Suzumiya Haruhi ~Norwegian~:Volume1 Chapter1

Kapittel 1

Og så, begynte jeg på høyskolen i området. Først angret jeg på valget av den nye skolen, som lå på toppen av en veldig høy kolle. Selv på våren ville studentene bli varme og svette bare av å bestige den bratte veien – tydeligvis ville min intensjon om å “gå til skolen i ro og mak” ikke komme til å virke. Hver gang jeg tenkte på dette, sammen med det faktum at jeg ville repetere den samme prosedyren de neste tre år, ble jeg sliten og nedtrykt. Jeg forsov meg litt i dag. Kanskje det er derfor jeg gikk så mye kjappere, og kanskje det var derfor jeg ble så sliten da. Jeg kunne ha våknet ti minutter tidligere, men som dere alle vet, man sover best rett før den tida man skal stå opp. Jeg ville ikke kaste bort de verdifulle 10 minuttene, så jeg ga opp tanken, noe som betydde at jeg blir nødt til å repetere denne tidlige øvelsen de neste tre årene. Dette er altfor deprimerende.

Det var grunnen til det ensomme, morske ansiktet mitt i den tidssløsende åpningsseremonien. Alle andre hadde dette “starte på en ny reise” uttrykket i ansiktet; du vet, det unike “håpefulle, men likevel usikre” uttrykket som hver nye student har når de begynner på den ny skole. For meg var dette ikke tilfellet – mange gamle klassekamerater fra min ungdomskole kom også til denne skolen. For å gjøre noe langt kort, mine venner var også her. Derfor var jeg ikke like bekymret eller spent som andre folk.

Guttene var ikledd sportsjakker, og jentene var ikledd matrosuniformen. Jøss, det er en ganske merkverdig kombinasjon. Kanskje den søvndyssende rektoren som talte på scenen hadde en slags lidenskap for matrosuniformer. Mens jeg tenkte på disse ubrukelige tingene, sluttet den idiotiske seremonien. Jeg, sammen med mine ikke-så-villige nye klassekamerater, gikk inn i klasserom 1-5.

Vår klasseforstander, Okabe-sensei, med hans øvde-en-time-foran-speilet smil gikk fram i klassen og la fram sin selvintroduksjon. Han sa først at han var en gymlærer, og at han var den ledende manageren for håndballaget. Deretter gikk han over til ting som hvordan, da han gikk på universitetet, spilte på håndballaget, og til og med vant mesterskapet, og at denne skolen seriøst manglet håndballspillere så hvem som helst som begynte på laget ville bli fast øyeblikkelig. Deretter gikk han over til ting som hvordan håndball var den mest interessante sporten i verden og hva som tar-deg. Akkurat da jeg trodde han aldri ville bli ferdig, plumpet han ut med:

“Nå la oss presentere oss!”

Slikt var ganske alminnelig, så jeg var ikke overrasket.

En etter en presenterte elevene på venstre side av klassen seg. De rakk opp sine hender, kunngjorde sine navn, navnet på sin gamle skole, og andre trivielle ting som en hobby eller en favorittrett. Noen elever mumlet seg gjennom presentasjonen, noen få hadde noen ganske interessante introduksjoner, mens andre prøvde å fortelle en teit vits som senket rommets temperatur med flere betydelige grader. Mens forskjellige elever introduserte seg, nærmet min tur seg. Jeg begynte å bli nervøs! Alle skulle forstå hvordan jeg føler meg nå, ikke sant?

Etter at jeg klarte å avslutte min godt planlagte, minimalt-lange introduksjon uten å snuble for mye over mine egne ord, satte jeg meg ned og følte en lettelse man får etter å ha gjort noe ubehagelig, men nødvendig. Personen bak meg sto opp for turen sin og – ah, jeg vil nok aldri glemme dette så lenge jeg lever – sa ordene som skulle bli samtaleemne for en lang stund.

“Mitt navn er Suzumiya Haruhi. Jeg kommer fra East Junior High.”

Introduksjonen var til nå fortsatt normal,så jeg gadd ikke snu hodet rundt for å ta en titt på henne. Jeg bare stirret framover og lyttet til hennes knasende stemme.

“Jeg bryr meg ikke om normale mennesker. Hvis noen her er et romvesen, en tidsreiser, en slider eller en esper, så kom og finn meg! Det er alt!”

Etter å ha hørt dette, kunne jeg ikke la være å snu meg.

Hun hadde langt og glatt svart hår. Det søte ansiktet var fylt med dristighet og utfordring da resten av klassen glante på henne. Alvorligheten og besluttsomheten hennes skinte gjennom glimtende øyne og lange øyenbryn. De smale leppene hennes snurpet seg hardt. Dette var mitt første inntrykk av denne jenta.

Jeg husker fortsatt hvor lys halsen hennes var – hun viste seg å være ganske så pen.

Haruhi, med sine provoserende øyne, skannet klassen sakte før hun stoppet og glante på meg (jeg hadde munnen vid åpen), og satte seg ned uten så mye som et smil.

Prøvde hun å være dramatisk?

I det øyeblikket tror jeg alles tanker var fylt med spørsmålstegn og forvirring om hva reaksjonene deres skulle være. Skulle vi le? Det visste ingen.

Vel, utifra konklusjonen prøvde hun ikke å være dramatisk eller morsom, Haruhi har alltid et alvorsfylt uttrykk i ansiktet. Hun er alltid alvorlig.

Dette er basert på etterpåklokskap – det kan ikke være feil. Etter at stillhetens feer danset i klasserommet i tretti-noe sekunder, signaliserte vår klasseforstander, noe nølende, neste person om å fortsette, og spenningen i atmosfæren ble løftet.

Dette var slik vi møtte. Så uforglemmelig. Jeg vil virkelig tro at det var en tilfeldighet.

Etter at hun hadde klart å kapre alles oppmerksomhet på den første dagen, gikk Haruhi tilbake til å være den uskyldige høyskolejenta.

