Suzumiya Haruhi ~Norwegian~:Volume1 Chapter5
Kapittel 5
Mandagen kom, og fuktigheten av regnsesongen gjorde seg bemerket på skolen, økende til det punktet hvor vi ble svettende spann. Hvis noen politiker hadde gjort et kampanjeløfte om å installere en heis på kollen, ville de ha sikret seg min stemme sraks jeg ble myndig.
Jeg satt i klasserommet, og viftet nakken min med en shitajiki som en erstatning for en vifte, da klokka klang og Haruhi, uvanligvis, var den siste som kom inn.
Hun sa, ”Jeg vil også bli viftet.”, og kastet veska si på pulten.
”Gjør det selv!”
Haruhi, som jeg skilte lag med foran stasjonen for to dager siden, vred geipende ansiktet sitt i en sur mine. Akkurat da jeg trodde uttrykkene hennes begynte å bli søtere disse dagene, gikk hun i dag tilbake til sitt vanlige skulende selv.
”Du, Suzumiya. Kjenner du fortellingen om ’Den Blå Fuglens Lykke’?”
”Hva er det?”
”Nei, ikke tenk på det, det var ingenting.”
”Vel, så ikke spør.”
Haruhi ga meg et sideveis skul, deretter ankom Okabe-sensei og klassens time startet.
I klassen den dagen, utstrålte en gretten aura til alle kanter fra Haruhis depresjon, og sendte ut et ukomfortabelt press mot ryggen min. Aldri før hadde ringingen ved slutten av dagen hørt så komfortabel ut. Som en feltmus som flyktet fra en herjende, streifende brann, evakuerte jeg til klubbrommet.
Den lesende figuren av Nagato er nå det normale skuet i klubbrommet, til den grad at hun så ut til å være en fast dekorasjon i rommet.
Med det sagt, snudde jeg meg og sa til Koizumi Itsuki, som hadde ankommet allerede.
”Ikke fortell meg at du også har noe å fortelle meg om Suzumiya?”
Det er bare oss tre her. Haruhi har rengjøringsansvar i dag, mens Asahina enda har til gode å komme.
”Ah, utifra din reaksjon tipper jeg at de andre to jentene allerede har henvendt seg til deg.”
Koizumi kastet et kjapt blikk på Nagato, som var opptatt med å lese boka si som alltid. Jeg fant hans vet-det-alt tone ganske irriterende.
”La oss finne et annet sted å snakke. Det ville bli problematisk hvis Suzumiya-san hører oss.”
Koizumi og jeg dro til kafeteriaen og satte oss ved en av bordene. På veien kjøpte til og med Koizumi en kopp med varm kaffe til meg. Jeg vet det er rart for to gutter å dele samme kafeteriabord, men det kan ikke lastes.
”Hvor mye vet du?”
”At Suzumiya ikke er en vanlig person, tipper jeg.”
”Det gjør ting enkelt for meg. Du har helt rett.”
Var dette en slags form for spøk? Alle de andre tre medlemmene av SOS Brigaden hadde fortalt meg at Suzumiya ikke er et menneske. Har global oppvarming varmet opp hjernene deres så mye at de kortsluttet?
”Først, fortell meg hvem du virkelig er.”
Siden en har fortalt meg at hun er et romvesen mens den andre en tidsreiser, hadde jeg allerede en idé, så jeg fulgt med,
”Du skal ikke fortelle meg at du er en esper, skal du?”
”Nå, det er ikke nødvendig å anta!”
Koizumi ristet koppen hans lett.
”Selv om det ikke er helt presist, har du mer eller mindre rett – Jeg er hva du kaller en esper. Det er sant, jeg er i besittelse av paranormale krefter.”
Jeg drakk kaffen min i stillhet. Mmm, altfor søtt, hun burde ha kjøpt den med mindre sukker.
”Jeg hadde foretrukket ikke å ha blitt overført til denne skolen så plutselig, men det har vært en forandring i omstendighetene. Jeg trodde aldri at disse to jentene allerede skulle ha nærmet seg Suzumiya Haruhi så kjapt. Før det hadde de alltid observert henne i stillhet.”
Stopp å behandle Haruhi som en slags verdifull utrydningstruet art!
Da han så meg rynke panna, fortsatte han,
”Nå ro deg ned. Vi prøver vårt beste også! Vi har ingen intensjoner om å skade Suzumiya-san, vi vil beskytte henne fra fare.”
”Du sa vi? Det betyr at det er andre espere som deg?”
”Vel, det er ikke så mange som du tror. Siden jeg er blant de med lavest rang, vet jeg egentlig ikke så mye, jeg vet bare at det er rundt ti stykker i denne verden. Alle er under oppsyn av ’Organisasjonen’”.
Supert, nå har vi en ’Organisasjon’!
”Jeg vet ikke hva ’Organisasjonen’ består av, eller hvor mange medlemmer det er. Alt ser ut til å bli styrt av de betydningsfulle personene høyere opp.”
”......Så, det er denne hemmelige gruppen, denne ’Organisasjonen’, hva gjør de egentlig?”
Koizumi fuktet leppene hans med nedkjølt kaffe.
”Akkurat som du har gjettet, ble ’Organisasjonen’ grunnlagt for tre år siden, og deres førsteprioritet er å observere Suzumiya Haruhi. For å sette det på spissen, de eksisterer kun for å observere Suzumiya Haruhi. Jeg er sikker på at du forstår nå? Jeg er ikke det eneste medlemmet fra ’Organisasjonen’ her på skolen. Det har allerede vært flere som har infiltrert dette stedet før meg; jeg har bare blitt midlertidig overført hit for å assistere dem.”
Jeg tenkte plutselig på Taniguchis ansikt. Han sa han hadde vært i samme klasse som Haruhi siden ungdomskolen. Kunne han være en esper som Koizumi òg?
”Du tuller, ikke sant?”
Koizumi latet som om han ikke hadde hørt dette og fortsatte,
”Dog, jeg kan ikke garantere at de alle er på Suzumiya-sans side.”
Hvorfor liker alle sammen Haruhi? Hun er bare en eksentrisk, gal jente som skaper trøbbel for andre folk, ikke for å nevne, hun er ekstremt selvopptatt. Er hun virkelig verdt å ha en ’Organisasjon’ som bruker alle dets ressurser for å beskytte henne? Selv om jeg må innrømme at hun er attraktiv i utseende.
”Jeg vet ikke hva som egentlig skjedde for tre år siden. Alt jeg vet er at jeg plutselig innså at jeg var i besittelse av paranormale krefter en dag for tre år siden. Jeg var virkelig redd, jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Heldigvis for meg, det tok ikke lang tid før ’Organisasjonen’ tok meg inn, ellers ville jeg ha drept meg selv i den tro at det var noe galt med hjernen min.”
Jeg hadde allerede tenkt at det måtte være noe galt med hjernen din siden den gang.
