Suzumiya Haruhi ~Norwegian~:Volume4 Chapter1

Da det ble morgen, ble jeg, sammen med den trefargede katten som tullet seg inn i dyna ved siden av meg, vekket av det vanlige, dødelige dyne-stripper-angrepet fra søsteren min. Dette er søstera min, morgenfuglsnikmorderen som pliktoppfyllende gjennomførte Mors ordre.

"Mor sa du burde spise frokost ordentlig."

Smilende tok søstera min opp den sinna katten fra sengen med begge armer og børstet nesa si mot baksiden av ørene dens

"Shami også! Spisetid!"

Shamisen, som hadde blitt husdyret vårt etter kulturfestivalen, gjesper med et blankt fjes og slikket forpotene sine. Den opprinnelig pratsomme trefargede hannkatten hadde fullstendig mistet stemmen og hadde etablert statusen sin som kun et kjæledyr. Nå som jeg tenker over det hadde den blitt en ubestemmelig katt funnet hvor som helst - som om jeg hadde hallusinert at denne katten noen sinne hadde snakket menneskespråk. Katten er flott og ikke kresen: skjelden kom mjauene, nesten fraværende, som om den hadde glemt kattespråket sammen med menneskespråket. Av en eller anne grunn tok den sengen min som rom, og derfor vennet den seg til de hyppige besøkene av søstera min, som er ivrig i å ta vare på Shamisen.

"Shamiiii, Shamiiii. Spisetid!"

Mens hun sang en tekst som ikke passet rytmen, forlot hun rommet samtidig som hun klemte katten med tilsynelatende innsats. Jeg glante ned på klokka for en stund, og fikk gåsehud av den kalde morgenlufta. Omsider slet jeg med opp, og forlot den dvelende hengivenheten min for den varme senga.

Etterpå skiftet og vasket jeg meg, og gikk ned til spiserommet, og jafset ned frokosten på fem minutter, og forlot entréen mye tidligere enn søstera min. Det var kaldt igjen i dag, og med god fremgang.

Helt til nå hadde alt utløpt seg normalt.

Jeg klatret opp den vanlige skråningen da et velkjent bakhodet kom til syne. Figuren ti meter eller noe foran meg var Taniguchi, ingen tvil. Vanligvis spratt og hoppet denne fyren frydfullt veien oppover, men i dag gikk han definitivt sakte. Etter en stund tok jeg ham igjen.

"Hei, Taniguchi!" Det ville vært fint å ta initiativet å klappe ham på skulderen fra tid til annen, tenkte jeg og gjorde akkurat det.

"...Hmm, Kyon?"

Stemmen var sikkert og visst dempet. Såklart; Taniguchi hadde på seg en hvit maske. [Oversetterens notat: en sånn for å forhindre å bli smittet av sykdom]

"Hva skjer? Blitt forkjøla?"

"Eh...?" Taniguchi så nedslitt ut. "En førkjølelse som du kan se. For å være ærlig ville jeg heller ha skulket skolen men gamlingen er så plagsom på det."

Han var så full av energi i går, men plutselig ble han forkjøla altså.

"Hva i helsike? Jeg følte meg også dårlig i går! *Host host*"

Ok, ikke rot til tempoet mitt bare fordi jeg ikke var vant til å se Taniguchi hoste og se svak ut. Men var han nær å bli forkjøla i går alt? Jeg kunne bare se rotehuet som vanlig.

"Hmm... Jaså? Det var ikke meningen å se frisk ut."

Taniguchi vippet hodet og vise et ondskapsfullt smil.

"Du plystret jo lykkelig om daten din på julaften, gjorde du ikke? Vel, bli frisk snart før daten! Ens lik sjanse ankommer sjeldent døra di vet du!"

Imidlertid vippet Taniguchi hodet sitt enda mer.

"Date? Hva i helsike? Idiot. Jeg har ingen planer for julaften!"

Spørsmålet "hva?" burde ha kommet fra meg. Hva skjedde med kjæresten på Kouyouen høyskole for jenter? Ble han akkurat dumpet natten før?

"Hei, Kyon, hva i helsike er det du snakker om? Jeg vet ingenting om dette!"

