ikke, la oss legge dette til side for nå.”

”OK.”

Et smil dukket opp på Asahinas ansikt. Det var et veldig vakkert smilt.

”Som ting går er dette den beste løsningen. Bare behandle meg som du alltid har gjort, jeg regner med deg.”

Med det sagt, bøyde Asahina dypt til meg. Hei, det er ikke nødvendig å så så langt!

”Kan jeg spørre deg en ting?”

”Hva er det?”

”Vær så snill å fortelle meg din egentlige alder.”

”Hemmelighetstemplet informasjon~”

Asahina smilte uskikkelig.

Etterpå tok vi en spasertur rundt på gatene. Til tross for Haruhis anmodning om ikke å gå på en date, hadde jeg ikke til hensikt å følge dem. Vi gikk og vindusshoppet i motebutikkene på kjøpesenteret, spiste muntert noe iskrem, og tok en titt rundt på suvenirbodene på gaten...... de typiske tingene et par ville gjort for å få tida til å gå. Det ville vært perfekt hvis bare vi kunne holde hverandres hender.

I dette øyeblikk ringte min mobiltelefon: det var Haruhi.

”Vi skal møtes på stasjonen hvor møttes denne morgenen i ettermiddag.”

Hun la på etter å ha sagt dette. Jeg så på min klokke, og det var allerede elleve femti. Det er på ingen måte mulig at vi skulle klare det!

”Var det Suzumiya-san? Hva sa hun?”

”Hun sa vi skulle møtes igjen i ettermiddag, så vi burde skynde oss!”

Jeg tok tak i Asahinas hånd, vitende at vi ikke hadde en sjanse til å rekke det til ettermiddag med mindre vi løp, og vi tok av og løp mot stasjonen. Hva slags reaksjon ville Haruhi ha hvis hun så oss løpende hånd i hånd. Jeg tror. Jeg tipper hun ville bli gal.

”Så, noen resultater?” spurte Haruhi oss, da vi ankom.

Vi var ti minutter sene, og det var det første Haruhi sa da hun så oss. Hun virket heller forbanna.

”Fant dere noe?”

”Ingenting.”

”Lette dere egentlig etter? Dere gikk ikke bare rundt, gjorde dere? Hva med Mikuru-chan?”

Asahina ristet på hodet.

”Så hva har dere funnet?”

Haruhi ble stille. Koizumi, som sto bak henne, klødde hodet sitt, mens Nagato sto ubevegelig.

Etter et par øyeblikk der ingen sa noe, nesten knurret Haruhi, ”La oss ha lunsj først, så skal vi fortsette etter det.”

Vil du fortsatt fortsette!?

Da vi hadde lunsjen vår i en hamburgerbutikk, sa Haruhi at det var på tide å trekke lodd igjen, og dro fram noen ekstra tannpirkere hun hadde rappet fra kaféen tidligere i morges. Hun var virkelig godt forberedt!

Koizumi valgt kjapt en tannpirker.

”Umerket igjen.”

For noen hvite tenner! Jeg har på følelsen at denne fyren alltid smiler!

”Samme er min.”

Asahina viste meg tannpirkeren hun nettopp tok.

”Hva med Kyon-kun?”

”Dessverre, min er merket.”

Haruhi virket til å bli mer og mer gretten og maste på Nagato til å trekke en tannpirker.

Omsider ble jeg og Nagato gruppert sammen, mens de andre tre var i den andre gruppa.

”...”

Haruhi glante på den umerkede tannpirkeren som om hun stirret på personen som hadde drept faren hennes, så snudde hun seg mot meg og Nagato, som var opptatt med å spise cheeseburgeren hennes, og skulte.

Hvorfor er du så rasende?

”Vi skal møtes foran stasjonen klokka 4. Vær sikker på å finne noe innen da!”

Etter å ha sagt dette, gjorde hun seg ferdig med drinken i en slurk.

Denne gangen gikk vi til Sør og Nord, men min gruppe ansvarlig for den sørlige siden. Før vi skilte lag vinket Asahina med av sine armer til meg. Det gjord meg så varm!

Nå var det bare meg og Nagato, som sto uvirksomt, igjen på den travle stasjonen.

”Hva skal vi gjøre?”

”......” Nagato sa ingenting.

”...La oss gå.”

Jeg skrevde forover, og fant ut at hun begynte å følge etter. Det ser ut som om jeg begynner å bli vant til å henge med henne nå.

”Nagato, om det du fortalte meg den andre dagen...”

”Hva med det?”

”Jeg begynner å tro litt på det.”

”Er det så?

”Ja.”

”......”

Så vi gikk stille rundt stasjonen i denne tomme atmosfæren.

”Har du ikke noe fritidsklær?

”......”

”Hva gjør du i feriene?”

”......”

”Er du glad nå?”

”......”

Dette var åssen vår samtale var denne dagen.

Det var ingen grunn til å gå rundt formålsløse, så jeg tok Nagato til et nytt bibliotek ved kysten som ble bygd med en gang myndighetene lagde land for stasjonen. Jeg har aldri vært inne i den før, siden jeg sjeldent låner noen bøker. Dog, jeg tenkte at jeg kunne få litt hvile da vi kom inn, bare for å oppdage at hver eneste sete var okkupert. Disse folka hadde sannsynligvis også ingensteds å være i deres fritid. Jeg kikket rundt i biblioteket, og virket helt fortapt, mens Nagato allerede hadde drevet seg mot bokhyllene som om hun gikk i søvne. La henne gjøre det hun liker!