”Vel, det er ikke umulig. Men vi er mer redde for de forferdelige, uforutsigbare mulighetene som eksisterer.”
Smilende av sine egne feil, nippet Koizumi av koppen med kaffe, og deretter begynte å gi meg en alvorlig blikk.
”Når tror du denne verden startet dens eksistens?”
Han spurte meg plutselig et svært sjokkerende spørmål.
”Begynte den ikke med Big Bang?”
”Akkurat nå er det det som blir sagt. Imidlertid, for oss finnes det en annen mulighet – denne verden kom til å være for tre år siden.”
Jeg så på Koizumis ansikt igjen og igjen. Hva han sa var altfor absurd for å være sant.
”Det er umulig! Jeg kan fortsatt klart huske hva som skjedde tre år siden. Dessuten er mine foreldre fortsatt i live. Jeg har fortsatt de tre arrene jeg fikk fra det fallet i dreneringsrøret da jeg var liten. Og hvordan kan du forklare alle de tingene som jeg har pugget liver fra meg fra historietekstbøkene?
”OK, så hvordan kan du være sikker på at alle mennesker, inkludert deg, ikke er skapt med deres tidligere minner? Hvis det er saken, så er det ikke nødvendig å snakke om tre år siden. Det finnes ingen bevis i denne verden som kan motbevise at verden ikke begynte for fem minutter siden, og at alt liv begynte da.”
”......”
”For eksempel, prøv å forestille deg en virtuell virkelighet. Hjernen din har blitt plugget av elektriske ledninger, alt du kan se, lukte og til og med se er faktisk overført via elektriske signaler fra ledningene til hjernen din, men du selv tror at det du opplever er ekte. Denne såkalte sanne verden er faktisk overraskende skjør.”
”......La oss si at jeg er enig med det du sa, det spiller ingen rolle om jorda ble formet tre for år siden eller for fem minutter siden. Tingen er, hva har ’Organisasjonens’ eksistens med Haruhi å gjøre?”
”Lederen av ’Organisasjonen’ tror at denne verden i realiteten er en persons drøm. Vi, nei, den burde være at hele verden den selv er alt en drøm. Fordi det bare er en drøm, vil det, for den personen, å lage eller forandre på virkeligheten vi er i, være like enkelt som smurt. Og vi vet alle hvem denne personen er.”
Kanskje det er hans valg av ord, men Koizumis ansikt ser overraskende modent ut.
”Mennesker har kalt de som kan lage eller ødelegge verden etter eget ønske som Gud.”
......Hei, Haruhi! Du har blitt en gud allerede, herregud! (ordspill ment.)
”Det er derfor ’Organisasjonen’ alltid har vært veldig forsiktige. Hvis Gud blir misfornøyd med denne verden, kunne hun bare ødelegge den gamle verden helt og erstatte den med en ny. Akkurat som en unge som ikke liker sitt sandslott og bestemmer seg for å rive den ned og bygge en ny. Enda jeg føler at det finnes flere uløste konflikter i denne verden, er det fremdeles noe godt i denne verden som gjør den verdt å leve i. Det er derfor jeg har assistert ’Organisasjonen’ for å beskytte denne verden.”
”Hvorfor kan ikke bare gå å spørre Haruhi direkte? Fortell henne å stoppe å ødelegge denne verden, hun kommer kanskje, til og med, til å høre på.”
”Så klart vet ikke Suzumiya-san dette, hun er ikke klar over sine egne krefter. Vår jobb er å forvisse oss om at hun aldri gjør det, og lever sitt liv fredelig.”
Koizumi begynte å smile igjen etter å ha sagt alt dette.
”Som det er nå er hun fremdeles en ukomplett gud, og ikke i stand til å helt kontrollere verden etter eget ønske. Selv om hun ikke har utviklet seg helt, har vi allerede sett tegn på det.
Ӂssen vet dere det?
”Tenk på dette, hvorfor ville espere som meg, i tillegg til folk som Asahina Mikuru og Nagato Yuki eksistere? Det er fordi Suzumiya-san ønsker det.”
Hvis noen her er et romvesen, en tidsreiser, en slider, eller en esper, så kom og finn meg!
Jeg husket straks Haruhis selvintroduksjon i begynnelsen av semesteret.
”Siden hun ikke har oppdaget dem enda, er hun ikke i stand til å anvende kreftene sine helt, hun kunne bare underbevisst utløse dem tilfeldig. Likevel har Suzumiya-san de siste par månedene, kontinuerlig sluppet løs krefter som langt overgår hva mennesker kan fatte. Som du godt vet, har denne klubben resultert i at Suzumiya-san har fått Asahina Mikuru, Nagato Yuki, og til og med meg, til å melde oss inn i klubben hennes.”
Gjør det meg til den eneste outsideren?
”Ikke helt. For oss er du en mystisk tilstedeværelse. Jeg har gjort svært mange bakgrunnsundersøkelser om deg, hvis du ikke har noe imot det. Og jeg kan forsikre deg, du er bare et normalt menneske uten noe spesielle krefter.”
Skal jeg ta det som et kompliment eller burde jeg bli skuffet?
”Jeg vet ikke det heller, men verdens skjebne kan godt ligge i dine hender. Derfor må du være forsiktig ikke å la Suzumiya-san føle noen fortvilelse i denne verden.”
”Siden du tror Haruhi er Gud,” foreslo jeg, ”Hvorfor kan du ikke bare kidnappe henne, utføre en obduksjon av henne og se hva hjernen hennes er laget av? Du kan til og meg oppdage universets hemmeligheter!”
”Det finnes noen ekstremister innen ’Organisasjonen’ som tror det samme som deg.”
Koizumi nikket mens han la til,
”Likevel tror majoriteten det er best å la henne være alene. Tross alt, hvis Gud blir ulykkelig på grunn av dette, ville en katastrofe mest sannsynlig skje. Vi ønsker for at verden skal forbi som den er, så vi håper naturligvis på at Suzumiya-san kan leve fredelig. Vi har ingenting å hente hvis katastrofen virkelig slår til......”
”......Så hva burde vi gjøre?”
”Det vet jeg ikke.”
”Og ja, hva ville skje med verden hvis Haruhi plutselig dør?”
”Ville verden bli ødelagt side om side med døden hennes? Eller ville Gud ganske enkelt slutte å eksistere? Eller ville en ny en simpelt komme og erstatte henne? Før det skjer er det ingen som virkelig vet.”
Kaffen i papirkoppen hadde blitt kald. Jeg dyttet den til side siden jeg ikke ville drikke mer.
”Du sa du var i besittelse av paranormale krefter?”
”Vel, det er ikke helt presist, men du har mer eller mindre rett.”
”Så vis meg noen av dine krefter, så vil jeg tro deg. La oss si, gjøre denne kaffen varm igjen.”