Dette var stillheten før stormen! Jeg forstår endelig alt nå.

Uansett, alle elevene på denne skolen kom fra en av de fire ungdomskolene i byen - folk med gjennomsnittskarakterer. Dette, så klart, inkluderer East Junior High; Derfor måtte det være elever i klassen som hadde gått med Haruhi, ha visst hva stillheten hennes symboliserte. Dessverre, kjente jeg ingen elever som hadde gått på East Junior High, så ingen kunne fortalt meg hvor alvorlig situasjonen var. Følgelig, noen få dager etter den eksplosive introduksjonen, gjorde jeg noe jeg aldri vil glemme – jeg prøvde å snakke til henne før timen.

Mine dominobrikker hadde begynt å falle,og jeg var personen som dyttet den første brikken!

Du forstår, når Haruhi sitter stille på stolen, ser hun ut som en normal, søt jente, så jeg planla å sitte rett foran henne for å komme meg nærmere henne. Jeg trodde faktisk dette ville virke. Så dumt av meg. Kan noen banke litt vett i meg?

Så klart startet vår samtale med den hendelsen.

“Hei hei”

Jeg snudde hodet skjødesløst rundt med et lett smil over hele ansiktet.

“De tingene du sa i introduksjonen, mente du det virkelig?”

Med armene i kors, leppene forseglet, holdt Suzumiya Haruhi stillingen sin, og glodde rett i øynene mine.

“Hva slags ting i min intro?”

“Det om romvesenene.”

“Er du et romvesen?”

Hun så gravalvorlig ut.

“... Nei”

“Hvis ikke, hva vil du?”

“... Nei, ingenting.”

“Så ikke snakk til meg. Du kaster bort tida mi'”

Det olme blikket hennes var så kaldt at jeg fant meg selv si “unnskyld” før jeg innså det. Deretter fjernet Suzumiya Haruhi det hånlige blikket fra meg og begynte å se på tavla med rynket panne.

Jeg skulle til å kaste tilbake en setning eller to, men kunne ikke finne på noe godt å si. Heldigvis kom kontaktlæreren, i det øyeblikket, inn i klasserommet og reddet meg.

Jeg snudde hodet mitt svett tilbake mot pulten, og la merke til noen få elever, så på meg med et uttrykk som viste stor interesse i ansiktene sine. Dette gjorde meg selvfølgelig veldig irritert. Jeg stirret tilbake på dem, jeg la straks merke til at alle hadde det samme matte uttrykket i ansiktet. Noen nikket til og med til meg med sympati.

Som jeg sa, følte jeg meg ganske irritert, men jeg fant ut senere at alle de elevene kom fra East Junior High.

Tatt i betrakning at første kontakt med Haruhi hadde endt forferdelig, tenkte jeg på å holde avstand til henne fra nå av, for sikkerhets skyld. Med det i tankene passerte første uke.

Men, siden jeg fortsatt var en del klassen, var det alltid elever som ville snakke til den øyenbryn-låste morsk-ytrende Haruhi.

Mesteparten av disse elevene var de bortskjemte jentene; med det samme de så en klassevenninne bli isolert, prøvde de å være hyggelige og hjelpe jenta. Dette er en bra ting, men de burde i det minste sjekke målet deres først!

“Hei, så du på TV-serien i går kveld? Den som startet 9.”

“Nei”

“Eh, hvorfor ikke?”

“Vet ikke”

“Du burde gjøre det. Du vil ikke bli forvirret selv om du startet fra midten av serien. Skal jeg gå over de forrige hendelsene for deg?”

“Du er plagsom!”

Slik gikk det.

Det ville vært mye bedre som hun bare kunne svare nei med sitt pokerfjes. Men neida, hun måtte absolutt vise sin utålmodighet med både sitt ansiktsuttrykk og stemme. Dette fikk hennes ofre til å tro at de gjorde noe galt. På slutten kunne han/hun bare si “Aha... da skal jeg bare...”, og spørre seg selv “Hva gjorde jeg galt?” og sutre videre.

Ikke bli så triste; dere har ikke sagt noe galt. Det er Suzumiya Haruhis hjerne som er problemet, ikke deres.

Selv om jeg ikke hadde noe imot å spise alene, ville jeg ikke at folk skulle tro at jeg var ensom når andre rundt meg spiste lykkelige med sine venner. Derfor brydde jeg meg ikke om andre misforsto, spiste jeg lunsjen min sammen med min klassekamerat fra ungdomskolen, Kunikida, og en East Junior High-elev som het Taniguchi, som satt ved siden av meg.

Vi begynte å snakke om Haruhi.

“Prøvde du å snakke til Suzumiya?” spurte Taniguchi uskyldig. Jeg nikket.

“Og deretter sa hun noen rare ting, og du visste ikke hvordan du skulle reagere?”

“Stemmer!”

Taniguchi stappet det oppdelte egget i munnen, tygget, og sa:

“Hvis den jenta er interessert i deg ville hun ikke si merkelige ting som det der. Alt jeg kan råde deg til er å gi opp! Du burde allerede vite at hun ikke er normal.

“Jeg gikk i klassen hennes tre år på rad; jeg vet åssen hun er.”

Han brukte denne setningen som starten på talen sin.

“Hun gjør alltid utrolig forvirrende ting. Jeg trodde at hun i det minste skulle kontrollere seg selv etter at hun begynte på høyskolen. Tilsynelatende har hun ikke gjort det. Du hørte hennes selvintroduksjon ikke sant?

“Du mener det om romvesener?”

Kunikida, som var opptatt med å plukke ut bein fra sin stekte fisk, hadde blandet seg inn.

“Ja det. Selv i ungdomskolen sa og gjorde hun merkelige ting. Skolevandaliseringen for eksempel!”

“Hva skjedde?”

“Du vet det apparatet som bruker plaststøv til å tegne banelinjene? Hva kalles det... Uansett, hun snek seg inn på skolen om natten, og tegnet et stort, stort symbol midt i skolegården med den tingen.”

