Suzumiya Haruhi ~Norwegian~:Volume4 Chapter1

Da det ble morgen, ble jeg, sammen med den trefargede katten som tullet seg inn i dyna ved siden av meg, vekket av det vanlige, dødelige dyne-stripper-angrepet fra søsteren min. Dette er søstera min, morgenfuglsnikmorderen som pliktoppfyllende gjennomførte Mors ordre.

"Mor sa du burde spise frokost ordentlig."

Smilende tok søstera min opp den sinna katten fra sengen med begge armer og børstet nesa si mot baksiden av ørene dens

"Shami også! Spisetid!"

Shamisen, som hadde blitt husdyret vårt etter kulturfestivalen, gjesper med et blankt fjes og slikket forpotene sine. Den opprinnelig pratsomme trefargede hannkatten hadde fullstendig mistet stemmen og hadde etablert statusen sin som kun et kjæledyr. Nå som jeg tenker over det hadde den blitt en ubestemmelig katt funnet hvor som helst - som om jeg hadde hallusinert at denne katten noen sinne hadde snakket menneskespråk. Katten er flott og ikke kresen: skjelden kom mjauene, nesten fraværende, som om den hadde glemt kattespråket sammen med menneskespråket. Av en eller anne grunn tok den sengen min som rom, og derfor vennet den seg til de hyppige besøkene av søstera min, som er ivrig i å ta vare på Shamisen.

"Shamiiii, Shamiiii. Spisetid!"

Mens hun sang en tekst som ikke passet rytmen, forlot hun rommet samtidig som hun klemte katten med tilsynelatende innsats. Jeg glante ned på klokka for en stund, og fikk gåsehud av den kalde morgenlufta. Omsider slet jeg med opp, og forlot den dvelende hengivenheten min for den varme senga.

Etterpå skiftet og vasket jeg meg, og gikk ned til spiserommet, og jafset ned frokosten på fem minutter, og forlot entréen mye tidligere enn søstera min. Det var kaldt igjen i dag, og med god fremgang.

Helt til nå hadde alt utløpt seg normalt.

Jeg klatret opp den vanlige skråningen da et velkjent bakhodet kom til syne. Figuren ti meter eller noe foran meg var Taniguchi, ingen tvil. Vanligvis spratt og hoppet denne fyren frydfullt veien oppover, men i dag gikk han definitivt sakte. Etter en stund tok jeg ham igjen.

"Hei, Taniguchi!" Det ville vært fint å ta initiativet å klappe ham på skulderen fra tid til annen, tenkte jeg og gjorde akkurat det.

"...Hmm, Kyon?"

Stemmen var sikkert og visst dempet. Såklart; Taniguchi hadde på seg en hvit maske. [Oversetterens notat: en sånn for å forhindre å bli smittet av sykdom]

"Hva skjer? Blitt forkjøla?"

"Eh...?" Taniguchi så nedslitt ut. "En førkjølelse som du kan se. For å være ærlig ville jeg heller ha skulket skolen men gamlingen er så plagsom på det."

Han var så full av energi i går, men plutselig ble han forkjøla altså.

"Hva i helsike? Jeg følte meg også dårlig i går! *Host host*"

Ok, ikke rot til tempoet mitt bare fordi jeg ikke var vant til å se Taniguchi hoste og se svak ut. Men var han nær å bli forkjøla i går alt? Jeg kunne bare se rotehuet som vanlig.

"Hmm... Jaså? Det var ikke meningen å se frisk ut."

Taniguchi vippet hodet og vise et ondskapsfullt smil.

"Du plystret jo lykkelig om daten din på julaften, gjorde du ikke? Vel, bli frisk snart før daten! Ens lik sjanse ankommer sjeldent døra di vet du!"

Imidlertid vippet Taniguchi hodet sitt enda mer.

"Date? Hva i helsike? Idiot. Jeg har ingen planer for julaften!"

Spørsmålet "hva?" burde ha kommet fra meg. Hva skjedde med kjæresten på Kouyouen høyskole for jenter? Ble han akkurat dumpet natten før?

"Hei, Kyon, hva i helsike er det du snakker om? Jeg vet ingenting om dette!"

Taniguchi lukket sint munnen sin, og snudde seg for å ga fremover igjen. Hvert eneste symptom på forkjølelse så ut til å være i effekt, og svakheten hans så ikke tilgjort ut. I tillegg, basert på tilstanden hans, hadde dateplanene hans visstnok gått opp i røyk, og han ville helt sikkert bli utslitt. Men de pompøse påstandene tidligere, skjærte det defititivt hjertet hans bare å møte meg ansikt til ansikt. Jaha, jaha.

"Ikke vær så nedfor!"

Jeg dyttet på ryggen hans.

"Hvorfor ikke joine hotpot-partyet? vi fortsatt ta deg inn nå!"

"Hvilken hotpot? Hvilken fest snakker du om? Jeg husker ikke å ha hørt noe sånt..."

Å jaså? Sjokket var så stort at uansett hva jeg sa, ville det falle døvt for en god stund, tipper jeg. La meg være den som holder hånda hans da. Alt vil bli løst av den store, uendelige srømmen av tid. Jeg vil ikke nevne saken mer, det lover jeg.

Taniguchi fortsatte å dra seg opp, og også jeg fortsatte klatringen min sakte ved siden av ham.

Det var fremdeles umulig for meg å merke det på det tidpunktet.