Koizumi smilte muntert. Dette er første gangen jeg har sett ham virkelig smile.
”Jeg er lei meg, men jeg kan ikke gjøre det. Mine krefter er ikke så enkle å forstå. Under normale omstendigheter har jeg ikke noen spesielle krefter. En rekke krav må tilfredsstilles før jeg kan bruke dem, men jeg tror at du vil få en sjanse til å se dem en dag.”
”Unnskyld for å ha brukt tiden din, jeg tror jeg skal gå hjem nå.” Koizumi dro med et smil etter å ha sagt dette.
Jeg så Koizumi spasere vekk til han forsvant, sa tenkte jeg på å gripe papirkoppen.
Som jeg trodde, kaffen er fremdeles kald.
Da jeg kom tilbake til klubbrommet, snublet jeg på Asahina stående i BH og underbukser.
”......”
Asahina, med maidkostymet i sine hender, stod med øynene sine åpne, og stirret på meg, fryst til stedet med hånden min på dørhåndtaket. Sakte begynte munnen hennes å åpne seg idet hun forberedte seg på å skrike.
”Unnskyld.”
Før hun fikk en sjanse til å hyle, dro jeg foten som var i rommet og stengte døra fort. Takket være det klarte jeg å unnslippe skrikingen hennes.
Virkelig, jeg burde ha banket på først. Nei vent, hun burde låse døra hvis hun ville skifte!
Akkurat idet jeg undret på om jeg skulle lagre bildet av hennes myke, hvite halvnakende kropp i langtidshukommelsen min, kom en svak banking fra den andre siden av døra, ”Du kan komme inn nå......”
”Unnskyld for det.”
”Det gjør ingenting......”
Jeg så på Asahinas senkede hode idet jeg åpnet døra og unnskyldte meg. Hun rødmet og sa,
”Unnskyld, jeg viser alltid min forlegne side......”
Jeg har ikke noe imot det i det hele tatt.
Hun er virkelig en svært lydig jente, iført maidkostymet sitt som Haruhi sa hun skulle.
Hun er bare så søt!
Jeg var redd for at bildet jeg nettopp hadde mottatt ville begynne å tilte mot den skitne siden, hvis jeg fortsatte å stirre på Asahina som det. Jeg samlet sammen alle grunner jeg hadde for å ta på det frustrerende begjæret, satt jeg kjapt i kommandørens sete og skrudde på datamaskinen.
Jeg løftet hodet av å merke at noen betraktet meg, og fant ut at Nagato Yuki faktisk så på meg for forandring. Hun dyttet brillene sine litt opp, derett returnerte hun tilbake til boka si. Hennes bevegelser er veldig menneskelige.
Jeg åpnet nettleseren og gikk til klubbens hjemmeside, og prøvde å redigere noe ut av den evige statiske siden, men jeg visste ikke hvor jeg skulle starte. Jeg pleide å tro at å redigere websider var å kaste bort tid, og jeg ville lukke vinduet og sukke. Likevel kjedet jeg meg som helvete her, jeg hadde gått lei av Othello også, jeg trengte noe for å få tida til å gå.
Idet jeg mumlet noe med armene mine i kors, plasserte plutselig noen en kopp med varm te foran meg. Jeg kikket oppover og fant Asahina i maidkostymet sitt smilende mens hun sto med et brett i hendene sine. Hun er som en helt ekte tjenestejente.
”Takk.”
Jeg hadde nettopp blitt spandert en kopp med varm kaffe av Koizumi, men jeg aksepterte likevel denne koppen med varm te med glede.
Asahina plasserte så en annen kopp ved Nagatos side, så satte hun seg ved siden av henne og nippet stille sin egen kopp med te.
Det viste jeg at Haruhi aldri kom til klubbrommet den dagen
”Hvorfor kom du ikke å går? Ville du ikke holde et møte?”
Som alltid, snudde jeg meg og snakket til Haruhi bak meg før klasseromsmøtet.
Haruhi sa med en irritert blikk, lå flatt på pulten, med haken sin på overflaten,
”Du er irriterende! Jeg har allerede holdt utspørringen på egen hånd igår allerede!”
Jeg visste med en gang at Haruhi måtte ha gått igjennom stedene hun gikk etter skolen sist lørdag.
”Jeg var redd han kunne ha glemt noe, så jeg tenkte det var sikrere å gå gjennom stedene igjen.”
Jeg har alltid trodd det bare var detektiver som trodde at kriminelle ville komme tilbake til åstedet, men jeg tok feil.
”Det er varmt som helvete! Når skal denne skolen skifte uniformer? Jeg vil ha på meg korte ermer!”
De bytter ikke årstider før til Juni, og det er bare en uke til Mai er over.
”Suzumiya, kanskje jeg har sagt dette før, men jeg tror du heller burde stopp å lete etter disse mystiske hendelsene, og prøve å leve et normalt høyskoleliv.”
Hun ville løfte hodet sitt og skule på meg......Jeg forventet den slags reaksjon reaksjon, likevel forble Haruhis hode værende igjen på pulten. Ser ut som hun virkelig er utmattet.
”Et normalt høyskoleliv? Hva slags liv er det?
Hun låter ikke interessert i det hele tatt.
”Noe som å finne en grei kjæreste. Du kan kanskje til og med snuble over et romvesen mens dere dater. Det vil bli som å treffe to fugler med en stein, det er ikke dårlig, ikke sant?”
Jeg begynte å tenke på Asahinas samtale med meg den dagen, mens jeg forslå et sånt forslag.
”Dessuten er det massevis av gutter som går i kø for deg. Alt du trenger å gjøre er å holde tilbake den eksentriske oppførselen din og kjæresten din vil komme.”
”Hmph, det spiller ingen rolle om jeg har en kjæreste eller ikke! All denne såkalte kjærlighet er bare en midlertidig forvirring på sinnet, en mental sykdom.”
Sa Haruhi utmattet mens hun lå på pulten og så ut av vinduet.
”Faktisk, det hender at jeg tenker på denne tingen fra tid til annen. Jeg er en energisk jente tross alt, pluss kroppen min har dens behov. Men jeg er ikke så dum nok til å ta på meg denne problematiske tingen bare på grunn av et lite øyeblikks forvirring. Og hvis jeg er for opptatt med å date, hva vil skje med SOS Brigaden? Jeg opprettet den nettopp!”
Teknisk sett er den ikke opprett ennå.
”Så hvorfor ikke lage en klubb som involverer en slags form for underholdning? Det ville sikkert tiltrekke seg flere medlemmer.”
”Nei.”
Haruhi avviste flatt.
”Jeg opprettet SOS Brigaden fordi alle de andre normale klubbene var for kjedelige, og jeg har rekruttert ei søt jente som Asahina og en mystisk overføringsstudent i tillegg! Hvorfor har ikke noe skjedd ennå? Sukk, det på tide at noe rart skjer.”