Taniguchi hadde et ondskapsfullt smil over hele ansiktet – Han husket nok hendelsen.

“Det var så sjokkerende, Jeg dro til skolen tidlig den morgenen, og alt jeg så var store sirkler og trekanter. Jeg kunne ikke skjønne hva de skulle forestille, derfor dro jeg opp til fjerdeetasje for å få et fugleperspektiv. Det hjalp ikke – Jeg vet ennå ikke hva det symbolet var.”

“Ah, jeg tror jeg har sett det før. Hadde ikke avisa en artikkel om det? Det var til og med et helikopterbilde av det. Det symbolet så ut som et ødelagt Nazcapiktogram,” sa Kunikida.

Jeg husker ikke å ha hørt om det før.

“Jeg så artikkelen, jeg så det. Overskriften var noe som “Mystisk vandal slo til mot ungdomskole om natten.' ikke sant? Vel prøv å gjette hvem som gjorde det stuntet?”

“Ikke si meg at det var henne”

“Hun innrømmet det selv. Det er ingen tvil. Naturligvis ble hun kalt inn til rektors kontor. Alle lærerne var der og forhørte seg om hvorfor hun gjorde det”

“Hvorfor gjorde hun det da?”

“Jeg vet ikke,” svarte Taniguchi flatt mens han prøvde å svelge en munnfull ris.

“Jeg hørte at hun nektet å si noe som helst. Men så klart, hvis man blir skult på av henne, har man en tendens til å gi opp alt man har planlagt å gjøre. Noen sa hun tegnet symbolet for å kalle på UFOer, andre sa at det var et magisk symbol og at det ble brukt til å mane frem monstre, eller at hun prøvde å åpne en portal til et annen verden osv... Det var mange spekulasjoner, men så lenge gjerningskvinnen nekter å snakke, vil vi aldri få vite om ryktene er sanne eller ikke. Til denne dag er det fortsatt et mysterium.”

Av en eller en annen grunn fløt bildet av Haruhi, med sitt ikke-sluddersuttrykk, som tegnet linjene midt i skolegården om natten, inn i hodet mitt. Hun hadde sikkert forberedt tegnesakene og kalksteinpulveret på forhånd i lagerrommet; kanskje hun til og med hadde kjøpt en lommelykt! Under det svake gule lyset så Suzumiya Haruhi veldig alvorlig og tragisk ut... OK, dette var bare min innbilning.

Men for å fortelle sannheten var det sannsynlig at Suzumiya Haruhi virkelig gjorde det for å kalle frem UFOer eller monstre, eller til og med en dimensjonsportal. Hun arbeidet sikkert med den hele natten i skolegården, men ingenting dukket opp, og hun ble etterlatt med den nedslående følelsen, tenkte jeg for meg selv.

“Det er ikke det eneste hun gjorde!”

Tanuguchi fortsatte å spise lunsjen sin.

“En gang kom jeg til klassen om morgningen og oppdaget at alle pultene var blitt flyttet ut i korridoren, eller at det var trykket stjerner over hele skoletaket. En annen gang gikk hun over hele skolen med O-fuda-er overalt... du vet, de kinesiske der du putter en papirtalisman på en vampyrs panne. Jeg kan bare ikke forstå henne.”

Det er sant, Suzumiya Haruhi var ikke inne i klassen akkurat da, ellers ville vi ikke hatt denne samtalen. Men igjen, hvis hun hørte oss ville hun ikke brydd seg. Vanligvis forlater Suzumiya Haruhi klasserommet straks etter fjerde time, for å deretter komme tilbake rett før den femte. Hun hadde ikke matpakke så jeg antar at hun dro til kafeteriaen for å nyte lunsjen sin; men det tar ikke en hel time å spise lunsj, gjør det? Dessuten forsvant hun ved slutten av hver eneste time. Hvor dro hun egentlig...?

“Men hun er populær blant guttene!”

Taniguchi la til:

“Hun er søt, atletisk og smart. Selv om hun er merkelig er hun ikke så ille når hun holder kjeft.”

“Hvor har du lært all dette sladderet?” Kunikida spurte med en matpakke dobbelt så stor som Taniguchis.

“Det var en periode hvor hun skiftet kjæreste uten stans. Fra hva jeg har hørt varte det lengste forholdet en uke, den korteste endte 5 minutter etter betroelsen. I tillegg, den eneste grunnen Suzumiya ga for å dumpe kjærestene sine var 'jeg har ikke tid til å sosialisere meg med normale mennesker.'”

Tanuguchi så ut til å snakke fra erfaring. Etter at han merket blikket mitt, ble han litt befippet.

“Jeg hørte dette fra andre folk! Det er sant! Av en eller an annen grunn ville hun ikke avslå en betroelse. Innen det tredje året forsto alle det; så ingen ville betro seg til henne mer. Jeg har en rar følelse at historien vil gjenta seg igjen på høyskolen. Så jeg advarer deg nå: gi opp. Dette kommer fra en som har vært i samme klasse som henne.”

Si hva du vil, jeg var ikke interessert i henne på den måten.

Taniguchi stappet sin tomme matpakke ned i sekken, og slapp løs en illevarslende knising.

“Hvis jeg måtte velge en, ville jeg valgt henne, Asakura Ryouko.”

Taniguchi nikket mot en gruppe med jenter noen pulter unna. I midten at den skravlende gruppen, med et blussende smil over hele ansiktet, var Asakura Ryouko.

“Anslått fra min analyse, ville hun definitivt komme inn på “Top Tre Søteste Førsteklassejenters liste”

“Har du skjekket hver eneste en av førsteklassejentene på denne skolen?”

“Jeg grupperer dem fra kategori A til D, tro meg, jeg husker bare navnene til jentene med A. Du får bare gå gjennom høyskolelivet en gang – Jeg vil at min skal være så lykkelig som mulig.”

“Så da er Asakura Ryouko en A da?” spurte Kunikida.

