Suzumiya Haruhi ~Norwegian~:Volume4 Chapter1

Da det ble morgen, ble jeg, sammen med den trefargede katten som tullet seg inn i dyna ved siden av meg, vekket av det vanlige, dødelige dyne-stripper-angrepet fra søsteren min. Dette er søstera min, morgenfuglsnikmorderen som pliktoppfyllende gjennomførte Mors ordre.

"Mor sa du burde spise frokost ordentlig."

Smilende tok søstera min opp den sinna katten fra sengen med begge armer og børstet nesa si mot baksiden av ørene dens

"Shami også! Spisetid!"

Shamisen, som hadde blitt husdyret vårt etter kulturfestivalen, gjesper med et blankt fjes og slikket forpotene sine. Den opprinnelig pratsomme trefargede hannkatten hadde fullstendig mistet stemmen og hadde etablert statusen sin som kun et kjæledyr. Nå som jeg tenker over det hadde den blitt en ubestemmelig katt funnet hvor som helst - som om jeg hadde hallusinert at denne katten noen sinne hadde snakket menneskespråk. Katten er flott og ikke kresen: skjelden kom mjauene, nesten fraværende, som om den hadde glemt kattespråket sammen med menneskespråket. Av en eller anne grunn tok den sengen min som rom, og derfor vennet den seg til de hyppige besøkene av søstera min, som er ivrig i å ta vare på Shamisen.

"Shamiiii, Shamiiii. Spisetid!"

Mens hun sang en tekst som ikke passet rytmen, forlot hun rommet samtidig som hun klemte katten med tilsynelatende innsats. Jeg glante ned på klokka for en stund, og fikk gåsehud av den kalde morgenlufta. Omsider slet jeg med opp, og forlot den dvelende hengivenheten min for den varme senga.

Etterpå skiftet og vasket jeg meg, og gikk ned til spiserommet, og jafset ned frokosten på fem minutter, og forlot entréen mye tidligere enn søstera min. Det var kaldt igjen i dag, og med god fremgang.

Helt til nå hadde alt utløpt seg normalt.

Jeg klatret opp den vanlige skråningen da et velkjent bakhodet kom til syne. Figuren ti meter eller noe foran meg var Taniguchi, ingen tvil. Vanligvis spratt og hoppet denne fyren frydfullt veien oppover, men i dag gikk han definitivt sakte. Etter en stund tok jeg ham igjen.

"Hei, Taniguchi!" Det ville vært fint å ta initiativet å klappe ham på skulderen fra tid til annen, tenkte jeg og gjorde akkurat det.

"...Hmm, Kyon?"

Stemmen var sikkert og visst dempet. Såklart; Taniguchi hadde på seg en hvit maske. [Oversetterens notat: en sånn for å forhindre å bli smittet av sykdom]

"Hva skjer? Blitt forkjøla?"

"Eh...?" Taniguchi så nedslitt ut. "En førkjølelse som du kan se. For å være ærlig ville jeg heller ha skulket skolen men gamlingen er så plagsom på det."

Han var så full av energi i går, men plutselig ble han forkjøla altså.

"Hva i helsike? Jeg følte meg også dårlig i går! *Host host*"

Ok, ikke rot til tempoet mitt bare fordi jeg ikke var vant til å se Taniguchi hoste og se svak ut. Men var han nær å bli forkjøla i går alt? Jeg kunne bare se rotehuet som vanlig.

"Hmm... Jaså? Det var ikke meningen å se frisk ut."

Taniguchi vippet hodet og vise et ondskapsfullt smil.

"Du plystret jo lykkelig om daten din på julaften, gjorde du ikke? Vel, bli frisk snart før daten! Ens lik sjanse ankommer sjeldent døra di vet du!"

Imidlertid vippet Taniguchi hodet sitt enda mer.

"Date? Hva i helsike? Idiot. Jeg har ingen planer for julaften!"

Spørsmålet "hva?" burde ha kommet fra meg. Hva skjedde med kjæresten på Kouyouen høyskole for jenter? Ble han akkurat dumpet natten før?

"Hei, Kyon, hva i helsike er det du snakker om? Jeg vet ingenting om dette!"