Dette er den førte gangen jeg har sett Haruhi så deprimert, men hun er søt i det også. For en søt jente som henne, er hun pen nok selv når hun ikke smiler, det er litt synd, jo mer jeg tenker på det.
Haruhi tilbrakte resten av dagen med å sove dypt. Hva det utrolige er, lærerne merket det aldri......Nei, dette må være en tilfeldighet.
Likevel, fra dette øyeblikket av begynte merkelige ting stille å skje. Siden det ikke var noe stort i begynnelsen, hadde ingen andre merket det ennå, men jeg har tenkt på det hele dagen helt siden klasseromsmøtet.
Mens jeg snakket med Haruhi, oppholdt hjernen min seg på noe annet. Det hele begynte med en lapp som ble etterlatt i skoskapet denne morgenen.
På lappen sto det,
”Etter skolen når alle andre har gått, kom til klasserom 1-5.”
Det var tydeligvis en jentes håndskrift.
Hva er dette for noe? Et krisemøte ble holdt i hodet mitt mellom mine ulike meninger.
Den første sa, ”dette har skjedd før,” men håndskriften var annerledes fra den den på bokmerket. Nagato, som påstår å være et Levende Humanoid Grensesnitt for romvesener, har en håndskrift så skjønn at det er som om den er skrevet ut, likevel gir denne lappen inntrykket av en høyskolejentes håndskrift. Dessuten ville ikke Nagato være så direkte som å legge en lapp oppi skoskapet mitt.
Den andre sa, ”kunne det være Asahina?” Nei, hvis det er Asahina, ville hun ikke bare tilfeldigvis rive et stykke papir og skrible ned en lapp uten å skrive noe tid på den, Det er sant, hun ville ha puttet det vel-skrevne brevet i den konvolutt.
Dessuten er det rart at stedet er i mitt klasserom. ”Det kan ikke være Haruhi!?” sa den tredje meningen. Det er enda mer umulig, hvis det var henne ville hun bare ha dratt meg til trappa og fortalt meg men en gang hva hun ville at jeg skulle vite.
Baser på den samme grunnet, eliminerte jeg Koizumi fra den likningen også. Endelig sa en fjerde mening, ”Kan det være et kjærlighetsbrev fra noen fremmede?” La oss ikke bekymre oss om det er et kjærlighetsbrev eller ikke, tingen er at jeg er blitt kalt av noen noen, og det behøver ikke å være en jente i det hele tatt.
Ikke fall for den! Det er mest sannsynlig en skøyerstrek av Tanuguchi og Kunikida,” Ja, det er den mest troverdige forklaringen. Det er mulig at den idioten Taniguchi ville ha utføre en sånn vettløs skøyerstrek, men han skulle ha skrevet mer.
Jeg gikk planløst rundt skolen mens jeg tenkte på alt dette. Etter timene sa Haruhi at hun var syk og dro hjem. Dette er en perfekt sjanse!
Jeg bestemte meg for å gå til klubbrommet først. Jeg ville blitt gal hvis jeg gikk altfor tidlig til klasserommet for å vente på en ukjent fremmed. Pluss, hvis plutselig, ut av ingenting, Taniguchi brått kom inn og sa, ”Yo, du venter fremdeles? Jeg kan ikke tro at du falt for en liten lapp som det, så uskyldig du der!” Jeg ville blitt mektig forbanna. Få tida til å gå først, dra og ta en titt i klasserommet, og deretter gå inn etter å ha forsikret meg om at ingen var rundt. Ja, dette er den perfekte strategi!
Jeg ankom klubbrommet på egen hånd. Denne gangen husket jeg på å banke på.
”Bare kom inn.”
Med en gang jeg bekreftet at det var Asahinas stemme, åpnet jeg døra. Uansett hvor mange ganger jeg ser på henne ser Asahina så bedårende i maidkostymet sitt!
”Tok deg en godt stund å ankomme, hvor er Suzumiya-san?”
Ser ut som om hun trekker te igjen.
”Hun dro hjem, hun virker ganske sliten. Hvis du vil forlange hevn, er dette sjansen, akkurat nå virker hun veldig svak.”
”Jeg kommer ikke til å gjøre noe sånt!”
Vi satt ansikt til ansikt og drakk teen vår i rommet med Nagato som leste. Vi virket til å ha vendt tilbake til den samme planløse foreningen som før.
”Koizumi har fremdeles ikke kommet?”
”Koizumi kom tidligere, han sa han hadde deltidsjobb i dag, så han dro først.”
Hva slags deltidsjobb? Men sånn som ting står, kan jeg selvsikkert stryke ut Koizumi og Haruhi fra min liste over mistenkte for hvem som skrev lappen.
Siden vi ikke hadde noe å gjøre, spilte jeg litt Othello med Asahina og pratet med henne. Etter å ha vunnet tre spill, stoppet vi spillingen og gikk over til å surfe på internettet for å lese nyhetene, og i dette øyeblikket, lukket Nagato boka si. I det siste har vi tatt denne handlingen som hennes tegn på at det var tid for å avslutte dagen for klubbaktiviteter. (selv om vi ikke vet hva aktivitetene er), og vi begynte alle å pakke sammen og gå.
”Jeg trenger å skifte, så gå først du.” Jeg skyndte meg ut av klasserommet av å høre Asahina si dette.
Klokken viste halv seks, så det skulle ikke være noen igjen i klasserommet, tipper jeg. Selv om det var en skøyerstrek av Taniguchi, ville han ha gått hjem etter å blitt lei av å vente så lenge. Til tross for det, løp jeg fortsatt opp de to trappene til den øverste etasjen, bare for å være sikker.
Jeg pustet tungt i den stille korridoren. Siden vinduet til klasserommet er helt kulørt, er det på ingen måte jeg kan se hva som skjer inni, bare det at solnedgangen har farget rommet oransje-rød. Jeg åpnet skjødesløst døra til klasserom 1-5 og stakk hodet mitt inn.
Jeg var ikke overrasket i det hele tatt over at noen ventet inne i klasserommet, men jeg var sjokkert da jeg fant ut hvem der var. Stående foran tavla er en person jeg ikke ville ha tenkt på i det hele tatt.
”Du er sen.”
Asakura Ryouko smilte.
Hun flikket det silkeaktige, lange håret sitt og begynte å gå ned passasjen. De jevne lårene under det foldede skjørtet og de hvite innendørsskoene hennes er virkelig distraherende.
Hun stoppet i sentrum av klasserommet, og vinket mot meg med et smil.
”Kom inn!”
Som om jeg ble sugd inn, fikk handlingen hennes meg til å slippe dørhåndtaket og gå mot henne.
”Så det er det......”
”Ja, overrasket?”
Asakura smilte muntert, den høyre siden av ansiktet hennes er rød fra solnedgangen som skinte inn.
”Du ser etter meg?”