Jeg pleide ofte å lese. Da jeg var i grunnskolen, pleide min mor å låne illustrerte bøker fra barnebokseksjonen for at jeg skulle lese. Det var all slags bøker, men jeg husker at alle de jeg leste var svært interessante. Dog, jeg kan ikke huske noen at navnene på dem lengre. Når stoppet jeg å lese? Når begynte lesing å bli kjedelig for meg?

Jeg plukket tilfeldigvis en bok fra bokhyllen og bladde kjapt gjennom et par sider, før jeg la den tilbake og tok en annen bok. Det ville ta en evighet for meg å finne en interessant bok i denne sjøen av bøker hvis jeg ikke hadde gjort noe research. Med denne tanken, vandret jeg mellom bokhyllene, formålsløst.

Idet jeg gikk for å lete etter Nagato, fant jeg henne lese foran en bokhylle med tykke hardbindsbøker. Hun elsker virkelig hardbindsbøker!

Omsider, etter å ha sett en mann, som leste en avis, stå opp fra stolen sin, gikk jeg og satte meg ned, mens jeg hadde med meg en roman jeg hadde valgt tilfeldig. Det er umulig å prøve å lese en bok som jeg aldri hadde til hensikt å lese. En stund senere fant jeg meg selv bli søvnig, og falt i søvn.

I det øyeblikket vibrerte min hoftelomme plutselig.

”WHOA!?”

Jeg hoppet i forbløffelse. Da jeg så alle sammen rynke sine øyenbryn mot meg, husket jeg at jeg var i et bibliotek. Jeg skyndte meg ut av biblioteket mens jeg tørket sikkelet av ansiktet, og svarte på mobiltelefonen, som var satt opp på vibrasjonsmodus.

”Din idiot! Hva er du du drevet med!?”

En øredøvende lyd brølte gjennom ørene mine. Takket være dette våknet jeg fra min søvnighet.

”Hva tror du klokka er nå?”

”Unnskyld, jeg våknet nettopp opp nå!”

”Hva!? Din drittsekk!”

Du er den minst kvalifiserte til å kalle meg en drittsekk!

Jeg kikket på klokka min og den var over halv fem. Hun sa vi skulle møte opp fire!

”Få ræva deres her med en gang! Jeg gir dere tretti sekunder!”

Stopp å lag oppfordringer som er umulig å oppnå!

Etter at Haruhi hardhendt la på, la jeg mobilen tilbake i lomma og returnerte til biblioteket. Der fant jeg Nagato som fortsatt sto der, og leste det som så ut til å være et tykt leksikon.

Det som fulgt var litt problematisk. Det tok en god stund å prøve å flytte Nagato – som så ut til å ha slått rot på stredet – og så måtte vi gå til ekspedisjonen for å fylle inn et skjema for å låne boken. Iløpet av denne tiden ignorerte jeg alle Haruhis telefonoppringninger.

Da vi returnerte til stasjonen, med Nagato bærende på en tykk filosofisk bok som en velbekostelig gjenstand, skrevet av en eller annen utenlands forfatter hvis navn var veldig vanskelig å uttale, ventet de tre personene der, alle med forskjellige reaksjoner. Asahina, som virket utmattet, smilte med et sukk av lettelse; Koizumi trakk på skuldrene som en idiot; mens Haruhi skrek som om hun nettopp hadde drukket kald suppe.

”Du er sen; betal boten!”

Må jeg spandere dere igjen?

Omsider endte dagens utendørsaktiviteter, etter å ha brukt opp vår tid og mine penger.

”Jeg er så sliten! Suzumiya-san gikk så fort at jeg hadde det tøft å holde tritt.” sa Asahina idet vi skilte lag, også hvisket hun i øret mitt, ”Takk for at du hørte på hva jeg sa i dag.” Hun senket så hodet sitt og smilte sky.

Smiler alle folk fra fremtiden så elegant?

”Så, ser dere!” Asahina vinket farvel og gikk. Koizumi klappet meg på skulderen og sa, ”Det var morsomt i dag! Hvordan skal jeg si det? Suzumiya-san er virkelig en interessant person. Det er synd jeg ikke kunne være med deg i dag, kanskje neste gang.”

Etter at Koizumi dro med det irriterende gliset hans, oppdaget jeg at Nagato hadde dratt allerede.

Da sto det igjen Haruhi som stirret på meg.

”Hva har du gjort i hele dag i dag?”

”Hmm, hva har jeg gjort i dag?”

”Du kan ikke fortsette som det!”

Ser ut som om hun virkelig er forbanna.

”Og ja, hva med dere? Fant dere noe interessant?

Haruhi bet seg på leppene og sa ingenting. Hvis jeg ikke stoppet henne, ville hun bitt til leppene hennes blødde.

”Vel, det er ikke slik at de ville være så uforsiktige til å la deg oppdage dem på en dag.”

Haruhi snudde øynene sine kjapt vekk av å se meg prøve å lette stemningen.

”Vi skal ha et møte dagen etter imorgen, på skolen.”

Haruhi snudde seg og gikk inn i mengden, uten å se seg tilbake.

Med tanken av å endelig få lov til å dra hjem, returnerte jeg til banken, bare for å oppdage at sykkelen min var borte. Det som erstattet det var et skilt på en lampestolpe som sa, ”Din sykkel har blitt tauet vekk som et resultat av illegal parkering.”