Suzumiya Haruhi ~Norwegian~:Volume1 Epilogue
Epilog
La meg snakke om det som skjedde etter det.
Den ettermiddagen hadde Haruhi latt håret sitt falle ned til skuldrene igjen. Hun var sannsynligvis syk av å knyte håret sitt opp. Jeg tipper jeg må vente inntil håret hennes vokser seg lengre før jeg overbeviser henne til å knyte en hestehale.
På veien min til toalettene iløpet av lunsjpausen møtte jeg Koizumi i korridoren,
”Jeg burde virkelig takke fra bunnen av hjertet mitt.”
Han smilte muntert
”Denne verdenen har forblitt uforandret, og Suzumiya-san er her som vanlig. Det ser ut som om mitt arbeid må fortsette en stund til, alt takket være deg, og jeg er ikke sarkastisk. På en annen side er det også mulig at denne verdenen bare ble skapt i går natt! Uansett er det en ære å ha kjent deg og Suzumiya-san.”
”Kanskje vi får være sammen for en stund!” sa Koizumi mens han vinket hånda si mot meg.
”Ser deg etter skolen!”
Jeg gikk til Litteraturklubbens rom for å ta en titt iløpet av lunsjpausen, og der satt Nagato og leste boka si som alltid.
”I to og en halv time denne morgenen, har du og Suzumiya forsvunnet fra denne verdenen.”
Hun åpnet munnen sin og sa dette, og bare dette. Så senket hun hodet sitt og fortsatte å lese.
”Jeg leser boka du lånte meg nå. Jeg burde være i stand til å levere den til deg innen en uke.”
”Jeg forstår.”
Hodet hennes forble senket.
”Kan du fortelle meg om det er flere som deg på planeten?”
”En del.”
”Betyr det at det vil være de som kan angripe meg som Asakura gjorde?
Nagato løftet hodet sitt og så på meg.
”Jeg vil ikke la dem.”
Jeg bestemte meg for å ikke nevne biblioteket for henne.
Jeg møtte Asahina i klubbrommet etter skolen, iført sin uniform for en gangs skyld istedet for sin maidkostyme. Da hun så meg løp hun og omfavnet meg.
”Jeg er så glad, jeg kan fortsatt se deg......”
Asahina gråt med sitt ansikt begravd på brystet mitt.
”Jeg trodde du aldri......(snufs)......ville komme tilbake til denne (snufs) verdenen......”
Kanskje hun innså at hun omfavnet meg fordi Asahina dyttet plutselig meg av med armene sine med en gang.
”Nei, du kan ikke. Hvis Suzumiya-san ser dette vil det samme skje igjen!”
”Jeg forstår ikke hva du sier.”
Av å se på den tåreøyde, yndige Asahina, ville jeg virkelig bli gjenfødt. Etter min mening var det ikke en mann i denne verden som ikke ville falle for slike uskyldige øyne.
”Hvorfor har du ikke på deg maidkostymet ditt i dag?”
”Det blir vasket.”
I dette øyeblikket tenkte jeg plutselig på noe, og pekte mot hjertet mitt.
”Og ja, Asahina, du har en stjerneformet føflekk her på brystet ditt, ikke sant?”
Asahina, som tørket av tårer fra øynene sine, så like sjokkert ut som en due som ble skutt av en vill kule. Hun snudde seg så sakte rundt og dro opp kraven vekk for å ta en titt på innsiden skjorta si, hvorpå ansiktet hennes rødmet rødt svært fort.
”H...hvordan visse du!? Jeg visste det ikke selv engang! Når oppdaget du det?”
Asahina veivet sine never og slo meg uten stopp mens hun rødmet kraftig.
Din fremtidige selv fortalte meg det. Jeg lurer på om jeg skulle fortelle Asahina sannheten?
”Hva er det dere to driver med?”
Haruhi sto ved døra med et forbausende uttrykk, mens Asahinas never stoppet i løse lufta og ansiktet hennes gikk til blekt med en gang. Haruhi viste et ondt smil, som en ond stemor som visste at stedatteren hennes hadde spist den forgiftede eplet og er i ferd med å dø, og løftet papirposen hun bar på.
”Mikuru-chan! Du er lei av maidkostymer ikke sant? Kom! Tid for å skifte!”