Jeg spurte jeg forsettlig i en barsk tone, Asakura kniste og svarte,
”Sannelig lette jeg etter deg, jeg har noe å spørre deg.”
Asakuras hvite ansikt snudde seg så mot meg.
”Har du hørt dette ordtaket ’ Det er bedre å gjøre det og angre etterpå enn å ikke gjøre det i det hele tatt’? Synes du det gir mening?”
”Jeg er ikke sikker på hvem som sa det, men jeg tipper betydningen gir mening.”
”Hvis det eksisterte en situasjon hvor det å stå stille i statusen quo ville gjøre ting verre, og du hadde ingen idé for hvordan den skulle forbedres, hva ville du ha gjort?”
”Forbedre hva? Økonomien?”
Asakura ignorerte spørsmålet mitt, smilte og fortsatte,
”Ville ikke du ha sagt at du skulle gjøre det først og takle konsekvensene senere? Siden ingenting kommer til å forandre seg hvis ting fortsett som dette.”
”Hmm, tror det.”
”Det er det jeg mente.”
Asakura, som hadde hendene sine bak ryggen, lente litt fremover.
”Imidlertid, siden de over er ute av stand til å tenke nå for tida, er de ute av forbindelse med de kjappe forandringene i denne virkeligheten, jeg er tvunget til å gjøre noe for å få ting til å gå jevnt. Det er derfor, fordi jeg er i denne virkeligheten, har bestemt meg for å handle på egen hånd og med makt skape noen forandringer.”
Hva på jord er du prøver å si? Er dette en slags form for skøyerstrek? Jeg så rundt i rommet, og lurte på om Taniguchi gjemte seg i skapet med vaskeredskapene bak, eller om han sitter under lærerens pult.
”Jeg har vokst meg lei av å observere et uforanderlig miljø, det er derfor......”
Jeg var så opptatt med å se rundt at jeg ikke egentlig hørte hva Asakura sa.
” Jeg må drepe deg, og se hva slags reaksjon Suzumiya Haruhi vil få.”
I et øyeblikk, glimtet Asakuras høre hånd og avslørte en kniv så skarp som en kniv brukt i hæren.
Jeg var ganske heldig i å unnvike det første angrepet. Fordi akkurat nå er jeg på bakken på ryggen, og ser blekt på Asakura. Hvis jeg er fanget, kommer jeg ikke til å klare å flykte! Denne tanken gikk gjennom tanken min, og jeg kravlet tilbake som en gresshoppe.
Hvorfor forfulgte ikke Asakura?
......Nei, vent! Hva på jord er det som skjer? Hvorfor prøver Asakura å stikke meg med en kniv? Vent et øyeblikk, hva sa Asakura nettopp? Hun ville drepe meg? Drepe meg? Men, hvorfor!?
”Stopp å tull!”
Jeg kunne bare si denne varemerkede setningen min.
”Det er virkelig farlig! Selv hvis det var en falsk kniv, ville jeg blitt skremt også! Legg den tingen vekk!”
Jeg var ordentlig forvirret. Hvis noen vet hva som skjer, vær så snill å kom ut og forklar det til meg!
”Du tror jeg tuller?” sa Asakura i en veldig munter tone, som ikke låt særlig seriøs ut i det hele tatt. Nå som jeg tenker på det, en høyskolejente som smilte mens hun truet livet ditt med en kniv er fryktelig skremmende. Så nå vet du hvor redd jeg var.
”Hmph!”
Asakura klappet skulderen sin med baksiden av knivbladet.
”Du liker ikke å dø? Du vil ikke dø? Organiske veseners død betyr ingenting for meg.”
Jeg stod sakte opp. Dette må være en spøk, Jeg er bare redd fordi jeg er altfor seriøs. Jeg fortsatte å fortelle meg denne, fordi det var altfor surrealistisk. Asakura er den alvorlige, ansvarlige klasseforstanderen, som bare ville snakke når det var nødvendig i klassen, og ville ikke bli sprø enda hun sto mot et problem. Hvorfor ville hun ha med seg en kniv og si at hun ville drepe meg plutselig?
Likevel er den kniven ekte, hvis jeg ikke var forsiktig ville jeg blø over hele stedet.
”Jeg forstår ikke hva du sier. Dette er ikke morsomt lenger, OK? Legg den skremmende tingen vekk!”
”Jeg kan ikke gjøre det,” Asakura smilte hennes vanlige uskyldige smil, ”Fordi jeg virkelig ønsker deg død.”
Hun holdt kniven ved midja si, og begynte med å storme mot meg. Hun er kjapp! Denne gangen var jeg forberedt, fordi lenge før Asakura gjorde hennes trekk, hadde jeg satt siktet på å flykte gjennom døra – likevel endte jeg med å treffe veggen.
????
Det er rart, hvor har døra gått? Selv vinduene er borte! Det var ment å være vinduer på veggen mot døra, nå er det bare en tykk grå vegg.
Umulig.
”Det er nyttesløst.”
Asakuras stemme kom nærmere bakenfra.
”Jeg har nå kontroll over dette området av rom, så alle utganger har blitt blokkert. Det er ganske enkelt faktisk, alt jeg trengte å gjøre var å tukle med dens molekylære strukturen av denne bygningen på denne planeten og så kan jeg endre dens masse etter eget ønske.
Jeg snudde rundt og merket at solnedgangen hadde forsvunnet også. Hele rommet var omringet av betongvegg, bare de hvite lampene som skinte kaldt på pultene, forble.
Det kan ikke være!
Asakuras silhuett nærmet seg sakte mot meg.
”Jeg råder jeg til å stoppe å gjøre motstand; du kommer til å dø uansett.”
”......Hvem er du egentlig?”
Uansett hvordan jeg så, var det vegger rundt meg. Det er ikke en eneste dør, en eneste vindu, ingenting! Er noe galt med hjernen min?
Jeg flyttet meg vilt mellom pultene, og prøvde å komme seg så langt unna Asakura som mulig. Likevel gikk Asakura mot meg i en rett line, og flyttet pultene og stolene fra veien sin etter egen vilje. Sammenlignet med henne, var min vei alltid blokkert av pultene.
Denne katt og mus jakten var ikke lenge, og jeg ble omsider fanget i et hjørne.
Hvis det er saken......
Jeg bestemte meg for å ta en risk og kastet en stol på Asakura, likevel snudde stolen seg i lufta rett foran Asakura og fløy vekk til den andre enden av klasserommet. Hvordan kan dette være mulig!?
”Fortalte jeg deg ikke at det er nyttesløst?” Alt i denne rommet beveger seg nå etter min vilje.”
Vent... Vent!
Hva skjer her? Hvis ikke dette er en spøk eller en skøyerstrek, og verken meg eller Asakura var gale, så hva er det som skjer?
Jeg må drepe deg, og se hva slags reaksjonen Suzumiya Haruhi vil få.