Taniguchi lukket sint munnen sin, og snudde seg for å ga fremover igjen. Hvert eneste symptom på forkjølelse så ut til å være i effekt, og svakheten hans så ikke tilgjort ut. I tillegg, basert på tilstanden hans, hadde dateplanene hans visstnok gått opp i røyk, og han ville helt sikkert bli utslitt. Men de pompøse påstandene tidligere, skjærte det defititivt hjertet hans bare å møte meg ansikt til ansikt. Jaha, jaha.

"Ikke vær så nedfor!"

Jeg dyttet på ryggen hans.

"Hvorfor ikke joine hotpot-partyet? vi fortsatt ta deg inn nå!"

"Hvilken hotpot? Hvilken fest snakker du om? Jeg husker ikke å ha hørt noe sånt..."

Å jaså? Sjokket var så stort at uansett hva jeg sa, ville det falle døvt for en god stund, tipper jeg. La meg være den som holder hånda hans da. Alt vil bli løst av den store, uendelige srømmen av tid. Jeg vil ikke nevne saken mer, det lover jeg.

Taniguchi fortsatte å dra seg opp, og også jeg fortsatte klatringen min sakte ved siden av ham.

Det var fremdeles umulig for meg å merke det på det tidpunktet.

Jeg ble tatt på senga: forkjølelsen hadde blitt til en epidemi i Klasse 1-5 uten at jeg merket det. Jeg kom inn i klasserommet like før skoleklokka ringte, men det var fortsatt et par ledige plasser, og en femtedel av hele klassen hadde blitt fanget av hvit-maske-trenden. Den eneste forklaringen var at alle hadde hadde dobbelt sjekket inn sine inkubasjons- og utbruddsperioder.

Jeg ble enda mer overrasket av å finne plassen bak meg uokkupert siden første time.

"Det er ikke til å tro..."

Hadde Haruhi tatt fravært på grunn av sykdom? Var forkjølelsen så ekkel og tøylesløs dette året? Det er utrolig at det finnes patogener som er modige nok til å invadere kroppen hennes, ikke for å nevne hvor ubegripelig det er at Haruhi kan bli slått ned av bakterier og virus. Den mest overbevisende forklaringen var at Haruhi hadde forberedt seg for en ny plan som hun akkurat hadde tenkt ut. Kanskje det vil være noe, annet enn hotpoten?

Klasserommets atmosfære var blekt, og det var ikke fordi det ikke fantes klimanalegg. En plutselig økning i fravær. Det så til og med ut som om den totale bestanden i Klasse 1-5 av en eller annen grunn hadde falt.

Det var sant at jeg ikke kunne føle den overveldende tilstedeværelsen fra Haruhi bak meg. Men samtidig, følte jeg også at atmosfæren hadde endret seg uten forklaring.

Så kom timene jeg tok på tomgang, og etter dem, fulgte lunsjpausen glatt.

Mens jeg tok den steinkalde lunsjboksen ut av bagen min, nærmet Kunikida seg med lunsjen sin, som han holdt med en hånd, og satte seg bak meg.

"Ser ut som du tar deg en pause. Kan jeg sitte her?"

Sa Kunikida mens han tullet ut Tupperwaren sin fra servietten. Etter å ha blitt venner på høyskolen, ble det en slags vane å spise lunsj med denne fyren. Jeg lette etter den andre lunsjkameraten Tanuguchi, men han var ikke i klasserommet; kanskje han dro til skolekantina.

Jeg snudde stolen min mot siden.

"Forkjølelsen har av en eller annen grunn plutselig blitt så populær. Men likevel, takker jeg gud for at jeg ikke har blitt smittet."

"Hmm?"

Kunikida la forsiktig Tupperwaren sin på den spredte servietten og undersøkte innholdet, deretter returnerte han et målløst blikk mot meg. Kunikida sa, mens han beveget spisepinnene som en krabbe med sine klør.

"Forkjølelsessymptomene spredte bemerkselsesverdig seg allerede for en uke siden! Det ser ikke ut som influensa, men det kanskje det ville vært bedre om det var influensa, siden det finnes spesifikke motkurer nå til dag."

"En uke siden?"

Jeg stoppet å skjære opp den spinasj-tilsattede omeletten min og spurte igjen.