“Hun er en AA+! Kom igjen, bare se på ansiktet hennes, hennes personlighet må være av toppklasse.”

Sett utifra at jeg ignorerte Taniguchis egoistiske kommentarer, var Asakura Ryouko en ganske så annerledes søt jente enn Suzumiya Haruhi var.

For det første var hun ganske pen, pluss, hun hadde alltid et smil-liknende omsorgsfylt uttrykk. For det andre virket personligheten hennes å matche med Taniguchis beskrivelse. Disse dagene våget ingen å snakke til Suzumiya Haruhi mer, unntatt Asakura Ryouko. Uansett hvor uforsonlig Suzumiya Haruhi var, prøvde likevel Asakura Ryouko å snakke med henne fra tid til annen. Hun var så lidenskapelig at hun nesten opptrådde som om hun var klassen tillitselev. For det tredje, utifra hvordan hun svarte på lærernes spørmål i timen kunne man se at hun var veldig smart. Hun svarte alltid korrekt på spørsmålene – i lærernes øyne var hun sikkert en idealselev. For å runde det av var hun ekstremt populær blant jentene. Terminen hadde bare vart en uke, og hun var allerede på god vei til å bli midtpunktet for jentene i klassen. Det var som om hun hadde falt ned fra himmelen og blitt født med ekstrem attraksjon i tankene!

Sammenlignet man med den ofte skulende, science-fiction-besatte Suzumiya Haruhi, var valget åpenbart. Men igjen, begge disse to kandidatene var sikkert altfor høyt opp på kollen for vår helt Taniguchi å klatre. Han kunne på ingen måte få noen av dem.

Det var fortsatt april, og i den tida, oppførte Suzumiya Haruhi seg ganske så bra. For meg var dette en avslappende måned. I det minste ville det være en måned til før Haruhi begynte å gå berserk.

Men selv iløpet av denne tida observerte jeg noe av Haruhis eksentriske oppførsel.

Hvorfor ville jeg si det?

Ledetråd #1: Hun forandret hårstil hver eneste dag. Videre, ifølge min observasjon var det et slags mønster som gikk igjen. På mandag ville Haruhi komme på skolen med håret sitt rett ned, uten å knyte det opp overhodet. Neste dag ville hun knyte opp en hestehale. Så mye som jeg hater å innrømme det, så den stilen ganske bra ut på henne. Deretter ville hun knyte opp to hestehaler den neste dagen, så tre dagen etter; På fredag ville hun ha fire båndsknyttede hestehaler på hodet. Handlingene hennes var virkelig mystiske!

Mandag = 0, Tirsdag = 1, Onsdag = 2 ...

Akkurat som dagene i uka økte, så ville antallet av hennes hestehaler; neste mandag ville prosessen starte på nytt igjen. Jeg kunne ikke se hvorfor hun gjorde det. Følger vi den tidligere logikken, ville hun ha seks hestehaler på søndag... Jeg ville plutselig se hennes hårstil på søndag.

Ledetråd #2: I gymmen ville klassene 1-5 og 1-6 kombineres og ha gym sammen, med gutter og jenter adskilt. Når vi skulle skifte ville jentene gå til klasserom 1-5 og guttene ville gå til 1-6; noe som betydde at ved forrige time ville guttene fra vår klasse (1-5) flytte over til det andre rommet for å skifte.

Dessverre ignorerte Haruhi totalt guttene i klassen vår, og fjernet matrosuniformen før guttene hadde dratt.

Det var som om, for henne, at guttene var gresskar eller potetsekker, og hun kunne ikke bry seg noe mindre. Uten noe ansiktsuttrykk ville hun kaste uniformen på pulten og starte å ta på seg treningstrøya si.

I det øyeblikket ville Asakura Ryouko drive ut de brilleøyde, forfrosne guttene, meg inkludert, ut av klasserommet.

Ifølge ryktene prøvde jentene, med Asakura Ryouko i spissen, å snakke Haruhi fra å gjøre det til ingen nytte. I hver eneste gymtime ville Haruhi ignorere resten av klassen og ta av seg uniformen uten så mye som et blikk. Derfor ble vi gutter spurt om å forlate klasserommet med en gang klokka ringte to ganger – på anmodning fra Asakura Ryouko.

Men for å være alvorlig, Haruhi har en virkelig god figur... argh, dette er ikke tiden for å si sånne ting.

Ledetråd #3: På slutten at hver økt ville Haruhi skulke. Når bjella klang ville hun ta opp sekken og skyte ut av klasserommet. Helt logisk sett tenkte jeg at hun ville dra rett hjem til huset sitt; jeg ville aldri trodd at hun ville gå og melde seg inn i alle klubber på skolen. En dag kunne man se henne sentre ballen i Basketballklubben, en annen gang ville man se henne sy en pute i Syklubben. Innen neste dag ville du se henne svinge med kølla si i Hockeyklubben. Jeg tror hun også deltok Baseballklubben. Så egentlig hadde hun deltatt i hver eneste sportsklubb på hele skolen. Alle klubbene prøvde selvsagt å overtale henne til å melde seg inn hos dem, men hun avslo dem alle. Forklaringen var: “Det er irriterende for meg å gjøre den samme klubbaktiviteten hver dag.” Ved slutten av dagen hadde hun ikke meldt seg inn i noen klubber.

Fra dette alene, spredde nyheten om en “merkelig førsteklassejente” seg gjennom hele skolen øyeblikkelig. Innen en måned var det ikke en eneste person som ikke visste hvem Suzumiya Haruhi var. Fram til mai, kunne fortsatt noen elever ikke vite hvem rektoren var, men Suzumiya var et velkjent navn.

Så med alt dette som skjedde – og Haruhi alltid årsaken- ankom mai.

Selv tror jeg personlig at skjebnen er mindre troverdig enn Loch Ness monsteret, hvis skjebnen, i et ukjent sted, aktivt påvirker menneskeliv, hadde trolig skjebneshjulet mitt begynt å snurre. Det er mulig, at det et sted, sannsynligvis var en gammel mann som var opptatt med å omskrive min skjebne.