Taniguchi lukket sint munnen sin, og snudde seg for å ga fremover igjen. Hvert eneste symptom på forkjølelse så ut til å være i effekt, og svakheten hans så ikke tilgjort ut. I tillegg, basert på tilstanden hans, hadde dateplanene hans visstnok gått opp i røyk, og han ville helt sikkert bli utslitt. Men de pompøse påstandene tidligere, skjærte det defititivt hjertet hans bare å møte meg ansikt til ansikt. Jaha, jaha.

"Ikke vær så nedfor!"

Jeg dyttet på ryggen hans.

"Hvorfor ikke joine hotpot-partyet? vi fortsatt ta deg inn nå!"

"Hvilken hotpot? Hvilken fest snakker du om? Jeg husker ikke å ha hørt noe sånt..."

Å jaså? Sjokket var så stort at uansett hva jeg sa, ville det falle døvt for en god stund, tipper jeg. La meg være den som holder hånda hans da. Alt vil bli løst av den store, uendelige srømmen av tid. Jeg vil ikke nevne saken mer, det lover jeg.

Taniguchi fortsatte å dra seg opp, og også jeg fortsatte klatringen min sakte ved siden av ham.

Det var fremdeles umulig for meg å merke det på det tidpunktet.

Jeg ble tatt på senga: forkjølelsen hadde blitt til en epidemi i Klasse 1-5 uten at jeg merket det. Jeg kom inn i klasserommet like før skoleklokka ringte, men det var fortsatt et par ledige plasser, og en femtedel av hele klassen hadde blitt fanget av hvit-maske-trenden. Den eneste forklaringen var at alle hadde hadde dobbelt sjekket inn sine inkubasjons- og utbruddsperioder.

Jeg ble enda mer overrasket av å finne plassen bak meg uokkupert siden første time.

"Det er ikke til å tro..."

Hadde Haruhi tatt fravært på grunn av sykdom? Var forkjølelsen så ekkel og tøylesløs dette året? Det er utrolig at det finnes patogener som er modige nok til å invadere kroppen hennes, ikke for å nevne hvor ubegripelig det er at Haruhi kan bli slått ned av bakterier og virus. Den mest overbevisende forklaringen var at Haruhi hadde forberedt seg for en ny plan som hun akkurat hadde tenkt ut. Kanskje det vil være noe, annet enn hotpoten?

Klasserommets atmosfære var blekt, og det var ikke fordi det ikke fantes klimanalegg. En plutselig økning i fravær. Det så til og med ut som om den totale bestanden i Klasse 1-5 av en eller annen grunn hadde falt.

Det var sant at jeg ikke kunne føle den overveldende tilstedeværelsen fra Haruhi bak meg. Men samtidig, følte jeg også at atmosfæren hadde endret seg uten forklaring.

Så kom timene jeg tok på tomgang, og etter dem, fulgte lunsjpausen glatt.

Mens jeg tok den steinkalde lunsjboksen ut av bagen min, nærmet Kunikida seg med lunsjen sin, som han holdt med en hånd, og satte seg bak meg.

"Ser ut som du tar deg en pause. Kan jeg sitte her?"

Sa Kunikida mens han tullet ut Tupperwaren sin fra servietten. Etter å ha blitt venner på høyskolen, ble det en slags vane å spise lunsj med denne fyren. Jeg lette etter den andre lunsjkameraten Tanuguchi, men han var ikke i klasserommet; kanskje han dro til skolekantina.

Jeg snudde stolen min mot siden.

"Forkjølelsen har av en eller annen grunn plutselig blitt så populær. Men likevel, takker jeg gud for at jeg ikke har blitt smittet."

"Hmm?"

Kunikida la forsiktig Tupperwaren sin på den spredte servietten og undersøkte innholdet, deretter returnerte han et målløst blikk mot meg. Kunikida sa, mens han beveget spisepinnene som en krabbe med sine klør.

"Forkjølelsessymptomene spredte bemerkselsesverdig seg allerede for en uke siden! Det ser ikke ut som influensa, men det kanskje det ville vært bedre om det var influensa, siden det finnes spesifikke motkurer nå til dag."

"En uke siden?"

Jeg stoppet å skjære opp den spinasj-tilsattede omeletten min og spurte igjen.