Hvorfor er det Haruhi igjen? Haruhi, jøss, har du ikke blitt altfor populær?
”Jeg skulle ha gjort dette fra starten av.”
Kroppen min frøs etter at Asakura sa dette. Du kan ikke gjøre det! Det er juks!
Føttene mine slo rot til bakken som et tre, ute av stand til å bevege på seg. Armene mine festet seg en statue av voks – jeg kan ikke engang bevege fingrene mine. Ansiktet mitt, som satt fast pekende mot bakken, kunne se Asakuras innendørsko sakte komme inn i min synsfelt.
”Med en gang du dør, er Suzumiya Haruhi bundet til å ha noe slags form for reaksjon. Dette kan skape et en massiv dataeksplosjon som vi utifra kunne berge noe. Dette kan være en sjanse for en livstid for oss.”
Jeg bryr meg virkelig ikke om det!
”Nå dø.”
Jeg kunne føle Asakura løfte kniven hennes opp. Hvor skulle hun starte? Arteriene i halsen, hjertet? Hvis jeg visste hvordan jeg skulle dø, kunne jeg i det minste være forberedt. La meg i det minste lukke øynene...... Nei, Jeg kan ikke gjøre det. H... hva er dette!?
Jeg følte bratt lufta riste. Kniven begynte å falle på meg......
I dette øyeblikket, ga taket et høyt, sprakende lyd, fulgt av fallende rester. Noen av dem falt på hodet mitt – det gjorde vondt! Pokker! Jeg ble dekket i hvitt støv av det store antallet av kontinuerlig fallende rester, så jeg tipper Asakura er dekket i hvitt også. Jeg ville se hva hun så ut som nå, men jeg kunne ikke bevege meg......nei, vent! Jeg kan bevege meg igjen!
Jeg løftet hodet mitt og oppdaget......!
En sjokkert Asakura – akkurat idet hun skulle til å kutte opp strupen min. Stående foran, og fanget bladet med sine bare hender, er den tynne figuren til Nagato Yuki.
(Wow, hun kan fange bladet med bare de bare hendene sine.)
”Dine programmer er altfor grunnleggende.” sa Nagato i hennes vanlige uttrykksløse tone,
”Datanedstengningen rundt området ved taket var ukomplett. Det er derfor jeg var i stand til å oppdage det og komme inn.”
”Du vil gå i veien for meg?” Asakura låt rolig. ”Men en gang jeg dreper denne personen, er Suzumiya Haruhi bundet til å ha noe slags reaksjon. Bare da kan vi skaffe oss mer data.”
”Det er meningen at du skulle være min backup.” sa Nagato i en mantra-aktig tone, ”Dennee slags insubordinasjon er forbudt; du må adlyde mine kommandoer.”
”Hva hvis jeg nekter?”
”Da vil jeg frakoble ditt datagrensesnitt.”
”Vil du like å prøve? Jeg har fordelen her, siden dette klasserommet er innen rekkevidde av datakontrollen min.”
”Kjører applikasjon for frakobling av datagrensesnitt.”
Idet Nagato fullførte, startet kniven i hånda hennes å gløde skarpt. Så, akkurat som en sukkerbit som blir puttet i en kopp med te, krystalliserte den seg sakte og løste seg opp og falt mot bakken som pulver.
”!!”
Asakura slapp kniven og hoppet fem meter vekk. Siden jeg så denne scenen, kunne jeg ikke gjøre noe annet enn å innse – jøss, disse to er virkelig ikke mennesker.
Asakura økte avstanden i et øyeblikk, landet elegant og fortsatte å smile som alltid.
Rommet rundt hennes begynte å vrenge seg – Jeg kan bare beskrive det på denne måten. Asakura, pultene, taket, og bakken ristet alle kraftig; Generelt sett hadde det utseende av hva som så ut som flytende metall, men jeg kunne egentlig ikke se det klart.
Akkurat idet jeg undret på hvordan det bare er dette rommet som sakte ble det som så ut som et spyd, forekom det en krystallisert eksplosjon foran Nagatos løftede never, fulgt av pulver som falt på bakken. De krystalliserte, spyd-liknende objektene fløy i alle retninger mot oss med lynets hastighet. Det hadde allerede gått en stund, da jeg oppdaget at Nagato vendte mot spydene med samme hastighet.
”Ikke flytt deg vekk.”
Nagato unngikk Asakuras angrep mens hun dro slipset mitt slik at jeg skulle knele og gjemme meg bak henne.
”Jøss!”
Et ukjent objekt fløy over hodet mitt og smalt tavla i stykker.
Nagato så litt oppover, og i et øyeblikk, vokste mange istapper fra taket og falt på Asakuras hode. Asakura flyttet seg vekk med en hastighet som ikke kunne bli sett med det blotte øyet, og med en gang ble en skog av istapper formet fra bakken.
”Du kan på ingen måte slå meg i dette området av rom.” sa Asakura rolig. Hun og Nagato stod et par meter unna, vendt mot hverandre, mens jeg bare kunne knele håpløst på bakken, og turde ikke å stå opp.
Nagato sto foran meg med bena sine litt spredt, og det var bare nå at jeg merket at hun var så seriøs at hun til og med skrev sitt eget navn på innendørskoene sine. Så, som om hun messet en bønn, mumlet Nagato svakt,
SELECT seriell_kode FROM database WHERE kode='data' ORDER BY aggressiv_kamp_data HAVING avslutt_modus
”Målets navn Asakura Ryouko, fiendlighet bekreftet. Frakoblet målets organiske informasjonsgrensesnitt.”
Normalt rom eksisterer ikke lenger i dette klasserommet. Alt har forandret seg til geometriske former, som så forvridde eller kjegleaktige ut. Å se dette surrealistiske synet er som å komme inn i en av de spøkelseshusene i fornøyelsesparkene, jeg blir allerede svimmel av å se på.
”Du vil stoppe å fungere før jeg ville.”
Jeg har ingen idé hvor Asakuras stemme kom fra i all denne fargerike illusjonen.
Whoosh, lyden av vind skar gjennom lufta.
Nagato sparket meg hardt med baksiden av hælen sin.
”Hva er det du......”
Før jeg kunne fullføre, var det et spyd så kjapt, at jeg så vidt kunne se den idet den gikk forbi nesetippen min og falt på bakken.
”Vi skal se hvor mye lenger du kan beskytte ham. Prøv dette!”
I det neste sekundet, stod Nagato foran meg, spiddet med rundt tjue, brunaktige, lange spyd.
”......”
Med andre ord, Asakura angrep Nagato og meg fra alle retninger samtidig. Nagato klarte å krystallisere noen av spydene og knuse dem, men for prøve å forhindre meg fra å bli truffet av de gjenværende, hadde hun skjermet meg med kroppen sin. Men jeg visste ikke det da, siden det hele skjedde så fort.
Nagatos briller falt fra ansiktet hennes og spratt svakt idet i traff bakken.