På slutten av Golden Week-ferien gikk jeg til skolen uten å vite hvilken dag det var. Det unaturlige strålende mai-været sprengte på min hud og gjorde meg søkkvåt av svette- den bratte kollen virket ikke til å ende heller. Hva er det jorda vil akkurat? Lider den av gulfeber eller liknende?

“Hei, Kyon.”

Bak meg hadde noen klappet på min skulder. Det var Taniguchi.

Hans blazer hang slurvete på hans skuldre, hans slips var rynkete og skrånet seg til en side.

“Hvor dro du for Golden Week?”

“Jeg tok med min søster for å besøke bestemor på landet.”

“Så kjedelig.”

“Greit, hva har du gjort da?”

“Deltid hele tida”

“Du ser ikke ut som en slik person.”

“Kyon, du går på høyskolen nå - hvorfor tar du fortsatt med lillesøstera di for å besøke bestemor og bestefar? Du burde i det minste se ut som en høyskolestudent.”

Forresten, Kyon er meg. Min tante var den første som kalte meg det. For noen år siden sa plutselig min lenge-siden-sett tante: Du store, Kyon har vokst så mye!” Min søster synes det var morsomt og startet også å kalle meg Kyon. Etter det er resten historie - mine venner, etter å ha hørt min søster kalle meg Kyon, bestemte seg for å følge i hennes spor. Fra den dagen av var kallenavnet mitt Kyon. Pokkern, min søster pleide å kalle meg “Onii-chan”!

“Det er en tradisjon for familien å ha et familietreff iløpet av Golden Week,” svarte jeg mens jeg besteg kollen.

Sensasjonen av svette gjorde meg ukomfortabel.

Taniguchi, ordrik som alltid, skrøt av hvordan han hadde møtt noen søte jenter på arbeidsplassen sin, og hvordan han planla å bruke sine oppsparte penger for å gå på dater og liknende. Ærlig talt, temaer som hva slags drømmer folk har eller hvor utrolig eller søt noens kjæledyr er, er i min bok, noe av det kjedeligste av temaer i verden.

Idet jeg hørte på Taniguchis dateplaner (Han var åpenbart ikke stoppet av sånt som hvorfor ingen ville gå ut med ham), ankom vi skoleporten.

Suzumiya Haruhi satt allerede bak plassen min, og stirret ut da jeg kom inn i klasserommet. Hun hadde to hårtopp-liknende klyper på hodet; Jeg gjetter at det er onsdag i dag. Etter at jeg satte meg ned- av en ukjent grunn jeg ikke vet, den eneste forklaringen er at jeg holdt på å bli gal, før jeg skjønte det- fant jeg meg selv snakke til Suzumiya Haruhi igjen.

“Forandrer du hårstil hver dag på grunn av romvesener?”

Som en robot snudde Suzumiya Haruhis ansikt seg mot meg, og stirret på meg med sitt dødsseriøse uttrykk. Det var ganske skremmende faktisk.

“Når la du merke til det?”

Tonen hennes var så kaldt at det var som om hun snakket til en stein på den andre siden av veien.

Jeg stoppet litt for å tenke gjennom det.

“Hmm... en liten stund siden.”

“Virkelig?”

Haruhi la kinnet sitt inntil neven og så irritert ut.

“Det er i det minste hva jeg tror, fordi du ser og føles annerledes for meg hver dag”

Dette var den første gangen vi hadde en ordentlig samtale!

“I farger: mandag er gul, tirsdag er rød, onsdag er blå, torsdag er grønn, fredag er gull, lørdag er brun, og søndag er hvitt”

Jeg kan på en måte forstå hva hun prøvde å si.

“Da betyr det at hvis vi bruker sifre til å representere farge, vil mandag bli 0 og søndag seks, ikke sant?

“Det er korrekt.”

“Men skulle ikke mandag være en?

“Hvem spurte om din mening?”

“... Ja, sant det”

Haruhi skulte på meg, utilfreds med svaret mitt. Jeg bare satt der ukomfortabelt og lot tida skli forbi.

“Har jeg sett deg et sted før? For lenge siden?”

“Tror ikke det.”

Etter at jeg svarte steg Okabe-sensei lett inn i klasserommet, og vår første samtale endte.

Selv om vår første samtale ikke er noe å skrive om, kunne dette være det vendepunktet jeg har lett etter!

Men igjen, den eneste sjansen jeg hadde til å snakke med Haruhi var tida før klasseromsmøtet, siden hun vanligvis ikke er i rommet iløpet av friminuttene. Men siden jeg sitter foran henne, er jeg ganske så sikker på at mine sjanser for å snakke med henne er mye større en de andres.

Men det som sjokkerte meg mest var at Haruhi faktisk svarte meg ordentlig. Jeg trodde opprinnelig at hun ville si noe sånt som, “Du er plagsom, idiot, hold kjeft! Hva som helst!” Jeg tipper at jeg er like rar som henne, for faktisk å finne mot nok til å snakke til henne.

Derfor, da jeg kom til skolen den neste dagen, og oppdaget at hun istedet for å knytte håret opp i tre hestehaler, hadde klippet det lange, glatte håret sitt kort, ble jeg ganske nedstemt.

Det midjelange håret hadde blitt kortet ned til skulderlengde. Jeg mener, selv om den hårstilen passet henne, klippet hun håret dager etter at jeg snakket til henne om det! Hun ser opplagt ned på meg. Hva i helvete!

Jeg spurte om grunnen hennes, men:

“Ingen grunn.”

Hun svarte med sitt varemerkede irriterende tone, men viste ikke noen annen form for spesielle uttrykk. Hun skulle altså ikke fortelle meg grunnen.

Men jeg forventet det, så det er vel greit.

“Prøvde du virkelig å melde deg inn i alle klubbene?”