Jeg kunne ikke huske noen spre forkjølelsesbakteriene på samme tid forrige uke. Ingen hadde vært borte, og ingen hostet i timene som jeg kan huske. Alle i Klasse 1-5 virket friske, men kunne det vært Djevelen for Illebefinnelse som hadde operert i hemmelighet utenfor synsvidden min?

"Hva? Det var ganske mange som var borte. Merket ikke du det?"

Ikke i det hele tatt. Mener du det på alvor?

"Såklart jeg gjør. Den ble stadig verre fra begynnelsen av denne uka. Men ikke isoler hele tiendeklassene da. Jeg vedder på at vinterferien vil forsvunnet ellers."

Kunikida stappet mer furikakeris i munnen sin.

"Taniguchi har også vært grønn til gjellene disse dagene. Prinsippet til faren hans var å kurere sykdom med entusiasme, og han fikk ikke ta seg fri med mindre temperaturen hans var over 40 grader (Celsius). Jeg håper han kommer til å gjøre noe før forkjølelsen hans blir verre."

Jeg stoppet spisepinnene mine.

"Kunikida. Unnskyld, men jeg trodde Tanguchi begynte å bli halvdød i dag."

"Å nei, umulig. Han har vært sånn siden begynnelsen av denne uka, har han ikke? Han tok en pause fra gårsdagens gymtime."

Jeg ble stadig mer forvirret.

Vent, Kunikida. Hva i all verden snakker du om? Slik jeg kan huske tok Taniguchi på fotballkampen mot rivalen med entusiasme i gårsdagens gymtime, som om han gikk på steroider. Jeg kunne ikke ta feil, siden jeg var på det andre laget, og sklitaklet han om og om igjen. Jeg var ikke ergelig over at Tanuguchi hadde fått seg en kjæreste, men hvis jeg hadde visst hva som ville skje i dag, ville jeg sannsynligvis ha tenkte gjennom to ganger før jeg taklet ham.

"Er du sikker? Virkelig? Det er rart!"

Kunikida vippet hodet sitt mens han tok ut gulrøttene fra Kanpiragobouen.

"Så jeg feil?"

Sa han med en lett tone.

"Hmm, vi får se når Tanuguchi kommer tilbake."

Hva i all verden hadde skjedd i dag? Taniguchi og Kunikida snakker som om de sto bak tykk tåke, og Haruhi er til og med borte! Ikke fortell meg at dette er et forvarsel for hendelsene som uroet hele menneskerasen bortsett fra Haruhi. Min ikke-eksisterende sjette sans begynte å sende ut sirener, og en merkelig frysning løp plutselig opp nakken min.

Jeg hadde rett.

Magefølelsen min var ikke noe å undervurdere. Det var ingen tvil et forvarsel. Hva magefølelsen ikke fortalte meg var hvem dette ville plage. Hele menneskerasen unntatt Haruhi... vel, ikke helt. Overraskende som det kan synes, var det bare en person som merket det og som ble urolig av tingenes løp. Bortsett fra denne stakkars personen, var ikke hele menneskerasen bekymret i det hele tatt. Det var fordi det var umulig at skjelne ut begynnelsen på denne hendelsen selv. En kan på ingen måte oppfatte noe utenfor en oppfatning. Fra deres ståsted hadde ikke verden forandret seg i det hele tatt.

Så hvem var den bekymrede personen?

Svaret var åpenbart.

Meg!

Jeg sto lamslått i forvirringen, og endte opp forlatt av verdenen.

Ja, jeg innså det omsider.

Lunsjpausen den 18. Desember.

Forvarselet kom i en fysisk form, og den åpnet klasseromsdøra.

Jøss, et par jenter som satt i klasserommet foran døra, brakte ut i gledesrop. Ropene kom øyensynlig fra gjenkjennelsen av klassekameraten som nettopp hadde trådd inn. Fra gapene i den løse gruppa med matrosuniformer fikk jeg et glimt av den personen i oppmerksomhetens sentrum.

Med en bag dinglende i en hånd, smilte den personen til de ankomne vennene.