Jeg kunne ikke huske noen spre forkjølelsesbakteriene på samme tid forrige uke. Ingen hadde vært borte, og ingen hostet i timene som jeg kan huske. Alle i Klasse 1-5 virket friske, men kunne det vært Djevelen for Illebefinnelse som hadde operert i hemmelighet utenfor synsvidden min?

"Hva? Det var ganske mange som var borte. Merket ikke du det?"

Ikke i det hele tatt. Mener du det på alvor?

"Såklart jeg gjør. Den ble stadig verre fra begynnelsen av denne uka. Men ikke isoler hele tiendeklassene da. Jeg vedder på at vinterferien vil forsvunnet ellers."

Kunikida stappet mer furikakeris i munnen sin.

"Taniguchi har også vært grønn til gjellene disse dagene. Prinsippet til faren hans var å kurere sykdom med entusiasme, og han fikk ikke ta seg fri med mindre temperaturen hans var over 40 grader (Celsius). Jeg håper han kommer til å gjøre noe før forkjølelsen hans blir verre."

Jeg stoppet spisepinnene mine.

"Kunikida. Unnskyld, men jeg trodde Tanguchi begynte å bli halvdød i dag."

"Å nei, umulig. Han har vært sånn siden begynnelsen av denne uka, har han ikke? Han tok en pause fra gårsdagens gymtime."

Jeg ble stadig mer forvirret.

Vent, Kunikida. Hva i all verden snakker du om? Slik jeg kan huske tok Taniguchi på fotballkampen mot rivalen med entusiasme i gårsdagens gymtime, som om han gikk på steroider. Jeg kunne ikke ta feil, siden jeg var på det andre laget, og sklitaklet han om og om igjen. Jeg var ikke ergelig over at Tanuguchi hadde fått seg en kjæreste, men hvis jeg hadde visst hva som ville skje i dag, ville jeg sannsynligvis ha tenkte gjennom to ganger før jeg taklet ham.

"Er du sikker? Virkelig? Det er rart!"

Kunikida vippet hodet sitt mens han tok ut gulrøttene fra Kanpiragobouen.

"Så jeg feil?"

Sa han med en lett tone.

"Hmm, vi får se når Tanuguchi kommer tilbake."

Hva i all verden hadde skjedd i dag? Taniguchi og Kunikida snakker som om de sto bak tykk tåke, og Haruhi er til og med borte! Ikke fortell meg at dette er et forvarsel for hendelsene som uroet hele menneskerasen bortsett fra Haruhi. Min ikke-eksisterende sjette sans begynte å sende ut sirener, og en merkelig frysning løp plutselig opp nakken min.

Jeg hadde rett.

Magefølelsen min var ikke noe å undervurdere. Det var ingen tvil et forvarsel. Hva magefølelsen ikke fortalte meg var hvem dette ville plage. Hele menneskerasen unntatt Haruhi... vel, ikke helt. Overraskende som det kan synes, var det bare en person som merket det og som ble urolig av tingenes løp. Bortsett fra denne stakkars personen, var ikke hele menneskerasen bekymret i det hele tatt. Det var fordi det var umulig at skjelne ut begynnelsen på denne hendelsen selv. En kan på ingen måte oppfatte noe utenfor en oppfatning. Fra deres ståsted hadde ikke verden forandret seg i det hele tatt.

Så hvem var den bekymrede personen?

Svaret var åpenbart.

Meg!

Jeg sto lamslått i forvirringen, og endte opp forlatt av verdenen.

Ja, jeg innså det omsider.

Lunsjpausen den 18. Desember.

Forvarselet kom i en fysisk form, og den åpnet klasseromsdøra.

Jøss, et par jenter som satt i klasserommet foran døra, brakte ut i gledesrop. Ropene kom øyensynlig fra gjenkjennelsen av klassekameraten som nettopp hadde trådd inn. Fra gapene i den løse gruppa med matrosuniformer fikk jeg et glimt av DEN personen i oppmerksomhetens sentrum.

Med en bag dinglende i en hånd, smilte DEN personen til de ankomne vennene.

"Ja, jeg har det bra nå. Jeg følte meg bedre rett etter at jeg tok injeksjonen på sykehuset i morges. Siden jeg ikke hadde noe gjøre hjemme, tenkte jeg at jeg ville dra tilbake til skolen, selv bare for ettermiddagstimene."

Et vennlig smil svarte på spørsmålet om forkjølelsen hadde blitt kurert.