”NAGATO!”
”Du burde ikke bevege deg.” sa Nagato rolig, og pekte på spydene som satt fast på brystet og magen sin. En dam av blod begynte å forme seg under føttene hennes.
”Jeg har det bra.”
Gud, hvordan kan dette kalles bra?
Nagato dro ut spydene fra kroppen hennes uten å vegre seg en eneste gang. De blodige spydene falt på bakken med en isende lyd, og forandret seg øyeblikkelig om til en pult. Så det det spydene er laget av!
”Siden du er så skadet, tror jeg ikke du kan stoppe meg nå. Her er siste støtet!”
På den andre enden av det forvridde rommet, tonet Asakuras silhuett i og ut. Jeg kunne se et smil fra ansiktet hennes, hun løftet sa sakte hendene hennes – hvis jeg ikke tar feil, armene hennes glødet hele veien fra fingerspissene hennes, og utvidet seg til dobbel størrelse. Nei, ikke bare dobbel størrelse...
”Dø er du snill!”
Asakuras armer fortsatte å utvide seg, ålte seg som en haug med tentakler, og deretter nærmet seg fra begge retninger. Ute av stand til å bevege seg, ristet Nagatos lille figur voldsomt...... I det neste øyeblikket var ansiktet mitt oversmurt med blod.
Asakuras venstre arm klorte seg inn i Nagatos høre del av buken, mens hennes høyre arm klorte seg inn i Nagatos venstre del av brystkassen, gjennomboret seg gjennom ryggen og stoppet ved veggen i klasserommet. Blod sprutet fra Nagatos munn og ned langs de hvite bena hennes, og gjorde bloddammen under enda bredere.
”Det er over.” sa Nagato svakt, så grep hun på tentaklene. Ingenting skjedde.
”Hva er over?” sa Asakura, og låt som om hun hadde vunnet. ”Du mener de tre årene av ditt liv?”
”Nei.” sa en alvorlig såret Nagato, som om ingenting hadde skjedd med henne. ”Begynner med datagrensesnittsfrakoblingen.”
Nesten øyeblikkelig, begynte alt i klasserommet å gløde skarpt, og deretter krystalliserte og løste de seg innen neste sekund, pulten ved siden av meg ble også til sand og kollapset.
”Hvordan kan dette være......”
Krystallisert sand falt fra taket uten stopp, denne gangen er det Asakuras tur til å bli lamslått.
”Du er virkelig fremragende.”
Spydene inne i Nagatos kropp ble også til sand.
”Det tok meg noe tid å gjennomtrenge programmet. Men, alt vil slutte nå.”
”......Du hadde allerede plantet destruktive faktorer rundt her lenge før jeg trengte gjennom dette stedet, har du ikke? Ingen rart du virker snarere svak. Det var fordi du har bruk angrepsdata på forhånd......” sa Asakura fortvilet idet armene hennes begynte å krystallisere seg.
”Sukk, det er synd, jeg er tross alt bare en backup. Jeg trodde dette ville være sjansen for å bryte løs fra denne blindgaten.”
Asakura gikk tilbake til sitt normale klassekameraters selv og så på meg muntert.
”Jeg tapte. Det er fint at du kan overleve. Men du burde være forsiktig, Den Integrerte Data Eksistensen er ikke så forent som du tror , det finnes ganske mange som meg med avvikene meninger. Det er akkurat som mennesker, det kan være ekstremister som meg den neste gangen. Og hvem vet, selv de som kontrollerer Nagato-san kan forandre deres tenkemåte og vende over til å drepe deg istedet.”
Hun er nå dekket fra brystet til tå av den glødende krystalliserte substansen.
”Før det skjer, ønsker jeg deg og Suzumiya Haruhi den beste hell og lykke. Farvel.”
Asakura løste seg stille opp til små sanddyner etter å ha sagt dette. Også, fortsatte de mindre krystalliserte sanddynene å løse seg opp til de forsvant helt.
Under et regn av krystallisert sand forsvant høyskolejenta, kjent som Asakura Ryouko fullstendig fra denne skolen.
Det kom plutselig et høyt dunk. Jeg kvikk til å finne Nagato liggende på bakken, så jeg kom meg opp hektisk.
”Nagato! Hold ut der! Jeg skal tilkalle ambulansen!”
”Det er ikke nødvendig.”
Nagato kikket på taket med de helt våkne øynene hennes.
”Fysisk skade betyr ingenting for meg. Vår prioritet er å rekonstruere dette området av rom tilbake til dets opprinnelige tilstand.”
Sandkrystallene rundt stoppet å falle.
”Fjerner urene substanser, rekonstruerer klasserommet.”
Idet hun avsluttet dukket klasserom 1-5 til syne igjen foran øynene mine. Det var som en tape som spolte: alt i rommet gikk tilbake til det det var før.
Tavla, lærerens pult, de gjenværende stolene og pultene vokste alle fra den hvite sanden og tilbake deres opprinnelige form som jeg hadde sett før skolen endte i dag. Jeg kan ikke beskrive hva som gikk gjennom tanken min da. Hvis jeg ikke hadde sett det med mine egne øyne, ville jeg ha trodd at alle disse bildene var laget med førsteklasses CG spesialeffekter.
Vinduer vokste fra veggene, med de halvkulørte glassene intakt; solnedgangen dukket opp i syne igjen på utsiden, og badet meg og Nagato i et oransje-rødt lys. Jeg prøvde å se inne i pultskuffene mine, alt innhold var fremdeles der intakt, og alt blodet som hadde sprutet i ansiktet mitt hadde nå forsvunnet helt. Dette var altfor utrolig. Jeg kunne bare beskrive det som magi.
”Er du virkelig ok?
Jeg knelte ved siden av Nagato som forble liggende på bakken. Jeg hadde trodd hun ville ha mange sår og hull i uniformen sin etter å ha blitt spiddet av de spydene, men de var alle borte nå.
”Siden kjøringskraften har blitt konvertert til dataoperasjoner, har jeg akkurat reversert linkegrensesnittet for en stund.
”Skal jeg løfte deg opp?”
Overraskende, nølte ikke Nagato og grep om hånden min, akkurat idet hun skulle til å stå opp -
”Oh!”
Hun gispet brått
”Jeg glemte å regenerere et nytt par med briller.”
”......Jeg synes faktisk du ser søtere uten briller. Fir-øyde jenter er ikke egentlig min type.”
”Hva betyr ’Fir-øyde jenter’?”
”Det er ingenting, bare noen dumme kommentarer.”
”Jeg forstår.”
Nå er det ikke tid for å si sånne trivielle ting. Jeg angret på å ha sagt det. Enda det betydde å hjertesløst etterlate en Nagato bak, skulle jeg ha løpt ut av klasserommet med en gang i forlegenhet.
”Yo!”
Døra til klasserommet åpnet seg brått.