"Ja, jeg har det bra nå. Jeg følte meg bedre rett etter at jeg tok injeksjonen på sykehuset i morges. Siden jeg ikke hadde noe gjøre hjemme, tenkte jeg at jeg ville dra tilbake til skolen, selv bare for ettermiddagstimene."

Et vennlig smil svarte på spørsmålet om forkjølelsen hadde blitt kurert. Idet hun endte den korte livlige, samtalen, med det halvlange håret svaiende, gikk den personen gradvis -- mot -- oss.

"Oops, må stikke!"

Kunikida bet på spisepinnen og sto opp. For meg var det som om mine vokalstrengers evne til å lage lyd hadde blitt helt konfiskert, eller til og med hadde glemt å suge inn oksygen gjennom åndedrett. Jeg stirret bare på den personen. Tidas flyt virket uendelig, men faktisk hadde hun gått en par skritt. Da fotskrittene endelig stanset, sto den personen rett ved siden av meg.

"Hva er galt?"

Sa hun med et banalt uttrykk og i en mystifisert tone, mens hun kikket på meg.

"Du ser ut om om du har sett et spøkelse! Eller er det noe på ansiktet mitt?"

Så snudde hun seg mot Kunikida, som prøvde å rydde opp Tupperwaren sin.

"Å, bare la meg legge igjen bagen min. Bare fortsett med lunjsen. Jeg spiste før jeg kom alt. JEg kan låne plassen min til deg når det er lunsjtid.

Akkurat som vi ble fortalt, hang hun bagen sin på kroken på siden av pulten og snudde kroppen sin grasiøst mot ringen med ventende venner.

"Vent."

Jeg tipper stemmen min må ha blitt skingrende.

"Hvorfor er du her?"

Den personen snudde seg, og spiddet meg med et kalt blikk.

"Hva mener du? Er det rart at jeg er her? Eller mener du at det ville vært bedre om jeg hadde vært slått med forkjølelse enda lengre? Akkurat hva mener du med det?"

"Ikke det. Jeg bryr meg ikke om du har forkjølelse eller ikke. Ikke det..."

"Kyon."

Kunikida pirket bekymret på skulderen min.

"Du er så merkelig i dag! Kyon har sagt merkelige ting i hele dag."

"Kunikida, tenker du ikke på noe når du ser denne personen?"

Ute av stand til å takle det mer, sto jeg opp og pekte med fingeren på den personen, som så på meg som om hun var vitne til et enigma.

"Du vet også hvem dette er, gjør du ikke? Denne personen skulle ikke engang være her!"

"...Kyon, så uhøflig det er å glemme den klassevenninnes ansikt bare fordi var borte en liten stund! Hva mener du med at jeg ikke skulle være her? Vi har alltid vært i samme klasse, har vi ikke?"

Om jeg kan glemme! Denne mordforsøkeren! Selv om jeg skulle glemme ansiktet til en person som ville drepe meg, var et halvt år altfor kort.

"Jeg forstår."

Den personen spredde et smil over ansiktet sitt, som om hun nettopp hadde tenkt ut en superskøyerstrek.

"Du tok deg en blund etter lunsj, gjorde du ikke? Er du sikker på at du ikke har et mareritt? Det burde være det. Kom igjen! Våkn opp!"

"Du tror det?" Men en bredt smil på det elskverdige ansiktet, snudde den personen seg til Kunikida enighet. Hun hadde tatt utseende av en jente hvis bilde hadde blitt etset inn i hjernen min og ikke kunne bli ristet av.

Tilbakeblikk med diverse bilder. Et klasserom badet i solnedgangen -- skygger som strakte seg på golvet -- vegger uten vinduer -- forvridd tidsrom -- bevæpnet med en kniv -- et lett, betydningsfullt smil -- sandaktige krystaller som raste ned...

Tilintetgjort etter tapet i kampen sin mot Nagato, hun var den opprinnelige klasserepresentanten, som på overflaten, hadde blitt overført til en skole i Canada.

Den som sto her var Asakura Ryouko.

”Du vil føle deg bedre om du vasker ansiktet. Har du et lommetørkle med deg? Jeg kan låne deg mitt.”

Asakura stakk hånda si oppi skjørtelommen, og jeg stoppet henne med hånden min. Hvem vet om hun tok ut mer enn lommetørkelet sitt?