Fra den dagen av ble det en rutine å snakke med henne i den lille tida før klasseromsmøtet. Så klart, hvis jeg ikke startet samtalen, ville ikke Haruhi vise noen tegn til reaksjon. En annen ting er det at hvis jeg snakket med henne om hvordan gårsdagen kvelds-TV-program var, eller om været var, osv. - Disse som hun anså som “idiotiske temaer”- ville hun bare ignorere meg. På bakgrunn av det, valgte jeg forsiktig ut samtaleemne hver gang jeg snakket til henne.

“Er det en klubb som er morsommere enn de andre? Jeg tenkte å melde meg inn i noen selv.”

“Ingen.” Haruhi sa flatt. “Absolutt ingen.”

Hun understreket dette igjen, deretter pustet hun ut sakte. Sukker hun?

“Jeg trodde at høyskolen ville bli litt bedre. Til slutt er det det samme som obligatorisk utdanning. Ingenting forandres i det hele tatt. Ser ut som om jeg valgte feil skole.”

Frøken, hva slags kriterier fulgte du da du valgte hvilken skole du skulle begynne på?

“Sportsklubber og kulturelle klubber er det samme alle sammen. Hvis det bare var noen unike klubber på skolen...”

“Vel, hva gir deg rett til å bestemme om andre klubber er normale eller ikke?”

“Hold kjeft! Hvis jeg liker en klubb, da er den unik; ellers er den ordinær.”

“Virkelig? Jeg visste du ville si det.”

“Hmph!”

Hun snudde ansiktet sitt vekk i irritasjon, og markerte slutten på dagens samtale.

En annen dag:

“Jeg overhørte noe den andre dagen... Det er ikke så viktig uansett... Dumpet du virkelig alle kjærestene dine?”

“Hvorfor er jeg nødt til å høre dette fra deg igjen?”

Hun børstet håret ved skuldrene sine, og stirret på meg med sitt klare, svarte øyne. Jøss, utenom å være uttrykksløs viste dette sinte uttrykket seg ofte på ansiktet hennes.

“Fortalte den Taniguchi det til deg? Jøss, jeg kan ikke tro at jeg er i den samme klassen som den idioten selv etter ungdomskolen. Han er ikke en av disse snikjaktende gærningene, er han?

“Jeg tror ikke det,” tenkte jeg.

“Jeg vet ikke hva du har hørt, men det gjør ikke noe, mesteparten av det er sant uansett.”

“Finnes det ikke en som du vil ha et seriøst forhold til?”

“Absolutt ingen!”

Total avvisning ser ut til å være mottoet hennes.

“Hver eneste en av dem er en idiot, jeg kan bare ikke engasjere meg i noe seriøst forhold til dem. Hver eneste en av dem ville spørre ned om å møte med ham på togstasjonen på søndag, deretter ville vi sikkert gå på kino, fornøyelsesparker, eller til og med i et ballspill. Den første gangen vi spiste sammen ville være en lunsjdate, deretter ville vi skynde oss over til en café for å drikke te. På slutten av dagen vil de alltid si 'ser deg i morgen'!”

“Jeg er ser ikke noe galt med det!” tenkte jeg personlig; men jeg turte ikke å si det høyt. Hvis Haruhi sier det er fælt, da må det være fælt for henne.

“Så, uten unntak, ville de betro seg over telefon. Hva i helvete! Dette er et alvorlig tema, de kan da i det minste fortelle meg det ansikt til ansikt!!”

Jeg kan sympatisere meg med de guttene. Gjøre en så viktig - for dem ihvertfall - betroelse til en som ser på deg som en orm, ville sikkert gjøre hvem som helst engstelig. De mistet sikkert nervene bare av uttrykket ditt! Jeg forestiller meg hva de guttene tenkte, idet jeg svarer Haruhi.

“Hmm, du har nok rett. Jeg vil spørre jenta ut,og fortelle henne det direkte.”

“Hvem i helvete bryr seg om deg!”

Hva i... Sa jeg noe galt igjen?

“Problemet er, er alle gutter i denne verden sånne dumme skapninger? Jeg har vært oppskaket av dette spørsmålet helt siden ungdomskolen.”

Nå er det ikke noe bedre er det!

“Så, hva slags gutt ville du betrakte som 'interessant'? Blir det et romvesen likevel?”

“Jeg er fornøyd med romvesener eller liknende ting, så lenge de ikke er normale. Måtte de være gutter eller jenter.”

“Hvorfor insisterer du alltid på noe annet enn et menneske?”

Da jeg bablet det ut så Haruhi på meg med forakt.

“Fordi mennesker ikke er noe morsomt i det hele tatt!”

“Det... kanskje du har rett.”

Selv jeg kan ikke motsi Haruhis ide; hvis det viste seg at denne søte utvekslingstudenten er halvt jordling og halvt romvesen, ville selv jeg synes det var kult. Hvis Taniguchi, som nå sitter ved siden av meg, og spionerer på Haruhi og meg, var en detektiv fra fremtiden, ville det vært enda kulere. Hvis Asakura Ryouko, som for en eller en grunn fortsatt smilte til meg hadde noen form for overnaturlige krefter, ville skolelivet blitt så spennende som det går an.

Men ingenting av det er mulig- ingen romvesener, tidsreisere, eller overnaturlige krefter eksisterer i denne verden. Ok, la oss si at de eksisterer. De ville ikke bare dukke opp rett for nesa på oss enkle borgere og si, “Hallo, Jeg er faktisk et romvesen.”

“DET ER DERFOR!”

Haruhi stod plutselig opp og slo ned stolen hennes, noe som førte til at alle snudde seg rundt og så på henne.

“DET ER DERFOR JEG ARBEIDER SÅ HARDT!!”

“Unnskyld for at jeg er sen!”

Den alltid-optimistiske Okabe-sensei, som var ganske andpusten, skyndte inn i klasserommet. Da han så hele klassen se på den stående Haruhi, de knyttede nevene hennes, øyne som fikserte på taket, ble han overrasket og stod bare der.

“Er... Klasseromsmøtet skal snart begynne!”