Haruhi flyttet seg så kjapt som en mester i kampkunster og grep Asahina, som fortsatt var forsteinet på flekken.
”N...neeeeei~~!”
Asahina skrek endeløst idet Haruhi kraftfullt dro av uniformen hennes.
”Stopp å bevege deg! Det er nyttesløst å stå imot. Denne ganger er det en sykepleieruniform! Jeg tror de nå kalles sykehusassistent eller noe, med det er det samme alt sammen!”
”L...lås døra i det minste!”
Jeg hadde villet å bli og nyte omgivelsene, men bestemte meg omsider for å gå ut, og lukket døra.
Selv om jeg synes synd på Asahina, gleder jeg meg ordentlig til hva jeg vil se når døra åpner seg igjen.
Ah ja, og Nagato var der også, sittende i hjørnet som alltid, mens hun stille leser boka si.
Denne gangen, ga jeg endelig SOS Brigadens søknadsskjema til Elevrådet. Hvis jeg ikke bestakk Elevrådet var det på ingen måte de ville at de noensinne ville tillate en klubb som ”Suzumiya Haruhis Brigade for å Gjøre Verden Mer Spennende” å eksistere.
Det er derfor jeg endret navnet en smule til ”Assistere Elevrådet i å Forandre Verden Forening” (forkortet som SOS Brigaden), og endret klubbaktivitetenes oppsummering til ”Gi alle slags konsultasjonstjenester til alle problemer folk kan møte på skolen og for å aktivt delta i det lokale miljøets tjenester”.
Jeg vet ikke hva det helt betyr, men jeg tipper det vil bli OK så lenge det gir mening grammatisk. Etter det vil jeg bare lage noen plakater om disse irriterende konsultasjonene og feste dem på tavla. Jeg har en følelse av at de fleste som kom til oss for konsultasjon sannsynligvis ikke ville være for ”noe interessant”.
På en anen side, Haruhis ”Søk etter Mystiske Hendelser” i byen fortsatte under hennes kommando for den andre minneverdige gangen i dag. Ifølge presedensen skulle dagens aktiviteter involvere å kaste bort en hel helg med å vandre ut uten mål og mening, men idag sa Asahina, Nagato og Koizumi at de ikke kunne komme siden de hadde noe viktig å gjøre, så det endte med at jeg ventet helt alene på Haruhi på stasjonens billettkorsbom.
Jeg vet ikke hva de tre planlegger, eller om de faktisk hadde noe viktig å gjøre. Men siden de ikke er normale mennesker for de første, er det ikke overraskende om de måtte ta seg av viktige ting i et sted som jeg aldri har hørt om.
Jeg kikket på klokka mi. Det var fremdeles tretti minutter til møtetida. Jeg hadde stått her i tretti minutter alt; men andre ord, jeg ankom en time for tidlig. Jeg gjorde det ikke fordi jeg så fram til dagens aktiviteter, men fordi SOS Brigaden hadde en uskreven lov om at den som ankommer sist, uansett om de er sene eller ikke, må betale en bot. Dessuten er det bare to mennesker involvert i dagens aktiviteter.
Jeg løftet hodet mitt og så en velkjent figur, ikledd fritidsklær. Hun forventet sannsynligvis aldri at jeg skulle ankomme så tidlig, og sto der lamslått på stedet. Hun gikk så grettent mot meg. Jeg visste ikke om nyven hennes hadde noe å gjøre med dagens lave oppmøterate, eller det faktum at jeg ankom tidligere enn henne. Jeg må bare spørre henne om det når vi kommer til kafeén. Haruhi betaler så klart.
Innen da, hadde jeg mange ting jeg vil snakke med henne om, som hvor SOS Brigaden skal gå fra nå av, Asahinas kostymer, prøve å få henne til å snakke til andre klassekamerater for en gangs skyld, og spørre henne hva hun synes om Sigmund Freuds psykoanalyse.
Jeg trenger dog, et godt emne før jeg kan begynne en samtale med henne.
Ah, jeg har allerede bestemt meg for hva jeg skal si. Jepp, jeg har bestemt meg for......
......Å snakke om romvesener, tidsreisere og espere først så klart.