”Jeg glemte~ Jeg glemte mine ting~”
Pokker, der kommende inn i rommet, mens han nynnet på en dum sang, var Taniguchi.
Taniguchi trodde sikkert aldri at det fremdeles ville være folk igjen i klasserommet. Da han oppdaget oss, stod han forbløffet med munnen sin vid åpen som en idiot.
I det øyeblikket prøvde jeg å bære Nagato, men hvis du hadde sett oss da, ville det ha sett ut som om jeg sakte la henne ned.
”Jeg beklager.” sa Taniguchi i en alvorlig tone som jeg aldri hadde hørt fra ham før, og flyktet ut av klasserommet med en gang. Jeg hadde til og med ikke tid til å forfølge ham.
”Slik en interessant person.” sa Nagato.
Jeg sukket tungt.
”Hva skal vi gjøre nå?”
”La meg ordne det.” sa Nagato mens hun hvilte på mitt bryst.
”Datamanipulasjon er min spesialitet. Jeg skal få alle til å tro at Asakura Ryouko har blitt overført.”
Så det er slik hun gjør det!
Nå er det ikke tid for å tenke på sånne trivielle ting når jeg nettopp hadde opplevd en utrolig begivenhet. Dette er ikke lenger et spørsmål om om jeg skulle tro hva Nagato sa til meg den andre dagen, jeg vil ikke våge å innrømme at jeg var halvt overbevist. Likevel, det som skjedde nå har fått meg til å innse hvor alvorlig ting egentlig var. Jeg trodde virkelig at jeg skulle dø! Hvis Nagato ikke hadde dukket opp fra taket, ville jeg ha blitt drept av Asakura. Opplevelsen av å se klasserommet forvri seg, av Asakuras armer utvide seg unaturlig, og Nagato eliminere hennes uttrykksløst har alle blitt gravert inn i hjernen min.
Prøver Nagato å fortelle meg at hun virkelig er et romvesen?
På en måte, gjør det ikke meg en insider i denne mystiske hendelsen. Akkurat som jeg sa i begynnelsen, jeg ville være en tilskuer som ble sugd inn i disse hendelsene, fornøyd med å være kun en sidemann. Men som ting stod, var jeg allerede hovedpersonen! Det er sant, jeg hadde virkelig ønsket at jeg var en karakter i en historie som involverte romvesener, men når jeg faktisk hadde blitt en, legger det alt i perspektiv.
For å være ærlig, jeg er skikkelig urolig av det.
Hva jeg faktisk ville er å være den slags sidekarakter som muntert gir hjelpsomme råd i det riktige øyeblikket når alle står foran en vanskelig situasjon. Jeg vil ikke ha mitt liv siktet på at mine egne klassekamerater! Jeg har faktisk mine prinsipper når det kommer til livet mitt.
Tanken min vandret planløst for en stund da jeg satt i det oransje-røde klasserommet. Jeg hadde helt glemt at Nagato fortsatt hvilte på brystet mitt.
H......hva er alt dette? Hva var det jeg tenkte? Takket være ukonsentrasjonen min, merket jeg ikke at Nagato allerede hadde fullført regenerasjonen sin og stirret på meg uttrykksløst for en stund.
Den følgende dagen, forsvant Asakura Ryouko fra klassen.
Utfallet var uunngåelig, men jeg var den eneste som tenkte dette.
”Hmm, jeg tror det har noe med jobben til Asakuras far å gjøre, det er derfor hun måtte overføres så brått. For å være ærlig, var lærerne sjokkerte også da de hørte nyhetene denne morgenen. Fordi de måtte forlate landet fløy de allerede ut i går.”
Da Okabe-sensei kunngjorde denne dekkhistorien, utbrøt de fleste av jentene i sjokk, ”Hva?”, ”Hvorfor?”, mens guttene også snakket mellom seg om dette. Selv læreren hadde et blikk av forvirring. Ikke overraskende, jenta bak meg kunne ikke være stille om dette.
Smakk! Hun smelte baksiden av hodet mitt med neven sin.
”Kyon, dette MÅ være en mystisk hendelse!” Haruhis øyne skinte klart idet hun fikk igjen sin vanlige energi.
Hva skulle jeg gjøre? Fortelle henne sannheten?
Faktisk var Asakura-san laget av et ukjent vesen kjent som Den Integrerte Data Eksistensen, Nagato-san er også hennes kamerat, men for en eller annen grunn ble deres forhold brutt sammen, og i slutten måtte Asakura-san ty seg til å drepe meg. Når det gjelder hvorfor det involverer meg, er grunnen faktisk deg. Dog, Asakura ble forvandlet til en haug med sand av Nagato-san og forsvant.
Å vær så snill! Jeg hadde blitt latterliggjort som faen hvis jeg sa det, og jeg føler ikke på si det. Jeg vil bare late som om alt som skjedde i går bare var en illusjon og etterlate det slik.
”først kommer en mystisk overføringstudent inn, deretter overføres en jente mystisk ut. Det må være noe mistenkelig som skjer!”
Skulle jeg rose henne for hennes briljante instinkter?
”Kanskje hennes far fikk et oppdrag?”
”Jeg kjøper ikke en sånn dårlig grunn.”
”Tro det eller ei, det er grunn nummer en for å bytte skole.”
”Men finner du det ikke rart? Det tok dem bare en dag fra å få jobboverføringsnotisen til de flyttet ut. Akkurat hva slags arbeid driver faren hennes med?”
”Kanskje Asakuras far ikke fortalte henne på forhånd......”
”Det er umulig. Dette krever videre undersøkelse.”
Jeg ville ha sagt at jobboverføringen bare var en unnskyldning, de hadde unnsluppet over natta fra debitorene etter å ha lagt igjen et berg av gjeld, men jeg bestemte meg for å ikke gjøre det. Siden den eneste personen som visste den ekte grunnet var meg,
”Som et medlem av SOS Brigaden, kan jeg ikke la slike mystiske hendelser likke rundt umerket.”
Stopp er du snill!
Etter det som skjedde i går, hadde jeg en fullstendig omstilling over natta. Tross alt, å ha vært vitne til alle disse overnaturlige tingene egenhendig, og prøve å fortelle meg selv at det aldri skjedde, plukket jeg ut en av disse følgende valg: Enten hallusinerte jeg; eller var det noe rart med hjernen min; eller er verden rar nok allerede; eller at jeg hadde en veldig lang drøm.
Dessuten, jeg kunne aldri innrømme at verden selv er en virtuell virkelighet.
Jøss! For en som akkurat har fylt 15 er det å møte et vendepunkt i livet altfor tidlig!
Hvorfor må en førsteklasses høyskoleelev som meg ta seg av filosofiske spørsmål som om verden eksisterer eller ikke? Dette er ikke tingene som jeg skulle tenke på. Vær så snill, ikke legg til mer på mine bekymringer.