Haruhi satte seg ned straks og glante i hjørnet av pulten hennes. Phew!

Jeg snudde meg rundt, hele klassen fulgte gesten, og snudde hodene rundt de også. Deretter flyttet en ustødig Okabe-sensei seg tydeligvis desorientert til scenen og slapp ut en svak kremting.

“Jeg unnskylder for å ha vært sen. Eh... Så, så la oss begynne!”

Han repeterte igjen, og klasseatmosfæren ble tilbakestilt til det normale - Selv om det er den type atmosfære som Haruhi hater mest!

Kanskje livet bare er som dette?

Men for å fortelle deg sannheten, dypt i mitt hjerte er jeg virkelig misunnelig på Haruhis innstilling til livet.

Hun har fortsatt ambisjonen om at hun vil møte noen fra en overnaturlig verden som jeg forlot for lenge siden, og hun prøver entusiastisk å oppnå sin drøm. Hvis det å sitte og vente ikke oppnår noe som helst, la oss kalle dem til oss! Dette er derfor Haruhi gjør ting som å tegne hvite linjer i skolegården, male symboler på skoletaket, og lime forbannede papirtalismaner overalt.

Sukk!

Jeg vet ikke når Haruhi begynte med å gjøre rare ting som fikk andre til å forveksle henne med en okkultist. Venter man, oppnår man ingenting, så hvorfor ikke utføre noen nifse seremonier for å kalle dem fram? Dog på slutten av dagen, hendte ingenting. Kanskje det er derfor Haruhi alltid har det “pokker-hele-verden” uttrykket over hele ansiktet...?

“Hei Kyon.”

Etter klassen, prøvde Taniguchi, med hans mystifiserte ansikt, å drive meg inn i et hjørne. Taniguchi, du ser ut som en komplett idiot med det uttrykket ditt!

“Vær stille! Jeg bryr meg ikke hva du sier. Uansett, hva slags magisk trylleformular brukte du?”

“Hva slags magisk trylleformular?”

Høyt avansert teknologi er umiskjennelig fra magi! Jeg husket dette ordtaket idet jeg spurte Taniguchi tilbake. Han pekte fingeren sin mot Haruhis nå tomme plass.

“Dette er første gangen jeg har sett Suzumiya snakke til en person så lenge! Hva snakket dere om?”

Det, ah, hva snakket vi om igjen? Jeg bare spurte henne noen ordinære spørsmål, det er alt.

“Så fryktelig sjokkerende!”

Taniguchi satte sarkastisk på et ærende uttrykk, deretter dukket Kunikida opp bak Taniguchi.

“Kyon har en historie om å like rare jenter bak seg.”

Hei, ikke si ting som vil føre til en misforståelse.

“Det betyr ikke så mye om Kyon liker rare jenter. Hva jeg ikke kan forstå er hvorfor Suzumiya ville snakke til deg? Jeg forstår det rett og slett ikke.”

“Kanskje Kyon er like rar som henne?”

“Kanskje, jeg mener, du kan ikke forvente en med kallenavnet Kyon til være normal.”

Slutt å kall meg Kyon, Kyon, Kyon! Heller enn å kalle meg med det dumme kallenavnet, bare bruk det ekte navnet! Jeg ville i det minste høre min søster kalle meg “Onii-chan”!

“Jeg vil også vite det.”

Stemmen til en munter jente kom ut av ingenting. Jeg løftet hodet mitt, og selvsagt, så jeg Asakura Ryoukos uskyldige smilende ansikt.

“Jeg har prøvd å snakke med Suzumiya-san flere ganger allerede, men ingenting kommer ut av henne. Kan du lære meg hvordan jeg skal snakke til henne?”

Jeg latet som om jeg tenkte over dette for en stund, faktisk tenkte jeg ikke i det hele tatt.

“Vet'ikke”

Etter å ha hørt dette smilte Asakura.

“Jeg er så lettet nå. Hun han ikke fortsette å være isolert fra klassekameratene sine på den måten, så det er fint at du har blitt vennen hennes.”

Asakura Ryouko bryr seg om henne som en tillitselev i klassen fordi, vel, hun er tillitseleven. Hun ble valgt som tillitseleven i vårt siste lange klasseromsmøte.

“Venn, huh?”

Jeg ristet hodet mitt usikkert. Er det virkelig slik? Men det eneste uttrykket Haruhi gir meg når jeg snakker til henne er et morskt blikk!

“Du er nødt til å fortsette å hjelpe Suzumiya-san slik at hun kan komme overens med klassen. Vi er i samme klasse tross alt, så vi regner med deg!”

Sukk, selv om du sier det, vet jeg ikke engang hva jeg skal gjøre!

“Hvis det er noe jeg trenger å fortelle Suzumiya, kan jeg bare spørre deg om å gi meldingen til henne!”

Nei, vent! Jeg er ikke talsmannsmannen!

“Vær så snill?” spurte hun oppriktig med nevene presset sammen.

Møtt med anmodning hennes kunne jeg bare gi vage svar som “erm” og “ahh...”. Asakura tok det som et ja, og viste det gule-tulipan-liknende smilet sitt, og dro tilbake til de andre jentene. Etter å ha sett de andre jentene se på meg, falt hjertet mitt ned på bunnen av et elvegjel.

“Kyon, vi er gode venner ikke sant...? spurte Taniguchi mens han stirret mistenksomt på meg.

“Hva i helvete foregår her?”

Selv Kunikida, med hans lukkede øyner og armene i kors, nikket.

Herregud! Hvorfor er jeg omringet av en haug idioter?

Det virket som om noen hadde bestemt at alle i klassen skulle skifte plass månedlig. Derfor skrev tillitseleven Asakura ned nummer på setene på et lite stykke papir, la dem i en kakeboks,og lot hver og en av oss trekke fra den. Til slutt fikk jeg plassen på nest bakerste rad ved siden av vinduet som overser gårdsplassen. Gjett hvem som tok den siste plassen rett bak meg? Det stemmer! Det er den alltid skulende Haruhi!