”Nei takk, fortell meg heller hva som foregår. Alt. Særlig dette, fortell meg hvorfor du la bagen din på Haruhis plass? Dette er ikke plassen din, det er Haruhis.”

"Haruhi?"

Asakura rynket brynene og spurte Kunikida.

”Hvem er Haruhi? Er det noen med et slikt kallenavn?”

Kunikida returnerte et svar som endte alt håp.

”Ringer ingen bjeller. Haruhi-san... hvordan skriver du det?

"Haruhi er Haruhi!"

Mumlet jeg med en blendende sensasjon

”Har dere alle glemt Suzumiya Haruhi? Hvordan kan dere noensinne glemme en slik person?”

”Suzumiya Haruhi... Vel, Kyon.”

I en komfortabel røst, avslørte sakte Kunikida..

”En sånn person er ikke i klassen vår! Forresten, denne plassen har alt vært Asakuras siden omgrupperingen av plassene våre tidligere. Har du forvekslet med en annen klasse? Hmm, jeg har aldri hørt om en Suzumiya før. Skulle ikke være i tiendeklasse...”

”Jeg har ingen anelse heller.”

Med en stemme som en vennlig katt, snakket Asakura som om hun oppfordret meg til å motta behandling.

”Kunikida, kan du ta en titt oppi pulten min? Du burde være en bok med klasselista der.”

Jeg snappet vekk notatboka som Kunikida tok ut. Jeg slo ført opp på siden for Klasse 1-5 for førsteklassingene, og strøk fingeren min på lista men jentenavn.

Saeki, Sakanaka, Suzuki, Seno...

Ikke et eneste navn lå imellom Suzuki og Seno. Navnet Suzumiya Haruhi hadde forsvunnet fra klasselista. Hvem er det du leter etter? En sånn jente finnes ikke engang til å begynne med! Siden skrek høyt ut og jeg lukket boka og øynene mine.

”...Kunikida, jeg har en ønske.”

”Ja?”

”Klyp meg på kinnet. Jeg vil våkne.”

”Er du sikker?”

Han la sin fulle kraft i det. Det var vondt. Men jeg våknet ikke opp. Da jeg åpnet øynene kunne jeg fremdeles se Asakura stående der, mens hun kurvet leppene sine i en bue.

Hva i all verden hadde skjedd?

Jeg innså plutselig at vi hadde blitt oppmerksomhetens sentrum i klassen. Øynene fokuserte alle på meg, som om de så en aldrene, løshund som led av valpesyke. Søren! Hvorfor? Jeg har ikke sagt nboe galt!”

”Søren!”

Jeg spurte to spørsmål om igjen til de rundt meg.

Hvor er Suzumiya Haruhi?

Ble ikke Asakura Ryouko overført?

”Vet ikke.”

”Niks, det ble hun ikke.”

Svarene jeg fikk luktet ikke godt i det hele tatt. Som om det kom i kø, påvirket de meg til det punktet jeg ble svimmel og kvalm. Jeg kunne bare støtte kroppen min ved å legge hånden må et bord i nærheten. En del av fornuften min virket til å være splintret.

Asakura la hånden sin på håndleddet mitt og kikket bekymret på meg. Den søte aromaen fra håret hennes som narkotika for meg.

”Ser ut til at du burde dra til helsesøsterens kontor. Disse tingene kan skje hvis du ikke føler deg bra. Det er sikkert det! Begynner du å bli forkjølet?”

Umulig!

Jeg ville skrike ut høyt. Jeg var ikke den som var rar! Denne situasjonen var i seg selv rar!

”Få hendene dine vekk fra meg!”

Jeg dyttet vekk Asakuras hånd og løp til utgangen for klasserommet. Den litt ubehagelige følelsen i huden tøt inn i hjernen min. Forkjølelsen som plutselig kom, gapet i samtalen med Taniguchi, forsvinningen av Haruhis navn fra klasselista, Asakuras opptreden... Hva? Var Haruhi borte? Husket ingen henne? Det kan det ikke være! Snurret ikke denne verden rundt den jenta? Var ikke den jente DEN Svartelistede Karakteren på universell skala?