“Hvorfor har ikke noe interessant skjedd ennå?! Noe som at barneskoleelver forsvinner en etter en, eller at noen lærere har blitt myrdet inni et låst klasserom?”

“Slutt å si sånne nifse ting!”

“Jeg meldte meg inn i Studiegruppa for Mysterier.”

“Å? Hva skjedde?”

“Den var så idiotisk. Ingenting interessant skjedde! Videre er alle klubbmedlemmer krim-roman-fans, men det er ikke noen der som forestiller en detektiv!”

“Er ikke det normalt?”

“Jeg hadde faktisk forhåpninger for Studiegruppa for det Overnaturlige.”

“Virkelig?”

“Men de viste seg å være en haug med okkulte gærninger. Høres det morsomt ut for deg?”

“Ikke egentlig.”

“Ah, jøss, dette er så kjedelig! Hvorfor har ikke denne skolen en anstendig interessant klubb?”

“Vel, det er ikke mye du kan gjøre med det.”

“Jeg trodde at jeg etter å ha begynt på høyskolen skulle møte noen kick ass klubber! Sukk, dette er som å prøve å komme seg inn i Major League, for siden å oppdage at skolen du skal gå på til og med ikke har et baseball-lag.”

Haruhi så ut som et slags gjenferd klar til å dra til hundrevis av buddhistiske templer for å legge ned forbannelser. Hun stirret på himmelen med forakt og slapp ut en stort sukk.

Skulle jeg synes synd på henne?

Jeg vet ikke hva slags klubber som interesserer Haruhi. Kanskje hun til og med ikke vet svaret. Hun vil bare “gjøre noe interessant.” Hva er “noe interessant?” Involverer det å løse et mordmysterier? Lete etter UFOer? Eller eksorsisme? Jeg tror hun ikke har noen ide heller.

“Jeg tror ikke det noe man kan gjøre hvis det ikke fins.”

Jeg bestemte meg for å uttrykke min mening.

“Utifra resultatene har mennesker vanligvis vært tilfredse med deres nåværende tilstand. Dog de som ikke er det, vil prøve å finne opp eller oppdage noe for å fremme sivilisasjonen. Noen ville fly, så de oppfant flyet. Noen ville reise på en enkel måte, så biler og tog ble laget. Men disse tingene ble laget av mennesker som var i besittelse av spesielle talenter. Bare et geni kan konvertere disse forestillingene til virkelighet. Vi ordinære dødelige bør bare leve livet vårt fullt ut. Vi burde ikke handle impulsivt bare fordi vi er eventyrlystne.

“Hold kjeft.”

Haruhi avbrøt nettopp min heller fremragende tale, eller i det er i det minste hva jeg trodde, og snudde sitt hode i en annen retning. Ser ut som hun virkelig er gretten nå. Men igjen, når er hun ikke det? Jeg er vant til det allerede.

Denne jenta bryr seg sikkert ikke om noe som helst - med mindre det involverer overnaturlige krefter som langt forbigår virkeligheten. Verdenen har ikke disse, imidlertidig. Nei, ikke egentlig.

Lenge leve Fysikkens Lover. Takket være deg kan vi mennesker leve i fred. Men Haruhi kan kanskje krype sammen av dette.

Jeg er normal, ikke sant?

Noen må ha utløst det.

Kanskje det er samtalen ovenfor?

Fordi jeg aldri så det komme!

Den varme sola gjorde alle i klasserommet søvnige. Akkurat da jeg skulle til senke hodet mitt, og falle i søvn, grep noen fatt i kraven min og dro meg kraftig bakover. Fordi kraften var så stor, slo jeg hodet mitt på kanten av pulten bak meg. Tårene kom straks ut av øynene mine.

“Hva tror du at du driver med!?”

Jeg snudde sint hodet mitt rundt og så Haruhi, som med en hånd fortsatt holdt meg i kragen, smile et stort smil som var like skinnende som en tropisk sol - Ærlig talt, dette er den første gangen jeg har sett henne smile. Hvis smil kan bli målt i temperatur, ville smilet hennes være like varmt som en tropisk regnskog.

“Jeg har det!”

Hei, ikke spytt på meg!

“Hvorfor tenkte jeg ikke på dette før?”

Haruhis øyne skinte like sterkt som Albiero Alpha-stjernen. Hun stirret på meg skarpt. Motvillig spurte jeg:

“Hva har du tenkt opp?”

“Hvis den ikke eksisterer, kan jeg jo lage en selv!”

“Lage hva?”

“En klubb!”

Hodet gjorde plutselig vondt, og jeg tror ikke det hadde noe å gjøre med at hodet mitt slo mot pulten i sted.

“Virkelig? For en fremragende ide. Kan du slippe meg nå?”

“Hva er det med din innstilling? Du burde være gladere!”

“Når det gjelder din ide, vil jeg snakke med deg om det etterpå. Akkurat nå vil jeg at du hensyn til hvor vi er, DERETTER kan du dele din glede med meg. Men ro deg ned først ok?”

“Hva mener du?”

“Vi har fortsatt time.”

Haruhi slapp endelig min krage. Jeg trykket den numme baksiden av hodet mitt og snudde meg sakte rundt. Jeg la merke til at hele klassen så totalt æresfryktige ut. Den nylig-utdannede-nybegynner engelsklæreren, med et kritt i hånda, stirret på meg og så ut som om hun var klar til å gråte.

Jeg signaliserte til Haruhi om å kjapt sette seg ned og trakk på skuldrene mot den stakkars læreren.

Fortsett med undervisningen er De snill.

Jeg hørte Haruhi mumle noe, og satte seg så ned ufrivillig. Læreren fortsatte med skrivingen sin på tavla...

Lage en ny klubb?

Hmmmm...

Ikke fortell meg at jeg allerede er medlem?

Min vonde telencephalon nyttegjorde seg kun ved å forsterke min urolighet.